Den amerikanske bokhistorikeren og 1700-tallsspesialisten Robert Darnton har beskrevet litteraturhistorie som en bedragersk konstruksjon. Den er puslet sammen over tid, tilpasset her, forlenget der, tynnslitt og overlappende om hverandre, og gjennomsyret av anakronismer. Måten vi i dag systematiserer litteraturen på, gjør oss med andre ord ikke automatisk i stand til å gjenskape fortidige litterære opplevelser.^[i] Den nye boken Grov Konfækt – Tre Vilde år med Trykkefrihed 1770–1773, er en to-binds studie av en intenst produktiv periode i dansk-norsk litteraturhistorie, som setter seg fore å rydde opp i noen av denne faglige tilkortkommenheten. I prosessen har forfatterne sett seg nødt til å ta et oppgjør med hvordan tekstene fra sent 1700-tall har blitt «[…] målt på stil- og emnekravene i den eksisterende snævre eliteoffentlighed».^[ii] En tendens som har vedvart i ulike former helt frem til vår tid.

Grov konfækt er i virkeligheten et massivt arkivarbeid, forkledd som to massive bøker. De tre danske historikerne Henrik Horstbøll, Ulrik Langen og Frederik Stjernfelt har dykket ned i statsmannen Bolle Willum Luxdorphs (1716 ̶ 1788) private samling av pamfletter og andre skrifter fra «Trykkefrihedstiden» i Danmark-Norge mellom 1770 og 1773. Denne perioden var et litterært frislipp, utløst av lempingen av eneveldets forhåndssensur på trykte skrifter ved et kongelig reskript den 14. september 1770. Det var Christian VIIs tyske livlege Johann Friedrich Struensee (1737 ̶ 1772), som i kongens sted slapp forfatterne løs på den danske «skuepladsen». I reskriptet stod det at forhåndssensuren hadde vært

[…] skadeligt for Sandheds upartiske Undersøgning og hinderligt i at oplyse de ældre Tiders Vildfarelser og Fordomme, naar redelige sindede, og for det almindelig Vel, samt deres Medborgeres sande Beste nidkiære Patrioter, skulde formedelst Persons Anseelse, Befalinger, eller forudfattede Meeninger skrækkes fra eller forhindres i at skrive frit, efter deres Indsigt, Samvittighed og Overbeviisning, samt at angribe Misbruge og legge fordomme for dagen.^[iii]

Lovendringen førte til en umiddelbar mangedobling av publiserte skrifter, forfatterne skrev anonymt, og det vokste frem en ny, politisk og polemisk debatterende offentlighet man ikke hadde sett her tidligere. Allerede i oktober 1771 forsøkte myndighetene å hanke det hele inn igjen med en lov som skulle forby anonyme utgivelser. Dette hadde i første omgang liten effekt, men bølgen av ny litteratur faset allikevel ut etter kuppet mot Struensee i januar 1772. Med det påfølgende Guldberg-styret kom det en mer vilkårlig ettersensur som ble håndhevet av politimyndighetene. Dette innebar et skifte fra det tungt gjennomkontrollerte, men mer forutsigbare samspillet som tidligere hadde foregått mellom sensorer, trykkere og forfattere under den tidligere forhåndssensuren ved universitetene. I perioden mellom de to sensurregimene rakk det å vokse frem en ny litteratur.

I København var det heldigvis minst én mann i sensurverket som var våken nok til å se at noe nytt var i emning i det som ble skrevet og publisert. Bolle Willum Luxdorph satte i 1770 i gang en innsamling og katalogisering av alle utgivelser som i hans øyne skyldte sin eksistens til Struensee og hans reskript. Samlingen står i dag igjen som et dokument over perioden i sin egen rett. Luxdorph sorterte sine skrifter delvis kronologisk, delvis tematisk. Den starter i 1770, drar seg ut mot 1775, og er inndelt i løse tematiske seksjoner som overlapper og krysser i tid, motiver og opphavsmenn. Her finner man også en ganske hullete kolonne hvor navnene på forfatterne skulle stått. Horstbøll og medforfatterne har forsøkt å destillere de 30 000 sidene i Luxdorphs samling ned til skarve tusen blad, hvor funnene er fordelt over to bind. De to bindene er organisert rundt fire hoveddeler, som fra ulike innfallsvinkler bruker trykkefrihetslitteraturen til å undersøke hvordan offentligheten kan ha fungert og sett ut på sent 1700-tall. Den første store bolken tar for seg litterære «Fejder og debatter», den neste «Skribenter», den tredje ser på «By og publikum», mens den fjerde tar for seg «Kuppet og dets effekter». I tillegg finnes det mindre bolker om «Udblik» og «Perspektiver» hvor forfatterne forsøker å nøste opp i «Hvilken offentlighet var Trykkefriheden?».

