Kristine Bonnevie, professor ved Universitetet i Oslo fra 1912, tilhørte arvelighetsforskningens internasjonale elite på begynnelsen av forrige århundre. Det var en tid da humangenetikk var sterkt sammenvevd med eugenikk og rasehygiene og da mange ideer vi i dag gjenkjenner som rasisme ble ansett som vitenskapelige sannheter eller teorier. Denne artikkelen tar Bonnevie som utgangspunkt for å belyse hvor grensene gikk mellom vitenskap og ideologi i spørsmål om genetikk og eugenikk i datidens akademiske landskap, hvordan dette endret seg i løpet av 1920- og 1930-tallet og hvordan Bonnevie forholdt seg til dette.

Bonnevie hadde en sentral rolle da genetikken fikk sitt gjennombrudd som institusjonalisert vitenskap i Norge omkring første verdenskrig. Hun bidro til at tidens samfunnsmessige og politiske interesse for rasehygiene utløste ressurser til langsiktig, akademisk arvelighetsforskning. Samtidig arbeidet hun for å unngå at arvelighetsforskningen kom i miskreditt på grunn av overdrevne påstander om hva den kunne tilby av sikker vitenskapelige kunnskap å bygge rasehygienen på. Bonnevie bidro således til å trekke en grense mellom vitenskapelig ekspertise og pseudovitenskap.

Artikkelen drøfter imidlertid om ikke Bonnevie og hennes norske kolleger trakk denne grensen på en måte som innebar en akademisk legitimering av raseideer som kom til å danne grunnstammen i mellomkrigstidens rasistiske ideologier. Dette inkluderer selve ideen om rasehygiene, og dessuten ideen om at det finnes høytstående og lavtstående menneskeraser, at blonde nordiske mennesker er høytstående, at det er bra at disse får utbre seg på bekostning av andre raser, og at raseblanding ikke er bra. Ingenting tyder på at Bonnevie aktivt støttet slike synspunkter. Men dette tankegodset hadde et gjennomslag blant norske akademikere, og kritikk av disse ideenes vitenskapelige troverdighet inngikk ikke i Bonnevies arbeide med å skille vitenskap fra ikke-vitenskap i tiden omkring første verdenskrig.

I løpet av mellomkrigstida begynte imidlertid Bonnevie å markere tydeligere avstand til slike ideer, ogdenne endringen henger sammen med en transformasjon av den internasjonale vitenskapelige verden hun tilhørte. Grensene mellom humangenetisk vitenskap og eugenisk ideologi var gjenstand for dragkamp og forskyvninger. Ideer som framstod som relativt uproblematisk mainstream vitenskap omkring første verdenskrig, ble fra slutten av 1920-tallet gjenstand for opphetede, internasjonale fagdebatter der forskeres og fagmiljøers vitenskapelige troverdighet stod på spill. Disse debattene ble særlig polarisert etter at nazistene grep makta i Tyskland og satte en ekstrem variant av rasehygienen, dyrkingen av den nordiske rase og idealet om raserenhet ut i livet. Som deltaker i disse debattene, brukte Bonnevie sin vitenskapelige autoritet til å kritisere nazistenes raseideer og stemple disse som kvasivitenskap.

Samtidig som Bonnevie offentlig kritiserte nazistenes rasetenkning for å være pseudovitenskapelig, fortsatte hun imidlertid å samarbeide med tyske kolleger som var involvert i å utforme, iverksette og/ellerlegitimere Nazi-regimets rasepolitikk. Jeg argumentererfor at en sannsynlig hovedårsak til dette var et ideal om et klart skille mellom vitenskap og ideologi, at hun oppfattet sine internasjonalt anerkjente tyske samarbeidspartnere som seriøse vitenskapsmenn, og at hun unnlot å la politisk uenighet komme i veien for vitenskapelig samarbeid.

Institusjonaliseringen av humangenetikken, rasehygienen og ideer om rase

Kristine Bonnevie tilhørte den generasjonen av forskere som formet den nye disiplinen genetikk i etterkant av det forrige århundreskiftets gjenoppdagelse av Mendels arvelover. Hennes doktorarbeid (1906) tok utgangspunkt i den nylig oppdagede sammenhengen mellom arvefaktorer og kromosomer og undersøkte den fasen av kjønnscellenes utvikling der kromosomantallet reduseres og overkryssingen av arveegenskaper foregår. Selv om Bonnevies resultater ikke ble stående, var hennes arbeid et viktig bidrag til den internasjonale forskningsfronten og innebar at hun trådte inn i den internasjonale vitenskapelige eliten innen celleforskning, embryologi og den nye vitenskapelige disiplinen genetikk.^[i]

Bonnevie bidro til at genetikken for første gang ble institusjonalisert i Norge. Sammen med tre professorkolleger tok hun initiativ til opprettelsen av Institutt for arvelighetsforskning i 1916. Et av argumentene de benyttet overfor kollegiet, regjeringen og stortinget var at økt kunnskap om arv hos mennesker «vil komme til at øve sin virkning paa vort samfundsmæssige tankesæt og muligens også i tidens løp paa vor lovgivning og vore sociale foranstaltninger».^[ii] Samme år holdt Bonnevie et foredrag om arvelighetsforskningens «maal og midler» der hun framholdt

den store betydning baade videnskabelig og socialt set, av et indgaaende kjendskap til arvens lovmæssighet hos menneskene. Racehygienen har jo allerede som selvstændig forskningsgren, optatt arbeidet for at trække de praktiske konsekvenser av videnskapens resultater paa dette omraade.^[iii]

