Den offervillige fredssoldaten

Foto: Leah Håland Solomons

Den offervillige fredssoldaten

Om å sublimere militære følelser

Av Espen Schaanning

Januar 2021

Kan «militære» følelser være mønstergyldige også for fredsaktivister?

Det finnes ulike former for pasifisme. Noen pasifister avviser all krig ubetinget eller absolutt; andre er betingede eller pragmatiske pasifister og aksepterer bruk av våpen i selvforsvar eller for å hindre overgrep. Noen pasifister er konservative i den forstand at de tar utgangspunkt i status quo og forsøker å finne ut hvordan man kan takle internasjonale konflikter på en fredelig måte; andre pasifister hevder at samfunnet må endres radikalt både nasjonalt og internasjonalt før man kan oppnå varig fred. I organisasjonen War Resisters’ International (WRI) – som ble etablert i 1921 i den lille byen Bilthoven i nærheten av Utrecht i Nederland – var man absolutte pasifister og tilstrebet radikale samfunnsforandringer for å oppnå varig fred.1 Det går fram av den erklæringen WRI vedtok i 1921, og som har vært gjeldende helt fram til i dag: «Krig er en forbrytelse mot menneskeheten. Jeg er derfor fast bestemt på å ikke støtte noen form for krig og streve for å fjerne alle årsaker til krig».2 Her ser vi at bevegelsen er imot enhver krig, uansett begrunnelse. Og med betoningen av at man vil fjerne alle årsaker til krig, signaliserer man at man vil endre samfunnet grunnleggende.3

WRI var først og fremst en paraplyorganisasjon, et relé for alle de grupper som arbeidet for det samme målet og som derfor kunne underskrive på WRIs erklæring. I noen land ble det etablert nasjonale War Resisters, i andre land fantes det allerede organisasjoner (med andre navn) som sluttet seg til den internasjonale organisasjonen.4 Den norske organisasjonen Folkereisning mot krig (stiftet i 1937) ble i utgangspunktet definert som en underavdeling av WRI. Allerede i 1923 hadde WRI etablert seg i over 20 land i Europa, Amerika, Asia og Australia. WRI hadde verken ressurser, myndighet eller vilje til å kontrollere eller instruere hva de ulike undergruppene sa eller gjorde. For å meisle bevegelsens program og framtidige planer ble det besluttet å holde en internasjonal konferanse i Hoddesdon i nærheten av London i juli 1925, der det kom 95 representanter fra 42 seksjoner i WRI fordelt på 20 land. Her ble organisasjonens prinsipprogram vedtatt.5

Det som imidlertid skal interessere oss i det følgende er hvordan man innenfor bestemte grener av WRI på det europeiske kontinentet løftet fram visse «militære» følelser som mønstergyldige også for fredsaktivistene. Mye av det soldatene opplevde og higet etter (korpsånd, stridslyst, spenning, fare, ære, mot, ridderlighet, disiplin, selvdisiplin, osv.) kunne også fredsaktivistene oppleve. I den forbindelse kan det være verdt å påpeke at erklæringen ovenfor har en bekjennende form («Jeg er fast bestemt på…») og måtte personlig underskrives av alle medlemmer. Man avlegger et løfte og bekjenner seg til et standpunkt.6 Man skal på et vis ofre seg for saken, engasjere seg, binde seg følelsesmessig. Som jeg skal forsøke å vise i det følgende, inngikk denne offervilligheten i et helt spekter av maskuline idealer, der man på den ene side søkte å ta vare på det man anså for å være «gode» følelser i det militære liv – så som følelsen av å tilhøre et fellesskap, å vinne ære, å oppleve spenning eller å utvise handlekraft –, og der man på den annen side søkte å etablere like god kontroll på drifts– og følelseslivet som den lydige, disiplinerte og viljesterke soldat. Kort sagt: Krigssoldatene skulle omdannes til fredssoldater.

Det er dessuten påfallende at den bekjennende formen på erklæringen ovenfor minner om det såkalte speiderløftet, som Baden-Powell formulerte i Scouting for boys i 1908:

På æresord lover jeg at –
1. Jeg vil gjøre min plikt overfor Gud og Kongen
2. Jeg vil gjøre mitt beste for å hjelpe andre, uansett hva det vil koste meg
3. Jeg kjenner speiderloven og vil adlyde den.7

Også dette løftet uttrykker en offervilje. Å være medlem av speiderbevegelsen forpliktet. Mens man i WRI måtte undertegne ovennevnte erklæring, måtte man i speiderbevegelsen avlegge et løfte i en høytidelig seremoni. Men likheten mellom WRI og speiderbevegelsen stanser ikke der. Også i speiderbevegelsen var dette følelsesmessige engasjementet for saken koplet til de opplevelsene menn kunne få i soldatlivet: Det helhjertede engasjementet for saken innebar ikke bare at man skulle sette visse behov, lyster og tilbøyeligheter til side, det ga også løfter om å kunne erfare en rekke «militære» følelser. Derfor er det – som vi skal se – ikke tilfeldig at enkelte framtredende medlemmer innenfor WRI anbefalte å sende barna til speiderbevegelsen: Barna burde oppdras til å bli fredssoldater. I det følgende skal vi først ta for oss hvordan man i speiderbevegelsen søkte å oppdra barn og unge gjennom militære praksiser og idealer, før vi ser nærmere på hvordan bestemte filialer av WRI fulgte en lignende strategi. Det sentrale hos begge var altså at medlemmene skulle dyrke, forvalte og foredle de «militære» følelsene på fredelig vis.

Soldaten som speiderideal

Da Robert Baden-Powell (1857–1941) startet speiderbevegelsen i 1907 baserte han den på idealene, praksisene og organisasjonsformene fra det soldatlivet han selv hadde erfart i sin tjeneste som offiser i de britiske koloniene. Det betydde ikke først og fremst at barna skulle oppdras til å bli gode soldater, selv om dette til å begynne med var et sentralt motiv hos ham. Poenget var snarere at den oppdragelse som soldatlivet ga, var mønstergyldig også for det sivile livet. For å motvirke samtidens manglende kraft, initiativ og lydighet – framfor alt hos ungdommen – var ingenting bedre enn den disiplin, offervilje og korpsånd man kunne finne i det militæret. Dette ville gi barn og unge den oppdragelsen de trengte for å takle voksenlivet, også hvis de ble soldater. For Baden-Powell ble derfor den gode soldat også idealet for den gode borger. La meg kort framheve noen følelsesrelaterte aspekter ved dette oppdragelsesidealet.

For det første opplevelsen av spenning. At speiderbevegelsen var tuftet på militære idealer og praksiser, betydde ikke at speideren skulle drive med kjedelig eksersis og våpenøvelser, tvert om skulle det være moro og gøy å være speider. For eksempel knyttet Baden-Powell speidingen til ridderne i gamle dager, noe som skulle gjøre speidingen spennende og eksotisk. Guttene kunne leve seg inn i legendene om kong Arthur, som vant slag med sitt magiske sverd, eller St. Georg, som drepte dragen med sin lanse. Barna skulle få oppleve stridslysten og kampgleden, ikke minst gjennom krigsleker.8 For Baden-Powell skulle speiderlivet være en kilde til glede og gode opplevelser. I sin selvbiografi kunne han fortelle at det som hadde gitt ham de aller største gledene i livet, var militærlivet i Rhodesia. Riktignok var heten uutholdelig, klærne fillete og sulten gnagende, men det gjorde ikke noe, kunne han fortelle, for han opplevde spenning og eventyr hver dag: «Livet var et herlig og sorgløst eventyr».9 Naturligvis var det et risikofylt liv, men risiko var det «salt» som ga livet smak. Det militære speiderlivet var fylt av spenning, og det var nettopp slike følelser som gjorde at «speiderens liv er et liv som er verdt å leve. Det er et arbeide for mannfolk, og jeg elsket det».10 Baden-Powells tanke var at guttene ville sette pris på å leke det utfordrende livet han selv hadde opplevd som soldat. De hadde behov for å oppleve fare og risiko, pirrende opplevelser og eventyr, og det fikk de nettopp ved å kle seg som kolonistene, følge spor, spionere på «fienden», bo i leir og sitte rundt leirbålet om kvelden. Når man kledde guttene i uniform, kunne de leve seg inn i de heltene de beundret så sterkt: «For gutten har uniformen en stor tiltrekningskraft, og siden det er en drakt som nybyggerne bærer, setter den fantasien i sving og får guttene til å kjenne seg i slekt med disse kolonialistene (frontiersmen), som er hans helter».11 Den rette medisin for «svake og upålitelige oversiviliserte (unreliant) gutter» måtte være å «plassere noe av villmannen tilbake i gutten», poengterte han i et foredrag i 1910.12

En annen sentral følelse var æresfølelsen. Speiderlivet skulle være opplevelsesrikt, men det skulle også være preget av dypt alvor. Å avlegge speiderløftet var en alvorlig sak. Det skulle skape en emosjonell binding. Den som ga sitt «æresord», ville føle et sterkt indre press til å oppfylle sitt løfte. Å være speider skulle være et eksistensielt anliggende. Det var ikke bare en hobby man drev på med på fritiden, men noe som omfattet speiderens kropp og sjel og fulgte ham i all hans gjøren og laden. Gjennom sitt speiderløfte sverget han å leve et speiderliv, og fikk dermed sin identitet uløselig knyttet til bevegelsen. «Opptakelsesseremonien av speideren kan og skal for gutten være et øyeblikk preget av gripende følelser», hevdet Baden-Powell i The Scouter i 1917.13 Speidergutten måtte føle at han virkelig forpliktet seg overfor bevegelsen. I speiderloven lød første paragraf: «En speiders æresord kan man alltid stole på (A scout's honour is to be trusted)».14 Ja, æresordet var så viktig at hvis man brøt det, så meldte man seg på et vis ut av bevegelsen. I kommentaren til paragrafen skriver Baden-Powell: «Hvis en speider skulle bryte æresordet sitt ved å si en løgn, eller ikke utføre en ordre nøyaktig når han er blitt bedt om å sette sin ære inn på det, så slutter han å være speider, og må levere tilbake speidermerket sitt og vil aldri kunne bære det igjen. Han mister sitt liv.» Baden-Powell appellerte til speidernes samvittighet og ga dem frihet under ansvar: Han regnet med at ved å gi dem tillitt, så ville de sette sin ære i være tilliten verdig. Dermed kunne de slippes løs i skog og mark uten at de ble overvåket av voksne. Speiderløftet holdt dem i skinnet.

Æresfølelsens motstykke og komplementære figur var skamfølelsen. Baden-Powell understreket hvor skamfullt det ville være å bryte sitt løfte og ikke oppføre seg speidermessig. «Straks du har brutt ditt æresord, har din ære en skamplett som blir hengende ved deg alle dine dager», hevdet han i Yarns for Boy Scouts (1910).15 Skammen var straffen man følte ved å bryte sitt løfte. «Som riddernes ed er det løftet som speidergutten avlegger, ingen lettvint sak, for det er et løfte som han sverger å utføre for resten av livet», hevdet han, «og hvis han feiler, så bryter han sitt æresord. Da er han ikke lenger en ærefull og mandig person, men kun en svak gutt som gir løfter som han ikke har tæl nok til å holde. Vi vil ikke ha slike karer i speideren, vi vil ikke ha dem i landet vårt».16 De gamle ridderne hadde ifølge Baden-Powell en egen lov, og denne skulle utgjøre mønsterbildet for speiderloven. Den inneholdt paragrafer som «Vær beredt til å kjempe for å verge England», «Sett livet inn for ditt lands ære» og «Dø heller som en ærlig mann enn å leve i skam».17 Dagens patruljeførere skulle opptre som middelalderske riddere, og speiderne skulle være hans væpnere og stridsmenn, «tapre krigere som var beredt til å følge ridderen til dødens port om det skulle trenges».18 Speidermottoet «Vær beredt!» (Be Prepared) var nettopp adoptert fra riddernes «Vær alltid rede» (Be always ready). Som ridderne skulle speiderguttene være reale i kamp mot fienden: Ikke slå den som var mindre enn en selv, ikke sparke eller skyte den som lå nede og gratulere den som vant over en selv i en konkurranse.19 Speiderbevegelsen var således tuftet på aristokratiske ridderidealer, der man skulle utvikle den disiplin og viljestyrke som skulle til for å ofre seg for saken eller fellesskapet. Ingenting var mer foraktelig enn den gutt som var feig og ikke var i stand til å forsvare landet når det gjaldt: «Enhver gutt bør lære å skyte og adlyde ordre, hvis ikke, er han ikke mer tess når krigen bryter ut, enn en gammel dame, og blir bare skutt som en skrikende hare, ute av stand til å forsvare seg».20

Speidernes ridderlighet kom framfor alt til syne i offerviljen, viljen til å ofre seg for andre, fellesskapet, fedrelandet. Offerviljen var i første omgang ikke i seg selv en følelse, men noe som kontrollerte følelsene: Det var visse følelser, drifter eller tilbøyeligheter som den ridderlige speider måtte undertrykke og skyve til side, så som fryktfølelsen, kjønnsdriften eller tilbøyeligheten til å søke det trygge. Slik sett dreide det seg om en slags følelsesforvaltning der noen følelser skulle slippe til (spenning og æresfølelse), mens andre skulle undertrykkes (frykt) eller unngås (skam). Det var i det hele tatt et sentralt trekk ved speiderlivet at man som speider skulle lære seg å kontrollere sine følelser. Speideren måtte lære seg lydighet og disiplin og inngå i et fellesskap der man utviklet korpsånd og kjempet for en fellessak. Det krevde selvdisiplin, man måtte ofre sine egne (egoistiske) tilbøyeligheter og lyster.