Grove pamfletter gjennom finmaskede nett

Med sin vekslende biografiske og tematiske inndeling, tar Grov konfækt oss gjentatte ganger gjennom disse «tre vilde år med Trykkefrihed», og på hver gjennomgang geleides leseren ned nye smug og bakgater på jakt etter tilløpene til en dansk-norsk rennesteinslitteratur. I innledningen tydeliggjør Horstbøll, Lange og Stjernfelt sitt prosjekt når de sier at de vil male «et detaljeret portræt af Trykkefrihedstidens tumultuaristiske historie» og at «Det er en historie, hvis fascinerende detaljer aldrig har været udfoldet før» (s. 35). I sitt forsøk på å male opp dette portrettet med en slik ønsket detaljrikdom, kan Grov konfækt minne om de tidlige kubistene, hvis mål opprinnelig var å avbilde det samme motivet fra et utall forskjellige vinkler, men på samme lerret.

Boken ble utgitt i anledning 250-årsjubileet til det kongelige reskriptet som opphevet imprimaturen den 14. september 1770. I samme vending publiserte danskene også hele Luxdorphs samling på Det Kongelige danske Biblioteks nettsider.[iv] Dermed er det nå mulig for alle interesserte å utforske Luxdorphs 914 samlede skrifter. Det hele er både søkbart og avfotografert, men om man selv våger seg inn i den digitale samlingen, innser man raskt at mange av disse korte skriftene nærmest blir umulige å forstå uten å ha kunnskap om debattene og utvekslingene de inngikk i. Skriftene er ofte spekket med pek og referanser til samtidige hendelser og aktører, og utover i perioden grodde det frem nye tekstnormer i samrøre med en tilpasning av eldre formater, sjangre og tiltaleformer. Nye kanaler og skribenter kom til, og det skrivende publikum plukket hyppig opp hverandres ideer og tråder. Slike prosesser må nødvendigvis undersøkes i lys av utvekslingene, og ikke ved å se på de enkeltstående ytringer eller verk. Forfatterne av Grov konfækt er like opptatt av hva tekstene gjorde, som hva de sa. De benytter seg i dette henseendet av en tilnærming fra Quentin Skinner og Cambridge-skolen, som foreslo at historiske tekster burde undersøkes som komplekse talehandlinger som intervenerer i sine gitte kontekster. For om vi ikke er i stand til å finne ut hva debattene dreide seg om, har vi heller ikke noen mulighet til å forstå tekstene som inngikk i dem.^[v]

Trykkefrihetsforfatterne og deres utgivelser har tidligere enten blitt avskrevet som for grove og radikale, eller ikke radikale nok. I Grov konfækt skjærer de gjennom denne formen for smaksdommer og gir oss i stedet historien om en medierevolusjon som er interessant nettopp på grunn sin hodeløse famling med opplysningsidealer og utprøvende trykte eksperimenter. Trykkefrihetsforfatterne og deres tekster er verdt å undersøke nettopp på grunn av sin respektløshet, sin poserende fornektelse av sin egen «egennytte», sin subversivitet, og sin manglende evne eller vilje til å stable på beina noe stort og samkjørt politisk prosjekt.

På 1700-tallet fantes det i etablerte kretser en sterk motvilje mot at alle med en penn og en blank side kunne få lire av seg sine betraktninger om hist og her. Ludvig Holberg beskrev allerede i 1722 hvordan en slik ulærd figur ga seg i kast med store tanker om de store saker i komedien Den politiske kandestøber.^[vi] Halvannet århundre etter Holbergs skuespill kan man fortsatt finne liknende holdninger blant historikerne, som i Edvard Holms (1833 ̶ 1915) smakstunge vurderinger av den tilkomne skaren av skribenter. Den økte tekstproduksjonen kalte Holm og andre for en «autorsyge» som han fant både umoden og smakløs. Det ble mellom 1720 og 1770 utgitt 23 pamfletter og 38 bøker, mens det i trykkefrihetens første år kom ut hele 302 pamfletter og 83 bøker. På ett år ble det altså gitt ut tretten ganger så mange pamfletter som på de foregående femti årene. Av disse igjen, var 91% utgitt anonymt eller under pseudonym.^[vii] Holm skrev dog ett sted, tilgivende og raust nok, at skriftene på tross av dette kvalitetsfallet, «[...] fortjener ingenlunde som Helhed at smides i Makulaturkassen».^[viii] Men innslaget av pseudonymer ble hos Holm beskrevet som en mani, og om forfatterne skrev han at