Hun begrunnet altså behovet for en mer langsiktig organisering og finansiering av arvelighetsforskningen med å vise til dens relevans for rasehygiene og sosialpolitikk. Hun advarte samtidig mot «å gi løfter som man senere vil ha vanskelig for å indfri». Siden dette var et område der «racehygienen, og efter den socialpolitikken, staar ferdig til at føre forskningens resultater ut i livet» var det «desto mere nødvendig at forskningen selv er klar og nøgtern m.h.t. sine maal saavel som sine midler».^[iv] I 1919 tok styret for det nye instituttet, med instituttleder Bonnevie i spissen, initiativ til opprettelsen av Norsk forening for arvelighetsforskning. Dette ble den viktigste møteplassen for norsk arvelighetsforskning i åra som fulgte.^[v]

Bonnevie var langt fra den eneste arvelighetsforskeren som viste til eugenikken for å argumentere for samfunnsrelevansen av sin forskning. Begrepet eugenikk ble utmyntet på 1880-tallet av Sir Francis Galton. Han var Charles Darwins nevø og regnes som grunnlegger av den såkalte biometrien som benyttet måling av fysiske og psykiske egenskaper og statistiske metoder i arvelighetsforskningen. Galton fryktet at det moderne samfunnet holdt liv i «mindreverdige» mennesker som ellers ville ha bukket under i kampen for tilværelsen. Galton og hans disipler ville motvirke dette gjennom offentlige tiltak for å påvirke samfunnsmedlemmenes biologiske reproduksjon. I Skandinavia og den tyskspråklige verden var det mer vanlig å snakke om rasehygiene enn om eugenikk, men til tross for at rasehygienen hadde et selvstendig opphav i Tyskland, så var det et stort overlapp mellom de to begrepene og bevegelsene. Både anglo-amerikanske eugenikere og tyske og skandinaviske rasehygienikere gikk inn for å forbedre den nasjonale befolkningens biologiske kvalitet ved å oppfordre eliten til å få flere barn og hindre fødsler av «åndssvake» barn eller andre bærere av antatt arvelige «mindreverdige» eller «defekte» egenskaper. Både blant eugenikere og rasehygieniker var det visse kretser som var mest opptatt av å verne en antatt «høytstående rase» mot å bli raseblandet med «lavtstående raser». Særlig i USA, Tyskland og Skandinavia var det mange eugenikere som dyrket idealet om en blond, blåøyd og høytstående nordeuropeisk mennesketype, den «nordiske» eller «germanske» rasen, som måtte vernes mot raseblanding og tilbakegang.^[vi] Denne ideen fikk sitt sterkeste politiske gjennomslag i Nazi-Tyskland.

Kristine Bonnevie og striden om Mjøens rasehygiene ca. 1914

Striden om boka Rasehygiene (1914), var et viktig bakteppe for opprettelsen av Institutt for arvelighetsforskning. Boka var skrevet av den norske apotekeren og kjemikeren Jon Alfred Mjøen. Den inneholdt et norsk program for rasehygiene og en vitenskapelig begrunnelse for dette programmet,^[vii] men møtte skarp kritikk fra anatomiprofessor Kristian Schreiner og hans kone Alette Schreiner, den unge forskeren Otto Lous Mohr og, ikke minst, fra Kristine Bonnevie.^[viii] Disse var personlige venner og utgjorde universitetets og landets fremste ekspertise på genetikk og rase. Ekteparet Schreiner hadde, i likhet med Bonnevie, startet sine karrierer med studier av kjønnscellenes kromosomer, og var nå i ferd med å vende interessen mot fysisk-antropologisk raseforskning. Mohr jobbet med kromosomstudier ved Universitetets anatomiske institutt under professor Schreiners ledelse og stod i 1914-1915 ved starten på en internasjonal karriere innenfor genetikken.

Bonnevie og hennes støttespillere avviste ikke ideen om rasehygiene. Parallelt med angrepet på Mjøen utga Alette Schreiner boka Slegtslivet hos menneskeneder hun blant annet gikk inn for temmelig radikale rasehygieniske tiltak,^[ix] og Bonnevie selv benyttet, som vi har sett, rasehygiene som argument for å skaffe bevilgninger til genetisk forskning. Mjøen var en konkurrent om offentlige midler og legitimitet. Han fikk aldri noen universitetsstilling. I stedet fortsatte han å drive sin rasehygieniske propaganda og forskning med base i den private institusjonen Vinderen biologiske laboratorium.^[x]

Med ordet rasei ordsammenstillingen rasehygiene, siktet Mjøen i første rekke til den nasjonale befolkningens biologiske kvalitet. Denne skulle ivaretas gjennom ulike former for «negativ rasehygiene» for å hindre fødsler av «mindreverdige» individer, «positiv rasehygiene» for å skaffe flere barn med «høyverdig» arvemateriale, og «profylaktisk rasehygiene»; å forhindre skadelige påvirkning på arvematerialet, noe som ifølge Mjøen blant annet kunne forårsakes av alkoholmisbruk. Mjøen framholdt at Norge hadde et særlig ansvar for å ivareta befolkningens biologiske kvalitet, siden Norge var et kjerneområde for den høytstående nordiske rase. Han hevdet dessuten at raseblanding kunne være skadelig.^[xi] Boka inneholdt altså en ide om en særlig høytstående nordiske rase som skulle vernes mot raseblanding. Det var imidlertid først i en senere utgave av Rasehygiene (1938) at denne ideen ble selve ledemotivet.^[xii]