Men samtidig skulle ikke denne offerviljen oppleves som noe negativt. Tvert imot skulle disiplin, selvdisiplin, lydighet og selvforsakelsen gi speiderne en egen indre tilfredsstillelse. Man kunne oppleve det vi i dag gjerne kaller mestringsfølelse: Å kontrollere sine følelser ga i seg selve en (god) følelse. Offerviljen var med andre ord uløselig knyttet til drifts– og følelseslivet. Æresfølelsen var nettopp et eksempel på dette: Baden-Powells tanke var at den som ofret seg, derigjennom kunne høste ære og føle at han utrettet noe som han selv og andre satte pris på. Man opplevde stolthet når man gjorde noe ærefullt. Det var på analogt vis han et sted viste til at lykkefølelsen først oppstod når man hadde fortjent den, dvs. når man hadde gjort en innsats og fikk lønn for strevet: «Lykke er en belønning for aktivt arbeide snarere enn en følge av passiv nytelse».21 Ekte glede kunne man bare oppnå hvis man gjorde noe aktivt for å oppnå den, for eksempel å hjelpe andre. Den som tilsidesatte egne egoistiske lyster og ga av seg selv, ble så tilfreds at han fikk lyst til å gi mer.22 Ridderligheten var på et vis sin egen belønning. Man oppnådde glede gjennom å glede andre.

Et område hvor denne komplekse følelsesforvaltningen kom særlig klart til syne, var i Baden-Powells berømmelige krav om at speiderne til enhver tid skulle være i godt humør. Å være blid var en plikt. Både fordi den enkelte speider hadde et ansvar for gruppen (et surt ansikt virket demotiverende på omgivelsene) og fordi det la grunnlaget for lydigheten (en munter speider nølte ikke med å adlyde ordre). Speideren skulle ikke bare gjøre som han fikk ordre om, men gjøre det «med et smil og med glede (willingly)».23 I speiderlovens paragraf 8 kan man lese: «En speider smiler og plystrer under alle forhold. Når han mottar en ordre, skal han adlyde muntert og villig, og ikke sakte og nedslått».24 Det var altså ikke nok at speideren handlet som han skulle, han måtte også føle som han skulle. I Yarns for Boy Scouts foreslo han at speiderguttene skulle henge en lapp på veggen der det skulle stå: «Smil hele tiden».25 Baden-Powell mente at det langt på vei gikk an å styre sitt følelses– og viljesliv. «Godt humør kan oppnås av en gutt som ønsker det», slo han fast.26 Man kunne bli glad ved å late som om man var glad. Smilte man hele tiden, ble man i godt humør: «Den som ikke ler, er ikke frisk», hevdet han i Scouting for Boys. «Har du det vondt eller vanskelig, så få deg til å smile av det. Hvis du husker på det, og tvinger deg til å smile, skal du se hvilken forskjell det gjør.» Han innrømmet at det i begynnelsen nok kunne være litt vanskelig å tvinge seg til å le av noe som man egentlig opplevde som leit og trist. «Likevel», sa han, «straks du faktisk ler, synes mesteparten av vanskeligheten å forsvinne, og du vil takle den ganske lett».27 Ifølge Baden-Powell kunne man således gjennom ytre grimaser endre indre sinnsstemninger.28 Man kunne bli glad gjennom enkle kroppslige bevegelser, som smil og plystring. Munterhet kunne oppnås gjennom å spille munter.

Maskulinitetskrise

Baden-Powell utvidet tidlig speidingen til også å omfatte jenter. Mange av de dydene som han forlangte av sine guttespeidere, kunne uten videre overføres på jentene, så som disiplin, selvkontroll, tålmodighet, offervilje, selvhjulpenhet, dristighet og godt humør. Kontrastfiguren til idealmannen var ikke først og fremst kvinnen, men den svake, kraftløse og viljesvake mannen. Derfor kunne mange av de maskuline dydene også settes opp som mål for jentespeiderne, selv om han uten videre forutsatte at gutter og jenter skulle oppdras til å fylle ulike kjønnsroller.29 Når jeg ovenfor har framhevet guttespeidingen, så er det for å understreke at for Baden-Powell var disse dydene knyttet til et bestemt maskulinitetsideal. En rekke forskere har forsøkte å vise at det i Europa på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet fantes en utbredt frykt for at menn begynte å bli svake og tiltaksløse, mens kvinner tvert om var i ferd med å bli aktive, ja, sågar aggressive. Det vokste fram en frykt for «umannlige» menn og «ukvinnelige» kvinner. Dette hang blant annet sammen med at lesbiske kvinner og homoseksuelle menn ble mer synlige, blant annet på kabareter, puber og kafeer, men også i dikt, teaterstykker, romaner, essays og malerier. Homoseksuelle menn ble gjerne framstilt som feminine, og utfordret dermed den tradisjonelle maskulintetsrollen. Men frykten hang angivelig også sammen med at kvinner begynte å utfordre menns hegemoni på ulike områder, ikke minst i kampen for stemmerett og i framhevelsen av seg selv som seksuelle subjekter. Dette gjorde mange heteroseksuelle menn engstelige og usikre på sin kjønnsrolle, og det oppstod en frykt for at menn skulle bli mindre maskuline.30 Dessuten tematiserte man innenfor medisinen at befolkningen stadig oftere ble rammet av sykdommer som syfilis, tuberkulose og hysteri (som i økende grad ble ansett for også å ramme menn), og at stadig flere henfalt til drikk og seksuelle utskeielser. Befolkningen syntes derfor å bli svakere og mer sykelig. Stadig flere ble ansett for være rammet av degenerasjon og/eller dekadanse. Dette økte frykten for at menn skulle miste sin fysiske og moralske styrke (som ble ansett for å høre uløselig sammen) – de ble mindre sterke og robuste og mindre egnet til å være kyske, ærlige og utøve selvkontroll. Deres «konstitusjon» var i ferd med å bli svekket.31

I denne såkalte «maskulinitetskrisen» var det nærliggende å legge mye av skylden på oppdragelsen, og framfor alt på feminiseringen av guttene i det kvinnedominerte hjemmet. Som motgift mot dette var det mange som tok til orde for å trekke guttene ut av hjemmet og la dem bli harde og selvdisiplinerte i mer utfordrende omgivelser. Idrett og friluftsaktiviteter skulle styrke guttene fysisk, moralsk og åndelig. Gjennom blader, bøker og tidsskrifter for ungdom fikk barn og unge historier om heroiske bragder og militære triumfer, der det ble framhevet hvor viktig det var å være handlekraftig, tøff og mandig. Soldaten framstod som et mønsterbilde på maskulinitet.32 Baden-Powells speiderbevegelse kan ses som en del av denne trenden.33 De soldatidealer han bygget speiderbevegelsen på, var samtidig mannsidealer: «En mann som ikke kan takle hardt arbeide eller vanskeligheter, er ikke verdig å bli kalt en mann», slo han fast.34 Det som for Baden-Powell var å være en ekte mann, var ikke bare å ha en sterk og atletisk kropp, men framfor alt å ha stor viljestyrke og selvdisiplin – en person som kunne kontrollere sine følelser og drifter. Det ungdommen trengte, var krevende utfordringer som de måtte anstrenge seg for å overvinne, hevdet han. Først da kom mannen fram i ungdommen. En ekte mann tok livet som en utfordring og møtte vanskeligheter med vilje, liv, lyst, kraft og styrke. En ekte mann tålte motstand, han vek ikke unna, selv om det han skulle gjøre, var kjedelig, ulystbetont, slitsomt eller farlig. Man måtte være villig til å ofre seg selv og sine umiddelbare tilbøyeligheter for en sak eller et mål. «Hvis en fyr ikke er i stand til å ofre noe, burde han ikke kalle seg selv en mann», som han uttrykte det i 1927.35 «Det er viljen som utgjør mannen».36 Det maskulinitetsidealet Baden-Powell løftet fram for sine speidere, falt sammen med det soldatidealet han bygget speiderbevegelsen på. Å være en ekte speider var å oppføre seg som en skikkelig mann, som i sin tur var å opptre som en god soldat – han var tapper, selvoppofrende, viljesterk, selvhjulpen, karakterfast, driftig, selvstendig og full av livskraft. Baden-Powell var langt fra noen livsfornekter. Tvert om ville han nettopp vekke ungdommen til live. Man skulle ikke tukte kroppen og undertrykke driftene, men la kroppens styrke og driftenes kraft få utløp på akseptable og samfunnsnyttige måter. Det var snakk om en slags vitalisme, der livskreftene måtte forvaltes og foredles. Alle de driftene som ble vekket i ungdommene skulle ikke undertrykkes, men betraktes som et «forråd av livsenergier» som måtte kanaliseres på riktig måte.37

De militære følelsenes betydning

Da Baden-Powell startet speiderbevegelsen var det overordnede målet å styrke det britiske imperiet. I den grad han forstod speiderbevegelsen som en fredsbevegelse, så var det snakk om at speiderne skulle gjøre imperiet så sterkt og forsvarsdyktig at ingen ville våge å gå til krig mot det. Å oppnå fred gjorde man best ved å forberede seg på krig.38 Det var først senere, da speiderbevegelsen ble internasjonal, at Baden-Powell omdannet sitt imperialistiske prosjekt til å bli en lokal patriotisme for det enkelte landet. Nå skulle speiderne være patrioter ved å arbeide for sitt eget lands beste, og de skulle bidra til å hindre krig gjennom å skape personlige vennskap på tvers av landegrensene. Fred skulle skapes gjennom forbrødring. Men ikke på noe tidspunkt var Baden-Powell pasifist. Poenget var at hvis alle barn ble oppdratte gjennom militære idealer, praksiser og organisasjonsformer, så ville de bli gode borgere, men de ville naturligvis også bli gode soldater. Ja, gjennom en slik oppdagelse kunne også speiderne – mens de ennå var (unge) speidere – være til nytte ved en eventuell krig, blant annet ved å fungere som ordonnanser, vaktposter, osv. Dermed avlastet de voksne soldater, som heller kunne sloss ved fronten.39

For britiske og amerikanske fredsforkjempere framstod ikke speiderbevegelsen i noe særlig positivt lys. Da de ulike fredsbevegelsene på begynnelsen av 1900-tallet på internasjonale kongresser diskuterte hva man skulle gjøre for å redusere landenes militærvesen, foreslo man fra fransk og italiensk side at man kunne erstatte stående hærer med militser og eventuelt la barna opplæres i skyting på skolen. Men de britiske utsendingene grøsset ved tanken på dette, siden det minnet dem om Baden-Powells speiderbevegelse.40 I American Peace Societys tidsskrift Advocate of Peace through Justice fra 1910 ble det tilsvarende påpekt at Baden-Powells speiderbevegelse var «utpreget militaristisk» og hadde som formål å «fremme militariseringen av det engelske folk». Speiderbevegelsen var derfor et utspekulert «apparat for militærvesenet».41 Likeledes var Women’s Peace Union, som ble stiftet i 1920 og ble en gren av WRI, imot speiderbevegelsen fordi den ble ansett for å være «krigersk» og en «førskole for krig».42

Men det var andre pasifister som så speiderbevegelsen som et forbilde for ungdom. En av dem var den nederlandske pastoren Bart de Ligt (1883–1938), som vel må sies å være den mest framtredende og kjente frontfiguren i WRI. Han ble flere ganger fengslet for sin støtte til militærnekterne, sine antimilitaristiske prekener og sitt øvrige engasjement i krigsmotstandsbevegelsen. Etter å ha beskjeftiget seg med anarkistisk litteratur og ha vært knyttet til venstreradikale grupperinger, meldte han seg ut av kirken og ble etter hvert leder i Den internasjonale Anti-militaristiske Union (senere Det internasjonale Anti-militaristiske Byrå). I 1929 ble han medlem av det internasjonale rådet for WRI.43 På WRIs kongress i 1934 la han fram sin berømte «Aksjonsplan mot all krig og all krigsforberedelse», som straks ble tatt opp til debatt og diskusjon i de ulike grenene av WRI.44 Teksten ble oversatt til mange språk, og den norske grenen av WRI –Folkereisning mot krig, som ble stiftet i 1937 –, utga den i 1938 som én av sine første publikasjoner. I denne planen var ett av hans råd: «lån det gode i ‘Speider’-bevegelsen».45 Før vi ser nøyere på hva som ifølge de Ligt var «det gode» ved speiderbevegelsen, skal vi imidlertid skissere noe av det idékomplekset som lå til grunn for dette synspunktet.