De klaget over alt mulig, det spilte ingen rolle om klagene var sannferdige, flere av forfatterne må ha vært gale, mange skrifter var sjusket og kjedelige, latterlig høytidelige, skapaktige og dunkle, verst av alt, usedelige og gemene. Det er ikke uten grunn at det alltid seinere har blitt felt strenge dommer over den tids litteratur.^[ix]

Holm melder at strenge dommer «alltid senere» vil prege skriftene, men i Grov konfækt unngår de altså denne vante øvelsen. Horstbøll, Langen og Stjernfelts bok blir først synlig som mulig prosjekt om man tar på seg helt andre briller enn de Holm bruker her.

Deler av Luxdorphs samling har også engasjert fagfolk etter 1800-tallshistorikeren Holm. På norsk side har språkviteren Kjell Lars Berge beskrevet Trykkefrihetsperioden som anarkistisk både i form og innhold. Han har blant annet trukket frem skriftet Samtale imellem Einar Jermonsøn og Reiar Randulvsøn paa Opland i Aggerhuus-stift i Norge, trykt i København i 1771, som det første eksempel på norsk dialekt brukt i en seriøs sammenheng.^[x] I boken Sensuren i Danmark-Norge – Vilkårene for offentlige ytringer 1536–1814 fra 2014 kartlegger Øystein Rian på sin side de regjerende makters reaksjoner på, og tilnærminger til, offentlige ytringer over 300 år. Her streifer han innom Trykkefriheten, men har et fokus på større sosiale og politiske omveltninger og har ikke plass til å greie ut om de nye forfatterne eller utvekslingene de hadde. I Luxdorphs samling finner man mengder av innvendinger mot, og anmerkninger om, den urett de nye forfatterne så rundt seg. I Norge kritiserte man for eksempel verneplikten og gruvedriftens «frievillige slaverie». I København debatterte man blant annet nepotisme og annen korrupsjon. På et mer retorisk plan gikk flere av skribentene også vekk fra tradisjonelle underdanige tilegnelsesformer, hyllester og annen panegyrikk, og man fikk en mer horisontalt orientert offentlig kommunikasjon. Kjell Lars Berge har poengtert at, «[s]elve formålet med skriveriene endrer seg fra å være meritteringsvirksomhet og embetshandlinger til å være fristilt meningsskaping på et meningsmarked der individuelle viljer sloss om oppmerksomheten».^[xi] Forfatterne skulle ikke lenger kun henvende seg til kongen og de regjerende makter i sine utbedrende forslag. De var i økende grad forventet å skrive for andre medborgere som til gjengjeld skulle «lese, kritisk vurdere og helst skulle svare på deres forslag».^[xii] Man ser så at strukturene rundt hvem som var avsendere, hva som ble skrevet, og hvem intenderte mottakere var, ble kraftig preget av de nye omveltningene.

En trønder i København

Den lengstlevende og største debatten under Trykkefriheten var det en norsk jusstudent og husdikter som sto bak. Trønderen Jacob Christian Bie (1738–1804), bak pseudonymet Philopatreias (latin for en som elsker sitt fedreland), er blitt stående som mannen som fyrte av startskuddet for Trykkefrihetens autorsyke, med sin satiriske pamflett Philopatreias trende Anmærkninger 1. Om de dyre Tider og Handelens Svaghed. 2. Om Rettergang. 3. Om Geistlighedens Indkomster. Bie mønstret et stort skrivende publikum med sine tre anmerkningene om egennytten blant handelsmenn, ministere, jurister, dommere og prester. Horstbøll og medforfatterne sier at reaksjonen, med over 80 direkte tilsvar, kommentarer, hyllester, fordømmelser og avskrivelser, «[…] var massiv fra hoffet til latinerkvarteret» (s. 95). For eksempel var den første som følte seg kallet til å svare Philopatreias, selveste kabinettsekretær Ove Guldberg, med sin avatar Philodanus (en som elsker Danmark). Det nye her var altså at gjennom å entre denne debatten sto maktens menn og diskuterte i øyehøyde med de andre debattantene. Staten kan slik sies å ha gått seg litt vill i sitt forsøk på å skaffe til veie styringsinformasjon, men samtidig regulere det offentlige ordskiftet.