Bonnevies kritikk mot Mjøen var ikke begrunnet med prinsipiell motstand mot rasehygienen, men mot hans overdrevne forestillinger om truende forfall, hans overoptimisme på vegne av sitt eget reformprogram, at han brakte vitenskapen i vanry ved å overdrive genetikkens evne til å tilby sikkert kunnskapsgrunnlag for en rasehygienisk politikk, og at hans framstilling av arvelæren var feilaktig og mangelfull. Kritikken for manglende vitenskapelighet innbefattet imidlertid ikke en kritikk av hans ideer om høytstående og lavtstående raser eller hans idealisering av den nordiske rase.^[xiii]

Samtidig som Bonnevie avviste Mjøen, så anbefalte hun boka Arvelighetslære og racehygiene (1914) av psykiatriprofessor Ragnar Vogt. Dette til tross for at hun, ifølge Vogts forord, «paa enkelte punkter nærer en anden opfatning» enn ham. Vogt satt i styret for Institutt for arvelighetsforskning fra 1916 og da Norsk forening for arvelighetsforskning ble opprettet på Bonnevies initiativ i 1919, gikk Vogt inn i styret sammen med Bonnevie og Mohr.^[xiv] Mjøen ble derimot nektet medlemskap.^[xv] Dette innebar en avvisning av Mjøens status som vitenskapsmann og en anerkjennelse av Vogts vitenskapelige ekspertise på feltet. Vogt stod imidlertid for mange av de samme synspunkter som Mjøen. Han var positiv til at «lavtstående» raser døde ut, og hevdet at raseblanding var skadelig: «De mest racerene folk har den bedste moralske rygrad», fordi «den fælles racemæssige konstitution medførte fælles idealer og ledetanker [...] og villighet til at bøie sig lojalt for de store fælles oppgaver».^[xvi] Vogt støttet dessuten ideen om at den «den blonde, blaaøiede, langskallede nordeuropæiske race» med sin «fremragende åndelige begavelse» hadde bidratt mer «til kulturutviklingen» enn noen annen rase, og at den norske rasehygienens oppgave var å ivareta denne rasens kvalitet i Norge og bidra til dens ekspansjon i verden.^[xvii]

Vogt bygget disse synspunktene på den populærvitenskapelige skribenten Ludwig Wilser. Wilser hevdet at germanerne hadde et uropphav i Skandinavia og var identisk med den opprinnelige indoeuropeiske (eller «ariske») urrasen, som hadde skapt den vestlige sivilisasjon og var skjebnebestemt til å styre verden. Ideen hadde et sterkt gjennomslag i den tyske høyre-nasjonalistiske völkisch-bevegelsen som vokste fram fra 1890-tallet, og den ble senere et ledemotiv i nazismen.^[xviii] Wilsers ideer var ideologisk ladet og vitenskapelig omstridt, men presenteres som uproblematisert populærvitenskap i Vogts bok. Bakgrunnen for dette kan ligge i at Wilsers ideer på begynnelsen av 1900-tallet hadde en viss oppslutning innen både tysk og norsk vitenskap i form av skoleretningen antropososiologi. Dette var en sammenkobling av nordisk-germansk raselære, sosialdarwinistisk samfunnstenkning og antropometrisk «skallemålende» raseforskning. Antropososiologene delte gjerne Europas befolkning inn i tre hovedraser med ulike psykologiske karaktertrekk og forklarte kultur- og samfunnsforhold som et produkt av kampen for tilværelsen mellom disse rasene.^[xix]

Antropososiologien var en viktig inspirasjonskilde for den norske militærlegen Carl Arbo. Han ble en foregangsmann for etableringen av fysisk-antropologi som vitenskap i Norge da han i regi av Det norske vitenskapsakademi publiserte en rekke statsfinansierte undersøkelser av befolkningens rasesammensetning på 1890-tallet. Også professor Gustav Adolf Guldberg, som var pådriver for fysisk antropologisk forskning ved Universitetets anatomiske institutt, refererte til antropososiologien da han i 1904 fikk vitenskapsakademiet med på planer om en stor fysisk-antropologisk kartlegging av Norge.^[xx] Den fremste norske talsmann for antropososiologien var imidlertid geologen, frilansforskeren og statsstipendiaten Andreas M. Hansen. Hans mye omtalte bok Norsk folkepsykologi(1899) var en samfunnsanalyse basert på en ide om at nasjonen hadde røtter i to raser. Regionale forskjeller i folkelynne og politiske spenninger i befolkningen hadde rot i motsetningen mellom en tilbakeliggende og bakstreversk rase av vestnorske, mørke kortskaller og en dynamisk og fremskrittsrettet rase av blonde, østnorske langskaller; den germanskspråklige «ariske» rase, som utgjorde nasjonens egentlige opphav.^[xxi]

