Den vanskelige volden

Den vanskelige volden

Av Espen Schaanning

Oktober 2021

Arbeiderpartiet og våpnene Fra det brukne gevær til USAs atomparaply

Arbeiderpartiet og våpnene Fra det brukne gevær til USAs atomparaply

Nils-Henning Hontvedt

Svein Sandnes Bokforlag
Rånåsfoss, 2020

137 år etter at Arbeiderpartiet ble stiftet, er partiets forhold til våpnene ikke til å kjenne igjen.

Arbeiderbevegelsen hadde et ambivalent forhold de fredsbevegelsene som vokste fram i Europa og USA på 1800-tallet. Riktignok fantes det en rekke arbeidere som sluttet seg til disse tradisjonelle, «borgerlige» fredsbevegelsene. Den engelske snekkeren William Randal Cremer (1828–1908) – som var den første arbeider som ble valgt inn i The House of Commons – stiftet for eksempel sammen med andre arbeidere Workman’s Peace Organisation i 1870. Cremer og hans meningsfeller kritiserte statens bruk av penger på forsvaret og gikk inn for bruk av en internasjonal «høyesterett», bruk av voldgift og utvikling av internasjonal rett. Dette var helt i tråd med hva de borgerlige fredsbevegelsene gikk inn for (i 1903 fikk Cremer Nobels fredspris for sitt arbeid for voldgiftssaken). Innenfor den marxistisk orienterte venstresiden var man imidlertid først og fremst opptatt av hvordan krig var knyttet til økonomi, ulikhet og utbytting. Kommunister og sosialister hevdet at forsøket på å skape fred gjennom handel, avtaler og voldgift, var å begynne i gal ende. Det grunnleggende problemet var produksjonsforholdene. Kapitalistene var ute etter profitt, og det oppnådde de ved å utnytte arbeiderne og ved gå til krig for å skaffe seg ressurser, billig arbeidskraft og markedstilgang. Det var kapitalismen som måtte knuses.

Karl Marx skrev lite om krig og fred, men betraktet bruk av vold og krig som noe som var et nødvendig element i den historiske utviklingen. I annet bind av Kapitalen skrev han for eksempel: «Vold er fødselshjelper for ethvert gammelt samfunn som er svangert med et nytt. Den er en økonomisk potens i seg selv». Han tenkte seg likevel at krig ville opphøre når det kommunistiske samfunnet var realisert. Som det heter i Det kommunistiske manifest: «I samme grad som det ene individs utbytting av det andre opphører, vil det også bli slutt med at den ene nasjon utbytter den andre». Når klassemotsetningene var forsvunnet og arbeiderne hadde gjort revolusjon og fjernet de gamle produksjonsforholdene, ville man få «en sammenslutning, hvor hver enkelts frie utvikling er en forutsetning for alles frie utvikling». For Marx var kommunismen først og fremst en internasjonal bevegelse, og ekte og varig fred kunne bare etableres når arbeidere i alle land forente seg og avskaffet kapitalismen.

Men å avskaffe kapitalismen var ikke gjort i en håndvending. Man kunne ikke forvente at de eiendomsbesittende klasser frivillig skulle gi fra seg makt og privilegier. Den kommunistiske revolusjon ville dermed nødvendigvis bli nokså voldelig. Det betydde i sin tur at kommunisme vanskelig kunne forenes med den såkalte «absolutte» pasifismen, som avviste enhver voldsbruk. Uten vold, ingen revolusjon. Men heller ikke den «relative» pasifismen – som aksepterte individuelt og kollektivt selvforsvar og opprettholdelse av en internasjonal rettsorden gjennom voldelige sanksjoner – ville ut fra et marxistisk perspektiv komme til kort, siden den ikke gjorde noe med kapitalismen. Skulle revolusjonen gjennomføres, måtte den foregå gjennom at arbeiderne overtok produksjonsmidlene. Da måtte man akseptere arbeidervold. Uten vold nedenfra, ingen revolusjon.

