1854 var et merkeår for moderniseringen av Norge. Jern­banen mellom Kristiania og Mjøsa ble åpnet, og Stortinget bevilget penger til etableringen av et nasjonalt telegrafvesen. Men rikspolitikernes diskusjoner var ikke bare rettet mot teknologisk utvikling og fremtidsoptimisme. Samme år brukte Stortinget flere dager på å diskutere tiltak mot en sykdom som de fleste europeere forbandt med middelalderen, nemlig spedalskhet. Andre steder i den vestlige verden var sykdommen utryddet for lengst. I Norge herjet den verre enn noensinne. Dette året fattet Stortinget vedtak som på sikt brakte spedalskheten i Norge under kontroll.

Da Stortinget kom sammen, hadde spedalskhet figurert som rikspolitisk anliggende i over tjue år. På 1830-tallet meldte frykten seg for første gang om at sykdommen kunne spre seg fra kystområdene i vest til resten av landet. Resultatet var at Stortinget i 1842 bevilget betydelige midler til tiltak rettet kun mot spedalskhet. Den gang stemte representantene for et optimistisk program som tok sikte på å tilby spedalske pasienter behandling og helbredelse, et program som ble fullført med åpningen av kuranstalten Lungegaardshospitalet i Bergen i 1849. Året etter løftet Indredepartementet på ny frem spedalskhet som politisk sak, og innledet en prosess som ledet frem til diskusjonene på Stortinget i 1854. Men nå fremsto derimot sykdommen som uhelbredelig; ingen snakket lenger om kuranstalter. Det nye nøkkelbegrepet var pleiestiftelser. Spedalske skulle isoleres fra samfunnet.

Her skal vi se nærmere på hvordan legevitenskapelige endringer påvirket det politiske ordskiftet om spedalskhet. Hva ledet frem til Stortingets beslutninger i 1854 om å bevilge store summer til bekjempelse av sykdommen? Hvor­dan tenkte norske politikere om folkehelse og spedalsk­het? Men aller først: Hva var det legevitenskapelige synet på denne tematikken?

Folkehelsen og legenes rolle

Før 1800-tallet tenkte verken leger eller myndighetspersoner at det var stort man kunne gjøre i møte med alvorlig sykdom. Pest og andre epidemier kunne begrenses gjennom isolering av syke, men for øvrig så måtte man simpelthen vente på at sykdommene herjet ferdig. Helt frem til 1820-tallet anbefalte aldrende medisinprofessorer i Christiania studentene å håndtere sykdom ved å la naturen gå sin gang mest mulig uforstyrret. Disse professorene hørte likevel til en utdøende rase. Allerede ved overgangen til det 19. århundre hadde tanken festet seg om at folkehelse var noe myndighetene kunne og burde påvirke.

Lenge var landets prester like viktige som legene i arbeidet med å styrke folkehelsen. Vaksineringen mot kopper tidlig på 1800-tallet ble i all hovedsak utført av kirkens menn. Sammenliknet med prestestanden fremsto legene som fåtallige og svakt organiserte. Prestene hentet styrke fra et enhetlig embetsverk, og opplysningstiden hadde etablert en tradisjon der mange prester fattet personlig interesse for medisinske spørsmål. Den mest betydningsfulle artikkelen om spedalskhet før 1830-tallet ble typisk nok skrevet av presten Johan Ernst Welhaven i Bergen. Frem til 1840-tallet deltok lokale prester aktivt i medisinske tellinger av landets spedalske.

Sakte, men sikkert overtok imidlertid legene styringen med spørsmål som hadde med helse å gjøre. Fra 1820-tallet og fremover vokste den norske legestanden i omfang, samtidig som den ble bedre organisert. Medisinfaglige tidsskrifter og lokale legeforeninger la til rette for en kontinuerlig produksjon av og diskusjon om legevitenskapelig kunnskap. I årene rundt 1850 fikk legestanden sitt endelige gjennom­brudd som de fremste ekspertene på alt som hadde med folkehelsen å gjøre, ved at leger ble permanent integrert i den statlige beslutningsprosessen. Innledningsvis var tiltakene av beskjedent omfang; først på slutten av 1870-tallet ble det opprettet et fagmedisinsk embetsverk under ledelse av en helsedirektør. For legene innebar likevel endringene ved midten av århundret et definitivt skille.