I mellomkrigstida ble dette tankegodset videreført av militærlegen Halfdan Bryn, som var bror til Bonnevies svoger, og drev fysisk-antropologisk forskning i samarbeidet med ekteparet Schreiner og Universitetets anatomiske institutt. Målet var å kartlegge den geografiske fordelingen av ulike «raseelementer» i befolkningen, og belyse førhistoriske folkevandringer og bosettingshistorie. Bryn tilla imidlertid denne forskningen rasehygienisk relevans, idet han tilla raser ulik biologisk verdi og antok at raseblanding er skadelig. Utover på 1920-tallet forfektet han med økende iver ideen om en nordisk-germansk eliterase, og utviklet et nært vennskap med sjefsarkitekten bak «den nordiske tanke», Hans F. K. Günther, som ble en viktig nazi-tysk raseideolog. Bryn møtte økende motstand i Norge fra slutten av 1920-tallet, men var lenge et anerkjent medlem av det norske vitenskapelige miljøet^[xxii], og det er ingenting som tyder på at Bonnevie tok avstand fra ham. I motsetning til Mjøen, ble han tatt opp i Norsk forening for arvelighetsforskning, etter forslag fra et styre bestående av Vogt, Bonnevie og Mohr,^[xxiii] og i 1925 bistod han Bonnevie med å samle inn fingeravtrykk til bruk i hennes arvelighetsforskning.^[xxiv]

Rasehygienisk tenkning preget av idealer om raserenhet og ideen om den nordisk-germanske rase hadde et visst gjennomslag i det norske akademiske miljøet. Bonnevie ser ikke ut til å ha forfektet slike ideer selv. Men i tiden omkring første verdenskrig, da hun arbeidet aktivt med å etablere arvelighetsforskningen som en egen disiplin med et universitetsinstitutt og gjennom opprettelsen av Norsk forening for arvelighetsforskning, så er det ingenting som tyder på at hun problematiserte disse ideene. Tvert imot; menn som forfektet slike ideer var blant hennes alliansepartnere i arbeidet med å trekke opp en grense mellom vitenskapelighet og uvitenskapelighet.

Fingeravtrykk, rase og intelligens

En av årsakene til at rasistiske ideologier kunne få et sterkt gjennomslag i mellomkrigstiden, var at de kunne trekke veksler på allment utbredte forestillinger om at menneskeheten kunne inndeles i høytstående og lavtstående raser. Dette var en forestilling som blant annet kunne hente legitimitet fra mainstream vitenskap. Forestillinger om et hierarki av raser påvirket også Bonnevies forskning.

På 1920-tallet drev Bonnevie omfattende forskning på papillarmønstre(det vil si fingeravtrykk) et forskningsfelt med røtter tilbake til Sir Francis Galton; Charles Darwins fetter. Galton var en founding father for både eugenikken og for biometrien, en eksakt, kvantitativ tilnærming til studiet av biologisk variasjon og arv hos mennesker. På 1890-tallet lanserte han den inndelingen av fingeravtrykk i tre hovedtyper som fremdeles i dag danner grunnlag for bruken av fingeravtrykk til personidentifisering. Galtons system var imidlertid også utgangspunkt for en eugenisk og evolusjonsbiologisk forskningsretning som tok for seg fingeravtrykkenes nedarving og evolusjon og søkte etter koblinger til rase, kriminelle tilbøyeligheter, psykiske avvik og intelligens.^[xxv]

Bonnevies arbeid hadde utgangspunkt i denne forskningstradisjonen. På den andre internasjonale eugeniske kongress i USA i 1923 framla hun en studie basert på fingeravtrykk fra 24518 norske kriminelle og sammenligningsmateriale hentet fra publiserte fingeravtrykksstudier fra andre land. Her framholdt hun blant annet at Galtons fingeravtrykkstyper (buer, slynger og virvler) opptrådte med ulik hyppighet i forskjellige raser. Virvler var mest vanlig blant øst-asiater. Buer var mer utbredt blant nord-europeere. Bonnevies undersøkelser hadde blant annet utgangspunkt i arbeidene til det amerikanske forskerparet Harris Wilder og Inez Whipple.^[xxvi] I likhet med andre forskere som arbeidet i tradisjonen etter Galton, utforsket ekteparet Wilder og Whipple papillarmønstrenes evolusjonshistorie ved å sammenligne mønstre i hender og fotsåler hos ulike «menneskeraser» og hos andre pattedyr. De framholdt at den evolusjonært eldste mønstertypen hos høyere primater var en virvel konsentrert omkring et forhøyet punkt på tåballene og fingertuppene, og at denne virvelen så utviklet seg til slynger og til slutt buer.^[xxvii]

Bonnevie tok også utgangspunkt i tidligere forskning som hadde antydet sammenhenger mellom psykologiske egenskaper og papillarmønstre.^[xxviii] Hun viste blant annet til en artikkel av franskmannen R. Forgeot, som tok for seg fordelingen av papillarmønstre mellom raser og konkluderte med at «tilbakstående, primitive raser» er karakterisert av sirkelformede eller eliptiske papillarmønstre.^[xxix] Bonnevie ville klarlegge om Galtons tre fingeravtrykkstyper (virvler, buer og sløyfer) var koblet til – ikke bare raser – men også forskjeller i intelligens.^[xxx] Derfor innledet hun et samarbeid med IQ-test-eksperten Johan Lofthus. Han var skolepsykiater i Oslo og utviklet IQ-tester for å skille ut åndssvake barn til spesialskolen. Lofthus var også en pådriver for rasehygienisk sterilisering av åndssvake, idet han antok at «åndsvakhet» (dvs en IQ under 75) i hovedsak var arvelig.^[xxxi] I 1926 publiserte hun resultatet av en sammenligning mellom 535 «svakt begavede» spesialskoleelever med ca. 300 «normale» individer.^[xxxii] Hun fant ingen statistisk sammenheng mellom Galtons tre fingeravtrykkstyper og intelligens, men hevdet derimot å kunne vise at IQ var statistisk korrelert med andre kjennetegn ved fingeravtrykkene enn de Galtonske typene. Barn med lav IQ hadde visstnok flere uvanlige typer av fingeravtrykk, og forskjellen mellom hver fingers avtrykk var større enn hos normale barn.^[xxxiii]