Antimilitarismen

Nils-Henning Hontvedt har skrevet en fin bok om Arbeiderpartiets (Ap) syn på våpenbruk. Han får fint fram hvordan Ap på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet definerte seg som et revolusjonært parti og dermed ble nødt til å forholde seg til forholdet mellom kapitalisme, revolusjon og voldsbruk. Arbeiderpartiet ble stiftet i 1887, men Hontvedt viser til at det først var på dets 5. landsmøte at man tok stilling i militærspørsmålet. Da het det: «Opprettelsen av internasjonale voldgiftsdomstole. Militarismens avskaffelse og indførelse av almindelig folkevæpning». Som vi ser, støttet Ap på denne tiden den «borgerlige» ideen om at krig kunne unngås gjennom å etablere en internasjonal rettsorden med voldgiftsdomstol. Men de to andre momentene – avskaffelse av «militarismen» og innføringen av «almindelig folkevæpning» – vitnet om alternative prosjekter.

Begrepet «militarisme» er viktig, og Hontvedt gir oss dessverre ingen redegjørelse for begrepet. I dag opererer man ofte med pasifisme og antimilitarisme som synonymer. Det var ikke tilfellet på slutten av 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet. Mens man i den «borgerlige» pasifismen fordømte bruk av vold eller våpen i løsning av konflikter, fokuserte antimilitarismen mer på hva det gjorde med samfunnet at man hadde et stort militærapparat. Militarisme var uløselig knyttet til samfunnsformen. Det var anarkisten Pierre Joseph Proudhon som i 1864 var den første til å benytte begrepet antimilitarisme som et slags kampbegrep mot Frankrikes krigføring, og i den sosialistiske og anarkistiske leiren ble militarisme ansett for å være et symptom på det eksisterende klassesamfunnet som helhet. Samfunnet ble styrt etter hierarkiske idealer hentet fra det militære feltet, noe som opprettholdt den kapitalistiske produksjonsmåten og de eksisterende herredømmestrukturene. Derfor snakket anarkister, kommunister og sosialister på denne tiden heller om antimilitarisme enn om fredsarbeid og pasifisme: Kapitalisme og militarisme hørte uløselig sammen, siden undertrykkelsen av arbeiderklassen og utbyttingen av andre land bare kunne skje gjennom statlig bruk av våpenmakt. Det er synd Hontvedt ikke framhever dette. I hans tekst blir militarisme mer eller mindre synonymt med å ha et militærvesen, og i mange sammenhenger ble begrepet åpenbart brukt på denne måten. Men ofte hadde begrepet videre konnotasjoner, og så lenge disse ikke framheves, kan Aps antimilitarisme lett bli vanskelig å skille fra «borgerlig» pasifisme.

Derimot gjør Hontvedt utvilsomt rett i å løfte fram forestillingen om «almindelig folkevæpning» og bakgrunnen for denne. Som i den andre internasjonale anerkjente Ap retten til nasjonalt forsvar. Ved å erstatte stående hærer med folkehærer, ville det bli vanskeligere for staten å starte angrepskriger – siden «arbeidere og bønder i ett land ville nekte å angripe sine klassebrødre i et annet», som Hontvedt skriver. Dessuten kan Hontvedt ha rett i at kravet om folkevæpning også hang sammen med at man i Norge siden 1861 hadde hatt en rekke skytterlag under ledelse av Centralforeningen for Utbredelse av Legemsøvelser og Vaabenbrug. I 1893 sluttet Ap opp om skytterlagsbevegelsen og oppfordret arbeiderne til å melde seg inn i skytterlagene.

Dette skulle endre seg, påpeker Hontvedt. Etter unionsoppløsningen 1905 hadde Forsvaret og militærvesenet relativt bred oppslutning i Norge, men det var annerledes i arbeiderbevegelsen. På landsmøtet i 1906 forlot Ap folkebevæpningstanken, og man stod tilbake med «militarismens afskaffelse og oprettelse af internationale voldgiftsdomstole». I praksis betydde dette at man gikk imot bevilgninger av penger til forsvaret. I forskningen, og hos Hontvedt, har man gitt ulike argumenter for denne nye linjen: Ap var nå blitt mer pasifistiske enn før, dvs. man hadde større betenkeligheter enn tidligere mot å drepe «kamerater» i andre land; norske sosialdemokrater tenkte seg at sosialismen måtte innføres i flere land samtidig, og da ville nasjonalt forsvar være overflødig; Norge var et så lite og fattig land at uansett hvor mye vi rustet opp, så ville vi ikke kunne forsvare oss mot stormakter som England og Tyskland; og dessuten måtte man prioritere å bekjempe fattigdom og sosial urett, framfor å bruke penger på forsvar. I tillegg til dette kom at forsvaret kunne blitt brukt mot opprørske og streikende arbeidere (men dette var nok mer et argument mot militærvesenet og militarismen enn mot folkebevæpningshæren – en folkehær av arbeidere ville ikke så lett kunne bli brukt mot andre arbeidere). Hontvedt minner om en rekke tilfeller på 1800-tallet der militærmakten ble brukt i forbindelse med arbeidskonflikter, streiker, opptøyer og sosiale protester. Dette skapte skepsis i arbeiderbevegelsen til statens bruk av militær makt.

