Kroppslig beredskap for andre

Kroppslig beredskap for andre

Et sosiologisk blikk på kvinners helse og «mystiske» sykefravær

Av Ulla-Britt Lilleaas

Oktober 2015

Årsaken til kvinners høye sykefravær og høyere uføreandeler er kompleks og kan ikke alltid gripes av foreliggende statis­tikk. I denne artikkelen ønsker jeg å vise at kvalitativ forsk­ning gir muligheter til å gå bak statistikkens over­ordnede kategoriseringer og gi økt innsikt.

Debatten om kvinners sykefravær har dukket opp fra tid til annen i norsk presse uten at noen er blitt noe særlig klokere på hvorfor kvinner har et høyere sykefravær enn menn.0 Debattene har sirklet rundt tre hypoteser: Er fraværet yrkesrelatert (trøste- og bære-yrkene), er det kvinners omsorgsbyrde eller er det biologiske forskjeller som påvirker kvinners helse? Sykefraværet har gått opp og ned. Nå går det ned, men likevel blir det påpekt av de førende sykefraværsforskerne at kjønnsforskjellene øker. Det er et funn som de samme forskerne ikke på langt nær kan forklare og som derfor beskrives som «mystisk». Andre forskere er uenig, og hevder på sin side at det ikke er kjønnsforskjellene som er det spesielle i Norge, men at det totale sykefraværet er høyere enn i andre land. Noen mener også at vi har for lite fokus på at menn har et lavere sykefravær enn kvinner1 Uenigheten om fakta de siste årene har gått på tre plan. Det ene er hvordan sykefraværet virkelig ser ut i det norske samfunnet. Det andre handler om forklaringer på hvorfor kvinners fravær er høyere enn menns. Et tredje, på det mer politiske plan i debatten, handler om hva kan vi gjøre for å redusere sykefraværet.

Før jeg søker å vise at kvalitative metoder er nødvendig for å gripe det uforklarlige, skal jeg innom noen av debattene som har gått om kvinners høyere sykefravær. Jeg skal starte med å gi noen eksempler på hva som er blitt sagt i ­debat­ten, og hvilke argumenter som fremmes fra den faglige ekspertisen, og dernest komme med forsøksvise svar på hvorfor det er slik. Det er særlig to av sykefraværsdebattene som i større grad enn andre har hatt fokus på kvinners arbeids- og trygdemoral. Den ene debatten gikk på 1990- tallet og den andre kom rundt 2009, og fortsatte fram til 2014. Hvilke spørsmål som ble debattert og hvor konflikt­linjene gikk i den første debatten er viktig for å forstå den som har foregått i nyere tid.

1990-årenes sykefraværsdebatt

Ifølge historikeren Anniken Hagelund, som har analysert de politiske sykefraværsdebattene fra 1978 fram til 2013, har kampen om å forstå sykefraværet ligget i «ulike datakilder, ulike faglige tilnærminger og ulike politiske sensibiliteter».2 I dette ligger det også en kamp om ulike definisjoner av helse og sykdom. Deltakerne i sykefraværsdebattene har vært forskere, medisinere og politikere. Bakgrunnen for debattene har som nevnt vært at særlig kvinners sykefravær har steget i perioder og politikernes bekymring har vært kostnadene for velferdsstaten.3 På 1990-tallet ble den person­lige trygdemoralen trukket fram, og spørsmålet som ble diskutert blant fagfolk, var om sykmelding hadde blitt en bek­vem mulighet til fravær.4 Et annet spørsmål var om helsetilstander ble forstått som sykdom uten å være det. I en utredning fra 1990 om sykelønnsordningen ble det foreslått å dra en klarere grense mellom frisk og syk.5 Arbeidslinja ble det politiske slagordet, man skulle bort fra trygdelinja, og det ble viktig å skape effektive tiltak mot videre vekst i antall stønadsmottakere.6 Debatten den gang kom fra medisinsk hold, og det var utviklingen av såkalte ubestemte kroniske smerter blant kvinner som var den store bekymringen. Diskusjonen startet da statistikken viste en økning i langtidsfraværet blant kvinner og at den lidelsen som økte mest var fibromyalgi, en diagnose uten kjent årsak som i særlig grad rammet kvinner.7 Tiltakene og innskjerpingen som skjedde førte til at den syke fikk mer ansvar for å bli frisk. Tanken var at sykdom ikke skulle være et hinder for arbeid, og det ble enda viktigere å klargjøre hva arbeidstakeren kunne gjøre med sin restarbeidsevne selv om hun var syk.8