Bonnevie mente altså å kunne knytte forskjeller i fingeravtrykk både til rase og til intelligens, men rase og intelligens var koblet til fingeravtrykkene på ulike måter. Dette kunne tolkes som en avkreftelse av en forestilling om at det finnes en evolusjonær sammenheng mellom intelligens og rase og at denne kom til uttrykk i fingeravtrykkene. Dette drøftes imidlertid ikke av Bonnevie. Det synes ikke å ha vært hennes anliggende verken å bekrefte eller avkrefte ideer om høytstående og lavtstående raser. Hennes hovedanliggende var å finne de genetiske årsakssammenhengene bak papillarmønstrene. Med dette formålet satte hun på slutten av 1920-tallet i gang med omfattende forskning på menneskefostre. Ideen var at framveksten av papillarmønsteret ble påvirket av formen og strukturen på fosterets fingertupp. Det var dette, og ikke papillarmønstrene i seg selv, som var styrt av arvelige «rase- eller familieanlegg». For å forstå de genetiske årsaksammenhengene bak papillarmønstrene måtte hun altså undersøke fingertupper fra menneskeembryoer på ulike vekststadier. Hun tenkte seg blant annet at fingertuppenes og papillarmønsterets utforming kunne være påvirket av nerveutviklingen i fosterets fingre. Dette, antok hun, kunne være en forklaring på de statistiske sammenhengene mellom variasjoner i IQ og fingeravtrykk, ved at både fingeravtrykk og psykologiske egenskaper ble påvirket av nervesystemets utvikling.^[xxxiv]

Endrede holdninger til rasehygiene og rase

Fra midten av 1920-tallet og utover på 1930-tallet ytret Bonnevie seg mer kritisk til rasehygienen. I 1915 hadde hun holdt et foredrag der hun framholdt at forbedring av «slegtsarven» måtte vente til man hadde fått tilstrekkelige vitenskapelige kunnskaper, men også at man på sikt måtte «søge at hindre utviklingen af de daarlige egenskaber og fremme de gode, for paa den maade at forbedre racen».^[xxxv] I et intervju ni år senere avviste hun derimot både muligheten og ønskeligheten av å «forbedre raserne» gjennom «samfundsmessig utvelgelse». Hun påpekte at det ikke fantes objektive kriterier for å avgjøre ønskeligheten av en arvelig egenskap. Rasehygienen var dessuten vanskelig gjennomførbar, siden de færreste bærere av uønskede egenskaper kunne identifiseres. Arvelige defekter var gjerne resultat av et samspill mellom flere miljø- og arvefaktorer eller de var knyttet til recessiv arv, slik at de bare kom til uttrykk når de ble arvet i dobbel dose. Vitenskapen tilsa derfor «den aller største forsiktighet overfor enhver form for racehygieniske inngrep».^[xxxvi]

Bonnevie var imidlertid ikke konsekvent. I et foredrag i 1931 var argumentasjonen snudd på hodet: Nettopp fordi «de vikende (recessive) anlegg kan ligge skjult […] bør individer som bærer uheldige egenskaper ikke forplante sig.»^[xxxvii] I begge de to kildene tonet hun imidlertid ned behovet for å forbedre befolkningens arvelige egenskaper og vektla i stedet behovet for sosiale reformer som kunne gi mennesker mulighet til å «fremelske sine gode legemlige og åndelige arveegenskaper, og nedkjempe de mindre gode».^[xxxviii]

Lignende synspunkter, som var karakteristiske for Bonnevie, hevdet hun også i et foredrag i Studentersamfunnet i Trondheim i 1939. Denne gangen var de imidlertid vevd inn i en kritikk av idealet om raserenhet og av «diktaturstatenes rase-ensretting». Med henvisning til arvelovene gikk hun inn for en «socialpolitikk, hvis fremste oppgave det var å utvikle den høiest mulige menneskekvalitet». Det skulle ikke skje gjennom rasehygiene, men ved å gi mennesker mulighet til å utfolde sine nedarvede potensialer. Det «kanskje viktigste» var å tilrettelegge for barns «karakterutvikling» basert på kunnskap om den store variasjonen i deres medfødte egenskaper. Naturen arbeidet for å frembringe størst mulig genetisk variasjon, hevdet Bonnevie, og dette var en fordel for menneskeslekten og samfunnet. «I vårt kultursamfund finnes ingen rene raser», og «en rendyrking av en rase er derfor et alvorlig skritt mot naturen».^[xxxix]

Mens tida omkring første verdenskrig hadde vært en storhetstid for rasehygiene og rasetenkning, oppstod det fra slutten av 1920-tallet en økende polarisering, problematisering og politisering av rasespørsmål, særlig etter nazistenes maktovertakelse i Tyskland i 1933. Flere genetikere, antropologer og eugenikere støttet naziregimets rasepolitikk. Andre tok sterk avstand og rettet vitenskapelig kritikk mot raseideer som til da hadde vært lite problematisert. Dette gjelder særlig idealiseringen av rene raser, dyrkingen av den nordisk-germanske rase og den ortodokse eugenikkens overdrevne tro på muligheten av å identifisere og luke ut dårlig arvemateriale.^[xl] Bonnevies foredrag føyer seg inn i rekken av slike kritiske innspill.