Han framholder at Ap i tiden som fulgte var imot enhver bevilgning til opprustning av forsvaret. Da man i Høire og til dels i Venstre i 1912 for eksempel gikk inn for å ruste opp marinen for å hindre at Storbritannia eller Tyskland i en konfliktsituasjon brukte norske havner som base for krigsoperasjoner (den såkalte flåteplanen), protesterte Arbeiderpartiet sterkt. Første mai dette året gikk 20–30 000 demonstranter i Oslo, der det blant annet var en fane med «Militarismens begravelse». Noen dager senere arrangerte Forsvarsforeningen en motdemonstrasjon med like mange deltagere, og Forsvarsforeningens leder i 15 år, Fritjof Nansen, holdt tale og hyllet militærvesenet. Ifølge ham var en del av fredsbevegelsen «nationens avfald». Motsetningen mellom arbeiderbevegelsen og den borgerlige fløy var skarp og åpenbar.

Radikaliseringen

Det gjorde ikke saken bedre at arbeiderbevegelsen på begynnelsen av 1900-tallet ble ytterligere radikalisert. Det var særlig ungdomsforbundet som førte an i kampen mot militarismen. I 1914 begynte det å bruke et merke med det brukne gevær og slagordene «Ned med militarismen» og «Leve socialismen». Året etter ble merket forbudt.

Syndikalistiske synspunkter hadde begynte å trenge inn norsk arbeiderbevegelse, framfor alt i ungdomsforbundet, skriver Hontvedt, og i 1911 ble også Fagopposisjonen dannet. Her stod streiker – og særlig den såkalte generalstreiken – sentralt: Hvis alle lønnsarbeidere streiket samtidig, kunne man lamme det bestående samfunnets livsfunksjoner (for eksempel transport og kommunikasjon). Dermed ville myndighetene stå maktesløse. Myndighetene reagerte med å innkalle militære mannskaper ved en rekke anledninger (minst ni ganger mellom 1905 og 1917), og dette fortsatte utover på 1920- og 30-tallet. I arbeiderbevegelsen skapte dette bare enda mer motstand mot militærvesenet.

Hontvedt påpeker dessuten at man i Ap stilte seg negativ til verneplikten, siden den ofte var en stor belastning for arbeidere og småkårsfolk som ikke hadde råd til å være borte fra arbeidet; mange risikerte også å miste jobben. I 1913 foreslo Aps stortingsgruppe å avskaffe hele verneplikten. Aktivister i arbeiderbevegelsen begynte også å nekte militærtjeneste. Militærnekt hadde hittil i hovedsak vært praktisert på religiøst grunnlag (særlig kvekere), og disse kunne fra 1902 slippe tiltale og straff. Men nå var det mange sosialister som begynte å nekte militæret på moralsk grunnlag. Disse ble straffet, og kunne få den ene dommen etter den andre, hvis de opprettholdt sitt standpunkt. Dette ga ytterligere næring til motstand mot militærvesenet. Ap ga ingen eksplisitt støtte til militærnekterne, det ville være å oppfordre til lovbrudd. Men man sympatiserte med dem og arbeidet for at disse også skulle få fritak (først i 1922 fikk man gjennomslag for at det også gikk an å nekte militærtjeneste av andre grunner enn religiøse).