To år etter at Baden-Powell utga Scouting for boys, skrev den amerikanske filosofen og psykologen William James (1842–1910) en berømt tekst med tittelen «The moral equivalent of war» (1910). I motsetning til Baden-Powell var James pasifist og antiimperialist, en stund var han visepresident i American-Anti-Imperialist League. I sin tekst satte han opp to «utopiske» posisjoner. På den ene siden plasserte han militaristen, som hevdet at krigen var nødvendig for all utvikling og tok vare på en rekke dyder, som heltemot og offervilje. På den annen side hadde man pasifisten, som ville avskaffe enhver krig og skape et samfunn av fredelig innstilte individer. Han var selv pasifist, men i sitt essay påpekte han at det fantes «visse mangler ved pasifismens program».46 Den hadde nemlig ikke innsett at militaristene på visse punkter hadde rett. Én ting var at det fantes noe sant i at krig brakte verden framover og mennesket til nye høyder: «Militarisme er den fremste bevarer av våre modighetsidealer», hevdet han. «Uten risiko og uten belønning for den vågale, ville menneskelivet ha vært foraktelig».47 Men noe annet var viktigere: Pasifistene hadde nemlig hittil ikke vært oppmerksomme på hva han kalte «de høyere aspekter ved den militaristiske følelsen (the militaristic sentiment)». Det var et paradoks, hevdet han, at vi hyllet bragdene ved fortidens kriger, men ikke lenger kunne tenke oss å gå til krig. Men dette viste i grunnen bare at det moderne mennesket «arver sine forfedres stridslyst og all deres kjærlighet til æren». Våre forfedre hadde rett og slett innpodet stridslysten «i vår marg og ben, og tusener av år med fred vil ikke trekke den ut av oss». Vi snakker her om følelser som ikke lot seg utrydde. Uansett hvor irrasjonelle og forferdelige krigene var, så appellerte de til følelsene, vi ble simpelthen fascinert av dem. «Krigen er sterkt liv; den er liv in extremis». Det var slike sterke livsopplevelser man måtte tilby det moderne mennesket som erstatning for krigen. «De militære instinktene og idealene er så sterke som de alltid har vært», hevdet han, og derfor var det ønsketenkning å tro at man kunne fjerne dem med fornuft og kritikk. Det førte bare til at man lurte seg selv og eventuelt bare tilla fienden slike uakseptable impulser. Man måtte heller finne måter å gi disse militære følelsene utløp på. Politisk engasjement og risikabel næringsvirksomhet var her lang fra nok som erstatningsmidler: «De militære følelsene (The military feelings) er altfor dypt grunnfestet i oss til at de frasier seg plassen blant våre idealer inntil vi kan tilbys andre erstatninger enn politikkens og handelens oppturer og nedturer».48

Dette måtte pasifismen og sosialismen ta alvorlig, hevdet James: «Så lenge anti-militarister ikke foreslår noen erstatninger for krigens disiplinerende funksjon – en moralsk ekvivalent til krigen – vil de ikke forstå situasjonens dypere mening». Sosialistiske fredsforkjempere kunne gjerne kjempe for høyere lønn eller kortere arbeidsdag for å bøte på arbeidernes elendige liv. Problemet var bare at arbeiderne trengte noe mer enn det. I sin underlegne posisjon trengte de å føle seg som del av et verdsatt fellesskap, slik som i militærvesenet: I hæren fikk man verdighet fordi man tilhørte et ærverdig kollektiv. «Hvor finnes det noe som man føler seg beæret av å være en del av?», spurte han retorisk.49 Man måtte gis anledning til å oppleve noe av det som militærvesenet hadde å tilby.

Ja, for James var det faktisk umulig å oppnå varig fred med mindre man fikk etablert en slik «moralsk ekvivalent» til krigen. «Hittil har krig vært den eneste makten som kunne disiplinere et helt fellesskap, og inntil man har etablert en ekvivalent disiplin, tror jeg at krigen må få anledning til å fortsette (have its way)». Fred kunne ikke oppnås med mindre fredelige nasjoner «bevarer noen av militærdisiplinens gamle elementer». Militaristene hadde derfor rett i å framheve militærlivets idealer. For James var det både mulig og ønskelig å gradvis nå fram til varig fred og et sosialistisk samfunn, men som pasifist var det uaktuelt å benytte reell krig til dette formålet. Det som måtte videreføres og tas vare på, var kun de funksjonene som krigen hadde: «Vi må sørge for at nye krefter og dristighet kan videreføre den mandigheten som det militære sinnelaget så trofast klamrer seg til», hevdet han. «Militære dyder må være det varige styrkemiddel; modighet, forakt for bløthet, forsakelse av private interesser, lydighet overfor befalinger må fremdeles være det grunnfjell som stater må bygges på». Men det var altså fullt ut mulig å utvikle en «militær karaktertype» uten krig.50

Hvordan skulle det skje? Både prester og leger var eksempler på yrkesgrupper som var opplært til å tjene staten, og dette kunne generaliseres: Man kunne «oppildne det sivile sinnelaget (the civil temper) slik fortiden har oppildnet det militære sinnelaget (the military temper)». Militære dyder som entusiasme, offervilje, selvforglemmelse, tjenestevillighet, fysisk styrke, disiplin, uforbeholden utførelse av ordre og ansvarsfølelse kunne og burde få komme til uttrykk i sivile aktiviteter. I stedet for å la ungdommen utføre militærtjeneste og kjempe mot fiender, kunne man la dem utføre arbeid og dermed kjempe «mot naturen» – de kunne etter eget valg arbeide i gruver, losse tog, delta i fiske, vaske opp, vaske klær, pusse vinduer, bygge veier osv. Ved å føre «denne eldgamle krigen mot naturen» kunne de ikke bare betale sin militærskatt, bli bedre fedre og bli mer verdsatt av kvinnene, men også få realisert de «mannlige dyder» som militærtilhengerne var så opptatt av. På denne måtte ville «de militære dristighets– og disiplinidealene bli hamret inn i folkets voksefibre».51

Vi gjenkjenner her mange av de samme idealene som Baden-Powell hentet fra militærlivet: fellesskapet, korpsånden, disiplinen, motet, offerviljen. Begge framsatte et sett av vitalistiske maskulinitetsidealer: Det fantes en livskraft hos mannen som måtte dyrkes og foredles gjennom vågemot og offervilje, disiplin og korpsånd. Men James skisserte i tillegg en psykologisk sublimeringsmekanisme: Det fantes en rekke militære følelser i mennesket (mannen) som måtte gis utløp. For pasifisten James var imidlertid krig, og derfor soldatliv, en stengt vei. Derfor måtte disse følelsene komme til uttrykk på en annen måte. Det måtte etableres «moralsk ekvivalente» aktiviteter som disse følelsene kunne kanaliseres inn i.

Dette motivet kunne man gjenfinne i en rekke radikale fredsbevegelser i mellomkrigstiden,52 og Freuds psykoanalyse spilte her utvilsomt en viktig rolle. Freuds synspunkter kom for eksempel til uttrykk i en berømt brevveksling mellom ham og Albert Einstein i 1932. Den startet med at Einstein skrev et åpent brev til Freud om hvordan man kunne «frigjøre menneskeheten fra trusselen om krig» og ba ham om å forklare hva slags massepsykologi som lå til grunn for ønsket om krig. Hvordan lyktes elitene – gjennom institusjonene de benyttet seg av (skolen, pressen, kirken) – så godt i å «vekke til live en så vill entusiasme hos disse menneskene, til og med til å ofre sitt liv?» Det måtte ligge en «hat- eller ødeleggelseslyst i mennesket», hevdet Einstein, og denne kunne vekkes til en «kollektiv psykose».53 Spørsmålet var om det lot seg gjøre å kontrollere disse impulsene.

Freud – som i svaret erklærte seg som pasifist – hevdet at det fantes en vilje til vold hos mennesket, som i tidligere tider kom til uttrykk gjennom at herskeren drepte eller undertrykket sine fiender. Han var enig med Einstein i at hat og ødeleggelseslyst bunnet i et «instinkt», og han minnet om at man i psykoanalysen opererte med to drifter, erosdriften og ødeleggelsesdriften eller «dødsinstinktet».54 Disse opererte som regel i samkvem. Men ødeleggelsesdriften var ikke bare rettet utover mot andre, den kunne også rettes innover mot en selv. Dermed unngikk man at den fikk ødeleggende konsekvenser for andre. Men ifølge Freud lot det seg ikke gjøre å undertrykke disse impulsene helt. Man kunne mobilisere kjærlighetsdriften. Men det var sjelden nok. Som regel var det spilt møye å forsøke å undertrykke driftene gjennom fornuften. De måtte få ytre utløp, og han beklaget seg over at moderne krig ikke ga rom for «heroiske handlinger i henhold til gamle idealer».55 Driftene kunne imidlertid kanaliseres i andre retninger enn krig. Håpet lå i at menneskehetens historie var en siviliseringsprosess som bestod i en «gradvis avvisning av instinktive mål og nedtrapping av instinktive reaksjoner», der intellektet ble styrket og de aggressive impulsene ble rettet innover.56 Denne kanaliseringen av driftene kalte Freud gjerne for sublimering.

Nietzsche som inspirator

Sentrale aktører i WRI henviste ofte til vitalistiske (manns)idealer når de skrev om innsatsen for fred, og disse ble tidvis fremmet gjennom henvisninger til Freud og psykoanalysen. Men enda viktigere var referansen til Nietzsche.57 Fra slutten av 1800-tallet og framover var nemlig Nietzsche og hans forestilling om det kraftfulle, livsbejaende og verdisettende overmennesket blitt en yndet referanse for ulike protestgrupper, framfor alt i tysktalende land.58 En viktig grunn til at Nietzsche kunne bli viktig i denne sammenhengen, var at han – som mange av de sentrale skikkelsene i WRI – tok et generaloppgjør med tradisjonelle tenkemåter. Nietzsche ville «omvurdere alle verdier». Ikke minst løftet han fram aristokratiske, maskuline krigeridealer som han mente var kommet i vanry på grunn av det han kalte «slaveoppstanden i moralen».59 Opprinnelig var det de fornemme, aristokratiske herrene som satte sine verdier igjennom, hevdet han. De betegner det usle, svake, feige og ubrukbare for «slett», og det sanne, dristige, sterke og virksomme for «godt». Hos de svake, som ikke klarte å hevde seg på de sterkes premisser, oppstod det dermed misunnelse og hat overfor herrene – ressentiment, som Nietzsche kaller det. De oppfant en alternativ moral som kunne tjene dem selv. «Slaveoppstanden i moralen begynner med at ressentimentet selv blir skapende og føder verdier», hevdet han.60 Alt det som de sterke sa ja til – aristokratiske dyder som styrke tapperhet, dristighet, distanse, livsvilje, munterhet, fornemhet, styrke, handlekraft – sa de svake nei til. De svakes knep var dermed å lyve sin egen svakhet om til fortjeneste.61 Deres avmakt, feighet, ydmykhet, barmhjertighet og tålmodighet ble nå plutselig definert som «godhet», idealer som de forlangte at også herrene skulle rette seg etter. Men slike krav var bare listige strategier for å ta knekken på de fornemme herrene, påstod Nietzsche. Og det tragiske var at de svake, slavene, hadde seiret, – dels ved at de opptrådte i flokk, dels ved at de dyrket erkjennelsen, hukommelsen og klokskapen og dermed kunne argumentere for at det var deres moral som var «fornuftig».62 Krig var et vesentlig element i herremoralen. «De ridderlig-aristokratiske verdidommene har som forutsetning en mektig kroppslighet, en blomstrende og rik sunnhet som skummer over, samt det som betinger sunnhetens bevarelse: krig, eventyr, jakt, dans, kampøvelser og overhodet alt som innebærer sterk, fri, gladlynt handling»,63 skrev Nietzsche.

De som i WRI-sammenheng påberopte seg Nietzsche møtte slike positive vurderinger av krig dels med å fortolke dem metaforisk, dels ved simpelthen å overse dem og heller støtte seg på utsagn der Nietzsche viste et mer fredelig sinnelag. Et eksempel var kvinnesaksforkjemperen og fredsaktivisten Helene Stöcker (1869–1943), som var med på å grunnlegge WRI i 1921, og som var den ledende ideologien i den tyske grenen av WRI, Bund der Kriegsdienstgegner.64 Hun hadde vært begeistret for Nietzsche allerede siden studietiden og holdt en rekke foredrag om ham på begynnelsen av 1900-tallet.65 Som feminist og pasifist smidde hun Nietzsche om til å bli kvinnefrigjører og fredsforkjemper. Nettopp fordi han var en opprører som snudde om på tradisjonelle sannheter, kunne han for Stöcker brukes til å omvurdere tradisjonelle verdier.66 Hun så bort fra alle Nietzsches berømte kvinnefiendtlige utsagn, og så ham som en alliert i kvinnefrigjøringskampen fordi han tematiserte viktigheten av individets (og dermed også kvinnens!) frihet, autonomi, ansvarlighet og skaperkraft.67 Med Guds død og erkjennelsen av at det ikke fantes absolutte sannheter, kunne også mannsherredømmet over kvinnen rives ned. Med Nietzsche kunne hun derfor si: «Bli den du er».68 Tilsvarende kunne alle Nietzsches utsagn av viktigheten av krig og kamp fortolkes på et individuelt nivå, dvs. den enkelte måtte krige og kjempe med og mot seg selv for å takle utfordringer og utvikle sin individualitet. I sin dagbok fra 1914 kunne hun skrive vedrørende Nietzsches kulturbegrep: «’Krig’ er – kamp, konkurranse, hengiven oppofrende kamp for åndelige mål, og – ikke – drap, tilintetgjørelse, lemlestelse, ødeleggelse».69 Kamp, krig og konkurranse ble her skrevet inn i det åndelige register og kunne dermed framstå som noe positivt, også for pasifister: Det gjaldt å kjempe og ofre seg for (freds)saken, koste hva det koste ville.