Bonnevies stadig mer kritiske holdning til raseideer og ortodoks eugenisk tenkning synes også å ha påvirket hennes relasjoner til den internasjonale rasehygieniske bevegelsen. Konflikten om Mjøen i 1915 hadde bidratt til at det norske fagmiljøet aldri ble formelt innlemmet i den organiserte internasjonale eugeniske bevegelsen. Mjøen hadde en sentral posisjon i International Federation of Eugenics Organizations (IFEO), som sprang ut av de internasjonale eugeniske konferansene i London i 1912 og New York i 1921. Dette var rasehygienens viktigste internasjonale organisasjon. Den arbeidet for å vitenskapeliggjøre rasehygienen og var lenge også den viktigste internasjonale organisasjonen for humangenetisk forskning. IFEOs ledelse ønsket seg Norges ledende genetiker som medlem, og førte fra 1920 til 1927 en kontinuerlig dialog med Kristine Bonnevie, uten å få et endelig svar.^[xli]

Mjøens posisjon i organisasjonen var en hovedårsak til Bonnevies vegring, siden dette, i hennes øyne, svekket organisasjonens vitenskapelige troverdighet. IFEO omfattet både vitenskapsfolk og rasehygieneaktivister. Bonnevie ønsket en mer rendyrket vitenskapelig organisasjon. Dette hindret henne ikke i å ønske seg Ragnar Vogt inn i organisasjonen, dersom bare Mjøen røk ut. Det hindret henne heller ikke fra å reise til New York for å legge fram de første resultatene av sine fingeravtrykksstudier på The Second International Eugenics Congress som ble arrangert av IFEO i 1921.^[xlii]

I 1927 kom de økte motsetningene i den eugeniske bevegelsen til uttrykk i forbindelse med en IFEO-konferanse i Amsterdam. Blant deltakerne var Kristian Schreiner, Kristine Bonnevie og Jon Alfred Mjøen. Mjøen holdt et innlegg om skadelige effekter av raseblanding som vekket heftig motstand blant annet fra de andre norske deltakerne.^[xliii] På møtet ble Charles B. Davenport valgt til president. Han var en ledende amerikansk genetiker, direktør for Cold Spring Harbor Laboratory og forfatter av den allerede i samtiden omstridte boka Race Crossing in Jamaica. Den skulle vise at «raseblanding» mellom svarte og hvite førte til psykologisk og fysiologisk tilbakegang og var en parallell til Mjøens forskning på «raseblanding» mellom samer og nordmenn. Under Davenports ledelse ble IFEO i økende grad dominert av en internasjonal klikk av ortodokse rasehygienikere som dyrket idealer om raserenhet og som gikk inn for radikale rasehygieniske tiltak, og de fikk etter hvert nære relasjoner til Hitler-Tyskland.^[xliv]

Bonnevie hadde kjente Davenport siden 1907, da hun besøkte hans laboratorium, og han hadde i årevis forsøkt å rekruttere henne til IFEO.^[xlv] Etter Amsterdam-konferansen synes forholdet å ha kjølnet og året etter ble i stedet Halfdan Bryn valgt inn i IFEO som representant for norsk vitenskap. I åra som fulgte møtte Bryn økende kritikk for sine raseideer fra Schreiner og følte seg isolert i norsk akademia. Samtidig ble IFEO mer og mer marginalisert som vitenskapelig arena. Den tredje internasjonale eugeniske kongressen i New York i 1932 fikk en langt mer beskjeden oppslutning enn 1921-kongressen. Bonnevie var blant dem som glimret med sitt fravær.^[xlvi] Dette til tross for at hun, samme høst som konferansen fant sted, faktisk var i New York for å forelese ved Columbia University.^[xlvii]

Det var genetikeren og zoologiprofessoren L. C. Dunn som hadde invitert Bonnevie til New York, og dette var starten på et nært vennskap og samarbeid. To år senere kom Dunn på gjenvisitt for å tilbringe et år som gjesteforsker i Oslo,^[xlviii] samtidig som han sluttførte et oppdrag med å evaluere virksomheten til Eugenics Record Office. Denne institusjonen hadde en nøkkelrolle i utvikling og gjennomføring av eugeniske tiltak i USA og var tilknyttet Cold Spring Harbour Laboratories under Charles B. Davenports ledelse. Dunns negative vurdering bidro til at Eugenics Record Office ble stengt i 1939.^[xlix]

Dunn støttet eugenikken som prinsipp, men kritiserte eugenikere for misbruk av vitenskapelige argumenter. Han avviste at det er skadelig å blande raser og framholdt at genetisk mangfold og «raseblanding» var en forutsetning for en sunn befolkning. De synspunkter Dunn representerte fikk et dominerende gjennomslag etter andre verdenskrig. Omkring 1950 tok UNESCO initiativ til en internasjonal vitenskapelig konsensuserklæring om rasespørsmålet. Resultatet var to relativt likelydende erklæringer, preget av henholdsvis samfunnsforskere (1950) og biologer (1951). De var et gjennombrudd i oppgjøret med vitenskapelig rasisme. 1951-erklæringen ble ført i pennen av Dunn.^[l] Den bygget til dels på synspunkter som flere av de involverte ekspertene hadde framsatt allerede før og under krigen, blant annet i bøker som We Europeans av Julian Huxley og A.C. Haddon fra 1935, Heredity, Race and Society av L.C. Dunn og Th. Dobzhansky fra 1948, Man's most dangerous myth av Ashley Montagu fra 1942 og Arv och ras/Race, Reason, Rubbish av Gunnar Dahlberg fra 1940/1942.