Tidligere hadde myndighetene hentet inn leger som konsulenter fra sak til sak; juristene i departementskontorene mente at de selv var best egnet til å håndtere helserelaterte spørsmål. Nå erkjente byråkratene at oppgavene var i ferd med å vokse dem over hodet. I 1846 ble medisinalsaker lagt inn under det nyopprettete Indredepartementet under Frederik Stangs driftige ledelse. Stang ble raskt en på­driver for moderniseringen av Norge, og hans leder­skap ga også helsepolitiske resultater. Etter få måneders virksomhet knyttet departementet til seg en fast medisinsk konsulent, før det i 1850 utvidet ordningen til å omfatte tre faste legeutdannete konsulenter i form av en medisinal­komité. Da Stortinget i 1854 diskuterte spedalskhet, skjedde det på grunnlag av utredningsarbeidet til denne medisinal­komiteen. Legene hadde etablert seg som ubestridte premiss­leverandører i norsk helsedebatt.

Profesjonaliseringen av legestanden skjedde parallelt med den modernisering av statsstyrelsen i Norge som Frederik Stang gikk i bresjen for. Viktige beslutninger skulle fattes på grunnlag av statistiske og empiriske studier.^[1] Den religiøse virkelighetsforståelsen forsvant ikke over natta, heller ikke fra legestanden; fremdeles på 1840-tallet hendte det at leger forklarte sykdom som et utslag av svak åndelig livskraft, men slike stemmer hørtes nå kun unntaksvis. Både i legestanden og byråkratiet dominerte en holdning om at alle problemer, det være seg medisinske eller samfunnsmessige, måtte under­legges vitenskapelige analyser.

Slik eksemplifiserer Norge overgangen fra det religiøse til det sekulære og rasjonelle verdensbildet som fant sted i den vestlige verden på 1700- og 1800-tallet, en utvikling som også påvirket synet på helse. Mens god eller dårlig helse tidligere ble sett på som utslag av Guds vilje, ble dette i økende grad oppfattet som utslag av livsbetingelser og valg. Helse var formbart. Den alminnelige bonde eller fisker i Norge holdt riktignok lenge fast på nedarvete fatalistiske forestillinger, og betraktet gjerne distriktslegen som en unødvendig og kostbar luksus. Presten forble lokalsamfunnets viktigste autoritet til langt inn på 1900-tallet. Men på et overgripende nivå skjedde det en fundamental endring. Fra å ha vært mest bekymret for sitt sjelelige velvære, ble nordmenn gradvis mer opptatt av sitt helsemessige velvære. Michel Foucaults spissformulering gjaldt også her til lands: Helse var i ferd med å erstatte frelse som menneskenes fremste ambisjon i livet.^[2]

Det legevitenskapelige synet på spedalskhet

Spedalskhet ble drøftet som rikspolitisk sak gjennom nærmere 55 år på 1800-tallet, fra tidlig på 1830-tallet og frem til Stortinget i 1885 vedtok en lov som åpnet for tvungen isolasjon av alle som bar på sykdommen. I løpet av denne perioden gikk det legevitenskapelige synet på spedalskhet gjennom en rivende utvikling. Usikkerhet og mangslungne teorier ble erstattet av sikker kunnskap om hva spedalskhet var, hva spedalskhet skyldtes, og hvordan antallet spedalske kunne reduseres.