I en artikkel om militærnekt fra 1922 tok Stöcker for seg militærnekterne under første verdenskrig og påpekte at det alltid bare var noen få som hadde en så sterk personlig overbevisning at de hadde «motet og kraften til å sågar ta på seg kampen mot fellesskapet, staten». På alle områder hvor det krevdes en innsats, måtte man skille mellom «førereliten og massen av etterfølgere», hevdet hun. «Men nettopp moralsk førerskap, der dyp erkjennelse må forenes med offervillig handling, hører kanskje til de sjeldneste formene for førerskap og genialitet som vi mennesker kjenner».70 Hun viste til at militærnektere uten religion hadde lært å «med Nietzsche anse livet som den høyeste verdi». Under første verdenskrig var det nettopp militærnekterne som hadde vist «ærefrykt for menneskets vesen».71 For dette måtte de tåle spott, hån og fengselsstraff. Det var en slik «aktiv pasifisme» hun roste. For her nøyde man seg ikke med å opprette en internasjonal rettsorden og et folkeforbund (som var viktig nok), men man gjorde også «plikten til å gjøre motstand mot drapsånden» til et spørsmål om «den enkeltes samvittighet og ansvar». Man måtte vekke «den enkeltes samvittighet og ansvarsfølelse».72 Militærnekterne var på et vis edle, heltemodige mennesker som holdt fast ved det de trodde på og følte for. Foran i sin roman Liebe fra 1922 hadde hun plassert et Nietzsche-sitat: «Det er ikke de høye følelsenes styrke, men deres varighet som gjør høye mennesker til det de er».73 Opp mot soldatens kalde rasjonalitet og reflekterende forstand, som fornektet livet, satte hun den kraftfulle militærnekteren, som satte livet i høysetet.74

En lignende argumentasjonsstrategi finner vi hos WRIs mangeårige sekretær Herbert Runham Brown (1879–1949). Han viste til Nietzsche når han betonte livet som et heroisk livsløp. Overfor feige og løgnaktige militarister satte han militærnekteren, som nettopp viste sin styrke i å legge ned våpenet og stille seg i livets tjeneste for å bygge opp noe nytt.75 Militærnekteren skulle ikke være en martyr som hadde som mål å dø for sin tro – en ekte militærnekter ville mye heller leve enn dø, og han skulle ikke forsøke å bli forfulgt. Men han skulle likevel – som martyren – kjempe for sin sak, selv om det fikk negative konsekvenser for ham selv.76 Det var bare et fåtall mennesker som på denne måten hadde en slik styrke og fasthet. Det fantes riktignok massebevegelser mot krig, men «vår styrke ligger i den enkelte krigsmotstander som kan stå alene, og det er disse enkeltstående krigsmotstandere som åpner massemenneskets øyne for motstandens makt».77 Brown framhevet at da WRI ble stiftet, var tanken at krig ikke skulle avskaffes gjennom opprustende avskrekking eller sakte nedrustning, men gjennom «mot og tillit, vågestykke og eventyr».78 Det var ikke bare soldatene i første verdenskrig som var tapre, det var også de som nektet militærtjeneste.79 WRI søkte å forene – på tvers av landegrensene – alle dem som hadde nektet militærtjeneste, og som – som en konsekvens av dette – svært ofte ble straffet (Brown satt selv i fengsel for militærnekt). Når det gjaldt krig, fantes det bare et for eller mot, et ja eller nei, ingen mellomting.80

Sublimering av viljeskraften

Også Bart de Ligts gode venn, juristen og forfatteren Franz Kobler (1882–1965), benyttet Nietzsche som et slags sannhetsvitne. Han løftet ikke bare fram de edle, modige og livskraftige pasifistene, men framhevet – som William James – hvor viktig det var å finne virksomme erstatninger for vold, slik at driftslivet kunne få utløp i fredelige former. På oppdrag fra den tyske filialen av WRI utga Kobler i 1928 boken Gewalt und Gewaltlosigkeit, der han samlet innlegg fra en rekke personer knyttet til WRI (inklusiv Helene Röcker, Herbert Runham Brown og Bart de Ligt).81 I sitt forord viste han til at den fredsbevegelsen som oppstod etter første verdenskrig – representert ved WRI – ikke var en tradisjonell pasifisme som nøyde seg med å skape varig fred gjennom å skape internasjonale avtaler og organisasjoner. Slike tradisjonelle bestrebelser forutsatte nemlig at statene hadde et militærvesen og forberedte seg på krig. Tilsvarende forutsatte sosialismen og «bolsjevismen» at man måtte bruke vold for å nå sitt mål. Den nye fredsbevegelsen (WRI) krevde derimot «en umiddelbar virkeliggjørelse av fredsviljen».82 Man hadde her tro på «noe hinsides volden». Dette var ingen «flykt inn i roen» og ikke uttrykk for en resignert fortvilelse, men snarere et tegn på besluttsomhet og mot til å ta avstand fra vold, drevet fram av en «indre trang til personlig ansvarlighet». Denne fredsbevegelsen hadde en «dyp mistro til enhver vold» og var både et resultat av «folkesjelens ubevisste dyp» og av «den menneskelig selvbesinnelsens modneste tanker». Her var det ikke staten som var den viktigste aktøren, men enkeltindividene, man krevde «ingenting av staten og alt av mennesket». Man var i bevegelsen klar over at fred ikke ble skapt over natten, at det var begrenset hva den kunne få til, og at dens medlemmer lett kunne overmannes av skyld– og syndfølelse når de nektet å delta i krig og militærtjeneste. «Men fram fra alle de fristelsene som denne kunnskapen skjuler, løfter den fram dette begeistrende ‘Og likevel!’ som Nietzsche benyttet til å besverge nihilismen hos det mennesket som hadde sett ned i avgrunnen», hevdet Kobler.83 Man måtte våge å stå imot volden og – som Gandhi og Tolstoj – gå inn for ikkevold og de «overmenneskelige fordringer» som dette innebar.84 Det var viktig nok å kjempe mot den verneplikten staten avkrevde sine borgere, hevdet han på WRIs internasjonale konferanse i 1928, men «vår kamp mot verneplikt må være konstruktiv. Vi skulle heller propagere for fysisk trening og idrett. Våre fysiske lidenskaper må sublimeres».85

Bare én person hadde analysert volden i like stor dybde som Tolstoj, Dostojevskij og Solovjeff, påstod Kobler, nemlig «den tusen ganger misforståtte profeten for vår tid, maktviljens filosof. Den som synes at det er overraskende å høre Friedrich Nietzsches navn nevnt i denne sammenhengen, befinner seg fremdeles langt unna de avgrunner som må åpnes før veien blir åpnet for det overmenneskelige i den ikkevoldelige handlingen». Den pasifismen som kun var opptatt av krig mellom stater overså voldens «totalproblem».86 Det fantes noen grunnleggende «skapende krefter» i den aktive pasifismen. Man måtte få øynene opp for at «ikkevold betyr å frigjøre de kreftene som i tusenvis av år har ligget skjult, ja begravet i menneskene og som i denne forstand utgjør den store åndelige revolusjonen som alle tidligere revolusjoner bare har vært forberedelser til».87

I sin artikkel «Ikkevoldens uttrykk og symbolikk» i Gewalt und Gewaltlosigkeit utdypet Kobler dette. Altfor lenge hadde fredsbevegelsen stoppet til «værens levende kilder», hevdet han. Derfor hadde den misforstått både fascismen og bolsjevismen, som nettopp hadde tatt hensyn til «menneskets, og særlig vår tids menneskes, uutslettelige trang etter ytre formgivning». Mennesket ville ta seg ut, vise seg fram, synliggjøre sine skapende handlinger. Folk forhånet derimot pasifistene som «blodløse, verdensfjerne hjernemennesker» og kanskje sågar som «sveklinger».88 For å vekke pasifistenes følelsesmessige engasjement kunne kunsten fungere som en veileder. Lyrikken, dramaet, romanen, filmen og maleriet burde minne om og framstille de enorme lidelsene og den innbitte forargelsen første verdenskrig hadde ført med seg. Poenget var da ikke at kunsten skulle vise fram grusomhetene, slik at man skulle skremmes fra å gå til krig igjen. Noe slik hadde liten effekt på samtidens mennesker, som var vant til å se skrekken i øynene (for eksempel gjennom fjellklatring eller ved å fly over Atlanteren). Grusomhetene måtte snarere kunstnerisk «beseires» for at de skulle trenge inn i sjelen på en fruktbar måte.89 Man måtte ikke bare framstille krigens gru, men også synliggjøre den «nyskapte handlingen fra sjelens dyp», for eksempel ved å vise fram hvordan en militærnekter heroisk sultestreiket og lyktes i å bli satt fri. De som så dette framstilt (for eksempel på film) ble revet med og «fortryllelsen fra den sublimerte viljeskraften overstrømte dem». Dette angikk kjernespørsmålet i pasifismen, hevdet han: «Hvor kan disse dunkle, driftsmessige, sjelelige energier som bryter ut fra blodet, skape utløp for volden i dens tusenvis av former?» Psykoanalytisk forskning hadde vist at «det ubevisstes krefter ikke lar seg forordne bort» og at samtidens mennesker mer noen gang trengte å få tilfredsstilt sin «virkelighetsfanatisme». Det nyttet ikke å undertrykke og hemme disse «vitale» kreftene, – det ville føre til sjelelige misdannelser og indre forkrøpling. Men siden de ikke burde få utløp i vold, burde de heller få utløp i ikkevold: «Aktiv pasifisme er eller burde dypest sett kanskje ikke være annet enn en bevisst styring, beherskelse og forvandling av de menneskelige krefter og instinkter. Den har mye mer med blodet å gjøre enn man hittil har innsett».90 I en artikkel han skrev sammen med de Ligt, hevdet de at de på ingen måte var ute etter å utvikle personer uten ære og pliktfølelse, men tvert om skape «en ny æreskodeks». Militærnekteren kunne framstå som representanten for «den forbilledlige handling».91

For Kobler var Gandhi på dette punktet et forbilde. Hans person vitnet om de livskreftene som lå i mennesket: «Hans skikkelse er det høyeste symbolet på en livsformgivning som omfatter menneskets totalitet og som er virksom hinsides enhver rent rasjonell fredsoppfatning». Hans forvaltning av livet kom konkret til uttrykk i hans livsførsel. I forhold til dette var den europeiske pasifismen fattigslig, fargeløs og preget av en «steril rasjonalisme».92 Det som trengtes var «vilje til kraft». Det pasifisten avviste var krig, ikke kamp. Men denne kampen måtte foregå gjennom å «sublimere de kamplystne instinktene». Framfor å dyrke fornuften og de rasjonelle argumenter, måtte man la driftene få komme til uttrykk: «Sublimering betyr ikke en omvandling til det nøkterne og forstandsmessige, men en forming og høyere ledelse av driftslivet».93 Man skulle følge Gandhis bud om å være fryktløs og avvise enhver svakhet. Slik den ridderlige soldat hevet seg over tøylesløse voldshandlinger, slik skulle den aktive fredskjemperen beherske sin fysiske kraft og avvise vold. Med hensyn til disiplinerende kraft og vilje til å ofre seg selv for andre, var dermed ikkevoldskjemperen på ingen måte dårligere enn den ridderlige soldat. Det var derfor helt misforstått å nekte barn å leke soldater eller drive med fysisk fostring, det var tvert om kampinstinktene som måtte dyrkes og foredles. Ungdomsbevegelser som lot barna få utfolde sin eventyrlyst og sin søken etter det som var nytt og spennende, var her på rett vei. «For gutter er krigsleker i det fri (jeg snakker ikke om tinnsoldater) et sunt og naturlig trinn i deres utvikling».94

Kobler snakket her ikke om speiderbevegelsen, men vi ser at den typen ungdomsbevegelse han tok til orde for, bygger på mange av de samme prinsippene: Ungdommen måtte få anledning til å utvise mot, ansvarlighet, offervilje, kraftutfoldelse og eventyrlyst. Men for Kobler var dette på den ene siden forankret i en nietzscheansk vitalisme, der det gjaldt å forme og foredle driftslivet, og på den annen side ble denne vitalismen tolket i den retning som William James hadde foreslått: De militære dydene måtte få utløp i fredelige aktiviteter. Det var nettopp disse tendensene Bart de Ligt videreutviklet og la til grunn i sin positive vurdering av speiderbevegelsen.