I motsetning til disse internasjonalt ledende genetikerne og antropologene skrev aldri Bonnevie pamfletter, artikler eller folkeopplysningsbøker om rasespørsmål. Og det var andre enn henne som formidlet vitenskapelig antirasisme i den norske offentligheten, slik som sosialisten og medisineren Karl Evang og lingvisten Alf Sommerfelt med bøkene Rasepolitikk og reaksjon (1934)og Hva er rase? (1939). Alt tyder allikevel på at hun tilhørte den gruppen av internasjonalt toneangivende genetikerne som på 1930-tallet stod opp mot ortodoks rasehygienisk tenkning både i den norske offentligheten og i det internasjonale samfunnet.

Da IFEO i 1940 i samarbeid med tyske rasehygienikere (blant dem Eugen Fischer) og tyske nazimyndigheter, planla en ny internasjonal eugenikk-kongress, denne gang i Wien (i det nylig annekterte Østerrike) stod Bonnevie sammen med blant andre O. L. Mohr på en liste over uønskede deltakere fordi hun ble oppfattet som en regimekritiker.^[li] Under den tyske okkupasjonen gjorde hun motstand mot nazifisering av universitetet. I 1942 opprettet NS-regjeringen et nytt Universitetsinstitutt for arvebiologi. Målet var å fremme den nye tidens rasehygiene og være en motvekt mot det eksisterende Instituttet for arvelighetsforskning. Den mektige tyske genetikeren Eugen Fischer trakk i trådene fra Berlin. Han beskrev både sosialisten Mohr, og den, ifølge Fischer, halvt jødiske Bonnevie som motstandere i prosessen.^[lii] Mohr ble arrestert allerede i 1941 for sin åpne antinazisme og ble etter en periode i fangenskap forvist fra hovedstaden. Bonnevie forble på universitetet. Der bidro hun, ifølge universitetshistoriker Jorunn Sem Fure til å gjøre arbeidshverdagen vanskelig for det nye instituttets leder, hennes tidligere student Thordar Quelprud som aldri fikk sving på instituttet og meldte seg ut av Nasjonal Samling i 1944.^[liii]

Bonnevies relasjoner til kolleger i Nazi-Tyskland

Til tross for sin kritikk av nazismen fortsatte imidlertid Bonnevie helt fram til krigsutbruddet å samarbeide med tyske kolleger som var involvert i å utforme, legitimere og iverksette Nazi-regimets rasepolitikk. I 1940 ferdigstilte hun et 100-siders kapittel om genetisk utviklingsfysiologi til det store verket Handbuch der Erbbiologie des Menschen.^[liv] Det var redigert av den anerkjente genetikeren Günther Just som hadde vært medlem av NSDAP siden 1933, og var involvert i partiets rasepolitiske arbeid.^[lv] Bonnevies bidrag var en apolitisk vitenskapelig tekst. Hennes deltakelse i prosjektet må imidlertid ha vært med på å øke verkets vitenskapelige legitimitet. Og til tross for verkets rent vitenskapelige profil, var det ikke helt ideologisk nøytralt.

Bonnevies kapitler inngikk i introduksjonsbindet, som avsluttes med tre kapitler om «rasebiologi» av Heidelberg-professor Ernst Rodenwaldt. Rodenwaldt var kjent for sin forskning på raseblanding og hadde en sentral rolle i IFEO og blant tyske rasehygienikere. Hans tekst tilkjennegir en implisitt vitenskapelig anerkjennelse av de grunnideer nazistenes rasepolitikk var bygget på. Han hevdet at raser har ulik mentalitet, at raseblanding medfører psykologisk disharmoni, at rasens nedbryting gjennom bastardisering med fremmede raser fører til kulturell stillstand eller tilbakegang, og at blandingsfolk og blandingsstater ikke er i stand til å opprettholde sin selvstendighet. Bare ved å unngå enhver nedbrytning av folkekroppen har rasen en framtid.^[lvi] Dette skulle skje ved å sjalte ut alle degenerte raselementer, fremme verdifulle elementer, hindre innvandring av fremmede raseelementer og utstøte fremmede raseelementer fra folkekroppen.^[lvii]

Det er lite sannsynlig at Bonnevie manglet kunnskap om sine tyske samarbeidspartneres relasjoner til Nazi-regimet. I 1935 hadde hun en artikkel om arvelige hjerneanomalier på trykk i tidsskriftet Der Erbartzt − Arvelighetslegen – et tidsskrift som hadde blitt etablert året før for å hjelpe tyske leger med å identifisere pasienter som skulle tvangssteriliseres i henhold til den nye nazistiske steriliseringsloven.^[lviii] Bonnevies arkiv inneholder programmatiskeartikler om rasehygiene skrevet av redaktøren Ottmar Freiherr von Verschuer. Disse har hun mottatt fra forfatteren personlig og de levner ingen tvil om hva han stod for.^[lix]