Martin Tranmæl og Fagopposisjonen av 1911 gikk ifølge Hontvedt heller inn for organisert militærstreik, noe det stod stor strid om innad i partiet. Da den revolusjonære opposisjonen – med Martin Tranmæl i spissen – overtok ledelsen i Ap i 1918, ble imidlertid militærstreik som aksjonsform avvist, selv om man aksepterte at militærstreik var i samsvar med «de sosialistiske prinsipper». Aps hovedstrategi var nå at hæren skulle gjøres ubrukelig gjennom agitasjon blant soldatene. Man måtte unngå at revolusjonen utviklet seg til borgerkrig. Samtidig ble Ap splittet. Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti – som i 1921 ble dannet som en avskalling fra Arbeiderpartiet mot høyre – hadde en grunnleggende pasifistisk innstilling, mens Norges Kommunistiske Parti – som i 1923 ble stiftet som en ny Moskva-vennlig avskalling – ville væpne arbeiderklassen og forberede den på væpnet kamp.

Som Hontvedt gjør oppmerksom på, var særlig de unge røde på denne tiden beredt til kamp mot militarismen. Etter initiativ fra Mot Dag og dens leder Erling Falk satte for eksempel Aps ungdomsorganisasjon (Venstrekommunistisk ungdomsfylking) i 1924 i gang en militærstreik-aksjon for å «avskaffe den vernepliktige arme og umuliggjøre at den brukes i den indre kamp». Samtidig skulle man bevæpne arbeiderklassen, agitere i hæren og benytte militærstreik. Aksjonen førte til at sentrale folk som Rolf Gerhardsen, Axel Strømme, Martin Tranmæl, Aksel Zachariassen, Rolf Hofmo, Oscar Torp og Einar Gerhardsen havnet i fengsel. I 1925 vedtok imidlertid Ap på sitt landsmøte at militærstreik kun skulle brukes i unntakssituasjoner, og man satset heller på å danne antimilitære agitasjonsgrupper i hær og flåte, noe som for øvrig også førte til en rekke arrestasjoner, bøteleggelser og fengselsstraffer. I den korte perioden (18 dager) i 1928 da Ap hadde regjeringsmakt la den fram et forslag om å sløyfe årets våpenøvelser og forberede full avvæpning. På landsmøtet i 1930 samlet man seg om å avskaffe militærvesenet, slik at det ikke kunne brukes i kampen mot arbeiderklassen og i mellomfolkelige konflikter. Selv om Ap fra 1933 ble et mer reformistisk parti, kjørte det fortsatt på sin antimilitaristiske linje. Man gikk inn for nasjonal og internasjonal avrustning, og hvis Norge ble trukket inn i en krig, skulle arbeiderne oppfordres til generalstreik og motstand mot krigen. Og da Ap overtok regjeringsmakten i 1935, ble den frivillige militæropplæringen avskaffet, væpnet borgervern forbudt og den indre sikkerhetsberedskapen skulle bygges ned.

Som man skjønner: Helt fram til midten av 1930-tallet betraktet Ap det militære apparat som en del av den herskende klasses maktmiddel. Militærvesenet hørte med til kapitalismens funksjonsmåte. I den tidligste fasen og i de mest radikale delene av arbeiderbevegelsen så man også for seg at man måtte bruke vold for å gjennomføre revolusjonen. Hontvedt går dessverre ikke inn på at Ap på 1920-tallet aksepterte vold i kampen for revolusjonen. Han unnlater å nevne at på Aps landsmøte i 1919 meldte Arbeiderpartiet seg ut av den andre internasjonale og inn i den kommunistiske internasjonale (Komintern), som ble ledet av internasjonalens eksekutivkomité med Lenin i spissen. Som Tranmæl formulerte det på landsmøtet: «arbeiderklassen må idag gjøre sig fortrolig med at revolusjonen og diktaturet er en uomgjengelig nødvendighet». På landsmøtet året etter hyllet man den tredje Internasjonale, og dermed også de såkalte Moskva-tesene som bestod av de 21 betingelser Lenin satte opp for partier som ville opptas i Komintern. På landsmøtet i 1921 sluttet man seg formelt til disse tesene. Man måtte dermed blant annet akseptere og propagandere for proletariatets diktatur, fjerne reformister fra alle sentrale stillinger i arbeiderbevegelsen, støtte nasjonale frigjøringsbevegelser i koloniene, innlemme ordet «kommunistisk» i partinavnet, innføre ubegrenset makt til partiledelsen og la den kommunistiske internasjonalens kongress’ og eksekutivkomites beslutninger være bindende for partiet. Men det innebar også å agitere for de kommunistiske ideene i hæren og avsløre «socialpacifismens uærlighet og hykleri» som dekket til at bare en revolusjonær avskaffelse av kapitalismen – ikke internasjonale avtaler og voldgiftsdomstoler – kunne hindre nye imperialistiske kriger. Landsmøtet besluttet blant annet: «Vi ønsker at Det norske Arbeiderparti fremdeles fastholder sitt medlemskap i Den 3. Internasjonale, idet vi helt og fullt slutter oss til Internasjonalens bærende prinsipper: arbeiderklassens diktatur og rådssystemet og masseaksjonen som det avgjørende middel i kampen for socialismen». Partiets navn ble endret til «Norges kommunistiske Arbeiderparti». At Ap i 1923 brøt med Komintern, betydde ikke at det var mindre revolusjonært. I det nye formålet som ble vedtatt på landsmøtet i 1925 het det kort og godt: «Arbeiderpartiet har til formål å føre arbeidernes klassekamp frem til det socialistiske samfund gjennem proletariatets diktatur og efter kommunistiske retningslinjer».