Bokens behandling av J. C. Bie illustrerer godt hvordan forfatterne har valgt å gå frem for å kunne fortelle historien om Trykkefriheten. Vi møter Bie for første gang når hans utgivelser undersøkes over to kapitler i lys av den store debatten han utløste med sine Trende Anmærkninger. I anmerkningen om prestenes lønninger sier han ting som at «Bleve ikkun Geistlighedens Indkomster formindskede, da ville vi vist finde flere lærde, skiønt færre fede, Præster;» og om landsbyprestene er han enda modigere bak sin maske når han sier at «Deres Øine blive borte for deres Ansigts Fedme».^[xiii] Senere dukker han opp i delen om «Skribentene» hvor det fortelles om hvordan hans møte med den trykte offentligheten sendte ham i landsforvisning etter et langt fengselsopphold. Grov Konfækt løfter på denne måten frem en kontroversiell forfatter i lys av hva hans tekster gjorde og hva hans større prosjekt kan ha vært, uten å gå hen og veie han hverken moralsk, revolusjonært eller litterært. Edvard Holm beskrev på sin side Bie som at han «kun var et sørgelig Exemplar af en Forfatterpersonlighet».^[xiv] I tillegg møter vi igjen Bie rett som det er i andre avsnitt og kapitler. Slik er det også med mange av de andre aktørene fra perioden, hvor alle utgjør én tråd av mange i dette broderiet som sakte tar form over bokens sider. Mindre kjente skribenter som Martin Brun og Søren Rosenlund har fått egne kapitler og utallige benevnelser, og mer omtalte skikkelser som Peter Frederik Suhm og Ove Høegh Guldberg får den samme behandling.

Den som tar spøk kun for spøk, og alvor kun alvorlig

Så hvor virkelige var disse litterære kampene? Og hvordan kan historikerne vite hva forfatterne ville med innleggene sine? En god parallell til debattene og «feidene» i 1770-tallets København kan kanskje søkes ut i dobbeltheten man finner i den moderne wrestling-sportens teatralitet, populært referert til som kayfabe. Kayfabe viser til den avtalte tilsidesettelsen av vantro som wrestling-publikumet må tillate seg for å erfare kampens/showets fulle «mening». Sportens suksess vitner om at nåtidige tilskuere langt på vei er villige til å gjøre denne mentale øvelsen, spesielt når det kommer til rivaleriene, forholdene aktørene imellom, og det overordnede dramaet i ringen. Et tilbakevendende spørsmål i arbeidet med Trykkefrihetslitteraturen er jo i hvilken grad debattene, feidene og frekkhetene var uttrykk for ekte rivaleri, og hvor mye som var kayfabe eller teater. Det nyttige med wrestling-sammenlikningen er at den også tar høyde for at noen kan være innvidde i spøken, mens andre deler av publikum forblir lykkelig uvitende. I sport generelt er man enige om at det kjempes på ekte, uten koreografi, mens teater på sin side er anerkjent som grunnleggende avtalt spill. Trykkefrihetsskriftene, som wrestlingen, lefler begge med disse sfærene. Teater, men ekte – løgn, men ikke bedrag. Pamflettene som florerte under Trykkefriheten, med sine pseudonymer, hadde i seg en åpenbar dimensjon av teatralitet, og Grov konfækt strekker seg langt for å finne de bakenforliggende intensjonene, og relasjonene forfatterne imellom. De vever de små skriftene inn i sine sammenhenger og gjør at man bedre kan forstå forholdet mellom spøk og alvor i materialet og unngå å forstå begge deler like dårlig som andre før dem.

Fabler, politisk spinn og paranoia

Et godt eksempel på hvordan tekst og kontekst er tvinnet sammen, viser Horstbøll og medforfatterne i sin opprulling av Philopatreiasdebatten. Niels Rudolph Suhr skrev et tilsvar til J. C. Bies Philopatreias under pseudonymet Philoteropatreias (en som virkelig elsker sitt fedreland). Det var Bies Tredje Anmærkning om prestenes oppblåste lønninger som var tema før pamfletten ble rundet av med en kort fabel. Philoteropatreias fortalte her historien om en kynisk hviskelek ute blant fuglene i skogen. Ørnen (Kongen) hadde en dag bestemt seg for å frata gjessene (prestene) noen gode fiskedammer (geistlighetens lønninger), men Ørnen var redd for at forslaget ville møte motstand. Gjessene, med sine talegaver, kunne klare å overtale de andre fuglene til å støtte dem i et opprør mot Ørnen. Ravnen (Philopatreias/Bie) som var tjeneren til en stork (en hoffmann) i Ørnens hoff, fremmet i den anledning en plan om å sondere terrenget med et rykte om at fiskedammene muligens var i ferd med å bli inndratt, for så å se hva slags motstand dette møtte ute i skogen (offentligheten).

