Professor Jan-Erik Ebbestad Hansen har skrevet en bok som bør interessere mange. Ut fra tittelen vil de fleste kanskje tenke at dette er for smalt; enten har de ikke hørt om Alf Larsen, eller så har man hørt om Alf Larsen som lyriker/kritiker av samtidskulturen , men ikke hørt om forbindelsen mellom Larsen og anti­semittismen. Det siste er ikke så rart da dette er et nybrottsarbeid som forfatteren selv både har hatt personlige og akademiske forutsetninger til å grave frem.

Hadde boken handlet utelukkende om Alf Larsen og det han mente var jødeproblemet ville det hatt begrenset interesse, men styrken i Ebbestad Hansens bok er nettopp at han plasserer Alf Larsen i en bredere kontekst hvor store deler av boken også omhandler andre aktører. Derfor burde boken kanskje blitt kalt «Antisemittene trer frem». De personene som Ebbestad Hansen vier tid til har alle til felles at de påvirker Alf Larsen på ulike måter i hans liv – i tillegg nærer de fleste av disse en entusiasme for Rudolf Steiner og antroposofien. Ebbestad Hansen har i store deler av sin karriere som professor viet tid og krefter nettopp på studier av antroposofien. Hans bidrag til dette har vært og er betydningsfulle; ikke helt uten diskusjon med aktører i det antroposofiske miljøet i Norge.

Boken gir et innblikk i et miljø som de færreste kjenner så godt som Ebbestad Hansen. Selv om forfatteren av en del har blitt beskyldt for manglende vilje til å forstå Steiner, synes jeg her han er analytisk og god. Han viser hva som kanha hatt betydning for Alf Larsen uten at han lager noen form for kausal sammenheng mellom antisemittismen, antroposofien/ Steiner og Alf Larsen.

Bokens fremste styrke er utvilsomt Ebbestad Hansens inngående kunnskap om antroposofi og antisemittisme som han formidler på en meget god måte. Han har også lent seg på det fremste av forskningsekspertise i Norge – spesielt innenfor tematikken antisemittisme.

Et av flere utgangspunkt for En anti­semitt trer frem – Alf Larsen og Jøde­problemet er oppdagelsen Ebbestad Hansen gjorde i Nasjonal­biblio­teket hvor han finner et stort upaginert manu­skript med tittelen Jøde­problemet. Det upubliserte materialet dreier seg for det meste om refleksjoner over jøder og jødedom, enten som kommentarer til hva andre har skrevet eller som uttrykk for egne meninger. Forfatteren visste fra før at Larsen både hadde vært skarp i sin kritikk av nazistenes jødeforfølgelser på 30- tallet og kunne være skarp i sin kritikk av sionister og jødedom. Noe liknende som det upubliserte manuset Jødeproblemethadde ikke Ebbestad Hansen lest verken tidligere hos Larsen eller andre norske forfattere.

Alf Larsen hevder i dette manuset at det finnes en stor, omfattende sammensvergelse fra jødenes side med det mål å undergrave Vestens kristne kultur. Forfatteren skriver en oppsummerende setning om hvordan Larsen så på jødene: «I siste instans dreier det seg om et storstilt forsøk på å tilrane seg verdensherredømme».

Derfor har Larsen heller ingen problemer med å gi sin fulle tilslutning til en av mellomkrigens store antisemittiske forestillinger: Jødene står bak den russiske revolusjon og også den vestlige kapitalismen. Larsen med sin verdikonservative verdensanskuelse har forakt for begge deler. Mer kuriøst er det at Larsen i dette manuset også mener at jødene sto bak den nazistiske ideologi. Forfatteren mener selv at noe av det mest utfordrende er Larsens beskrivelser av jødeforfølgelsene under andre verdenskrig da han allerede på 30-tallet hadde tatt avstand fra nazistisk ideologi, men i manuset går langt i å «forstå Hitlers forsøk på å utrydde jødene» for å bruke Ebbestad Hansens egne ord. Det er blant annet dette som fikk professor Hans Fredrik Dahl til å hevde at Alf Larsen var en av de verste antisemittene i norsk historie – selv om det er hard konkurranse om akkurat den tittelen.