Når jeg her framhever denne siden ved Ap på 1920-tallet, så er det fordi den utvilsomt hører hjemme i en bok om Arbeiderpartiet og våpnene. Å akseptere proletariatets diktatur, masseaksjoner og ubegrenset makt til partiledelsen var i realiteten å akseptere bruk av vold og våpen mot dem som protesterte. På et vis kan denne strategien betraktes som et speilbilde av det arbeiderbevegelsen kritiserte borgerskapet for: Mens de herskende klasser ikke nølte med å bruke militæret for å stagge arbeiderklassen, ville heller ikke arbeiderklassen gå av veien for å bruke våpenmakt mot borgerskapet for fullføre revolusjonen. Det er rart at Hontvedt ikke tar tak i dette.

Snuoperasjonen

Men alt dette skulle endre seg fullstendig. Som Hontvedt påpeker, begynte Ap allerede i 1936 å bli mer forsvarsvennlig. Man ville fremdeles bekjempe rustningspolitikken, men man ville ikke lenger ha full avvæpning. Også generalstreik mot krig ble nå ansett som uaktuelt, siden det nå gjaldt å demme opp for den framvoksende fascismen. Det norske forsvaret måtte snarere demokratiseres og rustes opp. Ap støttet riktignok (til protester fra Tranmæl og andre) opp om vestmaktenes ikke-intervensjonspolitikk i den spanske borgerkrigen, men fram til 1940 gikk partiet hvert eneste år inn for å styrke forsvaret med ekstra bevilgninger. Etter krigen var pasifisme og antimilitarisme en saga blott for Ap. Hontvedt siterer Arbeiderpartiets arbeidsprogram fra 1945: «Utbyggingen av landets forsvar må ta sikte på å skape en tidsmessig forsvarsmakt skikket til å møte et fiendtlig overfall, og til å fylle våre internasjonale militære forpliktelser». Under Aps ledelse ble forsvarsutgiftene flerdoblet og tjenestetiden utvidet fra 9 til 12 måneder i 1950 til 16 måneder i 1954. Nå ville man bygge opp et forsvar som kunne virke avskrekkede på en eventuell fiende og som kunne holde stand til vi fikk hjelp utenfra.