I København gikk altså ryktet om at folk i hoffet, på ravnens vis, hadde plantet De Trende Anmærkninger som en «politisk spin» for å sondere terrenget for eventuelle planlagte reformer. Usikkerheten rundt Struensees stadige lovendringer kan på denne måten ha preget hele Philopatreias mottakelse, og dermed kan hans anmerkninger ha virket som en større trussel enn den egentlig utgjorde.^[xv]

Den gryende offentligheten

Forskere på 1700-tallets offentlighet, slik som bl.a. Jakob Maliks, har vært opptatt av en åpen innbydelse fra myndighetene til alle skrivende patrioter i 1755. Grov Konfækt hefter seg også ved dette oppspillet som toneangivende for den videre utviklingen. Overhoffmarskalk Adam Gottlieb Moltke inviterte i 1755 folket til å sende inn tekster med forslag til økonomiske forbedringer, «særlig innen landbruk, handel og manufakturvirksomhet».^[xvi] De beste forslagene ble senere publisert i tidsskriftet Danmark og Norges oekonomiske magazin, under rektor ved Københavns universitet Erik Pontoppidans redaksjonelle kontroll. Det var i stor grad de offentlige embetsmenn, og ikke handelsborgerskapet, som takket ja til regjeringens invitasjon om forslag til utbedringer i kongeriket.^[xvii]

To tiår etter Moltkes mønstring kom altså Struensee inn og rotet rundt i det bestående lovverket. Hans reformer virvlet opp nye betingelser, aktører, medier, og lesere, men hans radikale lovendring viste seg å ha en viss naiv og idealistisk slagside. I sitt forsøk på å innfri statens institusjonelle ønske om å bli opplyst gjennom innspill fra befolkningen, ga eneveldet fra seg kontrollen over hva som ble ytret folk imellom, og dermed også hva som ble ytret om eneveldet og Struensee selv.

Det er på et vis blitt obligatorisk i en behandling av europeisk offentlighetshistorie å redegjøre for sitt forhold til sosiologen Jürgen Habermas (f. 1929) og teoriene i hans bok Borgerlig offentlighet ̶ dens fremvekst og forfall ̶ henimot en teori om det borgerlige samfunn fra 1962. Dette gjør også Horstbøll, Langen og Stjernfelt i sitt siste kapittel. Her påstår de at historikere har tatt offentlighetsbegrepet hos Habermas for bokstavelig, særlig etter den engelske oversettelsens benyttelse av begrepet the public sphere. «Alle må forholde seg til Habermas», sier de, men dette har visstnok medført et fokus på de fysiske rommene hvor offentlige møter fant sted, altså de infame kaffe- og tehusene, salongene og teatrene m.m. Selv ser de på offentlighet mer som en kommunikativ prosess, og dermed som både noe «stedlig og meta-stedlig». Offentligheten Grov konfækt portretterer skapes av utgiverne, skribentene og leserne, og utgjøres av alle de relasjoner som dannes aktørene imellom. Offentligheten er med andre ord ikke et etablert rom man kommuniserer inn i, men en mer amorf størrelse (s. 414 ̶ 415). På denne måten ønsker de å justere ideen om den rasjonelle, borgerlige utvekslingen som forutsetning for kritisk meningsdannelse. De presenterer i boken et variert skrivende publikum hvor emosjonelt motivert, dagligdags kommunikasjon viser seg mer fremtredende enn rasjonell debatt.