Jens Johan Hjort, en hudlege ved Rikshospitalet, satte i gang prosessen tidlig på 1830-tallet. På den tiden meldte flere embetsmenn på Vestlandet, i Midt-Norge og Nord-Norge at antallet spedalske syntes å øke i deres distrikter. Kirke- og undervisningsdepartementet, som på denne tiden hadde ansvaret for medisinalsaker, sendte Hjort ut for å studere problemet. Han konkluderte med at rapportene var korrekte – spedalskheten bredte om seg – men han slo samtidig fast at sykdommen var helbredelig. Etter Hjorts syn skyldtes spedalskhet hovedsakelig ytre forhold som usunne matvaner, mangel på hygiene og strabasiøst levesett. Dette innebar at spedalske kunne kureres, om de bare kom under behandling tidlig nok. Regelmessige bad og sunnere kosthold var det som skulle til. Da Stortinget i 1842 bevilget penger til oppføring av Lungegaardshospitalet i Bergen, lå Hjorts behandlingsoptimisme til grunn for beslutningen.

I de påfølgende årene mistet Hjort sin posisjon som landets fremste autoritet på spedalskhet. På hans anmod­ning ble den unge legen Daniel Cornelius Danielssen ansatt som lege ved leprahospitalet St. Jørgen i Bergen. Hospitalet hadde vært i drift siden 1400-tallet, men aldri med så høyt belegg som da Danielssen kom dit. Mens Hjort møtte spedalske sporadisk i sitt arbeid som hudlege i hovedstaden, var Danielssen daglig omgitt av opp mot 140 spedalske, hvilket ga ham et unikt empirisk materiale å forske på. Etter få års studier utarbeidet Danielssen en sikker definisjon av hva spedalskhet var. Danielssen konkluderte også med at spedalskhet hovedsakelig oppsto som følge av arvelige forhold. Ytre faktorer spilte kun en underordnet rolle når noen ble syke, hevdet han. Det individuelle behandlingsregimet som Hjort hadde kjempet for, var dermed uegnet til å beskytte folkehelsen. Selv om en spedalsk fikk bedre hudpleie, så kunne vedkommende forplante sykdommen til nye generasjoner. Danielssen foreslo derfor tiltak som gikk i stikk motsatt retning av Hjorts omsorgsfulle behandlingslinje. De spedalske måtte isoleres på rene pleieanstalter.

Tretti år etter Danielssens banebrytende arbeid ble spedalsk­hetens hemmelighet endelig avslørt av en annen bergenslege. På 1870-tallet påviste Gerhard Armauer Hansen at sykdommen var smittsom og forårsaket av en spesifikk bakterie. Smitteforklaringen banet veien for at Stortinget i 1885 vedtok en lov som åpnet for tvungen isolasjon av spedalske. Om nødvendig kunne norske leger heretter til­kalle politiet for å få syke lagt inn på pleiestiftelser.

Danielssen og Armauer Hansen har fått fortjent plass i den norske legestandens heltegalleri, men forklaringen på den vellykkete kampen mot spedalskhet kan ikke reduseres til deres innsats alene. Tiltakene som Danielssen foreslo viste seg svært effektive, men var basert på en arvelighetsteori som simpelthen var feil. Da Armauer Hansen rundt 1870 tok fatt på sin forskningskarriere, var det allerede klart at den spedalske epidemi i Norge var på retur, og at den i overskuelig fremtid ville slutte å utgjøre en trussel mot folkehelsen. De mest virkningsfulle tiltakene mot spedalskheten så ikke dagens lys i Danielssens eller Armauer Hansens laboratorier, men på det 14. Storting som samlet seg i vårhalvåret 1854. Der vedtok politikerne et ambisiøst program for utbygging av institusjoner rettet eksklusivt mot isolering av spedalske pasienter, samtidig som de bestemte at samtlige av landets spedalske årlig skulle føres inn i et nasjonalt pasientregister. Når forekomsten av spedalskhet i Norge drøyt femten år senere viste tydelige tegn på å avta, var det i første rekke et resultat av disse to tiltakene. Hvordan endte Stortinget opp med å vedta det ambisiøse programmet til bekjempelse av spedalskhet?