Dessuten gikk man åpent inn i en forsvarsallianse. Ifølge Hontvedt hadde Ap helt fra starten ført en streng nøytralitetspolitikk, og denne ble offisielt ikke oppgitt før Tyskland angrep Norge i 1940. Etter først å ha ført en «balansepolitikk» de første årene etter andre verdenskrig (der FN bli tildelt den sentrale rollen, og der man skulle samarbeide med andre land uten å være med i noen blokkdannelse), gled man gradvis over i en alliansepolitikk. Mange i Ap var positive til et nordisk forsvarssamarbeid, men det ble NATO-samarbeidet som – etter en del nøling og uenigheter – fra 1949 ble Aps forsvarspolitiske linje i etterkrigstiden. Nå hadde Ap altså ikke bare begynte å akseptere og støtte ideen om at militærvesen skulle spille en sentral rolle, men man aksepterte og støttet også militære allianser. Den spenningen som bygget seg opp mellom Sovjetunionen og vestmaktene førte til at man ikke lenger anså FN som noen effektiv trygghetsgaranti, hevder Hontvedt. Det kunne på lengre sikt føre til stormaktskrig. En slik krig ville det bli vanskelig å holde seg utenfor, og derfor gjaldt det å skaffe allierte i tide. Allerede i sin berømte Kråkerøytale i 1948 tok Gerhardsen avstand fra kommunistene. Dermed var kommunismen ute og hjemme erklært som fiender (her hjemme ble som kjent kommunister etter hvert utsatt for overvåkning og registrering av forsvaret og etterretningstjenesten i nært samarbeid med sentrale figurer i Ap). Tanken var at ved å bli medlem av NATO, kunne Norge bidra til å bygge opp et så sterkt og avskrekkende vestlig forsvar at det kunne hindre krig. Man la seg likevel ikke helt flat for USA. Allerede på denne tiden utarbeidet Ap også det som senere skulle få betegnelsen «basepolitikken»: Man ville ikke tillate militære baser på norsk jord for våre allierte, med mindre Norge ble angrepet eller truet med angrep (denne basepolitikken ble formelt fastsatt i 1951). Hontvedt betoner at Ap så det som viktig å ha et minst mulig anspent forhold til Sovjetunionen. Basepolitikken åpnet riktignok for å bygge militære anlegg for å ta imot eventuelle allierte styrker og for kortvarige besøk av allierte fly- og flåtestridskrefter i fredstid, men siden Finnmark grenset til Russland, skulle norske styrker her være små og felles NATO-øvelser i Finnmark være forbudt. Da NATO på 1950-tallet ville ha permanente allierte flystyrker i Norge, ble det avvist. Man ville ikke provosere for mye. Hontvedt framhever også at selv om Ap etter krigen bevilget stadig mer penger til forsvaret og støttet medlemskapet i NATO, skjedde det ikke uten motstand innad i partiet: Etter krigen skulle landet gjenoppbygges, og da var det mange som protesterte mot at så store midler skulle gå til militære formål – og der man til alt overmål utvidet tjenestetiden, som både var dyrt og bandt opp viktig arbeidskraft. Dessuten fryktet mange at Norge som medlem av NATO skulle bli for avhengig av USA. Det var en betydelig motstand i Ap mot NATO og blokkpolitikken, noe som var bakgrunnen for stiftelsen av Sosialistisk folkeparti (SF) i 1961. SF ville ha Norge ut av NATO.

Atomvåpen skaper hodebry

Etter 1955 seilte atomvåpenmotstanden opp som et stridstema. På Aps landsmøte i 1955 hevdet Gerhardsen at vestlige demokratier måtte basere seg på atomvåpnenes avskrekkende makt siden Sovjetunionen angivelig var overlegne med hensyn til konvensjonelle våpen. Men mange var skeptiske. I 1957 vedtok NATO doktrinen om «massiv gjengjeldelse»: Sovjet skulle avskrekkes fra å angripe – konvensjonelt eller kjernefysisk – ved at NATO truet med full kjernefysisk gjengjeldelse. Her kunne altså liten tue raskt velte stort lass: En begrenset og liten sovjetisk militær aksjon, ville utløse full kjernefysisk bombing fra NATOs side. Det var en strategi Ap med Gerhardsen i spissen støttet opp om, hevder Hontvedt. Ap arbeidet derimot aktivt for å begrense og forby prøvesprengninger på begge sider, men mest strid og oppsikt skapte utplasseringen av atomvåpen. NATO ville nemlig at kjernevåpen skulle integreres i de europeiske medlemslandenes styrker, og man ville utstasjonere mellomdistanseraketter med kjernefysiske ladninger i Europa. Ap vedtok imidlertid i 1957 at atomvåpen ikke skulle plasseres på norsk territorium i fredstid (den såkalte atomparagrafen). Forbudet mot atomvåpen på norsk jord holdt Ap fast ved i tiden som fulgte, selv om det på borgerlig side kom forslag om å ha atomvåpen i det norske forsvaret. Det Ap imidlertid gikk med på, var å gjøre forberedelser til en eventuell stasjonering i tilfelle Norge skulle bli angrepet eller bli truet med angrep. Utover på 1960-tallet aksepterte imidlertid Ap-regjeringen at allierte skip gikk i norske farvann eller havner uten at man visste om de hadde atomvåpen ombord eller ikke.