Bart de Ligts fredssoldater

Bart de Ligt så på krigsmotstanderne som bærere av en høyere kultur. Skulle man oppnå universell fred, så krevde det derfor en «fullstendig omforming av våre sosiale og individuelle liv og en permanent organisering imot krig og krigsforberedelser». Man måtte etablere en «ny sosial determinisme» som var slik at borgerne individuelt og kollektivt ble så vant til å handle ikkevoldelig at det foregikk «instinktivt».95 Derfor trengte man noen «sterke personligheter», personligheter som klarte å følge sin samvittighet, leve uten vold og krig, motstå press fra myndighetene og omgivelsene og leve uten frykt for at nabolandet skulle angripe. «Bare de er sterke, som behersker seg selv i stedet for å underkue andre»,96 hevdet han. Man måtte ikke appellere til folks klasseinteresser, men til deres humanitet; man måtte vekke deres personlighet.97 «Spørsmålet om krig og fred løses ikke bare gjennom fagre ord», hevdet han i innledning til boken Mot den nye krigen (1928). «Følelsene, tenkningen, viljen, kort sagt hele menneskets personlighet er her involvert».98 Man måtte appellere til «folkesjelens edleste følelser» og invitere folket til å delta i en «kollektiv heroisme».99

Bart de Ligt kunne nok til tider vise til psykoanalysen for å forklare ikke bare tilbøyeligheten til å krige, men også kampen mot krig.100 Også han henviste imidlertid her gjerne til Nietzsche og gjorde ham til en slags fredens apostel. I boken The Conquest of Violence fra 1937 hevdet han at man hittil i stor grad hadde oversett et viktig aspekt ved krigen, nemlig hvordan den ga anledning til å høste anerkjennelse – særlig hos kvinnene – ved at mannen framstod som en modig soldat som tok vare på fellesskapet. Dessuten ga krigen anledning til å oppleve den «forkjærligheten for fare og spenning som er så dypt rotfestet i ethvert menneske».101 Men for å forstå krigen, måtte man framfor alt ta hensyn til behovet for makt, herredømme og selvutfoldelse som var så karakteristisk for store individer i store nasjoner. Her hadde Nietzsche vist oss at «vilje til makt er en av de viktigste drivkreftene hos mennesket, særlig hos mannen».102 Det fantes en livskraft i alt liv som var nødvendig for at livet skulle opprettholdes. Problemet var at denne livskraften lenge var satt i krigens tjeneste og nå – i 1937 – kulminerte i en nasjonal og rasemessig imperialisme.

Kapitlet i samme bok med tittelen «Væpnet forsvar mot Hitler?» ble innledet med et Nietzsche-sitat fra Menneskelig, altfor menneskelig: «Det er bedre å gå til grunne enn å hate og frykte, det er hundre ganger bedre å gå til grunne enn å gjøre seg forhatt og fryktet».103 Dette var hentet fra en aforisme der Nietzsche påpekte at regjeringene i de ulike land forega at de selv var moralske, fredligsinnet og kun rustet opp for å forsvare seg, mens nabolandene ble oppfattet som umoralske og erobringskåte. Denne gjensidige frykten og mistroen var i seg selv en oppfordring og årsak til krig og måtte derfor brytes. I Nietzsches aforisme står det å lese:

Man må grundig avsverge hæren som et middel til nødverge, slik man avsverger lysten til erobring. Og det kommer kanskje en vakker dag da et folk, etter at det har utmerket seg gjennom krig og seiere, gjennom den høyeste kompetanse innen militærvesen og intelligens, et folk som har vent seg til å bringe frem de tyngste ofre til beste for disse tingene, frivillig roper ut: ‘Vi slår i stykker sverdet!’ – og hele dets hærvesen legges totalt i ruiner.

I denne aforismen framstod Nietzsche altså som en ekte fredsforkjemper som avviste krig og snakket om en framtid uten vold. Det han kalte «den virkelige freden» måtte ha sitt grunnlag i «sinnelagets fred». Det var dette som lå i uttrykket «det er bedre å gå til grunne enn å hate og frykte»: Bare den som kunne frigjøre seg fra frykt, misunnelse, ressentiment og onde mistanker, fikk fred med seg selv. Det var bedre å være død i en slik opphøyet, aristokratisk tilstand enn å leve i slaveaktig frykt. Dette var også de Ligts svar på om det ikke var best å møte Hitler med væpnet makt: Å ruste opp og bruke vold var å synke ned på motpartens lave moralske nivå. Det ville være det samme som å gi slipp på alle siviliserende verdier: frihet, toleranse, respekt for menneskets verdighet og individuelt og kollektivt ansvar.104 Ved å krige mot Tyskland ville man ikke bare forråde «det beste i oss selv og vårt land», men bli medskyldige i alle de ødeleggende konsekvensene som en krig ville føre med seg.105 Da var det bedre å la Hitler komme, men selv gjøre innbitt ikke-voldelig motstand og vise for all verden ens egen «moralske kraft». Visst kunne ens eget land bli beseiret og tape sin uavhengighet, men man mistet da i det minste ikke de viktigste verdiene: «Den største skam et folk kan oppleve, er å bli slått, ikke fysisk, men moralsk».106

De Ligt måtte imidlertid innrømme at krigen hadde sine gode sider. I boken Den skapende freden (1934) hevdet han at man «har gjennom århundrene med god grunn forherliget den væpnede kampen fordi den på flere måter hadde herdet og foredlet karakteren».107 Dyder som lojalitet, solidaritet, gavmildhet, offervilje, brorskap, beundring og anerkjennelse hadde særlig gode vilkår i krig. Likevel var det en annen kamp som var enda edlere, nemlig den moralske og intellektuelle kampen: «De høyeste kampformene finner sted i det indre, det vil si i menneskets sjel og ånd».108 Men det betydde ikke at de krigerske dydene dermed ble borte. Tvert om. Han viste til den japanske læreren og politikeren Inazo Nitobe (1862–1933) som hevdet at de ble «transformert og sublimert».109 Mennesket kunne gjennom moral og fornuft omdanne dem i fredelig retning. Individuelt og gjennom samarbeid kunne menneskene dermed temme krigslysten på en slik måte at «alle krigens dyder gjenoppstår i en sublimert form».110 Likeledes kunne han i boken Mot den nye krigen (1928) hevde at man hos krigsmotstanderne kunne mobilisere «en indre heroisme», «den ekte sjelskraften», «den åndelige stridbarheten». En rekke krigsegenskaper og –dyder kunne oppleves av krigsmotstanderne, men uten å utgyte blod: kampen for et høyt ideal, opptattheten av nuet, det sterke overlevelsesinstinktet, behovet for å vie seg til noe som overskred livet, evnen til å gi avkall på noe, det ridderlige sinnelaget, spenningen ved å utsette seg for risiko og fare, behovet for å vise sin overlegenhet for seg selv.111 Det var ikke bare de som kjempet i krig som kunne oppleve alt dette. Det kunne også de som kjempet imot krig. I sin aksjonsplan framhevet han derfor at leger, psykologer og psykiatere hadde i oppgave å «påvise mulighetene for en avledning og sublimering av de instinkter og lidenskaper som tidligere søkte sig uttrykk i krig».112

Dette poenget utdypet de Ligt i det bemerkelsesverdige kapitlet «Den nye hær» i The conquest of violence (1938). «Men hvis vi avskaffer hæren, ødelegger vi ikke da samtidig en viss form for fysisk og moralsk oppdragelse som det vil være veldig vanskelig å erstatte?», spurte han. «Uansett hvor skremmende hærens og krigens funksjon er i dag, må vi ikke likevel innrømme at det finnes en viss heroisme og hengivenhet i hæren som har ganske stor sosial betydning?»113 I militærlivet hadde man beholdt en rekke prisverdig dyder, som oppofrelse, æresfølelse og disiplin, og han påpekte at franske sosialister på 1800-tallet hadde foreslått at militære hærer skulle forvandles til industrielle og sosiale hærer. Dette hadde ikke de Ligt noe imot så lenge de ikke kom inn under statlig kontroll (som for anarkisten de Ligt var «politisk og sosialt slaveri»).114 I den forbindelse understreket han «viktigheten av å ikke undertrykke impulsen til å kjempe, erobre, ofre seg og heve seg ut over seg selv – impulser som er typisk for mennesket – men å sublimere dem».115 Framfor å benyttes i krig, måtte de utøves i det sivile livet.

De Ligt omtalte her seg selv og sine meningsfeller som «fredssoldater»: «Vi fredssoldater vil sette livet på spill, ikke for å føre krig, men for å gjør den umulig, en gang for alle», hevdet han. «I denne kampen trenger de kjempende like mye heroisme, disiplin og selvfornektelse som i en bevæpnet strid».116 Ja, i grunnen krevdes mer av fredssoldatene enn av ordinære soldater, siden fredssoldatene måtte gi avkall på alle de kunstige stimulansene (alkohol, religion, bedragersk musikk) og det hatet og de brutale lidenskapene som var så vanlig i moderne krig. I moderne kriger ble selvoppofrelse og andre moralske dyder kanalisert inn i væpnede konflikter og dermed underlagt «kollektiv vold». Det var her soldaten hentet sin ære. Med fredssoldaten var det annerledes. Det var en person som ikke hentet sin ære ved å gi avkall på sin individualitet og gå opp i en kollektiv, krigersk enhet, der vedkommende blindt adlød ordrene fra generalene, men bekreftet sin «intellektuelle og moralske individualitet» ved å kjempe sammen med likesinnede: «I den ikke-voldelige kampen setter fredssoldatene alle sine krefter i spill gjennom et fritt og spontant samarbeid». Dermed realiserte mennesket seg selv og sitt potensial: «Det er bare i en krig uten våpen at hele tanken om menneskets natur – som moderne ungdom så iherdig strever etter – kan realiseres i hele sin fylde».117

Kulturelt var Tyskland en mye større nasjon da den var mindre militaristisk, hevdet de Ligt. En stat som bedrev en krigersk imperialisme ville etter hvert degenerere og til slutt bli ufruktbar. Den ville undergrave seg selv innenfra. Det ville imidlertid ikke skje med «den ekte ånden i en nasjon eller et folkeslag, og dets friheter, dyder og talenter». En slik ekte ånd ville heller ikke bli ødelagt av en erobring utenfra. «La oss huske på den nærmest desperate protesten Nietzsche rettet mot den kulturelle degenerasjon i Tysklands som ledsaget landets febrilske utvikling av imperialisme og militarisme», hevdet han.118 Nietzsche hadde sett hvor viktig den kulturelle livskraften var. Det som brakte sivilisasjonene framover, var av åndelig karakter.

Som hos Nietzsche var imidlertid heroisk kamp mot krig ikke noe for menigmann. «Når det står om alt eller ingenting må krigsbekjemperen ha mot til å engasjere hele sin person», skrev Kobler og de Ligt. Slik opptreden kunne man bare forvente av unntaksmenneskene. «Gjennomsnittsmennesket alene er nå engang snarere feigt en modig. Det har uansett verken mot eller kraft til en slik ‘krig mot krigen’».119 Det man i høyden kunne få gjennomsnittsmenneskene med på, var massemobilisering gjennom varige streiker.

Speiderbevegelsen og Hitlerjugend

På 1930-tallet så medlemmer innenfor den tyske grenen av WRI, Bund der Kriegsdienstgegner, med forskrekkelse på at nasjonalsosialistene lokket til seg ungdom ved å appellere til deres behov for spenning og eventyrlyst. For å hindre at ungdommen skulle la seg forføre av nasjonalsosialistene, tok WRI derfor selv til orde for å skape «fredsvågestykker» som kunne oppmuntre de unge til hengivenhet, engasjement og selvoppofrelse i fredsarbeidet. En tilsvarende oppmuntring til en «ny heroisme» kunne man også finne i den andre, mer religiøse religiøst orienterte grenen av WRI, Großdeutsche Volksgemeinschaft.120 Man måtte som nazistene appellere til ungdommens behov for offervilje.