Folkehelsearbeid i liberalismens tid

Det 14. Storting ble samlet i en tid der spørsmål som angikk folkehelsen fremsto som særlig aktuelle. Mellom 1848 og 1853 hadde gjentatte koleraepidemier krevd tusenvis av menneskeliv på Østlandet og Vestlandet. Epidemiene var traumatiske opplevelser, og styrket bevisstheten om at staten måtte ta ansvar for å trygge befolkningen. Farlige sykdommer og andre trusler mot folkehelsen måtte møtes med omfattende og forebyggende tiltak.^[3] Tidligere hadde tiltak for å trygge folkehelsen gjerne blitt fattet ut fra situasjonsbestemte vurderinger. Nå vokste det frem en holdning om at staten måtte bygge opp en permanent helseberedskap.

Dette mentale skiftet fant sted i en tid da politisk og økonomisk liberalisme hadde fått sitt gjennombrudd i Norge. Hver nordmann skulle være sin egen lykkes smed, og staten skulle legge minst mulig hindringer i veien for individets utfoldelse. Overvåking og isolasjon av syke mennesker synes ikke umiddelbart å passe overens med denne ideolo­gien, men liberalismen forutsatte at landet besto av friske og arbeidsføre innbyggere. Skepsisen overfor dem som ikke bidro til den økonomiske verdiskapningen var tilsvarende stor, og det offentlige ordskiftet om for eksempel fattigdomsproblematikken var gjennomsyret av et nådeløst syn på dem som lå fellesskapet til byrde.^[4] Idealene om personlig frihet gjaldt ikke for dem, og heller ikke for dem som var så syke at de ikke kunne arbeide.

Myndighetenes helsepolitiske visjon tok sikte på å beskytte enkeltmennesket fra sykdommenes herjinger. Men først og fremst hadde man Norge i tankene. Landet var et kollektivt legeme som måtte styrkes og holdes sunt, for at det skulle tåle påkjenningene med å hevde seg i en verden som fortonte seg stadig mer usikker. Entusiasmen for storstilte moderniseringsprosjekter som jernbane- og veiutbygging dempet ikke nervøsiteten over at utviklingen og fremskrittet kunne stanse opp. Et tiår tidligere hadde kongen i sin tron­tale beskrevet Norge som en av de lykkeligste statene i Europa. Nå var tonen mer nøktern, med god grunn. På Krim raste en blodig krig mellom stormaktene, og her hjemme hadde myndighetene måttet ta militæret i bruk for å tukte både opprørske arbeidere og samer. Koleraepidemiene demonstrerte grelt hvor sårbar den norske folkehelsen var. Da stortingsrepresentantene kom sammen i 1854, ble de møtt med tydelige forventninger fra Indredepartementet om å forhindre at spedalskhet skulle bli den nye sykdommen som truet landets fremtid.

Når spedalsksaken ble løftet frem som et nasjonalt anliggende, skyldtes det delvis den symbolske belastningen det innebar for landet at det ble herjet av en middelaldersk sykdom. Viktigst var imidlertid frykten for trusselen som spedalskheten i fremtiden kunne utgjøre mot landets utvikling. I likhet med fattige fremsto spedalske som sand­korn i landets økonomiske maskineri. De måtte bort fra samfunnet slik at den friske befolkningen kunne utfolde seg fritt. Hudlege Hjort hadde i sin tid påpasselig skilt mellom menneske og sykdom. Selv pasienter som led av spedalskhet, var mennesker man skulle ta vare på. Rundt 1850 smeltet derimot de to størrelsene sammen. I det offentlige ordskiftet gikk tendensen mot at spedalske ikke lenger ble oppfattet som mennesker med en identitet utover sykdommen de bar på.

Indredepartementets utredningsarbeid

Mellom 1850 og 1854 utredet Indredepartementet hvilken utfordring spedalskheten representerte for Norge og hvilke tiltak som burde settes i verk. Prosessen begynte i april 1850 med en vurdering skrevet av Indredepartementets konsulent i medisinske saker, legen og professoren Andreas Conradi. Hans vurdering innebar at det legevitenskapelige skiftet fra Hjorts til Danielssens årsaksteori ble lagt til grunn for myndighetenes syn på spedalskhet. Hjorts helbredelseslinje ble endelig forlatt som veiledende prinsipp. Heretter baserte norske myndigheter seg på Danielssens isoleringslinje – takket være at professor Conradi aksepterte hans arvelighets­teori fullt og helt.