Hontvedt understreker at utover på 1960-tallet ble doktrinen om massiv gjengjeldelse problematisert og forlatt i NATO. Man mente at Sovjetunionen hadde utviklet en sikker «annenslagsevne», dvs. selv om de ble utsatt for et kjernefysisk angrep, kunne de gjengjelde angrepet med samme mynt. Dermed kunne størstedelen av befolkningen på begge sider bli utslettet ved en eventuell krig. Strategien i NATO ble da dels å selv etablere annenslagsevne, slik at det oppstod «terrorbalanse» (ingen tør å angripe først), dels å etablere en såkalt «fleksibel respons»-strategi, der man ikke umiddelbart skulle svare med atomvåpen ved alle angrep (som i massiv gjengjeldelse), men avpasse svaret til angrepets karakter. Hontvedt sier lite eller ingenting om hvordan man i Ap stilte seg til denne endringen, men er

mer opptatt av hvordan Vietnamkrigen skapte strid i Ap. Da Solidaritetskomiteen for Vietnam ble stiftet 1965, var ifølge Hontvedt tre Ap-folk med i ledelsen. Ledelsen i Ap betraktet denne komiteen som et kommuniststyrt forsøk på å få Norge ut av NATO, men etter hvert gikk også Gerhardsen og en rekke andre sentrale Ap-politikere imot USAs krigføring i Vietnam. På landsmøtet i 1967 vedtok man blant annet at «Arbeiderpartiet tar avstand fra den amerikanske regjeringens politikk i Vietnam». Etter hvert steg mostanden mot NATO i AUF, og da organisasjonen Norge ut av NATO ble stiftet i 1968, ble den støttet av flere ledere i AUF. I Ap var det også flere ledere (inklusiv Gerhardsen) som tok til orde for folkeavstemning om NATO-medlemskapet. Men det ble det ikke om noe av, siden det viste seg at det var bred oppslutning om NATO i Ap. Og slik har det vært siden.

Helt fram til i dag har atomvåpenspørsmålet vært noe av det vanskeligste Ap har måttet forholde seg til, påpeker Hontvedt. Gjennom ulike avtaler forsøkte stormaktene å begrense rustningskappløpet, for eksempel gjennom ikkespredningsavtalen fra 1968 (som skulle forhindre fortsatt spredning av atomvåpen), SALT I avtalen fra 1972 (begrensing av ABM-systemer) og SALT II avtalen fra 1979 (begrensninger i antall langtrekkende atomvåpen). Men som Hontvedt gjør oppmerksom på, stilte Norge og Ap i 1979 seg bak det såkalte «dobbeltvedtaket», som skulle gjenoppbygge styrkebalansen mellom øst og vest etter at Sovjetunionen hadde begynt å utplassere en ny rakett (SS20). Vedtaket gikk ut på at NATO skulle modernisere våpenarsenalet (Pershing II-raketter) og utplassere 572 av dem i fem land i Vest-Europa, men samtidig tilby Sovjetunionen forhandlinger om å ruste ned. Det var imidlertid mange som var kritiske til denne strategien, særlig fordi den ble planlagt i hemmelighet uten å informere Stortinget og mange av lederne i Ap. Mange Ap-medlemmer ble med i den nystiftede foreningen NEI til nye atomvåpen (som senere ble Nei til atomvåpen), og det ble arrangert protestmarsjer og demonstrasjoner. Likevel aksepterte Ap-regjeringen dobbeltvedtaket for ikke å skape splid i NATO. Men spørsmålet om NATO skulle utplassere nye raketter i Vest-Europa fortsatte å skape splid i Ap helt til Gorbatsjov kom til makten i 1985 og avtalen om å fjerne alle kjernefysiske mellomdistanseraketter i Europa i 1987 (Sovjetunionen måtte tilintetgjøre 1846 raketter og USA 846).