Det er ikke vanskelig å se Ebbestad Hansens akademiske begeistring over det han har funnet. Samtidig er bruken av jøden som en fleksibel størrelse noe vi ser i veldig stor grad i antisemittismens historie både på Larsens og i vår egen tid. Jøden kan brukes til alt og puttes inn hvor som helst der den har en funksjonell rolle for å forklare hvorfor ting er som de er. Jøden er for de med en antisemittisk verdensanskuelse brikken som får alle ligninger til å gå opp. Jøden kan derfor forklare kommunismen, kapitalismen, sosialismen, individualismen. Fellestrekket for mange av disse er at de er representanter for det moderne – fellestrekket for alle er at de er samfunnsnedbrytende. For Larsen – som en romantisk verdikonservativ som forakter både kommunismen og den pengejagende kapitalismen – kan jøden være representant for begge deler.

Derfor er funnene til Ebbestad Hansen i manuset Jødeproblemet nyvinninger for forskningsfronten, men supplerer samtidig også allerede eksisterende forskning om elementer i verdikonservativ antisemittisme ikke minst på 20- og 30-tallet (se for eksempel Kjetil Braut Simonsen og Terje Emberlands omfattende forskning på feltet, standar­dverket Jødehat i tillegg til en rekke avhandlinger på både doktorgrads- og mastergradsnivå ).

Det er nok materiale i det upubliserte manuset Jødeproblemet til at det kunne stoppet der, men Ebbestad Hansen hev­der i sin bok at antisemittismen til Alf Larsen både blir forstått og begrunnet innenfor en omfattende verdensanskuelse. For Larsens del mener forfatteren at denne verdensanskuelsen er Rudolf Steiners antroposofi, historiesyn og form for kristendom. Her synes jeg Ebbestad Hansen gjør et solid stykke arbeid med å poengtere problematiske aspekter ved Steiners lære uten å trekke en kausal forbindelse mellom antroposofi og antisemittisme. Derfor synes jeg en del av kritikken mot Ebbestad Hansen har vært urimelig.

Forfatteren påpeker blant annet at Steiners tanker om en historisk utvikling hvor de ulike rasene var tiltenkt ulike oppgaver og at germanerne skulle være de førende var et sentralt element, men at Steiner samtidig var kritisk til rase­kategorier i den senere historiske utvikling han så for seg. Rasene hadde på mange måter en funksjonellbetydning. Denne dobbeltheten synes jeg han får veldig klart frem når han skriver

Steiner kunne altså være kritisk til en idealisering av rasekategoriene, han så rasenes opphør som mål for den historiske utviklingen. Selv utvikler han imidlertid en metafysisk raseteori som inndelte menneskeheten i klart avgrensende raser som han ordnet hierarkisk. I det kosmisk åndelige dramaet som han rullet opp, tildelte han folk og raser bestemte oppgaver

Deretter siterer han historikeren Peter Staudenmaier som uttrykte om Steiner «en fremtidsvisjon hinsides raseforskjellene koblet sammen med evolusjonær rasisme, en kobling som ikke var sjelden på tidlig 1900-tall». Han trekker også frem at Steiner skrev aktivt mot antisemittisme (8 artikler mellom 1900-01) samtidig som det kommer inngående kritikk av jødedommen. Ebbestad Hansen forklarer også meget godt hvorfor dette ikke nødvendigvis er en inkonsekvens, men en konsekvens av Steiners tenkning.

Ebbestad Hansen reiser selv i innledningen en del spørsmål som han prøver å besvare i boken. Var jødehatet et uttrykk for en svekket og reaksjonær gammel bitterhet? Hvordan var forholdet til Rudolf Steiners antroposofi? Og hvordan var forholdet til andre forfattere og tenkere? Var det kanskje slik at Larsen representerte en jødefiendtlighet som hittil har vært lite kjent i Norge?

I denne anmeldelsen har vi til nå vært inne på selve holdningene til jødene i det upubliserte manuset Jøde­problemet hvor Ebbestad Hansen viser frem nytt, spennende og interessant materiale. Vi har sett på dobbeltheten i Steiners tanker om raser; en forståelseshorisont som Larsen utvilsomt også hadde.