I vurderingen førte Conradi videre Danielssens argumenta­sjon på den måten som gjorde inntrykk på en positi­vist som Stang, ved hjelp av empiri, statistikk og vitenskapelige resonnementer. Conradi advarte mot tendensen i to tellinger av landets spedalske, gjennomført i 1836 og 1845, som viste at den spedalske epidemien bredte om seg i urovekkende omfang. Ikke nok med at antallet spedalske i løpet av de ni årene hadde økt fra 659 til 1123; arvelighetsforklaringen åpnet dessuten for langt dystrere perspektiver enn det Hjorts fokus på livsbetingelser hadde gjort. Ettersom sykdommen fulgte menneskene, kunne dens «snigende Gift» til slutt «udbrede sig over det hele Land», skrev konsulenten med litterær innlevelse.^[5]Dårlige livsbetingelser ville bare ha gitt en lineær økning i antall tilfeller. Arvelighetsteorien innebar derimot at myndighetene konfronterte en potensielt eksplosiv, geometrisk økning. Skulle ondet stanses, måtte myndighetene iverksette tiltak som bekjempet selve årsakene til spedalskhet. Conradi lanserte et radikalt forslag: «Det eneste Middel til at tilintetgjöre Spedalskhedens arvelige Udbredning, er at hindre de Spedalske i at indgaae Ægteskab.»^[6]

Professoren helte kaldt vann i årene på dem som hadde moralske innvendinger mot forslaget om ekteskapsforbud. Spedalskhetens lange inkubasjonstid gjorde klinisk observa­sjon lite egnet til å identifisere alle som bar syk­dommen i seg. Dette kunne derimot gjøres gjennom å analysere slekts­forhold. For effektivt å stagge spedalskhetens videre utbredelse måtte dessuten ekteskapsforbudet utvides til å gjelde også friske barn og barnebarn av spedalske foreldre og besteforeldre.^[7] Omsorg for det helsemessige velværet til den enkelte spedalske ble knapt omtalt av Conradi. Det var ikke lenger av interesse. Alt dreide seg om hensynet til fellesskapets beste.

Conradis arbeid ble videreført av medisinalkomiteen, som i løpet av høsten 1850 skrev en utførlig utredning av saken. Men komiteen fravek Conradis sparsommelige linje, og foreslo at staten først og fremst skulle bekjempe spedalskheten gjennom materielle tiltak, ved å bygge store institusjoner der syke mennesker kunne isoleres fra samfunnet.^[8]

Conradis forslag om ekteskapsforbud i flere slektsledd ville være av stor nytte, konstaterte komiteen, men under­streket de betenkelige sidene ved tiltaket, skjønt ikke så mye på grunn av moralske kvaler. Komiteens medlemmer var mer bekymret for hvordan et ekteskapsforbud ville påvirke sedeligheten blant landets spedalske. Voksne menneskers, særlig menns, behov for regelmessig sex var et anerkjent medisinsk forhold. Komiteen antydet imidlertid at spedalske led av unormalt sterk kjønnsdrift. Dersom de ble nektet sex innenfor ekteskapets rammer, ville de enten søke å få utløp for sine drifter gjennom illegitime forhold eller i form av onani – i seg selv en aktivitet som var moralsk og helsemessig for­dervende. Derfor spekulerte komiteen i om det lot seg gjøre å sterilisere samtlige menn i «spedalske Familier», men forkastet ideen som politisk urealistisk.^[9] Løsningen var i stedet å isolere spedalske på pleieanstalter. Ble det bygget mange nok – komiteen antydet fem stykker mellom Bergen og Tromsø – ville det ganske enkelt gjøre ekteskapsforbudet overflødig.

