Krigen mot krigen

Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Krigen mot krigen

Folkereisning mot krig som opprørsbevegelse

Av Espen Schaanning

Mai 2022

På en anti-krigskonferanse i Amsterdam 29. august 1932 holdt offiser Olaf Brun Kullmann et flammende innlegg som vekket oppsikt her hjemme. I Dagbladets gjengivelse, ført i pennen av Reidar Aulie som et «brev» fra Amsterdam, het det blant annet:

Likeoverfor den truende fare er timen kommet da enhver (også presten) og offiserer i alle lands hær og flåte ifølge moralens bud og Kellog-traktaten, må gjøre opprør mot krigen i handling. De må meddele sin regjering at de, i tilfelle forbryterne skulle velge å gå til krig, nekter hver deltagelse i krigsmetoden. De må forlange avrustning […]. Skulde forbryterne våge å sette krigen igang, må offiserene streike. Hvis krigen mot krigen skal lykkes, må den organiseres i tide og alle må være med.[1]

Som vi ser, nøyde han seg ikke med å protestere og kalle regjeringens medlemmer for «forbryterne», men oppfordret til «opprør mot krigen i handling» i det han kalte for «krigen mot krigen». Ved en eventuell krig skulle ikke offiserene forsvare landet, men streike! På forespørsel fra sin overordnede på Oscarsborg bekreftet Kullmann at han var korrekt gjengitt og at han stod ved sine uttalelser.[2] Lørdag 24. september 1932 holdt han et foredrag i studentersamfunnet der han gjentok sin oppfordring til offiserer og soldater om å nekte enhver krigstjeneste. Hvis Norge ble dratt med i krigen, måtte man møte statsmaktene og krigsmakten med boikott, streik og generalstreik, der også statstjenestemennene burde delta. Man måtte dessuten «utbygge det nødvendige revolusjonære apparat, den oprørsorganisasjon, som kan hindre en regjering fra, mot folkets vilje til å begynne en krig».[3] Det var opprørsk tale. En uke senere ble han avsatt som sjef for Oscarsborgs torpedobatteri, etter ordre fra forsvarsminister Vidkun Quisling.

Om lag fem år senere stod det en notis i Dagbladet (og en rekke andre aviser), som ble innledet slik: «På Kvinneligaens møte tirsdag 12. januar holder dr. phil. Lilly Heber foredrag om nye veier til sikring av fred. Det er nederlenderen B. de Ligts store konstruktive fredsplan som nu diskuteres verden over blandt fredsvenner, Lilly Heber her vil legge frem for et norsk publikum».[4] Noen dager etter ble det publisert et kort referat fra foredraget, der det til slutt stod: «Kullmann foreslo at der straks skulde dannes en underavdeling av ‘International war resistance’».[5] Dette synes å ha vært den konkrete foranledningen til stiftelsen av Folkereisningen mot krig (FMK). Opprøreren Kullmann hadde funnet sine likemenn- og kvinner. Henvisningen til «International war resistance» viste til den pasifistiske foreningen War Resisters’ International (WRI), som ble stiftet i 1921. Foreningen ble opprettet som en paraplyorganisasjon for foreninger som var imot enhver form for krig og søkte å bekjempe krigens årsaker. Nederlenderen Bart de Ligt (1883–1938), som Heber holdt foredrag om, var en WRIs fremste frontfigurer.[6] Olaf Kullmann ble etter kort tid formann for FMK, mens Heber ble sekretær.[7] Til å begynne med het foreningen Aldri mer krig. Norsk forbund av absolutte krigsmotstandere (AMK), men allerede året etter ble den omdøpt til Folkereisning mot krig (FMK).[8] Det første folkemøtet ble holdt 3. april 1938, og ifølge Dagbladets referat var Deichmanskes forelesningssal «stuvende full». Mange hadde ikke kommet inn.[9] Foreningens første årsmøte ble holdt i Oslo 29. og 30. oktober 1938, og på årsmøtet i november samme år ble det opprettet et landsstyre med Olaf Kullmann som formann.[10]

Det finnes minimalt med litteratur om FMKs ideologiske grunnlag,[11] og når organisasjonen omtales i sekundærlitteraturen, betraktes den gjerne som en interesseorganisasjon for militærnektere.[12] Men som jeg skal vise i denne artikkelen, er dette sterkt misvisende. Før krigen var FMK noe annet og mer enn dette. Elling Tjønneland, som var med på å stifte FMK i 1937, hevder at det bare var tre–fire av deltagerne på stiftelsesmøtet som behøvde å nekte militærtjeneste.[13] De andre var enten kvinner eller for gamle. Allerede av den grunn skjønner vi at dette ikke var noen interesseorganisasjon for militærnektere. I denne artikkelen vil jeg forsøke å svare på følgende spørsmål: Hvilke ideer og tradisjoner dro denne foreningen veksler på i sitt oppgjør mot det bestående? Hvordan skulle oppgjøret foregå og hva krevdes av de som ble med? Hvem skulle utgjøre oppgjørets fortropp? Disse spørsmålene skal jeg svare på framfor alt ved å analysere Hebers og Kullmanns tekster både før og etter at de stiftet FMK i 1937. Tradisjonelt benyttes begrepet «opprør» gjerne om voldelige protester mot makthaverne. Men siden FMK var en ikkevoldelig organisasjon, vil jeg her benytte dette begrepet i en noe videre forstand, nemlig som det å nekte å adlyde myndighetenes pålegg samt å – gjennom til dels ulovlige, ikkevoldelige midler – forsøke å tvinge myndighetene til å omgjøre vedtak eller legge om kursen. Vi har allerede sett et eksempel på en slik ordbruk ved at Kullmann ovenfor knyttet opprørsbegrepet til at offiserene skulle streike i tilfelle krig. Det var en ulovlig, ikkevoldelig aksjonsform som skulle tvinge myndighetene til å avstå fra krigshandlinger. Og når han kalte den revolusjonære arbeiderbevegelsen for en «oprørsorganisasjon», så var det fordi den om nødvendig ville ty til (illegal) boikott og generalstreik.

Parhestene Heber og Kullmann

Lilly Heber (1879–1944) og Olaf Kullmann (1892–1942) synes å ha vært de mest sentrale frontfigurene i FMK. Kullmann hadde vært sjøoffiser under første verdenskrig. Etter krigen utdannet han seg som jurist og etablerte i 1923 en sakførerpraksis. I 1929 gikk han inn i forsvaret igjen og ble i 1931 sjef for torpedobatteriet på Oscarsborg festning.[14] Året etter ble han medlem av Arbeiderpartiet og viet mye av sin tid til fredssaken, som altså endte med at han samme år mistet sin militære stilling. I 1933 utga han boken Nekt krigstjeneste!, der han oppfordret rekrutter til militærnekt og dem som hadde avtjent verneplikten til å nekte videre militærtjeneste. Året etter sluttet han sin sakførerforretning og brukte tiden til å dra rundt og holde antkrigsforedrag.[15] I 1935 dro han til Roma, der han stilte seg opp på Petersplassen og delte ut løpesedler som fordømte Mussolini og krigen i Etiopia. Han ble straks pågrepet og satt tre og en halv dag i fengsel før han ble utvist og sendt hjem til Norge.[16]

Da Arbeiderpartiet i 1936 forlot sin antimilitaristiske linje og ble mer forsvarsvennlig, meldte Kullmann seg ut. I september samme år startet han Fredspartiet, som stilte til valg i 1936 (og fikk færrest stemmer av alle, kun 144 stemmer).[17] I Fredspartiets program gikk det klart fram at det var Arbeiderpartiets endrede forsvarspolitikk som var den konkrete bakgrunnen for opprettelsen av det nye partiet. Det ble påpekt at Arbeiderpartiet forut for endringen hadde vært imot enhver form for krig og hadde gått inn for avrustning, avskaffelse av verneplikten og krigsmotstand gjennom generalstreik. Alt dette hadde man nå kastet på båten. Dermed var det ingen politiske partier igjen som fullt ut hadde tatt «fredssaken» inn i sitt program, stod det. Nå var det bare Fredspartiet igjen som kunne fortsette den linjen Arbeiderpartiet forlot.[18]

Lilly Heber var litteraturviter og forfatter, hadde i 1915 disputert med en avhandling om norsk realisme i 1830- og 1840-årene, og utga bøker om Camilla Collett (1914), Alvilde Prydz (1925) og Annie Besant (1927). Tidlig i sin karriere kom hun i kontakt med teosofien og var medlem av Teosofisk Forening. I 1920 grunnla hun Norsk Teosofisk tidsskrift,[19] og fra 1922 var hun leder i Ordenen av den Oppadgående Sol (senere Ordenen Stjernen i Øst). Til å begynne med var dette en forening der man diskuterte litteratur, men den ble etter hvert et åndsfellesskap der man søkte etter «hjertets visdom». Særlig beundret man aktivisten Annie Besant (1847–1933) – presidenten i Teosofisk samfunn fra 1907–1933.[20] Samme år som Heber ble leder for Stjernen i Øst, etablerte hun en såkalt «Stjernekoloni» på Blommenholm utenfor Oslo (kalt Villa Blommenhaug), det vil si et samlingsted og arbeidssenter for stjernemedlemmene. I årene 1922–1929 redigerte hun også tidsskriftet Stjernen, som var det nordiske tidsskriftet for foreningen Stjernen i Øst.[21] Selv hevder hun at hun allerede på begynnelsen av 1920-tallet begynte å ta avstand fra teosofien og meldte seg ut av foreningen.[22] I stedet ble hun opptatt av den indiske filosofen Jiddu Krishnamurti (1895–1896), som hun skrev to bøker om.[23] På 1920- og 30-tallet dro hun rundt og holdt utallige foredrag om hans filosofi. Fra 1929 var hun redaktør for Nyorientering, som var et tidsskift som skulle fremme Krishnamurtis ideer. Hun var også tidlig engasjert i fredssaken som leder for den norske grenen av World Brotherhood Federation («Verdensbrorskaps-føderasjonen»),[24] og deltok på denne foreningens verdenskongresser i London 1919 og Washington 1920. Også om denne bevegelsen reiste hun omkring i landet og holdt foredrag.[25]

To opprørsformer

Et nyttig grep for å fange inn noen av de mange ideologiske elementene i FMK (og WRI) kan være å sammenholde denne foreningen med de ulike fredsbevegelsene på 1800-tallet. Disse bevegelsene var gjerne opptatt av hvordan man gjennom politiske virkemidler kunne skape fred i verden. Det kunne særlig gjøres på tre måter. For det første gjennom avtaler og forhandlinger. Statene måtte inngå avtaler om å ruste ned, ikke ruste opp. Og straks det brygget opp til konflikt, måtte det enkelte land forplikte seg til å gå i dialog, framfor å gå til krig. For det andre måtte det skapes en internasjonal rettsorden. Konflikter burde bringes inn for en voldgiftsdomstol, som ikke bare skulle dømme i henhold til et folkerettslig anerkjent lovverk, men også kunne sette i verk sanksjonsmidler for det land som ikke ville rette seg etter domstolens beslutninger. For det tredje måtte man opprette et overstatlig organ – i siste instans en verdensregjering – som hadde det overordnede ansvar i spørsmål om krig og fred (Folkeforbundet og senere FN var skritt i denne retning). Alle disse ordningene forutsatte en økende grad av suverenitetsavståelse – minst ved avtaler og forhandlinger, størst ved etableringen av en verdensregjering. Dessuten ble veien til fred her forstått som et statlig anliggende: Det var de politiske myndighetene i de ulike land som måtte komme sammen og diskutere, forhandle og komme til enighet om å etablere fred.[26] Man tenkte seg gjerne også at forholdene statene imellom kunne bli bedre gjennom handelssamarbeid og stor grad av frihandel, fordi statene dermed ut fra egeninteresse ville skjønne at samarbeid var mer lønnsomt enn fred.[27]

Det var slike fredsbestrebelser som opprinnelig ble kalt «pasifisme». Begrepet ble brukt for første gang i 1901 av franskmannen Émile Arnaud, som da var president i Ligue internationale de la paix et de la liberté. Han brukte begrepet både i en artikkel og på den tiende fredskonferansen i Glasgow i september samme år, og i begge sammenhenger betegnet pasifismebegrepet den brede, internasjonale fredsbevegelsen, der formålet var å skape fred gjennom å etablere en internasjonal rettsorden. Det lå imidlertid også et element av aktivisme i Arnauds pasifismebegrep. Han tok avstand fra den kvietistiske holdningen, der man trakk seg tilbake fra det offentlige liv og overlot den praktiske politikken til staten. Tvert om ville han og hans meningsfeller intervenere i politikken.[28] De såkalte «fredsvennene» skulle ikke bare håpe på fred, man skulle gjøre noe, handle: «Vår store bevegelse trenger et navn; vi har ikke noe navn og denne mangelen hindrer i betydelig grad vår framgang. Vi er ikke passive skikkelser; vi er ikke bare fredsmakere, vi forsøker ikke bare å skape ro. Vi er alt dette, men også noe mer – vi er pasifister […] og vår ideologi er pasifisme».[29] Kort tid etter at pasifismebegrepet ble satt i omløp, oppstod det diskusjoner om hvilken betydning man faktisk skulle legge i begrepet, men helt fram til første verdenskrig var det Arnaulds brede betydning av begrepet som dominerte. Etter første verdenskrig ble det mer vanlig å kun benytte pasifismebegrepet på de radikale krigsmotstanderne som avviste enhver form for krig,[30] og som gjerne ble kalt «absolutte» fredsvenner. Som en følge av dette, sluttet en rekke bevegelser og grupper i mellomkrigstiden å kalle seg pasifistiske. Pasifismen ble marginalisert og av mange sett på med skepsis.[31]

For WRI og FMK derimot var det motsatt: Det var nettopp den absolutte, radikale avvisningen av alle former for krig de adopterte og fremmet, samtidig som de videreførte og forsterket Arnauds aktivisme. Det er også verdt å minne om at FMK ble stiftet på et tidspunkt da antimilitarismen og den absolutte pasifismen var på hell. Nazismens og fascismens frammarsj i Europa førte til at det i Storbritannia, Frankrike og USA var stadig færre som forsvarte et absolutt pasifistisk standpunkt. Den ene pasifisten etter den andre tok til orde for opprustning for å demme opp for fascisme og nazisme. Berømte pasifister som Bertrand Russell og Albert Einstein sluttet å støtte WRI fordi de mente at fascismen ikke lot seg stanse med fredelige midler.[32] Det var også bakgrunnen for Arbeiderpartiets linjeskift i forsvarspolitikken i 1936. Det var altså nettopp da den absolutte pasifismen i mellomkrigstiden var på et nullpunkt og «alle» mobiliserte mot den fascistiske og nazistiske trusselen, at FMK ble stiftet.