Bonnevie hadde også en relasjon til Verschuer gjennom sin protegè, den tidligere nevnte Thordar Quelprud, som i 1931−1934 arbeidet under Verschuer som gjesteforsker ved Kaiser-Wilhelm-Institut für Anthropologie, menschliche Erblehre und Eugenik (KWI-A). Det var antakelig Bonnevie skaffet ham plass i Verschuers forskergruppe, og da han kom hjem ble han stipendiat ved Bonnevie’s Institutt for arvelighetsforskning og sekretær for Norsk forening for arvelighetsforskning, samtidig som han meldte seg inn i Nasjonal Samling.^[lx]

Bonnevies arkiv inneholder også en tale fra 1933, der Eugen Fischer, Tysklands ledende humangenetiker, erklærer sin lojalitet til det nye regimet. Fischer var von Verschuer’s overordnede ved Kaiser-Wilhelm-Institut für Anthropologie, menschliche Erblehre und Eugenik. Dette var en Tysklands viktigste forskningsinstitusjoner på sitt felt, og etter Hitlers maktovertakelse inngikk Fischer og instituttet det historikeren Sheila Faith Weiss har beskrevet som en pakt med djevelen. I talen hyller Fischer den nye tid, ønsker velkommen en ny pakt mellom politikk og vitenskap og stiller sin vitenskapelige ekspertise og prestisje til rådighet for nazi-regimet.^[lxi]

En av de viktigste ressursene som Fischer og von Verschuer hadde å tilby nazistene, i bytte mot forskningsmidler, konsulentoppdrag og institusjonelt handlingsrom, var vitenskapelig legitimering av rasepolitikken. For å styrke rasepolitikkens legitimitet overfor egen befolkning og overfor det internasjonale samfunn, var det viktig for regimet at Fischer og Verschuer og deres kolleger greide å opprettholde sine internasjonale vitenskapelige nettverk.^[lxii]Slik sett kan det hevdes at Bonnevie gjennom sitt samarbeid med Verschuer og Just fungerte som en nyttig idiot for herrene i Berlin.

Konklusjon

Det er viktig å understreke at Bonnevie selv aldri forfektet en rasistisk rasehygiene av det slaget Vogt, Bryn eller Davenport målbar, fokusert på ideen om et rasehierarki og idealisering av raserenhet og den nordiske rase. Omkring første verdenskrig, da genetikken hadde sitt gjennombrudd som institusjonalisert vitenskap i Norge, gjennom opprettelsen av Institutt for arvelighetsforskning og Norsk forening for arvelighetsforskning under Bonnevies ledelse, så var imidlertid mainstream vitenskap både i Norge og internasjonalt preget av ideer som vi i ettertid gjenkjenner som vitenskapelig rasisme. Jeg har argumentert for at Bonnevie på denne tiden – i likhet med flertallet av sine kolleger – forholdt seg til disse ideene som vitenskapelige ideer. De var innenfor, ikke utenfor, vitenskapen.

Senere, når Bonnevie på 1930-tallet brukte sin vitenskapelige autoritet til å gjendrive «diktaturstatenes rase-ensretting», innebar dette at ideer hun tidligere hadde behandlet som vitenskapelige nå ble stemplet som kvasivitenskap. Men hun argumenterte også nå ut fra et «rent» vitenskapelig ståsted mot det hun anså som uvitenskapelig ideologi. Dette har bakgrunn i at både hun og hele det vitenskapelige landskapet hun tilhørte var forandret. Ideer som tidligere var mainstream var nå omgitt av konflikt, og det hadde vokst fram et antirasistisk ståsted innen vitenskapen, som Bonnevie sluttet seg til.

Til tross for dette fortsatte hun altså å samarbeide med tyske kolleger som brukte sin vitenskapelige autoritet til å forsvare nazismen. Det er sannsynlig at dette paradokset i stor grad kan forklares med at Bonnevies tilnærming til «de farlige grensemerker for videnskap og politikk» var karakterisert av en sterk skepsis mot å blande vitenskap og politikk, slik hennes biografer Nordal, Hessen og Lie påpeker,^[lxiii] og av et forsvar for en ren og ideologiuavhengig vitenskap. Kaiser-Wilhelm-Institut für Anthropologie, menschliche Erblehre und Eugenik var et verdensledende sentrum for den grenen av biologien som Bonnevie arbeidet med, nemlig utviklingsgenetikk; forskning på årsakskjeden som fører fra genene og fram til et embryos ferdig utviklede egenskaper. Feltet fikk lite oppmerksomhet fra engelskspråklige genetikere, men var et satsingsfelt for Eugen Fischer og von Verschuer. Skulle Bonnevie delta i det internasjonale ordskiftet på sitt felt, kan det ha vært vanskelig å komme utenom det nazifiserte tyske fagmiljøet. Idealet om et klart skille mellom vitenskap og politikk, kan ha gjort det det mulig for henne å ikke la politisk uenighet komme i veien for faglig samarbeid. Samarbeidet bidro uansett i denne sammenhengen til å gi vitenskapelig legitimitet til ideer som hun selv beskrev som farlig kvasivitenskapelig ideologi og som hun i andre sammenhenger bidro til å bekjempe.