Etter murens fall i 1987 ble ikke NATO-landene lenger bundet sammen av trusselen fra Sovjetunionen, og en rekke østeuropeiske stater ble NATO-medlemmer. På 1990-tallet begynte NATO som kjent i større grad å utføre aksjoner utenfor sitt mandatområde, som i det tidligere Jugoslavia i 1993 og 1995, Kosovo og Serbia i 1990, Afghanistan i 2001 og Libya i 2011. Som Hontvedt påpeker, har Ap støttet denne linjen, i alle fall så lenge beslutningen har vært forankret i FN. Mens Forsvarets oppgave hittil hadde vært å forsvare Norge, ble det heretter først og fremst «et redskap for den løpende utenriks- og sikkerhetspolitikken», som han skriver. Totalforsvaret forsvant, og man fikk et mer profesjonelt og mobilt innsatsforvar. Ap har også støttet at basepolitikken ble myket opp på 1990-tallet, der man blant annet åpnet opp for at allierte kunne trene og holde øvelser i Norge. Både i posisjon og opposisjon har Ap også gått inn for å øke forsvarsutgiftene (fra 2000 til 2015 økte de de med ca. 1,5 prosent årlig, og man har et mål om å bruke to prosent av BNP til forsvar). Ifølge Hontvedt har det i Ap de senere årene i det hele tatt vært lite debatt og interne stridigheter i forbindelse med omleggingen av det norske forsvaret og NATOS sikkerhetspolitiske strategi. Ap har mer eller mindre motvillig gått inn for å forby klasebomber, men så langt har partiet ikke gått inn for å undertegne FN-traktaten om å forby atomvåpen, selv om man eksplisitt hevder at traktaten er bra for verden.

Hontvedt skriver et sted at Arbeiderpartiet etter krigen beholdt «en viss ambivalens overfor militærvesenet». Det er åpenbart riktig at det har vært strid og tvil i Ap når det gjelder atomvåpenspørsmålet og USAs harde konfrontasjonslinje overfor Sovjetunionen. Men når det gjelder militærvesenet som sådan, synes Hontvedts karakteristikk å være svært lite treffende. Etter krigen finner man få spor etter mellomkrigstidens antimilitaristiske linje. Nå var det for Ap en selvsagt ting at man skulle ha et slagkraftig militærvesen. Det som først og fremst skapte strid etter krigen var atomvåpenspørsmålet og alliansepolitikken. Kapitalismekritikk og antimilitarisme hørte fortiden til. I det minste for Ap. I virkeligheten går dette også klart fram av Hontvedts egen fortelling. Det er ikke så mye nytt å hente i Hontvedts bok – han støtter seg i stor grad på eksisterende forskning på området (som han for øvrig ofte gjengir nokså ordrett). Men fordelen med Hontvedts framstilling er at den er ryddig, systematisk og oversiktlig, og den gir derfor gir et godt innblikk i hvordan Ap har stilt seg til krig og bruk av ulike voldsmidler. Etter de 137 årene som har gått siden partiet ble stiftet, er deres forhold til våpnene ikke til å kjenne igjen.

Godkjent artikkel før siste korrektur. Mindre avvik fra trykt artikkel kan forekomme.
Denne artikkelen sto på trykk i Arr 2/2021
Reise
Les også:
Bildene av Vibeke

Bildene av Vibeke

En ambisiøs bok som fornyer norsk filmhistorie.

Bokmelding av
Vibeke Løkkeberg: En kunstnerbiografi

Ordets makt

Ordets makt

For alle som ikke er kjent med historiens rolle i russisk ideologi, vil denne boken fungere som en fascinerende introduksjon.

Bokmelding av
Fragmenter av fortid. Historiens rolle i russisk samtidslitteratur

Far i stua

Far i stua

Skal man tro Jørgen Lorentzen i hans nye bok om farskapets historie siden 1850, kan denne inndeles i tre faser. I første periode var fedrene i hovedsak hjemme og kunne utøve sitt farskap i sitt daglige virke. Dessuten hadde faren (og ikke hustruen) det overordende ansvar for barn og hjem. På begynnelsen av 1900-tallet (symbolisert med ekteskapsreformen av 1927) skyves mannen ut av familien, hjemmet og dermed også oppdragelsen, som nå overtas av moren. Samtidig innrømmes mann og kone like rettigheter i familien gjennom loven: Han arbeider ute for å forsørge familien, hun arbeider hjemme for å sørge for familien. Dette endrer seg fra og med 1970-tallet, som innleder siste fase. Nå flytter mannen tilbake i hjemmet igjen og utøver sitt farskap på lik linje med moren, som i sin tur ikke lenger bare er mor og hustru, men også aktiv yrkesdeltager «ute». Begge jobber ute og utøver forelderskap hjemme.

Bokmelding av
Fra farskapets historie i Norge 1850–2012