Den opprinnelige pasifismen – basert på mellomstatlige avtaler, voldgiftsdomstoler og et overstatlig organ – ble utfordret fra to fronter, og som vi skal se, kan begge frontene gjenfinnes i FMK. Den ene var individuell og åndelig. Her kan vi plassere den kristne militærnekt-tradisjonen fra Jesus til Tolstoj. Fred kunne ikke bare skapes gjennom politiske prosesser, men krevde at den enkelte tok stilling og avviste krig, noe som i sin tur var avhengig av en åndelig omvendelse hos den enkelte. Samtidig avviste man enhver form for fysisk voldsbruk. Kampen måtte føres på den åndelige arena og med ikkevoldelige midler. Dette betyr ikke at man innenfor denne tradisjonen var imot fredsbevegelsenes og politikernes bestrebelser. Tvert imot var det ofte kristne (kvekere) som tok initiativ til å opprette fredsbevegelsene. Men likefullt lå det i denne tradisjonen en sterk vekt på den enkeltes åndelige omvendelse eller standpunkttagen. Ut fra sin samvittighet skulle mennene nekte militærtjeneste, selv om det var ulovlig. Historikeren Nils Ivar Agøy regner med at i Norge nektet om lag 20 menn militæret mellom 1814 og 1885, og alle var kvekere eller hadde nær tilknytning til kvekersamfunnet. Etter den tid fikk de selskap av andre, framfor alt menn fra andre frikirkelige trossamfunn.[33] De aller fleste nektet av religiøse grunner, og de fleste nektet å gjøre alle slags tjenester. [34] Allerede fra 1886 hendte det at de som sonet straff for militærnekt, fikk tilbud om ikkestridende tjeneste for ikke å bli straffet igjen. Noen ble også tvangsoverført til ikkestridende tjeneste.[35] De som nektet, ble som regel satt i fengsel, ofte flere ganger.[36] Det kostet å følge sin samvittighet. I 1922 kom en lov som ga alle som av samvittighetsgrunner ikke ville tjenestegjøre i militæret, anledning til å ta siviltjeneste.

Den andre tilnærmingen var kollektiv og materialistisk. Det er her vi kan plassere den kommunistiske eller sosialistiske (og til dels også den anarkistiske eller syndikalistiske) arbeiderbevegelsen. I denne tradisjonen ble politiske forhandlinger og bestrebelser på å etablere en internasjonal rettsorden betraktet som nokså fåfengt fordi man ikke gikk til ondets rot, nemlig den kapitalistiske produksjonsmåten. Krig oppstod fordi kapitaleierne betraktet krigen som et middel til å stabilisere profitten gjennom tilgang til råvarer, arbeidskraft og markeder. Derfor måtte arbeidere i alle land forene seg, overta produksjonsmidlene og gjøre revolusjon. Det var altså de materielle betingelsene som måtte endres, og arbeiderklassen måtte opptre kollektivt. Her innså man at vold kunne bli nødvendig, siden kapitaleierne neppe ville gi fra seg sine privilegier frivillig. På slutten av 1800-tallet gikk for eksempel Arbeiderpartiet inn for å avskaffe militarismen. Særlig Arbeiderpartiets ungdomsforbund (Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund) gikk hardt ut mot militærvesenet og oppfordret til (ulovlig) militærnekt. Det betydde ikke nødvendigvis at man var imot vold. Fram til 1906 ville Arbeiderpartiet ha folkebevæpning, og selv da partiet avviste denne løsningen, synes man ikke prinsipielt å ha vært imot vold. Man ønsket revolusjon, og det kunne vanskelig realiseres uten vold. Dette ble særlig klart da arbeiderbevegelsen ble radikalisert etter første verdenskrig. På Arbeiderpartiets landsmøte i 1921 sluttet man seg formelt til de såkalte Moskva-tesene, der man blant annet forpliktet seg til å akseptere og propagandere for proletariatets diktatur, innføre ubegrenset makt til partiledelsen og la den kommunistiske internasjonalens kongress’ og eksekutivkomites beslutninger være bindende for partiet.[37] Landsmøtet besluttet blant annet: «Vi ønsker at Det norske Arbeiderparti fremdeles fastholder sitt medlemskap i Den 3. Internasjonale, idet vi helt og fullt slutter oss til Internasjonalens bærende prinsipper: arbeiderklassens diktatur og rådssystemet og masseaksjonen som det avgjørende middel i kampen for socialismen».[38] Arbeiderklassen måtte gripe makten gjennom revolusjon og avskaffe det parlamentariske demokratiet. Dette forutsatte bruk av våpen, både for å vinne makten og for å opprettholde diktaturet inntil det eventuelt kunne oppheves (væpnet revolusjon).[39]

Min tese er at det var disse to opprørs-tradisjonene War Resister’s International og Folkereisning mot krig forsøkte å forene. På den ene siden krevde de – som de kristne pasifistene – at enkeltindividet skulle ta avstand fra vold. Man måtte frambringe en åndelig revolusjon, der folket skulle overbevises om at man kun skulle benytte ikkevoldelige kampmidler. En hovedårsak til krig var åndelig fattigdom. På den annen side krevde de – som sosialistene – at samfunnet måtte reorganiseres radikalt. En hovedårsak til krig var det kapitalistiske systemet preget av utbytting, undertrykkelse og sosial og økonomisk ulikhet. Samfunnet måtte revolusjoneres. Men det måtte skje på fredelig vis, gjennom kollektive aksjoner.

Disse to perspektivene kan gjenfinnes i en programerklæring – «Grunnvollen vi bygger på» – som «redaksjonskomiteen» ga i en FMK-antologi fra 1939. Her ble det hevdet at det var «det herskende voldsprinsippet» som hadde ført til samtidens krig og undertrykkelse. Og dette lot seg bare endre på radikalt vis: «Her hjelper ingen halve forholdsregler, her kreves en helomvending inn i livets minste ting, skal vi redde oss ut av voldshandlingenes endeløse, håpløse kretsgang, skal vi få bukt med voldsprinsippet i dets fint forgrente røtter tvers igjennem hele vår samfundsstruktur og inn i de intimste, usynligste relasjoner mennesker imellem».[40] Den «helomvending» man snakket om, rammet tydeligvis bredt. Den omfattet både «livets minste ting» og forholdene mellom individene, men også «hele vår samfundsstruktur».

Ideologisk synes Heber og Olaf Kullmann å ha kommet til bevegelsen fra hver sin side av disse tradisjonene. Kullmann var som nevnt sosialist og ville videreføre Arbeiderpartiets antimilitaristiske linje i FMK og Fredspartiet. Han representerte dermed i stor grad den materialistiske og kollektive tradisjonen i FMK, der krig og vold ble forklart ut fra kapitalismen, og der fellesaksjoner, som generalstreik og boikott, var viktige kampformer. Heber kom på sin side først og fremst fra den åndelige og individualistiske siden. Hun ble aldri lei av å insistere på at nei til krig primært var et personlig valg den enkelte måtte ta, og at det var en ny åndsretning, en ny mentalitet, man i FMK måtte mobilisere mot krigsmentaliteten. Støtte for denne filosofien fant hun hos Krishnamurti.

Selv om Kullmann og Heber på denne måten hadde ulikt ideologiske utgangspunkt, betyr det ikke at Kullmann overså det individualistiske og åndelige perspektivet, eller at Heber tok avstand fra kapitalismekritikken og kollektive aksjoner. Som vi skal se, krysset de begge grensene for en slik rigid oppdeling. Selv om Heber så vidt jeg vet aldri kalte seg sosialist, kunne hennes kritikk av kapitaleiernes profittbegjær være nådeløs og hard, og hennes omfavnelse av de Ligts aksjonsplan viste at hun hadde sans for kollektive aksjoner.[41] Og selv om Kullmann ikke bekjente seg til en bestemt åndelig retning, understreket han ved en rekke anledninger at kampen mot krig var en åndskamp og at det var opp til den enkelte å ta stilling. La oss se noe nærmere på dette.

Åndelig, individualistisk opprør

En annonse for den nystiftede foreningen Norsk forbund av absolutte krigsmotstandere (AMK), ble trykket i skriftet Du skal ikke slå ihjel! (1937). Her ble dens oppgaver angitt å være å «samle alle absolutte krigsmotstandere til aktivt arbeide for avskaffelse av militarisme og enhver annen åndsretning som rummer krigsfare».[42] AMK skulle altså ikke bare være en forening for militærnektere. Man skulle motarbeide krig og militarisme. Som vi ser, definerte de seg også som «absolutte» krigsmotstandere. Dessuten ser vi at det som ble ansett for å være problemet, var en bestemt «åndsretning». Det var åpenbart snakk om en åndskamp. Kravene for å bli medlem var at man måtte være fylt 17 år, ha undertegnet WRI-erklæringen og at man «frigjør sig for sine militære forpliktelser». I et tilleggsnotat ble det presisert at dette innebar at rekrutter måtte nekte militærtjeneste og eventuelt avtjene siviltjeneste, mens de som allerede hadde avtjent verneplikten, kunne melde fra til krigskommisæren om at de ikke ville gjøre ytterligere militærtjeneste. Alle kvinner over 17 år som skrev under erklæringen kunne bli medlem, og det var et eksplisitt ønske om at kvinner skulle melde seg inn.

WRI-erklæringen man måtte undertegne lød i norsk versjon: «Da jeg anser krig som en forbrytelse mot menneskeheten, vil jeg motarbeide og motsette mig enhver form for krig, og bestrebe mig for å fjerne alle årsaker til krig».[43] Man måtte altså avgi et løfte og forplikte seg. Man måtte ta et valg for eller mot krig. Dette valget var et sentralt motiv i FMK og indikerte samtidig at fredsarbeid var en åndelig sak: Mennesket måtte endre sin innstilling og velge den rette side. Ambisjonen om å fjerne «alle årsaker til krig» kunne dermed trekkes i to helt motsatte retninger. Det kunne både bety at samfunnet måtte endres grunnleggende, men det kunne også bety at den enkelte måtte gå i seg selv og velge den rette vei.

Både Heber og Kullmann karakteriserte sitt eget standpunkt som absolutt pasifisme,[44] og begge var enige om at det var en åndelig revolusjon som måtte til. I Europe, Awake! (1936) og Du skal ikke slå ihjel! (1937) tok Kullmann til orde for en «stor åndelig vekkelse».[45] Det fantes en «guddommelighetsgnist» i mennesket, en «udødelig sjel», som man måtte utnytte, dyrke og videreutvikle.[46] Mennesket hadde en hellig plikt, og det var å «våkne opp til et bevisst tankeliv».[47]

Kullmann begrunnet motstanden mot vold pliktetisk, eller i alle fall ut fra samvittighetens stemme. Dette gikk han særlig inn på i boken Lovsangen, som ble skrevet høsten 1938 og utgitt i 1940.[48] Boken var en beretning om hvilke tanker en sjømann gjorde seg da han gjennomgikk en indre, åndelig revolusjon, – tanker som i stor grad falt sammen med de synspunkter Kullmann fremmet andre steder. Protagonisten opplevde å «bli som barn igjen» og sang en lovsang til Skaperens ære.[49] Hans frihet var underlagt Skaperens makt, men han innså samtidig at han selv hadde et valg. Ett av de valgene han måtte treffe, var nettopp om det kunne være riktig å benytte onde midler for å nå et godt formål, for eksempel å benytte krigsvåpen for å oppnå fred.[50] Protagonistens store oppdagelse i den forbindelse var at det fantes en naturlov på menneskeåndens område og at menneskene ikke ennå hadde erkjent dette. Han snakket om «den store lov i åndens verden», som hersket i forholdet mellom mennesker.[51] Hva slags lov var det snakk om? Det fantes noe han kalte «ærlighetens lov», som viste seg ved at når man ble seg bevisst sine egne handlinger og var ærlig mot seg selv, så innså man at man «slo seg» hvis man gjorde noe galt. Man ble straks straffet av samvittighetens stemme og ble urolig, utilpass og ulykkelig.[52] Dette gjaldt særlig i spørsmål om krig og fred. Når de fleste aksepterte militærvesenet, så var det fordi de ikke hadde skjønt at bruk av våpen slo tilbake på dem selv i form av dårlig samvittighet.[53] Den som brukte våpen, ville aldri glemme det han hadde vært med på. Mange ble sågar sinnssyke av det. Det var rett og slett en allmenn regel at når man skadet andre, så skadet man seg selv enda mer, fordi man ble «ugla [sic], ja bunn ulykkelig».[54] Samvittigheten fungerte som et apparat som skilte mellom godt og ondt og brakte uro og sorg ved slette handlinger eller ro og glede ved gode handlinger:

Hver eneste gang han hadde handlet mot sin beste overbevisning, straks meldte den fra; denne telegraf, denne høyttaler sviktet aldri! Og den hadde også virket, hvis han hadde «overvunnet» seg selv, og handlet i overensstemmelse med sitt beste samvit; da var hans ånd blitt varmet av ro og glede istedetfor tidligere fylt av uro og sorg![55]

Som nevnt stod det åndelige livet særlig sentralt hos Lilly Heber, og hun benyttet mye tid og krefter på å formidle Krishnamurtis filosofi. Det hun løftet fram hos Krishnamurti, var at han slo til lyd for en «åndens revolusjon».[56] Det enkelte individ måtte innta en ny innstilling til tilværelsen, gå inn i seg selv, i sitt indre, for der å finne en indre autoritet, en indre sannhet. Denne indre sannheten var en «omskapende kraft», en «livsimpuls», som måtte leves og «omsettes».[57] Skulle man finne sin indre sannhet og revolusjonere ånden, måtte man imidlertid sette sitt eget egoistiske selv til side og la Livet selv komme til orde. Livet selv fornyet seg gjennom alt liv. Det gjaldt å erkjenne dette og la Livet i oss leve.[58] Men når den enkelte skapte seg et jeg og en jeg-bevissthet, så begynte også egoismen og havesyken – og dermed også krig. Slike tilbøyeligheter kunne man bli kvitt ved å erkjenne seg selv og derigjennom bli «helt og fullt ansvarlig».[59] Den enkelte måtte få øye på sannheten, «Virkeligheten i sitt indre», og basere sin livsførsel på den.[60] All endring måtte komme innenfra. Når denne åndens revolusjon fikk virke, så ville konsekvensen bli at den «efter hvert må revolusjonere også det ytre samfund».[61] Ble personligheten endret, så ville også verden endre seg. Hun siterte Krishnamurti: «Hvorfor finnes der krig? Fordi individene nærer følelser som står i rak motsetning til kjærligheten – hat, misunnelse, begjær efter å eie. Hvis man som individ holder op å være gjerrig, maktlysten og eksklusiv, da er ikke krigen der lenger».[62]

Det var særlig denne personlige, åndelige innsatsen Heber betonte når hun skrev om hvordan man kunne skape fred. I en artikkel fra 1931 skilte hun mellom det ytre og det indre fredsarbeidet. Det ytre fredsarbeidet omhandlet hva man politisk kunne gjøre for å sikre fred. Den amerikanske juristen og politikeren Frank B. Kellogg hadde her vært en foregangsmann ved å kreve at krig rett og slett skulle være forbudt og gjøres umulig, hevdet hun. Men dette ville være tomme illusjoner uten «det indre fredsarbeide»: Hver enkelt måtte innse at krigens grunnårsak «lever og trives i mitt eget hjerte. Det er der krigen utryddes». Dermed ble fred gjort til et individuelt og eksistensielt spørsmål. Alle måtte ta «personlig standpunkt». Man måtte derfor støtte militærnekterne. Men dette var ikke nok: «Jeg er av den mening at alle tenkende mennesker skulde avlegge et høitidelig løfte om ikke å være med på eller ha befatning med nogetsomhelst militært – direkte eller indirekte». Dette skrev Heber seks år før hun sammen med Kullmann stiftet AMK, og det er tydelig at tanken om å avlegge et høytidelig løfte allerede den gang var viktig for henne. Fredsspørsmålet krevde aktiv stillingtagen, engasjement og forpliktelse av den enkelte. «Den herskende voldssituasjon er skapt av individene selv, av deres egne blinde, primitive reaksjoner», kunne hun fortelle i en artikkel i Dagbladet fra 1940. Brutale regimers vold kunne i siste instans forklares ut fra at befolkningen lot det skje. At statsdiktaturer vokste fram, skyldtes at enkeltindividene hadde «gitt makten fra seg, tillatt at den ble sentralisert på få hender, hos en stadig mer autokratisk regjeringsakt, eller i en enkelt diktators hånd». Løsningen lå dermed også hos det enkelte individ: «Det er enkeltindividene som, i siste instans, har skapt situasjonen i dag, derfor er det enkeltindividene, og de alene som kan avvikle den».[63] Den avgjørende kampen ble utkjempet i vårt eget sinn, for det var her man kunne finne «den siste årsak til nøden i dag», hevdet hun i 1941.[64] Skulle man få en slutt på krigen, måtte derfor først det enkelte menneske endre seg. Det var ingen vei utenom. Den store oppgaven var å «gjennomskue, revolusjonere – sig selv». [65]

Samfunnskritikk og samfunnsopprør

Som i WRI for øvrig ble ikkevold og kampen mot krig hos FMK knyttet til en krass samfunnskritikk og et krav om å revolusjonere samfunnet. Det var særlig Kullmann som løftet fram dette perspektivet. «Vi vet at de viktigste årsakene til krig, særlig moderne krig, er økonomiske», hevdet han i Europe, Awake! (1936).[66] Det var kapitaleiernes jakt på råvarer, arbeidskraft og markeder, som førte til krig. Året før hadde han i Norden, hvilken vei? påpekt at privatkapitalen «ifølge sin natur» søkte etter profitt, pengefortjeneste, ikke etter hvordan man skulle tilpasse samfunnet etter menneskets behov. Kapitaleierne arbeidet kun for sine egne interesser, og de som ikke hadde kapital, ble tvunget til å selge sin arbeidskraft for å overleve. Dette systemet kunne nok frambringe tekniske framskritt og utvikling, men problemet var at det førte til «medmenneskers ulykke, fattigdom, nød, sult, ja til og med drap og krig». Mennesket ble dermed ikke medmenneske, men «brodermorder».[67] Kullmann fastslo at «idag er krigen et nødvendig ledd i vår nuværende privat-kapitalistiske samfundssystem».[68] Å delta i og tjene penger på krig og krigsforberedelser var dette systemets «største utskeielse og forbrytelse».[69]

Kullmanns perspektiv var framfor alt hentet fra den marxistisk orienterte kritikken av kapitalismen. «Årsaken til den moderne krig ligger i det kapitalistiske system med utbytning og undertrykkelse av folkene», slo han fast i Nekt krigstjeneste! fra 1933. Millioner av mennesker sultet og var arbeidsløse, noe man kunne forhindre hvis man «samarbeidet på rasjonelt grunnlag efter en socialistisk planøkonomi ikke for profitt, men for behovet». [70] Det var «rustningskapitalen» som stod bak, fordi den hisset opp folkenes «falske» fedrelandskjærlighet og satte nasjonene opp mot hverandre. Det var helt utillatelig at et lands folk undertrykke et annet lands folk. Det samme gjaldt internt i hvert land: «intet menneske skal utbyttes eller undertvinges».[71] Likeledes hevdet han i sin artikkel i FMK-antologien at vold og krig var et resultat av kapitaleiernes kyniske spill: «Mange av oss mener at det er bare en eneste måte på hvilken rikfolkene verden rundt kan oprettholde den urettferdige fordeling av de materielle goder, oprettholde ‘systemet’, nemlig ved å splitte småkårsfolkene. Og det tekniske middel for å opnå denne splittelse er nettop rustninger og krig».[72] Noe slikt kunne ikke skje i sosialistiske stater, hevdet han i Nekt krigstjeneste!, siden sosialismen var basert på «frihet til alle mennesker». Sovjetsamveldet var «den eneste virkelige socialistiske stat i verden», og han siterte Stalin som belegg for at man her førte en «fredspolitikk» ved å samarbeide økonomisk med andre land og ved å undertegne fredsavtaler. [73] «Det er socialismen som bygger på samfund uten krige», slo han fast.[74] Senere skulle han bli mer skeptisk til Sovjet, både fordi statslederne der forsøkte å realisere sosialismens idé ved hjelp av vold, og fordi de ikke var bedre enn andre land når det gjaldt å «grafse til seg» rikdommer i andre land.[75] Men han fastholdt at sosialismen var den rette vei. Sosialismen ville sørge for at alle materielle goder i verden ble fordelt mer likt blant verdens folk, hevdet han i Europe, Awake! (1936), og den vil dermed ha «fjernet de viktigste årsakene til krig».[76]

Det var denne kapitalismekritikken som lå til grunn for Kullmanns skepsis til Folkeforbundet og Kelloggpakten. Allerede i Nekt krigstjeneste! (1933) hadde han påpekt at man ikke kunne sette sin lit til traktater og Folkeforbundet. Så lenge forsvarskrig var tillatt og man overlot til regjeringene selv å bestemme hva som var forsvarskrig, «blir enhver krig ‘forsvarskrig’, hvor røverisk og imperialistisk krigen objektivt sett måtte være».[77] Slike ordninger var rett og slett av begrenset verdi så lenge kapitalismen bestod. Folkeforbundet kunne ikke sikre fred så lenge alle medlemslandene unntatt Sovjetunionen var «kapitalistisk innstillet». Det var finans- og kapitalinteressene som «utnevnte» disse landenes regjeringer, slik at forbundet ble «et apparat i kapitalistiske regjeringers hånd».[78] Resultatet ble kapprustning, krig og undertrykkelse. Folkeforbundet er derfor ikke et «folke»-forbund, men gagnet «en klikk av rustningsfyrster og finansfolk».[79] Siden avtaler og traktater som oftest ikke var verdt papiret de var skrevet på, måtte krigsbekjempelsen skje nedenfra: «Arbeiderklassens kamp mot krigen må imidlertid bygge på realiteter», hevdet han i Nekt krigstjeneste! «Frigjørelsen må være dens eget verk og kan ikke bygge på de kapitalistiske staters folkeforbund og traktater».[80]

Selv om Heber i ulike sammenhenger pekte på den enkeltes ansvar for å endre krigsmentaliteten, var hun på ingen måte blind for de strukturelle årsakene. I innledningen «Ned med våpnene» til de Ligts aksjonsplan framhevet hun at vi alle direkte eller indirekte var med på å forberede krig fordi vi var med på å opprettholde det samfunnet som gjorde krig nyttig og nødvendig. «Krig er en nødvendig konsekvens av de nuværende samfundsforhold, basert på konkurranse og personlig vinning», hevdet hun. «I et samfund hvor jord og mineraler, maskiner, verktøi og kommunikasjonsmidler, det vil si hvor livsfornødenhetene for hver eneste en av oss, eies og administreres – ofte helt uansvarlig – av grupper som bekjemper hverandre, er krig et organisk ledd i hele samfundssystemet».[81] Det var altså de rådende produksjonsforholdene (der noen eide og forvaltet eiendom og produksjonsmidler) som var årsakene til krig. For å få slutt på krig, måtte derfor samfunnet selv endres. Man måtte innføre «slike samfundsforhold at ikke et eneste individ har sitt levebrød eller har noen vinning av krig».[82] Selv om hun ikke kalte seg sosialist, benyttet hun sosialistenes perspektiver og forklaringsmodeller.

Dette var ikke et perspektiv hun hadde plukket opp i FMK. Allerede i en artikkel i Norges Kvinder fra 1930 forklarte hun krig ut fra den herskende klassens jakt på profitt: «Der finnes i verden idag mektige personligheter og institusjoner som har direkte og kolossal økonomisk fordel av å holde krig gående på jorden, og som uavladelig og med store maktmidler arbeider for dette formål – fremfor alt fabrikker for krigsmateriell og visse finansfolk».[83] Når regjeringene i de ulike land opprettholdt den alminnelige verneplikten, så ble de disse økonomiske kreftenes «håndlangere». Man kunne ikke dømme de enkelte offiserer, siden «de er et produkt av skrikende misforhold og lider selv under trykket av dem, de lider, de fleste av dem, den vanskjebne automatisk å drives inn i reaksjonens rekker, reaksjonen mot menneskelig fremskritt, menneskelig rettsinn, menneskelig velferd, materielt og åndelig».[84]

I sitt bidrag i FMK-antologien anla Heber et lignende perspektiv på den krigen som var under oppseiling. Ikke bare kritiserte hun regjeringene i England og Frankrike for at de heller ville ruste opp enn å sammenkalle til en verdenskonferanse for å unngå krig, men hun hevdet at det som styrte det hele, var «rustningskapitalen», som storpolitikerne ofte var personlig engasjert i. Egeninteresse og profitt gikk foran folkets velstand og selvbestemmelse. Løsningen var å ta folkets parti: «I motsetning til interessepolitikkens linje til fordel for imperialistiske eller nasjonalistiske regjeringer, og diktaturer, hevder vi realpolitikkens linje til fordel for folkene hele verden over, ut fra det syn at uten rett er ingen fred mulig», hevdet hun.[85] Hitlers makt var et resultat av seierherrenes justis i Versailles-traktaten: Den skapte så dårlige økonomiske kår i Tyskland at folket begynte å omfavne nazismen. Slik var det i Italia og Japan også: Det var den urettferdige økonomiske fordelingen (basis) som bestemte hvordan folk tenkte (overbygning): «Gi de sultne folkene – i Tyskland, Italia, Japan – hvad de trenger til livsophold, gå til en rettferdig fordeling av verdens råstoffer og varer, og se da hvilken grobunn nazismen og fascismen har i disse folkene». Verdens ressurser og rikdommer måtte bli «felleseie» og ikke – som nå – være «noen privilegerte klassers særeie». [86] Det var således kapitalen som regjerte i fredsspørsmålet både hos folk flest og hos politikere:

I virkeligheten er det jo denne ene tingen kampen står om idag, jordens rikdommer – pengemakten. Kampen står ikke mellem ideologiske fronter. Det er noe pengemakten prøver å innbille de demokratiske regjeringene for å få dem til å gå på limpinnen, gå til den oprustning som usvikelig sikkert – på den ene eller andre måten – fører demokratiene like inn i fascismen.[87]

Når folk flest, og ikke minst kvinnene, støttet opp om forsvaret og opprustningen, så skyldtes det at de ble forført av kapitalinteressene: De kvinner som sluttet opp om forsvaret var selv ikke drevet av profittbegjær, men var «i virkeligheten bare ubevisste og ansvarsløse redskap i langt sterkere makters hender, og blandt disse kommer den krigshissende og krigspsykoseskapende rustningsindustrien i første rekke», hevdet hun i Dagbladet i 1938.[88]

*

Ut fra det som ovenfor er sagt forstår vi at Kullmann og Heber (og FMK) ville noe annet og mer enn at rekrutter skulle nekte militæret. De ville frambringe en åndelig og sosial revolusjon. Dette krevde at man som enkeltmenneske og kollektiv gjorde opprør både mot den eksisterende ideologien og det kapitalistiske samfunnet. Selv om de var kritiske til Folkeforbundet – både fordi det var ineffektivt, forutsatte bruk av vold og var en del av det eksisterende kapitalistiske systemet – var de positive til tanken om et folkeforbund og alle forsøk på å løse konflikter gjennom voldgift og fredsavtaler. Likevel forestilte de seg ikke at Folkeforbundet skulle være den sentrale arenaen for fredsarbeid. Skulle man ha noe håp om varig fred, måtte samfunnet endres fra grunnen av. I programerklæringen i FMK-antologien ble det understreket at man måtte arbeide på lang sikt med hensyn til å «avvikle» det bestående samfunnet: «Vi er fullt klar over at et samfundssystem som har vart i årtusener, som var innsuget med morsmelken, og som utgjør en vesentlig del av vårt bevisste og ubevisste liv – det avvikles ikke i en håndvending».[89] Hvordan skulle det foregå? Hva krevdes av den enkelte? Og hvem skulle gå foran? I det følgende skal vi svare på disse spørsmålene ved å gripe fatt i tre sentrale temaer i FMK: Hva slags opprørsformer man skulle benytte, heroismens betydning og kvinnenes rolle.

Opprør for fred

For Kullmann var det åpenbart at kampen mot krig måtte kjempes gjennom et opprør nedenfra. «Hverken arbeiderklassen eller andre som er interessert i freden kan sette sin lit til traktater – heller ikke til folkeforbundstraktaten», skrev Kullmann i Norden, hvilken vei? «Arbeiderklassens frigjørelse må være dens eget verk. Den må selv planlegge og gjennemføre de forholdsregler som kan hindre deltagelse i krigen. Og Nordens arbeiderklasse har her en særlig oppgave».[90] Den sterkt selvbiografiske protagonisten i Kullmanns Lovsangen framhevet opprørets betydning, og det var særlig ungdommen som hadde opprørskraften i seg – drivet og viljen til å omstyrte det bestående: «Når han nå tenkte på sin barndom og ungdom, visste han at han alltid hadde vært en opprører. En opprører slik som millioner og millioner av barn og ungdom har vært og er til alle tider. Ja, en opprører mot alt det som hemmet den fri livsutfoldelse, som hemmet frigjøringene av livskreftene».[91] Det var denne opprørsviljen som måtte mobiliseres i kampen mot krig. I Europe, Awake! hevdet Kullmann at vi levde i en «uren verden», et urent, ondt system preget av nød, arbeidsledighet og krig, og denne verden måtte renses: «Åh, begynn en omstyrtning (upheaval) i dag, og du skal bli rikelig belønnet, i din samvittighet!».[92] I Norden, hvilken vei? framhevet han nettopp opprøret som kampform i fredsarbeidet:

Oprørets hellige ild må brenne i en så lenge en rett for øinene ser den forbryterske forberedelse til krig. Ungdommen må gjøre oprør, alle må gjøre oprør. Og intet mindre enn opprør rekker frem, oprør moralsk, militært og økonomisk. Oprørsånden må holdes levende inntil vi har reist det nye samfund fritt for utbytting av mennesker og fritt for menneskeslakting.[93]

Opprøret måtte altså skje på bred front, både med hensyn til hvem som måtte mobiliseres («alle må gjøre oprør») og på hvilket område det skulle foregå («moralsk, militært og økonomisk»). Det Kullmann her snakket om, var ikke bare spontane, punktuelle opprør i konkrete situasjoner, men det vedvarende opprøret. Det ville ta tid å bygge det nye samfunnet, og derfor måtte opprørsgløden holdes ved like.

Det var arbeidernes kampformer som her åpenbart fungerte som en inspirasjonskilde. Arbeiderne og sosialismen skulle gå foran i kampen mot krigen og benytte militærstreik, transportblokkade og boikott.[94] «Vi må møte krigen med civil og økonomisk boikott», hevdet han i et foredrag høsten 1932.[95] Og året etter het det: «Arbeiderklassen må anvende det ikke voldelige våben, vi må utbygge det økonomiske og streikevåbenet».[96] I samarbeid med andre land burde man foreta en økonomisk boikott av den stat som går til «nøitralitetskrenkelse».[97] Man måtte ta i bruk «mobiliseringsvegring», gjennomføre masseaksjoner i alle land, og i verste fall benytte generalstreik for å hindre krigsutbrudd og videre krigføring.[98] Og disse aksjonsmidlene burde man gjøre forsøk på å «prøvekjøre» (uten at han sa hvordan).[99] Men det man umiddelbart kunne gjøre, var å «gå til angrep ved en bredt anlagt oplysnings-, agitasjons- og organisasjonskampanje».[100]

Kullmann tok dessuten til orde for at man måtte aksjonere med drastiske midler mot dem som støttet krig økonomisk ved å produsere krigsmateriell. Man skulle selvsagt forsøke å overtale industriens aktører til å slutte med slikt, og Norden kunne bli «en økonomisk faktor» gjennom at det rette moralske sinnelag kunne endre folks «økonomiske handlinger».[101] Men når dette ikke var nok, måtte man endre næringslivet slik at det ikke kom i et avhengighetsforhold til dem som drev med krig. Næringslivet ville nemlig bli brukt i krigens tjeneste ved en eventuell krig, med mindre man aktivt arbeidet imot det.[102] Sosialistiske arbeidere måtte streike mot krigen, og de som fortsatte å produsere krigsmateriell, måtte betraktes som streikebrytere. Derfor var det arbeidernes plikt å gå løs på fabrikker som arbeidet i krigens tjeneste: «I nødsfall skal heller fabrikken ødelegges enn at kapitalismen ved å bruke streikebrytere skal sette freden i fare».[103] Dette var arbeiderklassen og småkårsfolkets historiske oppgave: å redde freden gjennom å bruke harde virkemidler mot dem som bidro til krig og opprustning: «Heller skal det stikkes fyr på fabrikken fremfor at den skal forsyne f.eks. Tyskland eller England med det flyvemateriell (halvfabrikata) som i sin tur brukes til å giftgasslegge million-byer».[104]

De Ligt og hans aksjonsplan spilte en sentral rolle i FMK. Som nevnt var det på et møte der Heber redegjorde for denne aksjonsplanen, at det ble foreslått å stifte FMK. I en artikkel i Dagbladet fra 1940 hevdet hun at det som hadde ført henne inn i den absolutte pasifismen, nettopp var «inngående personlige samtaler med den banebrytende européiske pasifist Bart de Ligt».[105] Noe av det første FMK gjorde etter at foreningen ble stiftet, var da også å utgi en norsk utgave av Bart de Ligts aksjonsplan, med et forord av Heber. Da de Ligt døde høsten 1938, skrev Heber en omtale i Dagbladet av hans liv og virke, der hun særlig framhevet at de Ligt hadde stått fast på ikke-voldsprinsippet og hadde måttet gå i fengsel for sin overbevisning. Hans aksjonsplan karakteriserte hun som «forskeren de Ligts gave til mannen i gaten, til de voksende masser verden over som ønsker å finne midler til å overvinne den fortidslevning som heter krig».[106] Og i januar 1940, da man i FMK innså at Norge snart kunne bli dratt inn i krigen og at deres ideologi om passiv motstand ville bli satt på prøve, skrev landsstyret: «For alle som ønsker å studere hvad andre har tenkt og handlet på dette område vil Bart. de Ligt’s bøker og fremforalt hans Aksjonsplan mot all krig med forord av dr. Lilly Heber, være til stor hjelp».[107] De Ligt og hans aksjonsplan var ikke bare Hebers greie, den ble også omfavnet av landsstyret. Det er ikke plass til å gjengi de Ligts plan her, men noen hovedpunkter kan nevnes.

I fredstid kunne aksjonistene på individuell basis nekte all militærtjeneste, all deltagelse i militærarbeid (inklusiv Røde Kors eller saniteten) og all tjeneste i industri knyttet til det militæret (for eksempel produksjon av våpen, ammunisjon, teknologi for militære formål, militær bekledning og sko samt krigsleketøy; produksjon av bøker, artikler, brosjyrer osv. med militært innhold). Dessuten kunne man nekte å betale skatt. I kollektive aksjoner kunne man drive med alle former for antikrigspropaganda gjennom bøker, radio, kino, offentlige møter, demonstrasjoner, kurs, studiesirkler, ungdomsorganisasjoner og kvinneorganisasjoner, men også drive med «systematisk og forstandig sabotasje» i bedrifter som bidro til krigsførsel.[108] Likeledes kunne man stifte ulike organisasjoner som arbeidet systematisk på ulike områder (for eksempel avskaffelse av verneplikten eller løslatelse av fengslede militærnektere), men også sette i gang demonstrasjoner og streiker for å hindre bestemte stortings- eller regjeringsbeslutninger. Man kunne dessuten organisere «fredskorstog», en slags «felttog» som skulle starte på samme tid i alle land og pågå i flere uker eller måneder. Korstogene skulle dra gjennom byer og bygder og holde møter, og alle skulle ende opp på samme sted, der det skulle holdes en internasjonal demonstrasjon. I tillegg kunne man forberede seg på «generalstreik, kollektiv militærnektelse og erklæring om at alt samarbeide vil bli sabotert» hvis det oppstod fare for krig.[109] Alt og alle som hadde forbindelse med militarisme, særlig offiserer, skulle «boikottes i samfundslivet». Mye av dette var direkte lovstridig virksomhet, og de Ligt hevdet da også at det under mobilisering eller krig var viktig å trene medlemmene i de ulike organisasjonene slik at de evnet å «fortsette det ulovlige arbeide».[110] Ble det krig, skulle man ikke bare fortsette de antikrigsaksjonene man gjorde i fredstid, men også utføre ulike sabotasjeaksjoner, så som å ubrukeliggjøre transportmidler (sykler, biler, båter, fly), kommunikasjonsmidler (telefon, radio), broer og jernbaner. Dessuten skulle man forsøke å ødelegge våpen, ammunisjon og annet krigsmateriell.[111]

I sitt forord til den norske utgaven av de Ligts aksjonsplan fra 1938 sluttet Heber seg til hans opplegg og innrømmet at den framstod som «en rekke lovstridige nødsplaner». Hun mente likevel at dette var den eneste «forløsende utvei» for å unngå en ny verdenskrig.[112] Man måtte «gå til handling, individuelt og kollektivt».[113] Siden krigsmaskinen var avhengig av alt fra råstoffer og krigsmateriell til arbeidere og soldater, var det opp til folket selv å stanse den – selv om det krevde «iherdig anstrengelse», «mot» og «seig tålmodighet».[114] Dette var et standpunkt Heber forfektet lenge før hun oversatte og utga den norske utgaven av de Ligts aksjonsplan.[115]

Det virker ikke som om Gandhi spilte noen vesentlig rolle som inspirasjonskilde for FMK i mellomkrigstiden, slik han gjorde da Arne Næss og Johan Galtung fremmet hans synspunkter etter krigen. Kullmann nevner ham så vidt noen ganger,[116] men bruker ikke hans filosofi for å begrunne sine egne synspunkter. Heber viser også til ham,[117] men i en Dagbladet-artikkel fra 1940 hevdet hun at det sentrale begrepet «ahimsa» (ikkevold) hos Gandhi overhodet ikke hadde spilt noen rolle i hennes tenkning. Det var et begrep hun ikke hadde festet seg ved og som dessuten, ut fra hva hun visste, «på ingen måte makter å avverge grusomheter individer og klasser imellom i det land som har skapt det».[118]

Heroisme

Et annet sentralt tema i FMK knyttet til opprør, var heroisme. Opprør krever mot og vilje, og vi finner i FMK en sterk hyllest av offervilje og det heroiske individ. Som i WRI for øvrig var ikke fredsspørsmål bare noe man hadde bestemte meninger om, det var også noe man skulle og måtte være villig til å ofre seg for.[119] FMKs medlemmer måtte være forberedt på at å kjempe for FMKs sak ville kunne få store personlige omkostninger. Det var imidlertid en pris man måtte betale for å kjempe for en sak der man (foreløpig) utgjorde et lite og uglesett mindretall, og der ulovlige aksjoner ville kunne føre til skarpe reaksjoner fra medborgere og myndigheter. I FMKs «programskrift» signaliserte man således at det ville være vanskelig å vinne fram med ikkevoldstanken og at man derfor måtte arbeide på lang sikt, men samtidig la man til: «Vi vet bare denne ene ting: At noen må begynne. Og prøve å holde ut, tvers igjennem alt».[120] Og i sin artikkel i FMK-antologien om hva FMK stod for, siterte formannen i FMKs Oslo-styret, Christopher Vibe, et dikt av Jonas Boye, og føyde til: «Ja, vi er mange –, takket være de få som gikk foran. De som satte velferd og helse, undertiden også livet inn for drømmen om en verden uten vold og undertrykkelse».[121] Den gode sak krevde offer, sågar livet.