Når vi nå skal se på forholdet til andre forfattere og tenkere er det viktig å trekke frem noen aspekter. I norsk og for så vidt nordisk diskurs uttrykkes anti­semittisk tankegods ofte klart og tydelig på 20- og 30-tallet – det være seg i for eksempel politiske partier og kristelige sammenhenger. Diskursens ytter­grenser for hva man kunne si var langt mer antijudaistiske/ antisemittiske enn det vi finner i brede lag i dagens samfunn, selv om vi også i dag ser at disse grensene tøyes ikke minst med sosiale medier. Noe jeg kanskje skulle ønske forfatte­ren hadde problematisert litt mer er at 1945 er et vannskille. Før 1945 var det en nokså bred aksept av antisemittiske stereotypier i offentligheten. At Alf Lar­sen opprettholder stereotypiene etter 1945 og at disse ser ut til å bli forsterket er derimot langt mer oppsiktsvekkende. Det upubliserte manuset Jødeproblemet mener Ebbestad Hansen å kunne datere til 50-60 tallet, altså etter at nazistenes grusomheter for lengst hadde begynt å komme for en dag.

Av de ulike personene som Ebbestad Hansen trekker frem synes jeg noen virker mer relevante enn andre. Som nevnt har alle de han trekker frem på en eller annen måte påvirket Alf Larsen. Allikevel vil det for en norsk leser være mer interessant med Ingeborg Møller og Marta Steinsvik enn for eksempel den svenske nazisten Richard Hejll. Samtidig viser Ebbestad Hansen (og dette er helt sikkert hensikten) at bredden i Alf Larsen kontaktpunkter – alt fra nasjonalromantikere til svenske høyreekstreme – gir en flora av inspirasjonskilder som alle har vært med å forme han.

En av de mest interessante nordmennene som er portrettert er nevnte Marta Steinsvik.

For alle oss som arbeider med fordomsproduksjon i mellomkrigstiden er Steinsvik en kjent skikkelse. Steinsvik er for mange kjent som forkjemper for kvinne­sak og nynorsk, men dro også rundt i landet med antikatolske og antijødiske foredrag. Når det gjelder jødene mener hun blant annet at disse har stått bak alle revolusjoner og første verdenskrig. Hun fremhever derfor Eidsvoldsfedrene som «de klokeste mænd, vi har hat i dette land», som nektet både jøder og jesuitter adgang til riket. Her er koblingen til Alf Larsens Jødeproblemet åpenbar. At Steinsvik deler Alf Larsen forkjærlighet for Steiner kommer også tydelig frem hos Ebbestad Hansen.

Her er vi kanskje inne på noe av det viktigste med boken til Ebbestad Hansen. I tillegg til å gi oss ny innsikt om ting i en fortid vil den forhåpentligvis gi oss også et bedre grunnlag til å se på vår egen samtid, men kanskje på en mer kuriøs måte enn vi umiddelbart tenker på.

Da man ved Mortensrud sør i Oslo skulle planlegge ny bebyggelse med tilhørende nye veier fikk den nevnte Marta Steinsvik en vei oppkalt etter seg, blant annet fordi hun selv hadde hatt en gård omtrent i dette området. Hadde kommunen tatt seg bryet med å sette seg litt inn i hvem Marta Steinsvik var – annet enn kanskje på overflaten – hadde veien forhåpentligvis fått et annet navn. Ny kunnskap gir også muligheter til å ta riktige avgjørelser i en samtid.

Det er ikke tvil om at Marta Steinsvik gjorde mye for kvinnesaken og for nynorsken, men samtidig ligger det også et mer enn regntungt teppe over henne som på en overbevisende måte blir trukket frem enda en gang i denne boken. Men er det ikke noe av det samme som gjelder Alf Larsen? Det er ingen tvil om at Alf Larsen var en glitrende lyriker og god kritiker, men samtidig er det andre elementer som kaster lange skygger over han. Mennesket er komplekst om det så er Marta Steinsvik, Rudolf Steiner eller Alf Larsen. Det å ha positive holdninger og kjempe for viktige saker fører ikke nødvendigvis til at man har sunne holdninger innenfor andre spørsmål. Det ene utelukker ikke det andre.

Ebbestad Hansen har gitt et glimrende bidrag med sin bok – ikke bare for å forstå mer av Alf Larsen, men også for å forstå mer av kompleksiteten ved antisemittismen og antisemittismens historie.