Det var en lignende argumentasjonsstrategi de Ligt også fulgte når han anbefalte speiderbevegelsen. Her mente han nemlig å gjenfinne noe av den åndelige livskraft og fredssoldatens sublimering av driftene som han selv hadde framhevet. I den forbindelse foretok de Ligt samme retoriske grepet som William James: Han tok utgangspunkt i dem som hadde det motsatte synspunktet av hans eget ­­– nemlig Hitler, nazismen og Hitlerjugend – og vedgikk at de hadde et viktig poeng. Hitler kunne være et eksempel til etterfølgelse – ikke bare ved at han forberedte seg lenge, brukte et minimum av vold og var tålmodig før han kom til makten, men han hadde også «motet til å stå fram nesten alene og risikere alt for sine meninger, uansett hvor begrensede og barbarisk de måtte være».121 Hans heroisme var beundringsverdig. Dessuten kunne nazismen ha viktige poenger: «Har ikke til og med nazistene rett når de hevder: ‘politikk skaper historie. Og hvem former og beveger historien mer enn soldaten?’», framholdt han.122 Men det kunne ikke dreie seg om en hærens soldater – som bare var destruktiv og «perverterte» historien – men en åndelig og konstruktiv hær,123 og her kunne speiderbevegelsen vise vei: «Når det gjelder å utvikle en ikke-voldelig arbeidshær, som vil spille en mye større rolle i framtiden, så vil speiderbevegelsen være instruktiv på mange punkter».124 Men den fysiske oppdragelsen måtte da ha en helt annen karakter enn samtidens militære trening. Man måtte ta hensyn til hele mennesket, også det åndelige, og det kunne bare foregå i fritt samarbeid, ikke gjennom tvang. Til tross for at de Ligt ikke hadde noe til overs for nazismen, mente han å se at det her lå gjemt soldatidealer som «lett kan settes i tjeneste for den ikke-voldelige hæren».125 Han viste i den forbindelse til Helmut Stellrecht, som var seksjonssjef for den fysiske ungdomsoppdragelsen i det tredje riket, og som i Hitlerjugends offisielle organ hadde gitt uttrykk for at man ikke skulle gi ungdommen en rent militær oppdragelse. Hitlerjugend skulle ikke oppdra «miniatyrsoldater», den fysiske oppdragelsen måtte snarere ha «lekens natur og spontanitet». «Dr. Stellrecht mener at denne oppfatningen av fysisk trening for unge, har blitt best forstått av den engelske speiderbevegelsen», hevdet de Ligt.126 Ifølge de Ligt hadde Stellrecht således påpekt positive elementer i nazismen – som den hadde felles med speiderbevegelsen – nemlig den åndelige livskraften som kom til uttrykk der. Det var dette den nye hæren, fredssoldatene, også måtte fremme: «Hvor kan vel den konstruktive, dynamiske tendensen og entusiasmen som ligger skjult bak den angjeldende nazistiske teorien fullbyrdes på en bedre måte enn i denne nye hæren, der soldatene må gjenskape ikke bare det nasjonale og internasjonale politiske livet, men også det sosiale og moralske livet».127

I et appendiks i boken gjenga de Ligt den aksjonsplanen fra 1934 som jeg nevnte ovenfor, der han framholdt at man i ungdomsarbeidet måtte låne det som var «det gode» i speiderbevegelsen: «Prek ikke moral; lån det gode i ‘Speider’-bevegelsen; vekk fremfor alt en følelse av respekt for andre og for en selv, en følelse av ansvar og menneskelig samhørighet, solidaritet».128 Her nevnes altså tre punkter, hvorav det midterste er en anbefaling av (deler av) speiderbevegelsens ideologi. Det første punktet – «prek ikke moral» – passer tilsynelatende dårlig på speiderbevegelsen, siden speiderbevegelsen var ekstrem i sin moralisering overfor barn, ikke minst gjennom speiderloven.129 Men det de Ligt her tenkte på, var åpenbart samtidens reformistiske oppdragelsesidealer, der man ikke skulle bruke tvang og straff, men heller appellere til barn og unges ansvarlighet og pliktfølelse. Oppdragelsen måtte være basert på «en ny æreskodeks», som han sa.130 Det var mer i tråd med de militære speideridealene. Det siste punktet kunne også kobles til speiderbevegelsen, siden den vektla ridderlige dyder som hjelpsomhet, ansvar og solidaritet (speiderne skulle blant annet gjøre en god gjerning hver dag). Uansett: Som vi har sett ovenfor, henviste han til speiderbevegelsen nettopp i sitt kapittel om «den nye hær», der han skisserte alle de egenskaper som måtte framelskes for at man skulle bli en god fredssoldat, dvs. offervilje, æresfølelse, disiplin, mot, heroisme og korpsånd. I sin kampanjeplan snakket han da også om at religiøse eller moralske ledere gjennom ord og handling skulle vekke universell solidaritet og ansvarsfølelse for menneskeheten hos andre ved å «søke å sublimere kampvanen og krig»;131 og foreldrene skulle ikke bare oppdra ungdommene til å respektere mennesker og dyr, men også vekke «social rettferdighetsfølelse og beundring av alle utslag av mot og heroisme, selv i krig».132 Det siste tillegget er talende: Det man framfor alt skulle bekjempe – krigen – kunne faktisk være en viktig inspirasjon for ungdommen fordi den kunne vekke deres vågemot og innsatsvilje. I forlengelsen presiserte han at man skulle lede dem i retning av det som «ikke lenger vil ha noe med vold å gjøre». Målet var ikkevoldelige fredssoldater, men middelet var å utvikle soldatdyder.

Det er verdt å framheve den eksplisitte koblingen mellom speiderbevegelsen, WRI og nazismen. Som jeg har vist i min bok Barneridderne hadde speiderbevegelsen og Nasjonal Samlings Ungdomsfylking (NSUF) mange fellestrekk, noe som blant annet skyldes at både Nasjonal Samling og speiderbevegelsen bygget på militære idealer, praksiser og organisasjonsformer. Forbausende mange ledere i NSUF hadde vært speidere.133 Det er derfor heller ikke tilfeldig at Baden-Powell i flere sammenhenger omtalte Mussolini og Hitler i positive vendinger. Det han da særlig bifalt, var ikke deres politiske ideologi. Baden-Powell var helt uinteressert i politikk og stemte ikke ved valg. Som de Ligt var han særlig opptatt av fascistenes og nazistenes oppdragelsesfilosofi. Det har blitt påpekt at da Mussolini i 1927 forbød speiderbevegelsen og heller ville inkorporere den i sin egen ungdomsorganisasjon Balilla, kom det ingen protester fra Baden-Powells side. Tvert om bifalt han det i en artikkel fra 1933, med den begrunnelse at «forandringen ikke var stor, siden den nye organisasjonen ble dannet i tråd med speiderbevegelsens linjer».134 Det Baden-Powell var opptatt av, var oppdragelsesidealene, ikke fascismens ideologi. Når han hevdet at Mussolini var «genial og human», så var det framfor alt fordi diktatoren hadde bygget sin egen ungdomsbevegelse på Baden-Powells speiderprinsipper.135 Tilsvarende kan sies om Baden-Powells positive holdning til Hitler, da han oppløste alle ungdomsorganisasjoner og bare tillot Hitlerjugend. Siden ingen tyske speiderbevegelser var blitt anerkjent av Baden-Powells sentralbyrå, hadde han ingen innvendinger mot dette drastiske grepet. Utover på 1930-tallet var Baden-Powell skeptisk til visse trekk ved Hitlerjugend – for eksempel store, massesuggererende seremonier og undertrykkelse av den enkeltes individualitet – men han hadde også mye godt å si om den. «Hitler har tilsynelatende adoptert en lignende vei [som Mussolini]», hevdet han i 1935. «Begge lederne forstår at for at en nasjon skal bli sterk, må den forenes i patriotisme. Og denne ensartede patriotismen må presses på ungdommene mens de fremdeles er formbare.» Det viktigste for Baden-Powell var ikke politikk og rettigheter, men nasjonsbygging og karakterdannelse: «Diktatorene i Tyskland og Italia har gjort underverker i å oppmuntre sitt folk til å stå fram som nasjoner», hevdet han. «De har skjønt at en rent skolastisk utdanning ikke er nok til å bygge opp en mandighet som på en og samme tid er effektiv, sunn og patriotisk, dvs. en sterk nasjon.»136 Det vesentlige for ham var åpenbart den offervilje, mandighet og styrke man framelsket hos ungdommene. Helt fram til 1937 ivret han etter å etablere offisielle kontakter med Hitlerjugend, til tross for at den internasjonale speiderkomiteen i 1935 klart hadde uttalt at enhver kontakt mellom speiderbevegelsen og Hitlerjugend var uønsket. Baden-Powells prosjekt var å sikre verdensfreden nedenfra, dvs. ved å la de unge fra ulike land bli kjent med hverandre, og dermed mente han at det var viktig å stå på god fot med Hitlerjugend.137 Da han i 1939, like etter krigsutbruddet, leste Hitlers Mein Kampf, noterte han i sin dagbok: «En vidunderlig bok, med gode ideer om utdannelse, helse, propaganda, organisering, osv. – og idealer som Hitler ikke praktiserer selv.»138 Det som mer enn noe annet tiltalte Baden-Powell i fascismen og nazismen var at man drev med oppdragelse ut fra de samme militære idealer som hans egen speiderbevegelse.

Maskulin følelsesforvaltning

Selv om de Ligt og Baden-Powell fant hverandre på dette feltet, var det likevel litt av et paradoks at de Ligt plasserte speiderbevegelsen innenfor sin kampanjeplan mot krig og krigsforberedelser. For det første inneholdt hans «aksjonsplan» oppfordringer som ville ha vært helt uhørte for Baden-Powell. For eksempel skulle man spre antimilitaristisk propaganda i hæren og marinen, nekte å utføre tjeneste som rekrutt eller soldat eller annet arbeide som kunne tjene det militære og nekte ethvert arbeid (inkludert forskning) som var knyttet til militærindustrien. Og var man sjef for en bevegelse, skulle man nekte å påvirke offentligheten i retning av å bifalle nasjonalt forsvar.139 Noe slikt ville for Baden-Powell ha vært helt utenkelig. For offiseren Baden-Powell var opprettholdelsen av militærvesenet og militært forsvar av landet en selvsagt ting, og han hadde ingenting imot at speiderguttene ble soldater når de ble voksne. Heller ikke de Ligts krav om at lærerne skulle nekte å oppdra ungdommen i en nasjonal og imperialistisk ånd, ville han ha bifalt. Speiderbevegelsen var tuftet på patriotisme og imperiebygging.

For det andre var de Ligts aksjonsplan et politisk kampskrift, ja, den var en oppfordring til opprør mot the establishment. Han gjennomgikk i detalj hvordan de ulike yrkesgrupper enkeltvis og i fellesskap kunne gjøre motstand, propagandere, og aksjonere – det han med anarkistene kalte «direkte aksjon».140 Ja, kampen mot krig skulle ende opp i en «sosial revolusjon».141 Baden-Powells speiderbevegelse skulle derimot være apolitisk og ikke ta stilling til dagsaktuelle politiske spørsmål. På dette punktet var han og hans speiderbevegelse dypt konservativ.142 Speiderne skulle tilpasse seg den sosiale orden, ikke forsøke å forandre den. Det var et tegn på «dårlig samfunnsånd», hevdet han, at man opponerte mot systemet, framfor å ta seg sammen. De som kritiserte arbeidsgivere og bedriftseiere hadde kommet «under det despotiske herredømmet til noen få profesjonelle agitatorer, som lever av å agitere».143 Da en skolestreik brøt ut i 1911 uttalte han følgende: «Jeg har ikke hørt om noen speidergutter som har gått til streik som skolegutter, og jeg ville ha blitt veldig overrasket hvis de hadde gjort det. Jeg tror ikke noen speider ville være en slik tosk».144 Baden-Powell var definitivt ikke opprørets mann. Han hadde ingenting til overs for unge menn som hadde vokst guttetiden av seg og begynte å opponere mot alt og alle og trodde at de kunne «bringe frihet til alle gjennom politikk eller religion». Man burde heller gjøre som han selv hadde gjort, nemlig å følge morens råd om å «gå inn i militæret og gjøre noe for mitt land».145

Slike forskjeller til tross: De Ligt og Baden-Powell – og nazismen – møtte hverandre i hyllesten av et bestemt maskulinitetsideal som var hentet fra soldatlivet. Man skulle forvalte og beherske sine følelser på samme måte som den ideelle soldat. I prinsippet var det riktignok ingenting i veien for at kvinner kunne og burde ha de samme idealene. Som nevnt gjorde Baden-Powell speiderdydene gyldige også for jentene, og de Ligt kunne, som så mange andre innenfor WRI, framheve kvinnenes sentrale rolle i kampen for fred.146 Men det var på denne tiden en selvsagt ting at soldater først og fremst var menn, og idealene ble derfor først og fremst forstått som mannsidealer. Kontrastfiguren var ikke primært kvinneidealer, men menn(esker) som var svake, feige, slappe eller tiltaksløse. Når sentrale aktører i WRI skulle formulere hva slags idealer bevegelsens fredsforkjempere burde etterstrebe, hentet de dem altså ikke bare fra et felt der menn tradisjonelt hadde kunnet framvise sin maskulinitet, men paradoksalt nok fra et felt de selv tok avstand fra: militærvesenet.

Dette er bakgrunnen for at det de Ligt fant tiltalende i speiderbevegelsen, var det samme som han fant i nazismen: Dens vektlegging av den maskuline livskraften, æresfølelsen, disiplinen og oppofrelsen. Alle mennesker – men særlig barn og unge – trengte å være del av en «hær» som man kunne føle tilhørighet til, og få utløp for sin personlige kamplyst, erobringstrang, offervilje og tapperhet, slik at menneskets innerste følelser og drifter kunne komme til uttrykk. Det var denne viljen til å ofre seg for saken som WRI appellerte til når medlemmene måtte undertegne en personlig erklæring og som speiderne bekjente seg til når de måtte avlegge sitt speiderløfte. Medlemskapet skulle være dyptfølt, eksistensielt og forpliktende. For Baden-Powell innebar speiderløftet at barna aksepterte hans disiplineringsprosjekt, der de skulle forvalte sine følelser og drifter på en slik måte at de ble pliktoppfyllende og lydige borgere og soldater. For de Ligt skulle derimot fredssoldatene sublimere kraftfulle drifter i riktig retning, slik at man våget å drive med sivil ulydighet og direkte aksjon.