Som jeg har redegjort for i en tidligere artikkel i Arr, var det i WRI en utbredt forestillingen om at militære dyder kunne kanaliseres inn i fredsarbeid og at «militære følelser» kunne og måtte sublimeres i fredelig retning. [122] Særlig unge menn hadde behov for å få utløp for sine «vitale krefter» gjennom å vise tapperhet, offervilje og hengivenhet til noe stort, oppleve eventyrlyst, spenning, fare, kraftutfoldelse og anerkjennelse, og følge dyder som disiplin, selvfornektelse, ansvarlighet, pliktfølelse, lojalitet, solidaritet, brorskap og ærefull opptreden. Det var slikt de kunne få i soldatlivet. Poenget var å sørge for at de også kunne få oppfylt de samme behovene i fredsarbeidet. De Ligt snakket om «fredssoldaten», dvs. den fredsforkjemper som overførte de militære følelsene på fredsarbeidets område.

Vi kan gjenfinne noen av disse motivene hos Heber og Kullmann. Det var ikke i seg selv galt å strebe etter ære, hevdet Kullmann i Du skal ikke slå ihjel!, men det måtte være for et godt formål. Jakten på ære måtte bringes bort fra krigslivet og over på det sivile liv. Det var verken «heroisk» eller «mandig» å droppe bomber, gass eller bakterier over sivilbefolkningen fra et fly, hevdet han. «Æren fornyes ikke i dag ved å forsøke å efterligne vikingenes metoder». Man måtte heller vinne ære gjennom å anvende tankekraften og sette den i det godes tjeneste sammen med andre, gjennom å forbedre de materielle vilkår, oppfinnelser og bruk av ny teknologi, eller gjennom utforskning av menneskets psykologi. «Nei, idag må æren fornyes på annen måte ved fredelig samvirke».[123] Militære idealer ­– som jakten på ære – måtte få utløp på fredelige områder.

Dessuten mente Kullmann at det var viktig at man var villig til å ofre livet. Det var uakseptabelt å ta livet av andre, men det kunne være nødvendig å ofre ens eget. Fredssaken krevde mot og offervilje.[124] Ja, i Europe, Awake! (1936) ble det å ofre seg ansett som noe stort og prisverdig. For Kullmann var det Kristus og Paulus som framstod som forbilder – Kristus fordi han døde på korset for våre synder, Paulus fordi han våget livet når han ble de kristnes apostel etter først å ha forfulgt dem. Mens soldater som drepte andre hadde en tendens til å bli likegyldige eller sågar hatefulle overfor andre, respekterte den offervillige fredsaktivisten andres liv så sterkt at hen var villig til å ofre seg selv. Mennesket kunne oppnå en slik «åndskraft» at det kunne gjøre hva som helst for å «oppfylle den store solidaritetslov – og endog til å gå på korset, når og hvor det krevdes», som det stod i Lovsangen.[125] Framfor å utvikle seg «fra menneske til soldat» og blindt adlyde offiserene, skulle man lytte til «den øverste offiseren» – samvittigheten eller Gud – som befalte at man ikke skulle drepe. Den soldat som innrømmet at han hadde tatt feil og heller ville bli skutt som desertør enn å skyte andre, var mye modigere enn soldater som falt i krig.[126] Etter hvert som mennesket modnet og ble klar over hvordan alt hang sammen, ble det omskapt og forvandlet, «slik det enkelte menneske fra å være usolidarisk, ble omsnudd til et solidarisk menneske; ja til det ‘ofret’ seg for andre; ja endog satte livet til for de som de tidligere hadde forfulgt; det var ikke bare Paulus som det var gått slik for! – ja, GLAD satte livet til!».[127] Som ung hadde protagonisten i Lovsangen vært soldat og «svoret ed på å ofre liv og blod for Gud, konge og fedreland».[128] Men som voksen og moden borger, hadde han innsett feiltagelsen i dette og kanalisert denne offerviljen inn i fredsarbeid for andre. I Europe, Awake! kalte han slike fredsforkjempere for «lys våkne soldater».[129] Som Kristus valgte de korset framfor sverdet. Det trengtes ikke så mange av slike helter, for folk ville reagere og begynne å tenke seg om når de så at disse fredsforkjemperne ble skutt eller havnet i fengsel.

Kullmann understreket i den forbindelse hvor viktig det var å våge å stå imot umiddelbare egoistiske interesser. Som et slags ekko av forestillingen om at militære følelser måtte sublimeres i fredelig retning, tenkte Kullmann seg at de militære idealene kunne overføres på det økonomiske området: Slik tapre militære offiserer var villige til å ofre seg selv og sitt mannskap i krig, slik kunne og burde Nordens folk – og særlig arbeiderklassen – i fredstid hindre at næringslivet bidro til krigsforberedelsene (ved å ødelegge fabrikker som bidro i opprustningen). Han anbefalte derfor at man «i nødsfall endog er forberedt på og kan makte å føre våre beste militære tradisjoner fra Halden og Kjøgebukt inn i vårt arbeidsliv, inn i vårt økonomiske liv». De egenskaper som ble dyrket fram i militæret, kunne benyttes til fredelige formål: «Våre forfedres beste egenskaper skal vi bruke, deres viljekraft og offervilje, deres kampmot skal vende den rette vei så det kan tjene hele folk, tjene fredens sak».[130]

Også Heber betonte ved flere anledninger at kampen mot krig og for fred krevde store offer. I et lengre referat i Dagbladet om hva hun hadde framhevet i sin presentasjon av de Ligts aksjonsplan på et fredsmøte i 1936, ble hun sitert på at det gjaldt å motstå «den smittsomme krigspsykose» som oppstod når man trodde at fedrelandet var i fare. Dette kunne motarbeides ved at fredsforkjemperne viste en så stor fryktløshet og viljestyrke at andre ville ta etter. «Mot er smittsomt akkurat som frykt. Og vi som står for menneskeheten er fyllt av noe langt mektigere enn våre motstandere nasjonalistene. Massen av folket er ikke krigersk. Vi må reise et nytt æresbegrep: avsløre krigen som man i sin tid avslørte slavehandelen».[131] Det nye æresbegrepet skulle ikke lenger være knyttet til den tapre soldat som ofret seg for sitt land, men de fryktløse fredsforkjempere som våget å avsløre krigens egentlige årsaker. Noen år senere hyllet hun Ossietzky og Niemöller som hadde vist «hva den våpenløse motstand krever av moralsk mot og moralsk reisning», og hun løftet fram de «tusener av navnløse helter rundt om i Europas fengsler og konsentrasjonsleirer» som hadde havnet der av samme grunn.[132] Fredsforkjemperen stod ikke tilbake for soldaten når det gjaldt å ofre seg for det om betydde noe eller vinne ære for heltedåd. Men han gjorde det ikke med våpen i hånd. Som i WRI skulle man opptre som en slags fredssoldat.

Kvinnene som opprørets fortropp

Det tredje og siste temaet som skal nevnes, er framhevelsen av kvinner som opprørere. I det offervillige, heroiske opprøret mot det bestående ble nemlig kvinnene tillagt en framtredende rolle. Her fulgte FMK en sentral trend innenfor fredsbevegelsen. Til å begynne med var det mest vanlig at kvinner var med i de ulike fredsbevegelsene fordi de var gift med menn som var fredsaktivister, men etter hvert oppstod kvinnelige fredsforeninger.[133] Ikke minst ble fredssak og kvinners stemmerett koblet sammen.[134] Særlig etter første verdenskrig framstod kvinnene som en egen kraft i fredsarbeidet. Krigens redsler fikk kvinnesaksforkjempere til i økende grad å knytte kvinnekamp og pasifisme sammen.[135] Framveksten av kvinnebevegelsen, feminismen og kvinners engasjement i fredssaken bidro dermed til å flytte fokus innenfor fredsbevegelsen: Den snevre rettslige og institusjonelle tilnærmingen måtte kompletteres med en større vekt på krigens konsekvenser for familie og samfunnsliv. Krig og kvinneundertrykkelse hørte sammen:[136] Kvinner var undertrykte på linje med arbeidere, svarte, urfolk osv., slik at å kjempe for likestilling, var å kjempe for en mer rettferdig verden. Og bare en rettferdig verden kunne gi varig fred.[137] Det var dette kvinne-engasjementet som ble videreført i FMK. Vi kan avmerke tre sentrale temaer i sammenkoblingen mellom kvinnesak og fredssak hos Kullmann og Heber.

For det første hadde krig og krigsforberedelser særskilte konsekvenser for kvinnene, og de fikk dermed en særlig innsikt i hva slikt innebar. I Norden, hvilken vei? påpekte Kullmann at kvinnenes mann eller sønner ble kastet i fengsel eller drept, mens de selv måtte arbeide i rustningsindustrien, fikk sin levestandard senket eller kanskje selv ble skadet i luftangrep: «Kvinne, du kan iallfall aldri i verden gå på akkord med krigens krefter, i hvilken fin forkledning, og under hvilke flotte navn den enn måtte optre».[138] Her hadde arbeiderkvinnen et fortrinn framfor borgerskapets kvinner: «Vi stoler på dig, du arbeidets kvinne. Fordi du av mange grunner står i en særstilling. Du har det klassebevisste syn, det riktige teknisk-økonomiske syn på krigen som et naturlig ledd i det kapitalistiske samfundsstyre. Du har derfor den nødvendige tekniske forutsetning for å forstå de krefter du skal bekjempe».[139]

Også Heber framhevet at kvinnene måtte engasjere seg i fredsarbeid fordi de var særlig utsatt ved krig. Hun framhevet ikke som Kullmann arbeiderkvinnene og deres erfaringer, men snakket helst om kvinner generelt. I en artikkel i Norges Kvinder, der hun anmeldte Kristian Gleditsch’s bok Foran en ny verdenskrig, hevdet hun at særlig kvinnene burde lese denne boken. Med trusselen om luftkrig, der man kunne ta i bruk brannbomber, gassbomber og bakteriebomber, ble kvinnene særlig utsatt: «Krigen i dag truer civilbefolkningen, kvinner og barn, i en utstrekning som aldri før i historien. Derfor må kvinnene ta standpunkt til den og kaste sitt lodd i vektskålen hvor det gjelder å umuliggjøre en neste verdenskrig, eller, om den bryter ut, lamme den i selve starten», hevdet hun.[140] Dette samsvarte helt med hva de Ligt hevdet vedrørende den nye krigsteknologien: Siden bombene ble rettet mot sivilbefolkning og infrastruktur, var det faktisk tryggere å være ved fronten enn andre steder, dvs. kvinner og barn var minst like mye, eller kanskje mer, utsatt enn mennene ved fronten.[141]

Dessuten syntes Heber å anta at mødrene hadde et særskilt bånd til sine sønner, slik at når sønnene omkom i krigen, ble også mødrene rammet hardt. Kvinnene kunne og burde derfor sympatisere med «fiendens» kvinner som ble rammet på lignende vis. I artikkelen «Den nye opmarsj mot krig» gikk hun skarpt i rette med en kvinne som hadde støttet opprustning. Glemmer innsenderen at norske krigsskip i så fall «vilde rette sine kanoner mot andre, utenlandske mødres ‘unge, friske’ sønner, drepe dem eller gjøre dem til krøplinger for livet?», spurte hun retorisk. «Kan en kvinne, kanskje en mor, ville andre kvinner så vondt? Hvorfor står vi kvinner ikke solidariske her?»[142] Det hun tydeligvis forutsatte, var at når sønner ble drept eller skadet, så gikk det særlig ut over kvinnene, framfor alt mødrene, ikke fedrene (som vi her ikke hører noe om).