De neste tre årene, fra 1851 til 1853, fulgte Indre­departe­mentet spedalsksaken opp tett. Først ble medisinal­komiteens forslag om ekteskapsforbud for spedalske sendt ut til kirkelige autoriteter på en høringsrunde. Sommeren 1852 beordret så departementet distriktslegene til å gjennomføre en ny telling av landets spedalske, før medsinalkomiteen i 1853 reviderte utredningen ut fra teologenes kommentarer og distrikts­legenes tellingslister.

Med unntak av biskopen i Tromsø og professorene ved Teologisk fakultet i Kristiania stilte kirkens representanter seg negative til ekteskapsforbudet.^[10] Medisinalkomiteen lot seg ikke avskrekke av motstanden, og la i stedet vekt på mindretallets støtte for forslaget. Den siste tellingen av landets spedalske ga da også grunn for en skjerpet holdning, slik komitémedlemmene så det. 1782 mennesker var nå diagnostisert som spedalske – 659 flere enn ved forrige telling. Men «det virkelig gruopvækkende» lå i hva dette innebar med hensyn til spedalskhetens videre utvikling i Norge. Komiteen antok at mellom 6000 og 8000 tilsynelatende friske mennesker gikk rundt med sykdomsstoffet skjult i seg.^[11]

Basert på dette forfattet komiteen sitt endelige lovforslag. Ekteskapsforbudet ble tonet ned til bare å gjelde mennesker som allerede var angrepet av spedalskhet. I tillegg foreslo komiteen flere tiltak for å sikre en effektiv og årviss kart­legging av landets spedalske – i form av det såkalte lepra­registeret – for å forebygge at de inngikk ekteskap.^[12] Det viktigste tiltaket som medisinalkomiteen foreslo, var imidler­tid at Stortinget skulle bevilge hele 81 420 spesidaler til oppføring av ­pleieanstalter.

I Indredepartementet fikk de ambisiøse byggeplanene til medisinalkomiteen en lunken mottakelse. Byråkratene aksepterte medisinalkomiteens legevitenskapelige frem­stilling av saken, men foretrakk Conradis juridiske tiltaks­pakke, og satte ganske enkelt strek over medisinal­komiteens visjon om bygging av fem store pleiestiftelser. Det fikk holde med en utvidelse av Reknes hospital ved Molde.^[13]

I sin innstilling betonte departementet hvor viktig et ekteskapsforbud ville være som holdningsskapende virkemiddel, ettersom det ville «skjærpe den moralske Sands» og stimulere allmuen til å betrakte ekteskap med spedalske mennesker som sosial helligbrøde.^[14] Departe­mentet hadde helst sett at Conradis opprinnelige forslag om ekteskapsforbud i flere slektsledd ble innført, men skjønte at den kirkelige motstanden var for sterk. I stedet landet byråkratene på en mellomløsning, og foreslo at sønner og døtre av spedalske foreldre skulle nektes å inngå ekteskap frem til de hadde passert en viss aldersgrense.^[15] Departementet la dessuten til en paragraf som åpnet for at spedalske som trosset loven og inngikk ekteskap eller fikk barn, kunne tvangsinnlegges på en pleieanstalt.

Danielssens arvelighetsteori medførte fundamentale endringer i offentlighetens syn på spedalske mennesker og deres rettigheter. Den omsorgsfulle linjen som Hjort hadde tatt til orde for på 1830-tallet ble definitivt vraket av medisinalkomiteens medlemmer og Indredepartementets byråkrater. Hensynet til individets helsemessige velvære forsvant som retningssnor for politiske tiltak. Heretter sto befolkningens kollektive helse i fokus. Flere av samfunnets marginaliserte grupper – det være seg fattige eller samer – måtte på tilsvarende vis underkaste seg norske myndigheters prioritering av storsamfunnet. Det spesielle med de spedalske var den statistiske frykten for hvilken trussel de kunne komme til å utgjøre i fremtiden. Når ekspertene estimerte at opp mot 8000 mennesker bar på sykdomsstoffet, satte bare fantasien grenser for hvor stort problem sykdommen kunne bli to-tre generasjoner frem i tid. Samtidig var det et problem som myndighetene med henvisning til legevitenskapelige autoriteter kunne håndtere på en billig måte.