Boken nevner også hvordan Habermas ikke åpner opp for «mer folkelige offentligheter», og siterer Harold Mah som har pekt på denne kompleksiteten og sagt at om man tar alle aktørene på alvor, blir det vanskelig å se for seg noen slags enhetlig «offentlig mening». Mah tok også et skritt tilbake i sin artikkel «Phantasies of the Public Sphere ̶ Rethinking the Habermas of Historians» (2000) og hevdet at en analyse av «the public sphere» må bygge på en anerkjennelse av at det offentlige rom kun eksisterer på et politisk, imaginært plan. Det hele er en fiksjon, som får sin kraft gjennom å opptre som virkelig, og dermed innehar reell politisk makt. Men i effekt av å være en konstruksjon, ligger det et krav om at noen nødvendigvis må ha konstruert den. Mahs poeng er at kreftene som setter rammene for offentlig omgang, har best lykkes i å konstruere en stødig oppsetning av en offentlighet når de selv klarer å fremstå abstrakte, og dermed universelle.^[xviii] Denne usynlige selvfølgeligheten i offentlighetens stabile, statlig konstituerte mekanismer ble mer synlige under Trykkefriheten, og ble stadig satt på prøve gjennom de mange trefningene ute i Københavns litterære marked. Periodens sprikende forventninger til skribentene må ha føltes skjeløyd og forvirrende, spesielt idet utvidelsen av det offentlige ordskiftet medførte at makten på nye vis ble innlemmet som offentlig aktør.

Så der Habermas tegnet opp en offentlighet preget av en konflikt med makten på den ene siden og et kritisk handelsborgerskap på den andre, må man i dansk-norsk sammenheng anerkjenne statens kompliserende rolle som kom til uttrykk gjennom embetsmennenes aktive offentlige tjeneste og deres store bidrag til det som ble skrevet og lest. Dette hadde praktiske konsekvenser for det som ble ytret, og det er den produktive forvirringen i dette øyeblikket Horstbøll og medforfatterne klarer å vise på en måte som ingen andre har gjort tidligere.

Patriotisme, fordommer og realhistorisk forankring

Grov Konfækt ønsker altså ikke å levere et bilde av idealistiske, rasjonelle debattanter som sammen løste samfunnsproblemer i utbedrende opplysningsånd. Ei heller avskrives litteraturen på grunnlag av moralsk, litterær eller revolusjonær tilkortkommenhet. Dette arkivdykket gir oss i stedet et høyoppløst øyeblikksbilde av en mangestemt og grumsete gryende offentlighet. Boken rommer et vell av gjenkjennelige menneskelige drifter og impulser vi kan finne uttrykk for i vår egen tid, og i den siste delen om «Perspektiver» streifer forfatterne innom dette aspektet. Med opplagte forbehold, poengterer de at linjene til konvensjoner som i dag regulerer adferd på internett er verdt å bite seg merke i. Man så for eksempel at forfatterne gjemte seg bak pseudonymer og publiserte anonyme kommentarer rettet mot hverandres anonyme debattanter. Videre fins smalere paralleller, som at forfatterne avmasket hverandres avatarer offentlig, i dag kjent på internett som doxing. Man kan også se anslag til en frilynnet klipp-og-lim, stjel-og-tilpass-tilnærming til spredning av ideer og konvensjoner man finner igjen overalt på internett, og spesielt i meme-kulturen. Tonen i ytringene ble også brått krassere i fravær av moderatorene i sensurverket, og enkelte steder tipper det nærmest over mot trollingen som foregår i forumer og kommentarfelt.

Selv om det er mange år og medierevolusjoner siden, så avdekkes det noe umiskjennelig menneskelig i disse famlende forsøkene på å gjøre sine meninger hørt, lest og solgt. Struensees uinnfridde forventninger til at de «Beste nidkiære Patrioter» skulle «angribe Misbruge og legge fordomme for dagen», overlapper på et vis med det som etterlyses av andre kritikere og historikere. De er alle frustrerte over hvordan massene forvaltet sin økte ytringsfrihet. For hvor ble det av de rasjonelle og utbedrende opplysningsdebattene som skulle sikte på å utløse samfunnsomveltninger? Det var unektelig et stort tilfang av slik utbedrende patriotisme i Luxdorphs samling, men i Grov konfækt blir disse ytringene pakket ut og forklart med ny innsikt. Det Horstbøll, Langen og Stjernfelt etterlyser i historieskrivingen, er øvelser med den typen realhistorisk forankring til dansk-norske offentlighetsvilkår som de selv har gitt seg i kast med i denne utgivelsen. Grov konfekt viser oss først og fremst hvor vanskelig det er å forstå en tekst uten å forstå dens kontekst, men kaster samtidig et nytt lys på en forloren offentlighet gjennom å vise frem detaljene i det økte mangfoldet blant de nye skribentene. Denne oppklarende og kompliserende øvelsen har ikke vært forsøkt før nå 250 år senere, men det kan se ut som at de strenge dommers tid er forbi. Og med Luxdorphs skrifter nå tilgjengelig for alle som ønsker å lese gammeldansk på skjerm, er det fritt frem for historikere og andre å legge flere av fordommene mot denne perioden for dagen.