For det andre hadde kvinnen helt spesifikke egenskaper som var spesielt verdifulle i fredssaken. For kvinnen var kjærlighet og åndelighet viktigere enn slåsskamper og materielle ting, hevdet Kullmann. I kraft av sin kjønns- og samfunnsrolle hadde hun bedre evne til å innse hva som var viktigst og som derfor måtte prioriteres. Kvinnene var stort sett ikke så preget av rasjonaliseringen og mekaniseringen av arbeidslivet, der man gjorde de samme tingene dag ut og dag inn. Derfor var heller ikke hennes «sjele- og tankeliv» blitt mekanisert, men var mer «umiddelbart og primitivt, mer ubeskadiget om man vil», hevdet han i Norden, hvilken vei (1935).[143] Kvinnen hadde bevart sin innlevelsesevne: «Hun har lettere for fullt ut å forstå, å reagere spontant og voldsomt på krigens råttenskap. Og hun har den fantasi som gjør det lettere for henne å sette sig inn i, og forstå så å si med hele kroppen hvad en moderne krig idag i virkeligheten betyr for millionbyene, for hele vår civilisasjon».[144] Dette var kjønnede evner, dvs. det var evner som kvinnene hadde i kraft av å være kvinner. «Vis verden at i deg er kjærlighetsånden naturlig», sa Kullmann til kvinnen. «Fordi den gjennomløper dine livskrefter og dine tanker; fordi du i større grad enn mannen er skapt til kjærlighet; ja, du er skapt til å fremme både kjærlighet og liv. Derfor er visselig din funksjon, ditt ansvar, å revolusjonere dagens liv med DIN ånd, kjærlighetens ånd!».[145]

Det var kvinnene man måtte satse på, både fordi de evnet å utnytte kjærlighetskraften og fordi de ikke var preget av mannssamfunnets (krigerske) fordommer, hevdet han likeledes i Europe Awake! (1936). Takket være den oppnådde likestillingen på ulike områder var kvinnene nå i ferd med å bli kvitt det mindreverdighetskomplekset som mannen hadde belastet henne med. Ja, i dag var det sågar «erkjent, ikke bare av vitenskapsmenn, at kvinnen iallfall i en retning som regel er mannen overlegen. Når det gjelder kjærlighetslivet, følelseslivet, når det gjelder fantasien».[146] Kullmann snakket om «de forstokkede menn som er blitt altfor kloke», og hevdet at «disse menn ønsker kolde fakta, kjensgjerninger som kan bevises med tall og tabeller».[147] Det var imidlertid fantasien som brakte verden videre, det var de som tenkte nye tanker – og derfor ofte ble møtt med hån og spott – som brakte utviklingen videre. For Kullmann hadde kvinnen derfor en «historisk misjon».[148] Selv om hun oppnådde materiell lykke «fra mann og barn, hus og hjem», måtte hun sikte videre enn dette. «Du, kvinne, skal hjelpe oss å finne vår vei tilbake til vår gamle gudstro», hevdet han. «Du skal hjelpe oss å gjenopprette vår tro, uansett om vi kaller den troen på kristendommen, sosialismen, eller hva du vil».[149] Det var kvinnen som i kraft av sitt kjønn var best egnet til å styrke troen på et formål utover det jordiske. «Den religiøse flammen» brant sterkere hos henne enn hos mannen, og det var derfor viktig at hun erkjente at hun «på mange måter står over mannen».[150] Kvinnen var «frelsens frø – fremskrittets frø».[151]

Selv om Heber kjempet for likestilling, var det også for henne klart at kvinnen hadde en særegen natur og samfunnsrolle som gjorde henne særlig skikket og forpliktet til å delta i fredsarbeid. I anledning av at Jane Addams fikk Nobels fredspris i 1931, skrev Heber i Norges Kvinder: «Av alle opgaver, individuelle og samfundsmessige, er det fredsarbeidet som ligger kvinnene, livets fostrere og beskyttere, nærmest». Kvinnene måtte trå til nettopp der hvor «livets vitale verdier» stod på spill, og derfor var fredsspørsmålet et sentralt anliggende for kvinner. Det var således ikke tilfeldig at det nettopp var en kvinne – Jane Addams – som framtvang den kommende avrustningskonferansen i Genève i 1932, hevdet Heber. Verden trengte avrustning, og: «Det er, i siste instans kvinnene verden over som må gjennemføre det».[152] Utdelingen av fredsprisen til Addams var i virkeligheten en påminnelse om kvinnenes sentrale rolle i fredskampen, både som aktivister i den politiske kampen for fred, men også som sentrale aktører for å lindre sosial nød. «Kvinner kan, som ingen annen, skape og forme en våken verdens-opinion – for de er den bærende kraft i hjemmene», understreket hun. Det var kvinnene som framfor alt evnet å realisere livets sentrale ideer i praksis. I en kaotisk verden preget av vold og krig, «trenges det en klar, målbevisst innsats av kvinnene, slik at de setter inn i utviklingen de nye verdier, de nye metoder som kan løfte verden ut av kaos og inn i ordnede, sunde forhold hvor livets byggende krefter fritt kan utfolde sig istedenfor, som nu, trampes under føtter». Det var snakk om verdier og metoder som «kvinnene, i egenskap kvinner», måtte fronte – nemlig «respekten for livet». Det gjaldt ikke bare det ytre livet, som de fysiske livsvilkårene til mødre barn og ungdom, men også det indre livet, «livet i hvert enkelt menneskesinn». Kvinnene måtte respektere det enkelte individs egenart, dets individuelle vei det «har å gå», dets særegne erkjennelsesprosess og dets overbevisning. Dermed kunne det enkelte individ komme til innsikt om seg selv og forvandle seg. «Det er på dette punkt kvinnene idag kan gjøre nyskapende innsats», framholdt hun, «mot vold og overgrep av enhver art, for en uforstyrret, ubrudt utfoldelse av menneskelig erkjennelse og innsikt, og dermed også for rett og rettferdighet, for frihet og sannhet».[153]

Dette henger sammen med et tredje punkt: Kvinnen var viktig som mor, dvs. hun fødte barn og var derfor i mye større grad enn mannen knyttet til livet og slektens gang. Fredspartiets §3 lød: «Kvinnene gis større faktisk innflytelse på samfundets styre og full likestilling i erhvervslivet. Kvinnens stilling som mor skal trygges». Det var åpenbart et likestillingsanliggende. Men det var også noe mer. Ved å framheve kvinnens stilling «som mor», så kjønnet Kullmann likestillingen. Kvinnen stod i en særstilling fordi hun var mor. «Partiet vil arbeide for at samfundet skal omskapes fra å være et mannssamfund som det er idag, til det harmoniske samfund, hvor kvinne og mann har like rettigheter. Kvinnen, som selv bygger op og verner liv, skal bli vår beste støtte til å føre vår sak frem til seir», stod det i programmet.[154] Her igjen understrekes likestillingen, men det antydes også at i fredssaken var kvinnen «vår beste støtte» nettopp fordi hun føder og verner liv. Det var derfor noe eget med kvinnekjønnet.

Dette var en tematikk Kullmann forfulgte og utdypet andre steder. Kvinnen hadde som mor en erfaring av livet som gjorde henne mer immun mot krig enn menn.[155] I Norden, hvilken vei? hevdet han: «For dig som har født en sønn med smerte og som har ment å sette ham inn i verden til livet, ikke kanonføde. For dig kan det vel ikke være tvil om at krig er og blir krig selvom de kapitalistiske interesser vil finne det opportunt ved første givne anledning å kalle det fred (les Folkeforbundssanksjon d.v.s. krig)».[156] Kvinnene hadde et fortrinn i opprøret mot kapitalismen og dens benyttelse av krig for å oppnå profitt. «Naturen» hadde skapt kvinnen slik at hun ikke bare tok vare på livet, men også skapte det og bygget det opp trinn for trinn, hevdet han i Europe, Awake! Moren hadde derfor et særlig ansvar for sitt barn, «din gutt, som gledesstrålende strakk ut sine armer mot deg».[157] Det var intet mindre enn skrekkelig når moren oppmuntret sin sønn til å drepe for konge og fedreland: «Drep! – det var dette du hvisket i hans øre da han troskyldig søkte din hjelp til – livet! Og en morder ble han».[158] Her måtte kvinnen ta ansvar som mor og snarere lede gutten i retning av kjærlighet og fred. Det hun skulle hviske i hans øre var snarere: «Vær vennlig mot alle mennesker».[159] I et kapittel i samme bok med tittelen «Kvinner, reis dere»! hevdet han at det var fra kvinnene opprøret måtte komme, fordi hun gjennom oppdragelsen skapte unge opprørere: «Løft din panne og gjør opprør (rebel) i dag, for det godes sak!», skrev han. «Med dine gode tanker: Gjør opprør! Oppnå den største revolusjonen! De unge menneskenes opprør: Det mottagelige unge sinns opprør!».[160] Kvinnene skulle ikke bare gjøre opprør mot det bestående (manns)samfunnet, de skulle også forme barna på en slik måte at også de gjorde opprør mot vold og krig. Morsrollen var avgjørende.

Også hos Heber var dette et sentralt tema, og hennes vane tro fokuserte hun på kvinnens individuelle ansvar. Hun framhevet nettopp respekten for livet som den verdi kvinnen som mor måtte hegne om. «Respekt for livet, vil si forsvarlige livsvilkår for vordende mødre, for barn og ungdom, for hver og en i det store samfundshjemmet, som på den måten blir preget av en velgjørende, aktiv byggende moderlighet». [161] Hun understreket at det var kvinnene som var «slektens mødre og oppdragere».[162] Verden av i dag stod ved et vendepunkt, og på grunn av sin rolle som mødre hadde kvinnene spesielle forutsetninger for å omskape verden. Fordi det er kvinnene som «bærer og fostrer det nye liv», hadde de et særegent ansvar.[163] Det måtte dannes en opplyst og handlekraftig folkeopinion mot krig, «hvor kvinnene må gå i spissen som slektens mødre, som dem som i første rekke fostrer og verner liv», framholdt hun. Siden det framfor alt var kvinner som tok seg av barneoppdragelsen, hadde de som mødre et særskilt ansvar for å motarbeide krigsmentaliteten hos seg selv og sine barn:

Det står til oss som mødre og opdragere, og som beskyttere av livet i dets mest vergeløse former, å ruste oss til den største av alle oppgaver: å løsne på og fjerne krigens årsaker i menneskenes bevissthet, i ens eget og i barnas sinn. Det er kvinnene som her kan og må ta det tyngste løft, det er kvinnene som i første rekke må skape den nye mentalitet som vil gjøre krig til en umulighet folkene imellem.[164]

Mødrene måtte for framtiden spille en mer aktiv rolle i kampen for fred. Det var ikke nok med likestilling. De måtte ta førerrollen. Som vi ser, framhever Heber at det er kvinnene som i framtiden må ta «det tyngste løft». Mødrene hadde en avgjørende rolle å spille for å skape en ny framtid. Det var nå på tide at de tok spørsmålet om krig og fred i egne hender: «Mannssamfundet og mannspolitikken har kjørt oss så grundig i grøften, at nu må kvinnene våkne til besinnelse og gå til handling. Nu er det vi kvinner som må løfte de krigstrette og krigsmartrede land op av de dype hjulspor som voldspolitikken har først oss ned i – mennene makter det tydeligvis ikke».[165] Som vi ser, blir fredsspørsmålet i Hebers hender en kjønnet diskurs. Det settes opp skarpe skiller mellom menn og kvinner, og det er kvinnene som må «gå til handling». Det er snakk om et kvinneopprør – både i den forstand at kvinnene måtte gjøre opprør mot mannsdominansen i samfunnet, og i den forstand at de måtte føre an i opprøret mot krig og krigsforberedelser.

*

Ut fra det som ovenfor er beskrevet, kan det neppe være tvil om at FMK før krigen var en antikrigsbevegelse med et svært sammensatt ideologisk innhold og med et bredt spekter av kampstrategier. Militærnekt ut fra samvittighetsgrunner var her bare ett – om enn viktig – element. FMK kan lett oppfattes som en ubetydelig og marginal flokk som holdt stand i sitt eksentriske standpunkt da alle andre hadde grepet til fornuften. Men som vi har sett ovenfor, tok FMK opp i seg ideologiske strømninger og opprørstradisjoner ­– som kristendom, sosialisme og femininisme – som hadde et mye bredere nedslagsfelt enn det lave medlemstallet i FMK skulle tilsi (FMK hadde 235 medlemmer i 1939). Fredskampen var for FMK uløselig knyttet til åndskamp, arbeiderkamp og kvinnekamp, noe som for øvrig også var tilfelle med WRI. Dette mangfoldet av ideologiske elementer gjør FMKs opprør særlig idéhistorisk interessant.

Avslutningsvis kan det også nevnes at Kullmann selv gjorde alvor av å opptre med heroisk mot med livet som innsats. Etter at tyskerne hadde okkupert Norge, fortsatte han å holde sine foredrag rundt omkring i landet og provoserte tyskerne ved å avslutte sin turné med et offentlig foredrag i Oslo (1941).[166] Her trosset han blendingsforbudet og vandret med et tent lys ned til Youngstorget, der han holdt en appell. Han ble øyeblikkelig arrestert og sendt til Grini.[167] Etter en stund ble han sendt videre til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen ved Oranienburg, i nærheten av Berlin, der han ble drept i juli 1942.[168] Han skal angivelig ha nektet å adlyde ordren fra en Gestapo-offiser, og syngende skal han ha gått døden i møte.[169]

Vitenskaplig, fagfellevurdert artikkel.
Godkjent artikkel før siste korrektur. Mindre avvik fra trykt artikkel kan forekomme.

Fotnoter og litteratur

[1] Dagbladet, 5. september 1932, 6. Den såkalte Briand-Kellogg-pakten ble i 1928 undertegnet av blant annet USA, Storbritannia, Frankrike, Italia, Japan, Tyskland, Belgia og Polen; landene erklærte krig som ulovlig og lovet å alltid forsøke å løse konflikter på fredelig vis; Castelli, The Peace Discourse in Europe, 125ff.

[2] Hartmann, Fører uten folk, 193.

[3] Arbeiderbladet, 26. september 1932, 4.