Vitenskaplig, fagfellevurdert artikkel.
Godkjent artikkel før siste korrektur. Mindre avvik fra trykt artikkel kan forekomme.

Fotnoter og litteratur

1 Opprinnelig het organisasjonen PACO, som var esperanto for fred. Foreningen skiftet navn i 1923, samme år som den flyttet til London, Prasad, War is a crime against humanity, 91.

2 Prasad, War is a crime against humanity, 21, 453; https://www.norgesfredsrad.no/... sammenhenger er «jeg» erstattet med «vi», jf. Prasad, War is a crime against humanity, 89, 93. NØDVENDIG MED DATO FOR NÅR HAN HAR OPPSØKT NETTSIDEN HER??

3 På WRIs første internasjonale konferanse i 1925 vedtok man således blant annet at pasifister måtte gå inn for å fjerne «klasseskiller, det at noen eier og noen ikke eier, som fører til borgerkrig, noe som vil fortsette så lenge det nåværende produksjonssystemet eksisterer og privat profitt og ikke samfunnsmessige behov er samfunnets framstående drivkraft»; sitert i Prasad, War is a crime against humanity, 100.

4 Prasad, War is a crime against humanity, 93f.

5 Prasad, War is a crime against humanity, 96f. Hele programmet er gjengitt i Prasad, War is a crime against humanity, 99–100; forfatningsreglene er gjengitt i Brown, Der Durchbruch, 67f.

6 I en erklæring fra 1968 snakket man betegnende nok om «vår urokkelige bekjennelse til ikkevold», «Erklärung des WRI-Rates in Wien 1968», 69.

7 Baden-Powell, Scouting for boys, 40, jf. 20.

8 Schaanning, Barneridderne, 190ff.

9 Baden-Powell, Lessons from the ‘varsity of life, 28; (norsk utg.) I livets skole, 16.

10 Baden-Powell, Lessons from the ‘varsity of life, 29; utlatt i norsk utg.

11 Baden-Powell, Lessons from the ‘varsity of life, 284; I livets skole, 212 overs. noe endret

12 Sitert i Jeal, Baden-Powell, 418, 421.

13 Robert Baden-Powell, B.-P.s’ Outlook, 66.

14 Baden-Powell, Scouting for boys, 49.

15 Baden-Powell, Yarns for Boy Scouts, 121.

16 Baden-Powell, Yarns for Boy Scouts, 120.

17 Baden-Powell, Scouting for boys, 242.

18 Baden-Powell, Scouting for boys, 240.

19 Baden-Powell, Scouting for boys, 252.

20 Baden-Powell, Scouting for boys, 9–10.

21 Baden-Powell, Rovering to success,10; Rover-boken, 8 (overs. noe endret)

22 Baden-Powell, Rovering to success, 20; Rover-boken, 17.

23 Baden-Powell, Scouting for boys, 38.

24 Baden-Powell, Scouting for boys, 50.

25 Baden-Powell, Yarns for Boy Scouts, 180.

26 Baden-Powell, Scouting for boys, 257.

27 Baden-Powell, Scouting for boys, 257; jf. 275.

28 Baden-Powell, Life’s Snags and How ro Meet Them, 27.

29 Baubérot, «On ne naît pas viril, on le devient», 171f.; Marciuch, Hvordan forme gutter og jenter til helstøpte menn og kvinner?, 36ff; Schaanning, Barneridderne, 227ff.; Mosse,, The Image of Man, 56ff.

30 Corbin, «L’injonction de la virilité, source d’anxiéte et d’angoisse», 371ff.; Mosse,, The Image of Man, 78f., 86ff, 147ff.

31 Mosse, The Image of Man, 79ff.

32 Boscagli, «Nietzscheanism and the Novelty of the Superman», 81ff; MacDonald, Sons of the Empire, 16ff.

33 Baubérot, «On ne naît pas viril, on le devient», 170f.; Jablonka, «L’enfance ou le ‘voyage vers la virilité», 60; Mosse, The Image of Man, 135f.

34 Baden-Powell, Scouting for boys, 274.

35 Baden-Powell, Life’s Snags and How ro Meet Them, 6.

36 Baden-Powell, Life’s Snags and How ro Meet Them, 13.

37 Baubérot, «On ne naît pas viril, on le devient», 171; jf. Boscagli, «Nietzscheanism and the Novelty of the Superman», 82ff.; Ory, «La virilité racontée aux jeunes», 199f.; Schaanning, Barneridderne, 154ff.

38 Baden-Powell, Scouting for boys, 342.

39 Baden-Powell, Scouting for boys, 9ff., 198, 32; jf. Baden-Powell, Lessons from the ‘varsity of life, 234, 291, 309; I livets skole, 234, 217, 234.

40 Cooper, Patriotic Pacifism, 124.

41 «The Boy Scout Movement», 231.

42 «Hearings», 667; Alonso, The Women’s Peace Union, 30.

43 Noordegraaf, «The Anarchopacifism of Bart de Ligt», 89ff.

44 Noordegraaf, «The Anarchopacifism of Bart de Ligt», 97.

45 de Ligt, Aksjonsplan mot all krig og all krigsforberedelse, 12; jf. de Ligt, The Conquest of Violence, 276.

46 James, «The Equivalent of War», 464.

47 James, «The Equivalent of War», 465.

48 James, «The Equivalent of War», 463, 464.

49 James, «The Equivalent of War», 466.

50 James, «The Equivalent of War», 467, 468

51 James, «The Equivalent of War», 467, 468.

52 Brock and Young, Pacifism in the Twentieth Century, 105; Ceadel, Thinking about Peace and War, 27; Cortright, Peace, 309f.

53 Einstein, Einstein on Peace, 188, 190.

54 Einstein, Einstein on Peace, 197, 198. Hele Freuds svar er gjengitt i Einstein, Einstein on Peace, 191–202

55 Einstein, Einstein on Peace, 200.

56 Einstein, Einstein on Peace, 199, 200, 201.

57 Beyer, Pazifismus und Antimilitarismus, 45f., 136ff.; Beyer, «Die War Resisters’ International (WRI)», 24f.

58 Boscagli, «Nietzscheanism and the Novelty of the Superman», 75ff.; Grünewald, «War Resisters in Weimar Germany», 71.

59 Nietzsche, Moralens genealogi, 30.

60 Nietzsche, Moralens genealogi, 30.

61 Nietzsche, Moralens genealogi, 40f.

62 Nietzsche, Moralens genealogi, 52ff.

63 Nietzsche, Moralens genealogi, 26.

64 Grünewald, «War Resisters in Weimar Germany», 72.

65 Schlüpmann, «Radikalisierung der Philosophie», 13ff.

66 Schlüpmann, «Radikalisierung der Philosophie», 15f.

67 Schlüpmann, «Radikalisierung der Philosophie», 16f. Aschheim argumenterer imidlertid for at Stöcker ikke – som den avant gardistiske kivnnebevegelsen – «maskuliniserte» kvinnene, men tvert om tok for gitt at det fantes en særegen kvinnelig natur som det var deres bestemmelse å virkeliggjøre, Aschheim, Nietzsche und die Deutschen, 92.

68 Aschheim, Nietzsche und die Deutschen, 92; Schlüpmann, «Radikalisierung der Philosophie», 18.

69 Sitert fra Schlüpmann, «Radikalisierung der Philosophie», 16.

70 Stöcker, ««Kriegsdienstverweigerung», 121–122.

71 Stöcker, ««Kriegsdienstverweigerung», 122, 123.

72 Stöcker, ««Kriegsdienstverweigerung», 135, 137.

73 Schlüpmann, «Radikalisierung der Philosophie», 14f.; jf. Nietzsche, Hinsides godt og ondt, 83 (aforisme 72).

74 Beyer, Pazifismus und Antimilitarismus, 137; Beyer, «Die War Resisters’ International (WRI)», 24.

75 Beyer, Pazifismus und Antimilitarismus, 136f.; Beyer, «Die War Resisters’ International (WRI)», 24. Det er historikeren Wolfram Beyer som hevder at Runham Brown var påvirket og henviste til Nietzsche. I de kildene jeg har hatt tilgang til, viser Runham Brown aldri til Nietzsche. Brown kunne ingen andre språk enn engelsk, jf. Prasad, War is a crime against humanity, 290, og det er ikke særlig sannsynlig at han som brite skal ha beskjeftiget seg mye med Nietzsche. På den annen side kan Browns betoning av det sterke individs heroisme utvilsomt minne om Nietzsches aristokratiske idealer.

76 Brown, Der Durchbruch, 14f.

77 Brown, Der Durchbruch, 20.

78 Brown, «Die Internationale der Kriegsdienstgegner», 281; Brown, Der Durchbruch, 33.

79 Brown, «Die Internationale der Kriegsdienstgegner», 281.

80 Brown, «Die Internationale der Kriegsdienstgegner», 284.

81 Ifølge de Ligt fungerte denne boken som en tysk «manual» for WRI, Bartolf, The Breath of my Life, 49.

82 Kobler, «Geleitwort des Herausgebers», 10.

83 Kobler, «Geleitwort des Herausgebers», 11.

84 Kobler, «Geleitwort des Herausgebers», 13.

85 Sitert i Prasad, War is a crime against humanity, 131.

86 Kobler, «Geleitwort des Herausgebers», 13.

87 Kobler, «Geleitwort des Herausgebers», 14.

88 Kobler, «Ausdruck und Symbolik der Gewaltlosigkeit», 319.

89 Kobler, «Ausdruck und Symbolik der Gewaltlosigkeit», 320.

90 Kobler, «Ausdruck und Symbolik der Gewaltlosigkeit», 322.

91 Kobler og de Ligt, «Über die Taktik des aktiven Pazifismus», 350, 351.

92 Kobler, «Ausdruck und Symbolik der Gewaltlosigkeit», 322.

93 Kobler, «Ausdruck und Symbolik der Gewaltlosigkeit», 323.

94 Kobler, «Ausdruck und Symbolik der Gewaltlosigkeit», 324.

95 de Ligt, The Conquest of Violence, 22.

96 de Ligt, The Conquest of Violence, 23.

97 de Ligt, The Conquest of Violence, 187; jf. Noordegraaf, «The Anarchopacifism of Bart de Ligt», 94.

98 de Ligt, Contre la Guerre Nouvelle, 3.

99 de Ligt, Contre la Guerre Nouvelle, 109.

100 Jf. de Ligt, The Conquest of Violence, 68f.

101 de Ligt, The Conquest of Violence,14.

102 de Ligt, The Conquest of Violence,14.

103 de Ligt, The Conquest of Violence, 242; jf. Nietzsche, Menneskelig, altfor menneskelig, 561

104 de Ligt, The Conquest of Violence, 243f.

105 de Ligt, The Conquest of Violence, 246.

106 de Ligt, The Conquest of Violence, 248, 249.

107 de Ligt, La paix créatrice, 45.

108 de Ligt, La paix créatrice, 46.

109 de Ligt, La paix créatrice, 50.

110 de Ligt, La paix créatrice, 56.

111 de Ligt, Contre la Guerre Nouvelle, 110.

112 de Ligt, Aksjonsplan mot all krig og all krigsforberedelse, 11; jf. de Ligt, The Conquest of Violence, 275.

113 de Ligt, The Conquest of Violence, 203.

114 de Ligt, The Conquest of Violence, 205, 207.

115 de Ligt, The Conquest of Violence, 207.

116 de Ligt, The Conquest of Violence, 210.

117 de Ligt, The Conquest of Violence, 212.

118 de Ligt, The Conquest of Violence, 212, 213.

119 Kobler og de Ligt, «Über die Taktik des aktiven Pazifismus», 356, 357.

120 Grünewald, «War Resisters in Weimar Germany», 74, 74.

121 de Ligt, The Conquest of Violence, 170.

122 de Ligt, The Conquest of Violence, 203. Boken ble opprinnelig skrevet på hollandsk, men den ble først og fremst kjent gjennom den engelske oversettelsen (som er en oversettelse av den franske), som var utvidet og forsynt med en innledning av Aldous Huxley.

123 de Ligt, The Conquest of Violence, 213.

124 de Ligt, The Conquest of Violence, 207.

125 de Ligt, The Conquest of Violence, 213.

126 de Ligt, The Conquest of Violence, 214.

127 de Ligt, The Conquest of Violence, 214.

128 de Ligt, Aksjonsplan mot all krig og all krigsforberedelse, 12; jf. de Ligt, The Conquest of Violence, 276.

129 Schaanning, Barneridderne, kap. 3 og 4.

130 de Ligt, The Conquest of Violence, 215, jf. 128, 217, 225f.