Debattene på Stortinget

Utover våren og sommeren 1854 ble spedalsksaken utførlig behandlet på det 14. ordentlige Storting. I løpet av ni dager ble Indredepartementets to forslag om økonomiske bevilgninger og ekteskapsforbud diskutert i Odelstinget, Lagtinget og til slutt i et samlet Storting.

Først ble sakene vurdert av den ni mann store kirke­komiteen, som i det store og hele stilte seg bak Indre­departementets generelle vurderinger av spedalsksaken, men gikk mot byråkratenes sparelinje. I sine to innstillinger gjentok kirkekomiteen flere av de ladete vendingene fra medisinalkomiteens utredning. Spedalskhet, «dette frygte­lige Onde», var en «snigende Gift» som bredte om seg i «gruopvækkende» omfang. Trusselen var så overhengende at kirkekomiteen forkastet departementets sparelinje, og i stedet fulgte en oppfordring fra representanten og legen Ove Høegh fra Senja om å sette av 30 000 spesidaler til en pleiestiftelse utenfor Trondheim – i tillegg til utbyggingen av Reknes.^[16] Alle komitémedlemmene uttrykte «Betænkeligheder» ved departementets forslag om ekteskapsforbud, men bare en representant erklærte seg som motstander av hele loven. Komiteen understreket hvilken trussel spedalskheten utgjorde ved å trekke linjene til middelalderen og de makabre tiltakene som europeiske stater da hadde iverksatt. Parallellen til middelalderen var et velprøvd retorisk virkemiddel i debatten om spedalskhet, flittig brukt av blant andre hudlege Hjort. Han brukte parallellen til å argumentere for omsorgsfull behandling. Slik kunne 1800-tallets Norge fremstå som et sivilisert land. For kirkekomiteens medlemmer understreket derimot parallellen til middelalderen frykt for at sykdommen kunne undergrave moderniseringsprosessen i Norge. Et sammenbrudd i folke­helsen ville følges av sosial og økonomisk devolusjon. Da kunne tiltak for å stagge spedalskhetens utbredelse vanskelig fremstå som for strenge eller for dyre.

Tidlig i mai ble kirkekomiteens to innstillinger behandlet i Stortinget. Først brukte et samlet Storting tre dager på å diskutere forslaget om bevilgninger til pleiestiftelser. Representantene var stort sett enige om trusselbildet som spedalskheten utgjorde, og debatterte mest hvor stor del av de økonomiske byrdene kommunene skulle bære.^[17] Til slutt gikk kirkekomiteens forslag gjennom, kun med små endringer. De storstilte bevilgningene som medisinalkomiteen hadde ønsket seg, var en realitet.

De neste to dagene ble forslaget om ekteskapsforbud tatt opp i Odelstinget. Representantene der sluttet i all hovedsak opp om de strenge holdningene overfor spedalske som medisinalkomiteen, Indredepartementet og kirkekomiteen hadde uttrykt. Flere av debattdeltakerne uttrykte moralsk indignasjon over spedalske som giftet seg. Staten kunne «med rette» kreve dette offeret av dem.^[18] Hensynet til samfunnets kollektive helse måtte gå foran hensynet til enkeltmenneskets velvære.

Motstanderne var få, men høylytte. Brødreparet Johan og Harald Ulrik Sverdrup, hvorav den siste hadde vært kirkekomiteens eneste dissenter, gikk hardt ut mot loven. Til grunn for deres motstand lå en liberalistisk motforestilling mot å krenke «den personlige Frihed» med et ekteskapsforbud. Sverdrup-brødrene forfektet en mer folkelig form for liberalisme enn den elitistisk styrte varianten som Frederik Stang promoterte. I et samfunn der offentlige velferdsordninger knapt eksisterte, var menn og kvinner henvist til ekteskapet for å få økonomisk trygghet. Sverdrup-brødrene kunne likevel ikke forhindre at et overveldende flertall på Odelstinget støttet opp om lovforslaget, som deretter ble oversendt til Lagtinget.