[4] Dagbladet, 9. januar 1937, 10 («Nytt møte i Kvinneligaen. En nederlenders fredsplan»).

[5] Dagbladet 13. januar 1937, 5 («Kvinner beklager at regjeringen smittes av rustingsfeberen»).

[6] Jf. Schaanning, «Den offervillige fredssoldaten», 91ff.

[7] I et brev fra Runham Brown til Kullmann 25. juni 1937 (Riksarkivet) går det fram at Kullmann var nominert til WRIs råd, og han omtales som «Secretary, Norwegian Section», noe som tyder på at Kullmann allerede da var formann for FMK. I referatet fra FMKs folkemøte 3. april 1938 blir Kullmann omtalt som formann for «Oslo-gruppen», Dagbladet, 4. april, 6; i referatet i det danske bladet Aldrig Mere Krig, som er basert på Dagbladets referat, omtales han som «Afdelingens Formand», Aldrig mere Krig, nr. 11, Maj 1938, 93. Jf. også Bergens Tidende 6. august 1938, 4, der Kullmann angis som FMKs formann. Dagbladet, 23. juni 1938, 6 opererer imidlertid med Heber som formann. Kanskje er forklaringen at formannsvervet på dette tidspunktet ennå ikke var helt formalisert.

[8] På begynnelsen av 1938 synes man også å ha kalt seg «Til kamp mot krigen», jf. annonse i Tidens Tegn, 31. mars 1938, 12 og 1. april 1938, 11; Arbeiderbladet 31. mars 1938, 2; Dagbladet 31. mars 1938, 4, 1. april 1938, 12 og ikke minst 2. april 1938, 2; Aftenposten 1. april 1938, 9. I Norges Kvinder fantes det et opprop under samme overskrift («Til kamp mot krigen»), og her het det: «Vi må ta sikte på en folkereisning mot krig i enhver form, for ikke-voldelige metoder», Norges Kvinder, 1. april 1938, 3. Her var det tydelig at «folkereisning mot krig» var i ferd med å bli et etablert uttrykk. I juni ga Heber beskjed om at foreningen heretter skulle hete «Folkereisning mot krig», Dagbladet 23. juni 1938, 6.

[9] Dagbladet, 4. april 1938, 5f. («Norden er en moralsk stormakt og skal bli verdens-samvittigheten»)

[10]Dagbladet, 28. oktober 1938, 15; Dagbladet, 3. november 1938, 6.

[11] Noe informasjon om FMK i mellomkrigstiden er å finne i Amadou, «Krigsmotstand i mørke tider» og Tjønneland, Snu det om.

[12] Ekelund, Ulike veier til fred, 33; Quo vadis. I want out. En veileder i militærnekting, 4; Rønhaug, Vi studerer «Samvittighetens Internationale», 44.

[13] Tjønneland, Snu det om, 7.

[14] Borgersrud, Vi er jo et militært parti, 145f., 201.

[15] Dagsposten 28. juni 1934, 4

[16] Dagbladet 17. september 1935, 1; Arbeiderbladet 21. september 1935, 1, 16. Oppropet er gjengitt i Dagbladet, 2. oktober 1935, 2; jf. også Vibe, «Olaf Kullmann», 65f.

[17] Amadou, «Krigsmotstand i mørke tider», 5.

[18] Kullmann, Du skal ikke slå ihjel!, 34.

[19] Dahl, De store ideologienes tid, 139.

[20] Kraft, «Theosophy in Norway», 572.

[21] Hope, «Ordenen Stjernen i Øst», 51f.

[22] Heber, «En protest», 3.

[23] Heber, Glimt av en ny idéverden (1930) og Heber, Krishnamurti og vår tids krise (1933).

[24] I en artikkel i Morgenbladet og andre aviser fra 1921 snakker hun om at ideen om et verdensbrorskap var «den verdenside, som efter verdenskrigens katastrofe med stigende styrke har vundet frem til almen bevissthet og som efter al sandsynlighet vil danne det eneste holdbare grundlag for en kommende verdenskultur», Heber, «Til norske prester og internationale foreninger i Norge», Morgenbladet, 27. desember 1921, 7.

[25] Morgenbladet, 7. desember 1920, 6; Dagen, 29. mars 1921, 1; Nationen, 6. juni 1922, 2.

[26] Castelli, The Peace Discourse in Europe, 10ff; Cortright, Peace, 49ff.

[27] Castelli, The Peace Discourse in Europe, 21ff.; Chickering, Imperial Germany and a World Without War, 6; Cortright, Peace, 237f.; Doyle, Ways of War and Peace, 238f.; Howard, War and the Liberal Conscience, 10f.

[28] Beyer, Pazifismus und Antimilitarismus, 40f.; Cortright, Peace, 8f.

[29] Sitert i Cooper, Patriotic Pacifism, 60.

[30] Ceadel, «The pacifisms of the Peace Movement», 64; Chickering, Imperial Germany and a World Without War, 15f.

[31] Cortright, Peace, 8, 10.

[32] Cortright, Peace, 89; Prasad, War is a crime against humanity, 171ff., jf. Einstein, Einstein on Peace, 229ff., 245ff., 255ff.

[33] Agøy, «Kampen mot vernetvangen», 16.

[34] Agøy, «Kampen mot vernetvangen», 23ff.

[35] Agøy, «Kampen mot vernetvangen», 28ff.

[36] Strafferammen var 50 dager i ensomt fengsel, men som regel fikk første gangs militærnektere mellom 8 og 30 dagers fengsel i enecelle. Ved annen gangs nekt ble gjerne straffen skjerpet, Agøy, «Kampen mot vernetvangen», 32ff. I 1902 kom det en forskrift fra Kommanderende General om at de som nektet av religiøse grunner normalt ikke ville bli straffeforfulgt, mens de som allerede var idømt straff for religiøs begrunnet nekt, skulle få sin sak vurdert av departementet for eventuell benådning. Dermed innrømmet man at hensynet til forsvaret ikke alltid trumfet den enkeltes (religiøse) samvittighet. I praksis førte forskriften til at de aller fleste religiøse militærnekterne mellom 1902 og 1922 både slapp militærtjeneste og straff for sin nektelse, Agøy, «Kampen mot vernetvangen», 80, 182, 207.

[37] «Betingelser for optagelse i den kommunistiske internationale», 111ff.

[38] Samtlige landsmøtebeslutninger, resolusjoner, valg, etc. 1912–1933, 54.

[39] Maurseth, Gjennom kriser til makt, 22.

[40] Redaksjonskomitéen, «Grunnvollen vi bygger på», 7.

[41] Om de Ligt, se Schaanning, «Den offervillige fredssoldaten», 103ff.

[42] Annonsen er trykket i Kullmann, Du skal ikke slå ihjel!, 32–33.

[43] Vibe, «Meningen med folkereisning mot krig», 12.

[44] Heber, «Fantasien om ‘Ahimsa’», 5; Kullmann, Du skal ikke slå ihjel!, 7.

[45] Kullmann, Du skal ikke slå ihjel!, 4; Kullmann, Europe, Awake!,60. I Europe, Awake! snakket han sågar om å bli «født på ny», Kullmann, Europe, Awake!, 101.

[46] Kullmann, Europe, Awake!, 59, 62, 68.

[47] Kullmann, Europe, Awake!, 90.

[48] Kullmann påpeker to steder i boken at den ble skrevet i perioden august–november 1938, Kullmann, Lovsangen, 12n, 39n.

[49] Kullmann, Lovsangen, 9.

[50] Kullmann, Lovsangen, 11f.

[51] Kullmann, Lovsangen, 27, 30; jf. Kullmann, – «Utsigtene for Folkereisning mot krig», 15.

[52] Kullmann, Lovsangen, 47.

[53] Kullmann, Lovsangen, 48.

[54] Kullmann, Lovsangen, 52.

[55] Kullmann, Lovsangen, 105–106; jf. Kullmann, «Utsigtene for Folkereisning mot krig», 15.

[56] Heber, Glimt av en ny idéverden, 139, 161, 233, 234, 242.

[57] Heber, Glimt av en ny idéverden, 239.

[58] Heber, «Krishnamurti», 1.

[59] Heber, Krishnamurti og vår tids krise, 27.

[60] Heber, Krishnamurti og vår tids krise, 31.

[61] Heber, Glimt av en ny idéverden, 238.

[62] Heber, Krishnamurti og vår tids krise, 207.

[63] Heber, «Livssyn mot livssyn II», 5.

[64] Heber, «Fornyelse?», 15.

[65] Heber, «Fornyelse?», 15.

[66] Kullmann. Europe, Awake!, 33.

[67] Kullmann, Norden, hvilken vei?, 13.

[68] Kullmann, Norden, hvilken vei?, 17.

[69] Kullmann, Norden, hvilken vei?, 17.

[70] Kullmann, Nekt krigstjeneste!, 2.

[71] Kullmann, Nekt krigstjeneste!, 4.

[72] Kullmann, «Sier du ja eller nei til krigsforberedelser og krig?», 24.

[73] Kullmann, Nekt krigstjeneste!, 4, 5.

[74] Kullmann, Nekt krigstjeneste!, 17.

[75] Kullmann, Du skal ikke slå ihjel!, 9.

[76] Kullmann, Europe, Awake!, 63.

[77] Kullmann, Nekt krigstjeneste!, 8.

[78] Kullmann, Norden, hvilken vei?, 25.

[79] Kullmann, Norden, hvilken vei?, 27; jf. Kullmann, Hjelp din bror etiopieren, 8; Kullmann, Europe, Awake!, 9f., 34.

[80] Kullmann, Nekt krigstjeneste!, 8.

[81] Heber, «Ned med våpnene», 3.

[82] Heber, «Ned med våpnene», 3.

[83] Heber, «Hvor står kvinnene?», 4.

[84] Heber, «Hvor står kvinnene?», 4.

[85] Heber, «Ny optakt i fredsarbeidet», 59.

[86] Heber, «Ny optakt i fredsarbeidet», 61.

[87] Heber, «Ny optakt i fredsarbeidet», 62

[88] Heber, «Livssyn mot livssyn», 7.

[89] Redaksjonskomitéen, «Grunnvollen vi bygger på», 6.

[90] Kullmann, Norden, hvilken vei?, 33.

[91] Kullmann, Lovsangen, 20.

[92] Kullmann, Europe, Awake!, 23.

[93] Kullmann, Norden, hvilken vei?, 57.

[94] Kullmann, Norden, hvilken vei?, 26, 60, 100.

[95] Arbeiderbladet 1. oktober 1932, 6.

[96] Kullmann, Nekt krigstjeneste!, 13.

[97] Kullmann, Nekt krigstjeneste!, 14.

[98] Kullmann, Nekt krigstjeneste!, 13.

[99] Kullmann, Nekt krigstjeneste!, 13.

[100] Kullmann, Nekt krigstjeneste!, 15.

[101] Kullmann, Norden, hvilken vei?, 59, 60,

[102] Kullmann, Norden, hvilken vei?, 35f.

[103] Kullmann, Norden, hvilken vei?, 61–62.

[104] Kullmann, Norden, hvilken vei?, 62.

[105] Heber, «Fantasien om ‘Ahimsa’», 5.

[106] Heber, «En lærd mann som vi moderne Eva’er bør studere», 11. Også hennes bidrag på den internasjonale WRI-konferansen i Drangedal sommeren 1938, var en presentasjon av de Ligts aksjonsplan, Aldrig mere krig, nr. 3, september 1938, 22.

[107] Landsstyret for folkereisning mot krig, Brev nr. 1, januar 1940.

[108] De Ligt, Aksjonsplan mot all krig, 12.

[109] De Ligt, Aksjonsplan mot all krig, 14, 15.

[110] De Ligt, Aksjonsplan mot all krig, 15.

[111] De Ligt, Aksjonsplan mot all krig, 18.

[112] Heber, «Ned med våpnene», 5.

[113] Heber, «Ned med våpnene», 4.

[114] Heber, «Ned med våpnene», 4.

[115] Jf. Heber, «Folkefred ved folket selv», 1.

[116] Kullmann, Norden hvilken vei?, 16, 60; Kullmann, Hjelp din bror, etiopieren, 5; Kullmann, Europe, Awake!, 66.

[117] Se f.eks. Heber, «Makt og ånd», 6.

[118] Heber, «Fantasien om ‘Ahimsa’», 5.

[119] Jf. Schaanning, «Den offervillige fredssoldaten», 100ff.

[120] Redaksjonskomitéen, «Grunnvollen vi bygger på», 6.

[121] Vibe, «Meningen med folkereisning mot krig», 10.

[122] Jf. Jf. Schaanning, «Den offervillige fredssoldaten», 100ff.

[123] Kullmann, Norden, hvilken vei?, 80; jf. Kullmann, Nekt krigstjeneste!, 5.

[124] Kullmann, Norden, hvilken vei?, 56; jf. Kullmann. Europe, Awake!, 31, 43; Kullmann, «Utsigtene for Folkereisning mot krig», 15.

[125] Kullmann, Lovsangen, 84, jf. Kullmann, Europe, Awake!, 20f., 24f., 45.

[126] Kullmann, Europe, Awake!, 46.

[127] Kullmann, Lovsangen, 111.

[128] Kullmann, Lovsangen, 40.

[129] Kullmann, Europe, Awake!, 48.

[130] Kullmann, Norden, hvilken vei?, 62.

[131] Dagbladet 14. januar 1937, 6 («Mot smitter akkurat som frykt»).