131 de Ligt, The Conquest of Violence, 274. Utelatt i den norske oversettelsen.

132 de Ligt, Aksjonsplan mot all krig og all krigsforberedelse, 9; jf. de Ligt, The Conquest of Violence, 273.

133 Schaanning, Barneridderne, kap. 12. Anslag viser at minst 21,6% av NSUFs ledere hadde vært speidere, mens det var langt under 10% speidere i befolkningen, Schaanning, Barneridderne, 637. I Oslospeidernes jubileumsbok fra 1961 har man angitt en liste over Oslo-speidere som hadde fått kretsens hederstegn. Her var 5 av 47 personer (10,6%) i perioden 1936–1941 «strøket» fordi de hadde mistet sitt medlemskap i speiderforbundet på grunn av medlemskap i NS. Til sammenligning lå andelen NS-medlemmer i Stor-Oslo lå på 2,4%, Fyri; Hagen og Melby, «Med buksekanten over knærne–», 167f.

134 Sitert i Rosenthal, The Character Factory, 274.

135 Rosenthal, The Character Factory, 277. Ifølge Nagy skal Baden-Powell overfor Mussolini også ha påpekt at Balilla – i motsetning til speiderbevegelsen – var offisiell og ikke frivillig, sjåvinistisk og ikke internasjonal, basert på fysisk og ikke åndelig trening, og utviklet massedisiplin og ikke individuell karakter, Nagy, 250 Million Scouts, 102, 179.

136 Sitert fra Rosenthal, The Character Factory, 277.

137 Hillcourt og Baden-Powell, Baden-Powell, 281f.; Jeal, Baden-Powell, 543; Rosenthal, The Character Factory, 277.

138 Sitert fra Jeal, Baden-Powell, 550. Allerede i 1933 hadde Baden-Powell sitert bifallende fra Mein Kampf, der Hitler hadde advart mot en stadig mer seksualisert kultur, Jeal, Baden-Powell, 551. Hitler var før øvrig trolig sterkt påvirket av speiderbevegelsens pedagogikk. Som Baden-Powell beundret også han the frontiersmen, dvs. kolonistenes dyder og deres rett og evner til å beseire laverestående folk og raser, Jeal, Baden-Powell, 501.

139 de Ligt, The Conquest of Violence, 269ff.

140 de Ligt, The Conquest of Violence, 183ff., 269ff; de Ligt, La Paix Créatrice, 6ff., 20ff., 41ff.

141 de Ligt, The Conquest of Violence, 285.

142 MacDonald, Sons of the Empire, 148f., 147; Rosenthal, The Character Factory, 280; Schaanning, Barneridderne, kap. 4; Springhall, Youth, Empire and Society, 126.

143 Baden-Powell, Scouting for boys, 337.

144 Sitert i Adams, Edwardian Portraits, 132.

145 Baden-Powell, What Scouts Can Do, 168.

146 Jf. de Ligt, The Conquest of Violence, 95, 126f., 159, 165f., 276.

Litteratur

Adams, William Scovell, Edwardian Portraits, Secker & Warburg, London 1957.

Alonso, Harriet Hyman, The Women’s Peace Union and the Outlawry of War, 1921–1942, Syracus University Press, New York 1997.

Aschheim, Steven E. Nietzsche und die Deutschen. Karriere eines Kults, Verlag Metzler, Stuttgart 1992.

Baden-Powell, Robert, Scouting for Boys, faksimileutgave, BN Publishing 2007 [1908].

Yarns for Boy Scouts told round the camp fire, C. Arthur Pearsons Ltd, London 1910.

What Scouts Can Do. More Yarns, C. Arthur Pearsons Ltd, London 1921.

Rovering to success, A Book of Life-sport for Young Men, Herbert Jenkins Ltd., London 1922.

Rover-boken. En bok om livssport for unge menn, Norsk Speidergutt-Forbunds Forlag, Oslo 1929 [1922].

Life’s Snags and How to Meet Them. Talks to young men, C. Arthur Pearsons Ltd, London 1927 (http://www.thedump.scoutscan.c... from the 'varsity of life, C. Arthur Pearsons Ltd., London 1941 [1933].

I livets skole, Lutherstiftelsen, Oslo, 1957 [1933].

B.-P.s’ Outlook. Some selections from his contributions to ’The Scouter’ from 1909 to 1940, C. Arthur Pearsons Ltd, London 1955 [1941].

Bartolf, Christian (red.), The Breath of my Life. The correspondence of Mahatma Gandhi (India) and Bart de Ligt (Holland) on War and Peace,Gandhi-Informations-Zentrum, Selbstverlag, Berlin 2000.

Baubérot, Arnaud, «On ne naît pas viril, on le devient», i: Jan-Jacques Courtine, Histoire de la virilité 3. La virilité en crise? Le XXe–XXIe siècle, Éditions du Seul, Paris 2011, s. 163–189.

Beyer, Wolfram, «Die War Resisters’ International (WRI). Internationale der KriegsdienerInnen. Antimilitarismus», i: Wolfram Beyer (red.),Widerstand gegen den Krieg. Beträge zur Geschichte der War Resisters’ International, Verlag Weber, Zucht & Co., Kassel 1980, s. 7–40.

Pazifismus und Antimilitarismus. Eine Enführung in die Ideengeschichte, theorie.org, Schmetterling Verlag, Stuttgart 2012.

Boscagli, Maurizia, «Nietzscheanism and the Novelty of the Superman», i: Tiffany Atkinson (red.), The Body, Palgrave Macmillan, New York 2005, s. 75–84.

Brock, Peter and Nigel Young, Pacifism in the 20th Century, Syracuse University Press/University of Toronto Press, New York 1999.

Brown, Herbert Runham, «Die Internationale der Kriegsdienstgegner», i: Franz Kobler (red.), Gewalt und Gewaltlosigkeit, Handbuch des aktiven Pazifismus im Auftrage der internationale Kriegsdienstgegner, Notapfel Verlag, Zürich und Leipzig 1928, s. 279–284.

Der Durchbruch. Studie über Kriegsdienstverweigerung und die Internationale der Kriegsdienstgegner, War Resisters International, Enfield 1930.

Ceadel, Martin, Thinking about War and Peace, Oxford University Press, Oxford 1987.

Cooper, Sandi E., Patriotic Pacifism. Waging War on War in Europe 1815–1914, Oxford University Press, Oxford 1991.

Corbin, Alain, «L’injonction de la virilité, source d’anxiéte et d’angoisse», i: Alain Corbain (red.), Histoire de la virilité 2. Le triomphe de la virilité. Le XIXe siècle, Éditions du Seuil, Paris 2011, s. 357–374.

Cortright, David, Peace. A History of Movements and Ideas, Cambridge University Press, Cambridge 2011.

de Ligt, Barthélemy, Contre la Guerre Nouvelle, Librairie Marcel Rivière, Paris 1928.

La paix créatrice. Histoire des principes et des tactiques de l’action directe contre la guerre, I og II, Librairie des sciences politiques et sociales, Paris 1934.

Pour vaincre sans violence. Réflexions sur la guerre et la révolution, Éditions Mignolet & Storz, Paris 1935.

The Conquest of Violence. An essay on War and Revolution, E.P. Dutton & Company, New York 1938.

Aksjonsplan mot all krig og all krigsforberedelse, Folkereisning mot krig, Norsk avdeling av War Resisters’ International, Oslo 1938.

Einstein, Albert, Einstein on Peace. Edited by Otto Nathan & Heinz Norden, Schocken Books, New York 1968.

«Erklärung des WRI-Rates in Wien 1968», i: Wolfram Beyer (red.), Widerstand gegen den Krieg. Beträge zur Geschichte der War Resisters’ International, Verlag Weber, Zucht & Co., Kassel 1980, s. 68–71.

Fyri, Torstein; Arne Hagen og A. F. Melby (red.), «Med buksekanten over knærne–». Oslo-speiderne gjennom 40 år, Oslo krets av Norsk Speidergutt-Forbund, Oslo 1951.

Grünewald, Guido, «War Resisters in Weimar Germany», i: Brock, Peter and Thomas P. Socknat (eds.), Challenges to Mars: Essays on Pacifism from 1918 to 1945, University of Toronto Press, Toronto 1999, s. 67–88.

«Hearings before a special committee on un-american activities house of representatives», Seventh-fifth congress, third session on H. Res. 82, vol. 1, Investigation of Unamerican Propaganda Activities in the United States, Washington 1938.

Hillcourt, William og Olave Baden-Powell, Baden-Powell. Mannen med de to liv, Ansgar forlag, Oslo 1966.

Jablonka, Ivan, «L’enfance ou le ‘voyage vers la virilité», i: Alain Corbain (red.), Histoire de la virilité 2. Le triomphe de la virilité. Le XIXe siècle, Éditions du Seuil, Paris 2011.

James, William, «The Moral Equivalent of War», McClure’s Magazine, August 1910, s. 463­–468.

Jeal, Tim, Baden-Powell, Yale University Press, New Haven and London 2001.

Kobler, Franz, , «Geleitwort des Herausgebers», i: Franz Kobler (red.), Gewalt und Gewaltlosigkeit, Handbuch des aktiven Pazifismus im Auftrage der internationale Kriegsdienstgegner, Notapfel Verlag, Zürich und Leipzig 1928, s. 9–14.

– «Ausdruck und Symbolik der Gewaltlosigkeit», i: Franz Kobler (red.), Gewalt und Gewaltlosigkeit, Handbuch des aktiven Pazifismus im Auftrage der internationale Kriegsdienstgegner, Notapfel Verlag, Zürich und Leipzig 1928, s. 319–324.

Kobler, Franz og Bart de Ligt, «Über die Taktik des aktiven Pazifismus», i: Franz Kobler (red.), Gewalt und Gewaltlosigkeit, Handbuch des aktiven Pazifismus im Auftrage der internationale Kriegsdienstgegner, Notapfel Verlag, Zürich und Leipzig 1928, s. 346–358

MacDonald, Robert H., Sons of the Empire. The Frontier and the Boy Scout Movement, 1890–1918, University of Toronto Press, Toronto 1993.

Marciuch, Martin, Hvordan forme gutter og jenter til helstøpte menn og kvinner? En undersøkelse av manns- og kvinneidealer i mellomkrigstidens norske speiderbevegelse, masteroppgave i idéhistorie, Universitetet i Oslo, IFIKK, vår 2019.

Mosse, George L., The Image of Man. The Creation of Modern Maculinity, Oxford University Press, Oxford 1996.

Nagy, Laszlo, 250 Million Scouts, Darntell, London 1985.

Nietzsche, Friedrich, Hinsides godt og ondt, Spartacus Forlag, Oslo 2009.

Moralens genealogi, Spartacus Forlag, Oslo 2010.

Menneskelig, altfor menneskelig, Spartacus Forlag, Oslo 2012.

Noordegraaf, Herman, «The Anarchopacifism of Bart de Ligt», i: Peter Brock and Thomas P. Socknat (eds.), Challenges to Mars: Essays on Pacifism from 1918 to 1945, University of Toronto Press, Toronto 1999, s. 89–100.

Ory, Pascal, «La virilité racontée aux jeunes», i: Jan-Jacques Courtine, Histoire de la virilité 3. La virilité en crise? Le XXe–XXIe siècle, Éditions du Seul, Paris 2011, s. 191–205.

Prasad, Devi, War is a crime against humanity: The Story of War Resisters’ International, War Resisters’ International, London 2005.

Rosenthal, Michael, The Character Factory. Baden-Powell and the Origins of the Boy Scout Movement, Pantheon Books, New York 1986.

Schaanning, Espen, Barneridderne. Baden-Powell og den norske speiderbevegelsen, Cappelen Damm, Oslo 2015.

Schlüpmann, Heide, «Radikalisierung der Philosophie. Die Nietzsche-Rezeption und die sexualpolitische Publizistik Helene Stöckers», Feministische Studien, Bind 3, hefte 1, 1984, s. 10–38.

Springhall, John. O., Youth, Empire and Society. British Youth Movements, 1883 – 1940, Croom Helm, London 1977.

Stöcker, Helene, «Kriegsdienstverweigerung», i: Walter Fabian og Kurz Lenz (red.), Die Friedensbewegung. Ein Handbuch der Weltfriedensströmungen der Gegenwart, Bund-Verlag, Köln 1985, s. 120–137.

«The Boy Scout Movement», i: The Advocate of Peace through Justice, vol. 71–72, 1909–1910, s. 231–232.

Denne artikkelen sto på trykk i Arr 4/2020
Følelser
Les også:
Speiderbevegelsens oppdragelsesideologi

Speiderbevegelsens oppdragelsesideologi

I 1907 samlet generalløytnant Robert Baden-Powell (1857−1941) 22 gutter, de fleste mellom 13 og 16 år, til en ukes sommerleir på øya Brownsea Island i Pool Harbour. Han ville prøve ut sine ideer om speiding for unge gutter.

Bokmelding av
Pfadfinden. Eine globale Erziehungs- und Bildungsidee aus interdisziplinärer Sicht