I Lagtinget opptok motforestillingene langt større plass enn de hadde gjort i Odelstinget. En gruppe embets­menn argumenterte straks for henleggelse av lovforslaget. To av dem, begge sokneprester, slo fast at loven stred mot «Kristendommens Aand», mens en sakfører kalte den «despotisk».^[19] Men også på Lagtinget veide frykten for spedalskhetens videre utbredelse tyngre enn motforestillingene mot at staten krenket de spedalskes rettigheter. De fleste representantene ønsket imidlertid først å se hvilken effekt pleiestiftelser ville ha på sykdommens utbredelse. Muligens ville det vise seg så effektivt at lovforbudet simpelthen ble overflødig. Etter å ha blitt behandlet for andre gang i både Odelstinget og Lagtinget, ble lovforslaget 22. juni tatt opp til votering i et samlet Storting. 68 representanter stemte for loven, mens 37 stemte mot. Loven oppnådde altså ikke 2/3 flertall, og falt.^[20]

Men det var på hengende håret at den gikk gjennom. To stemmer til, og Norge hadde i 1854 fått en lov som forbød spedalske å gifte seg, og som åpnet for tvangsinnleggelse av dem som likevel gjorde det.

Spedalskhet som en sak av sin tid

Diskusjonen for og mot ekteskapsforbud eller isolasjon på pleiestiftelser røper at spedalskheten ikke var noen enkel sak. Konstant gjennom den politiske prosessen som ledet frem til Stortingets vedtak i 1854 lå oppfatningen av spedalskheten som en trussel mot Norges videre utvikling, en trussel som myndighetene måtte møte med håndfaste tiltak. I nærmere 25 år hadde den styrende eliten dyrket et fremtidsoptimistisk syn på Norge. Nå konfronterte man en patologisk trussel som legene hevdet var av et slikt omfang at den kunne stille utviklingen i fare.

Stortingets beslutning om å bevilge midler til oppføring av flere pleiestiftelser rettet kun mot spedalskhet var resultat av at et helsespørsmål for første gang fremsto som avgjørende for landets fremtid, samt at nye legevitenskapelige teorier hadde fått gjennomslag hos representantene. Noen stilte seg tvilende til de drastiske tiltakene som ble foreslått, men flertallet av representantene aksepterte at befolkningens folkehelse måtte gå foran hensynet til den enkelte spedalskes velvære.

Vi kan ane en generasjonskløft i debatten. Tolv år tidli­gere hadde Stortinget støttet opp om Jens Johan Hjorts omsorgsbaserte syn. Til tross for sin innsats for å modernisere norsk legevitenskap, så var han livet ut preget av en idealistisk og kristen grunnholdning – også i medisinfaglige spørsmål. Slik fremstår han som representant for generasjonen av menn som ble formet i de romantiske årene rundt 1814.

Slike stemmer var imidlertid på vikende front, både på Stortinget og i det norske samfunnet. Forslaget om ekteskapsforbud for spedalske ble utarbeidet av menn med et nytteorientert syn på jus, helse og politikk. Tiltak skulle velges ut fra hvor effektive de var – ikke ut fra hvorvidt de var moralsk riktige. For Hjort hadde spedalsksaken i stor grad dreid seg om hensynet til de spedalske. Danielssens arvelighetsteori førte til at målet om å knekke spedalskheten ble viktigere enn ønsket om å ivareta de spedalske på individuell basis.

Når Stortinget besluttet å gå inn for isolasjonslinjen i stedet for ekteskapsforbud, gikk representantene inn for et tiltak som i manges øyne fremsto som det mest nådeløse staten kunne sette i verk mot spedalske. Beslutningen var en konsekvens av at både det legevitenskapelige synet på spedalskhet – og legenes syn på hvordan man best beskyttet folkehelsen mot sykdommen – hadde blitt fundamentalt endret.

bjornare.godoy@gmail.com