[132] «Fantasien om ‘Ahimsa’», Dagbladet, 22. februar 1940, 5. Carl von Ossietzky (1889–1938) var en tysk pasifist som ble dømt for landssvik i 1931 for å ha avslørt at tyskerne bygget opp et flyvåpen (han ble løslatt i desember 1932). Nazistene satte ham i konsentrasjonsleir i 1933. Han fikk Nobels fredspris for 1935. Friedrich Gustav Emil Martin Niemöller (1892–1984) var en tysk teolog som ble satt i konsentrasjonsleir fordi han kritiserte nazismen.

[133] Cooper, Patriotic Pacifism, 63.

[134] Castelli, The Peace Discourse in Europe, 58f.; Cortright, Peace, 255.

[135] Bennett, Radical Pacifism, 7.

[136] Cortright, Peace, 19f.

[137] Cortright, Peace, 257.

[138] Kullmann, Norden, hvilken vei?, 103.

[139] Kullmann, Norden, hvilken vei?, 106.

[140] Heber, «Kvinnene og krigen», 7.

[141] de Ligt, Contre la Guerre Nouvelle, 104; Kobler og de Ligt, «Über die Taktik des aktiven Pazifismus», 355.

[142] Heber, «Den nye opmarsj mot krig», 2.

[143] Kullmann, Norden, hvilken vei?, 108, jf. Kullmann, Europe, Awake!, 71.

[144] Kullmann, Norden, hvilken vei?, 108.

[145] Kullmann, Norden, hvilken vei?,110.

[146] Kullmann, Norden, hvilken vei?, 107; jf. Kullmann, Du skal ikke slå ihjel!, 4; Kullmann, «Avrustningsspørsmålet II», 3.

[147] Kullmann, Norden, hvilken vei?, 108.

[148] Kullmann, Europe, Awake!, 71, 72.

[149] Kullmann, Europe, Awake!, 73, 74.

[150] Kullmann, Europe, Awake!, 75, 76.

[151] Kullmann, Europe, Awake!, 102–103.

[152] Heber, «Fredsprisen og kvinnene», 1.

[153] Heber, «Hvad kreves av oss kvinner idag?», 1.

[154] Kullmann, Du skal ikke slå ihjel!, 34, 35.

[155] Jf. Kullmann, Du skal ikke slå ihjel!, 6, 18.

[156] Kullmann, Norden, hvilken vei?, 103.

[157] Kullmann, Europe, Awake!, 75, 76.

[158] Kullmann, Europe, Awake!, 78, jf. 116.

[159] Kullmann, Europe, Awake!, 103.

[160] Kullmann, Europe, Awake!, 110.

[161] Heber, «Hvad kreves av oss kvinner idag?», 1.

[162] Heber, «Kvinners vurdering av kvinner», 1.

[163] Heber, «Kvinnene og vår tids krise», Norges Kvinder, 28. desember 1935, 4; jf.: «Hvilken større opgave gis for oss kvinner enn i praktisk handling å verne om liv, slik at det kan få utfolde sig og lære å mestre sig selv i harmonisk samarbeide, i frihet, i virkelig skapende lykke?», Heber, «Hjemmene og den nye livskunnskap», 6.

[164] Heber, «Kvinnene og krigen», 7.

[165] Heber, «Den truende krig og forsvarsproblemet», 1.

[166] Vibe, «Olaf Kullmann», 66.

[167] Amadou og Moseng, «Optimistisk mangfoldighet», 6.

[168] Ekelund, Ulike veier til fred, 31; Prasad, War is a crime against humanity, 198, 201.

[169] Aldrig mere krig, nr. 5a, Maj 1945, 43; Prasad, War is a crime against humanity, 237. Vibe hevder imidlertid at Kullmann døde av lungebetennelse, Vibe, «Olaf Kullmann», 66. Rønhaug på sin side mener at han døde av underernæring, Rønhaug, Vi studerer «Samvittighetens Internationale», 39.

Litteratur

Aviser og tidsskrifter

Aftenposten

Aldrig mere Krig

Arbeiderbladet

Dagbladet

Dagsposten

Norges Kvinder

Tidens Tegn

Bøker og artikler

Agøy, Nils Ivar, «Kampen mot vernetvangen». Militærnekterspørsmålet i Norge 1885–1922, hovedfagsoppgave i historie, Universitetet i Oslo, Oslo 1987.

Amadou, Christine, «Krigsmotstand i mørke tider», Ikkevold, nr. 1. februar 1987, s. 4–5.

Amadou Christine og Ole G. Moseng, «Optimistisk mangfoldighet», Ikkevold, nr. 1 februar 1987, s. 6–7.

Bennett, Scott H., Radical Pacifism. The War Reisters League and Gandhian Nonviolence in America, 1915–1963, Syracuse University Press, New York 2003.

«Betingelser for optagelse i den kommunistiske internationale», i: Knut Langfeldt, Moskva-tesene i norsk politikk, Universitetsforlaget, Oslo 1961, s. 109–117.

Beyer, Wolfram, Pazifismus und Antimilitarismus. Eine Enführung in die Ideengeschichte, theorie.org, Schmetterling Verlag, Stuttgart 2012.

Borgersrud, Lars, Vi er jo et militært parti. Den norske militærfascismens historie. Bind 1, Scandinavian Academic Press, Oslo 2010.

Castelli, Alberto, The Peace Discourse in Europe, 1900–1945, Routledge, New York 2019.

Ceadel, Martin, «The pacifisms of the Peace Movement», i: Jorg Kustermans, Tom Sauer, Dominiek Lootens, Barbara Segaert (eds.), Pacifism’s Appeal. Ethos, History, Politics, Palgrave Macmillan, Cham 2019, s. 63–80.

Chickering, Roger, Imperial Germany and a World Without War. The Peace Movement and German Society 1892–1914, Princeton University Press, Princeton 1975.

Cooper, Sandi E., Patriotic Pacifism. Waging War on War in Europe 1815–1914, Oxford University Press, Oxford 1991.

Cortright, David, Peace. A History of Movements and Ideas, Cambridge University Press, Cambridge 2011.

Dahl, Hans Fredrik, De store ideologienes tid, Norsk idéhistorie, bind V, Aschehoug, Oslo 2001.

de Ligt, Barthélemy, Contre la Guerre Nouvelle, Librairie Marcel Rivière, Paris 1928.

Aksjonsplan mot all krig og all krigsforberedelse, Folkereisning mot krig, Norsk avdeling av War Resisters’ International, Oslo 1938.

Doyle, Michael W. Ways of War and Peace, Northon & Company, New York 1997.

Einstein, Albert, Einstein on Peace. Edited by Otto Nathan & Heinz Norden, Schocken Books, New York 1968.

Ekelund, Øyvind, Ulike veier til fred. Organisert fredsaktivisme i Norge 1953–1963, IAKH, Universitetet i Oslo 2008.

Hartmann, Sverre, Fører uten folk. Quisling som politisk og psykologisk problem, Tiden norsk forlag, Oslo 1959.

Heber, Lilly, «Til norske prester og internationale foreninger i Norge», Morgenbladet, 27. desember 1921, 7.

Glimt av en ny idéverden. Et bidrag til den moderne nyorienterings historie. Frembruddet, Olaf Norlis Forlag, Oslo 1930.

– «Hvor står kvinnene?», Norges Kvinder, 17. oktober 1930, 1, 4.

– «Fredsprisen og fredsarbeidet», Norges Kvinder, 3. januar 1931, 1, 2.

– «Folkefred ved folket selv», Norges Kvinder, 26. januar 1932, 1.

– «En protest», Tidens Tegn, 20. oktober 1932, 3.

Krishnamurti og vår tids krise. Et bidrag til den moderne nyorienterings historie, Gyldendal norsk forlag, Oslo 1933.

– «Kvinnene og krigen», Norges Kvinder, 29. mars 1935, 7.

– «Kvinners vurdering av kvinner», Norges Kvinder, 5. april 1935, 1.

– «Kvinnene og vår tids krise», Norges Kvinder, 28. desember 1935,1, 4.

– «Hvad kreves av oss kvinner idag?», Norges Kvinder, 14. februar 1936, 1.

– «Den truende krig og forsvarsproblemet», Norges Kvinder, 27. november 1936, 1,8.

– «Hjemmene og den nye livskunnskap», Norges Kvinder, 29. oktober 1937, 1, 6.

– «Ned med våpnene», i: Bart. de Ligt, Aksjonsplan mot all krig og all krigsforberedelse, Folkereisning mot krig, Norsk avdeling av War Resisters’ International, Oslo 1938, s. 3–5.

– «Den nye opmarsj mot krig», Norges Kvinder, 18. mars 1938, 2.

– «Livssyn mot livssyn», Dagbladet 25. mars 1938, 7.

– «En lærd mann som vi moderne Eva’er bør studere», Dagbladet 22. desember 1938, 11.

– «Ny optakt i fredsarbeidet», i: Folkereisning mot Krig. En samling innlegg for fred, Forlaget Folkereisning mot krig, Blommenholm 1939, s. 54–64.

– «Livssyn mot livssyn II», Dagbladet, 2. februar 1940, 5, 6, 7.

– «Makt og ånd», Dagbladet 9. februar 1940, 6.

– «Fantasien om ‘Ahimsa’», Dagbladet, 22. februar 1940, 5.

– «Fornyelse?», Aldrig mere krig, nr. 2. Februar 1941, 15.

Hope, Ingvild, «Ordenen Stjernen i Øst: Verdenslærerens tjenere», i: Ingvild Sælid Gilhus og Lisbeth Mikaelsson (red.), Skjult visdom – universelt brorskap. Teosofi i Norge, Emilia, Oslo 1998, s. 35–61.

Howard, Michael, War and the Liberal Conscience, Columbia University Press, New York 2008.

Kobler, Franz og Bart de Ligt, «Über die Taktik des aktiven Pazifismus», i: Franz Kobler (red.), Gewalt und Gewaltlosigkeit, Handbuch des aktiven Pazifismus im Auftrage der internationale Kriegsdienstgegner, Notapfel Verlag, Zürich und Leipzig 1928, s. 346–358.

Kraft, Ellen, «Theosophy in Norway», i: Henrik Bogdan og Olav Hammer, Western Esotericism in Scandinavia, Brill, Leiden 2016, s. 570–577.

Kullmann, Olaf, «Avrustningsspørsmålet», Arbeiderbladet 15. april 1932, 3, 10, 12.

– «Avrustningsspørsmålet II», Arbeiderbladet 16. april 1932, 3, 9.

Nekt krigstjeneste!, Oslo-arbeidernes aksjonskomité mot krig og fascisme, Oslo 1933.

Norden, hvilken vei? Krig eller fred?, Eget forlag, Oslo 1935.

– Europe, Awake!, The Blackfriars Press, London 1936.

– Du skal ikke slå ihjel!, Oslo 10. april 1937.

Hjelp din bror, etiopieren!: hans frihet er din frihet!, Oslo 1938.

– «Sier du ja eller nei til Krigsforberedelser og krig?», i: Folkereisning mot Krig. En samling innlegg for fred, Forlaget Folkereisning mot krig, Blommenholm 1939, s. 23–26.

– «Utsigtene for Folkereisning mot krig», Aldrig mere krig, nr. 2, August 1939, s. 15

Lovsangen, Eget forlag, Oslo 1940.

Landsstyret for folkereisning mot krig, Brev nr. 1, januar 1940.

Maurseth, Per, Arbeiderbevegelsens historie i Norge. Bind 3. Gjennom kriser til makt (1920–1935), Tiden Norsk Forlag, Oslo 1987.

Prasad, Devi, War is a crime against humanity: The Story of War Resisters’ International, War Resisters’ International, London 2005.

Quo vadis. I want out. En veileder i militærnekting, FMK arbeidsutvalg, 1994.

Redaksjonskomitéen, «Grunnvollen vi bygger på», i: Folkereisning mot Krig. En samling innlegg for fred, Forlaget Folkereisning mot krig, Blommenholm 1939, s. 5 –9.

Rønhaug, Arne Bjørn, Vi studerer «Samvittighetens Internationale». Et riss av WRI, Folkereisning Mot Krig, Studieutvalget, Oslo 1957.

Samtlige landsmøtebeslutninger, resolusjoner, valg, etc. 1912–1933, utgitt av Håkon Meyer, Det Norske Arbeiderpartis Forlag, Oslo 1934.

Schaanning, Espen, «Den offervillige fredssoldaten. Om å sublimere militære følelser», Arr nr. 4 2020, s. 91–114.

Tjønneland, Elling, Snu det om. Tale ved Folkereisning mot krigs 40-års jubileum 12. november 1977, FMKs fredpolitiske skriftserie, Folkereisning mot krig, Oslo 1979.

Vibe, Christopher, «Meningen med Folkereisning mot krig», i: Folkereisning mot Krig. En samling innlegg for fred, Forlaget Folkereisning mot krig, Blommenholm 1939, s. 10–17.

­– «Olaf Kullmann», Aldrig mere krig, nr. 8, August 1945, s. 65–66.

Denne artikkelen sto på trykk i Arr 1/2022
Opprør
Les også:
Oslo-skolen i praksis

Oslo-skolen i praksis

Det trengs forskning omkring det markedsliberalistiske utdanningsregimet. Kanskje er kaudervelsk teoritale den pris man må betale for å bli lyttet til av ansvarlige myndigheter.

Bokmelding av
Fra fellesskole til konkurranseskole. Markedsretting – sentrale virkemidler og lokale erfaringer