I det første tiåret etter 2000-årsskiftet var sykefraværet mer svingende,9 men i 2009 så man en stigning i fraværet og debatten fikk ny kraft. En rapport fra NAV om vekst i sykefraværet bidro til en kjønnsrolle- og likestillingsdebatt,10 og den rødgrønne regjeringen valgte å oppnevne et hurtig­arbeidende ekspertutvalg ledet av psykologen Arnstein Mykletun. Utvalgets mandat var å komme med effektive tiltak for å redusere sykefraværet. I det følgende skal jeg vise til typiske forståelser og argumenter som har blitt gjentatt i debatten som fulgte etter Mykletun-utvalgets rapport. Det var i stor grad Aftenposten som kjørte saken med hjelp av sentrale sykefraværsforskere og mange forklaringer ble framsatt og diskutert.

Det mystiske sykefraværet – debatten etter 2010

Mykletun-utvalgets rapport kom i 2010,11 og en av konklu­sjonene var at kvinners sykefravær nå var 50 prosent høyere enn menns. Det ble spekulert i hvorfor det var slik. Selv om forskerne tok høyde for dobbeltarbeid, svangerskap og yrke, ble noe av fraværet framstilt som uforklarlig. I mediedebatten som fulgte var det flere forskere som sa seg uenige med utvalgets konklusjoner om årsaker og spesielt med bruken av statistikk i rapporten.12 Debatten toppet seg i 2012 da den nyslåtte arbeidsministeren Anniken Huitfeldt skrev i en kronikk på nettsiden Ytring (NRK) at det nå er på tide å ta en åpen debatt om kvinners sykefravær.13 Her går hun hardt ut mot kvinners sykefraværspraksis og kaller det høye fraværet «et lite mysterium» og spør om jobben er viktigere for menn enn for kvinner: «Kan det hende at menn går på jobb selv om de hangler litt? Er det krav til vellykkethet som gjør at kvinner blir utslitt, eller er det kravene til utseende, en spennende fritid og vellykkete barn som gjør kvinner syke?» Hun spør også om det er noe i de nye kjønnsrollene som forskningen ennå ikke har avdekket.

Innlegget startet en mediedebatt hvor likestilling sto sentralt. Noen uker senere hadde Huitfeldt et nytt innlegg på den samme nettsiden. Denne gangen skriver hun at vi «har en likestillingsjobb å gjøre» og at «det er uforståelig at kjønnsforskjellene i sykefraværet øker parallelt med at menn tar større og større ansvar for hus og unger, samtidig som vi nå har full barnehagedekning, lengre fødselspermisjoner og pappaperm».14 Huitfeldt bygger blant annet sin argu­mentasjon på Mykletun-utvalgets rapport som hadde bidratt med både statistikk og forslag til tiltak for å redusere sykefraværet.

I 2014 ble debatten igjen aktualisert og denne gangen tok lederen av ekspert-utvalget – Arnstein Mykletun – til orde for at kvinners sykefravær er et likestillingsproblem som kjønnsforskere burde interessere seg for.15 Denne gangen ble søkelyset rettet spesielt mot unge velutdannede kvinners sykmeldingspraksis. Mykletun gjentar i kronikken Huitfeldts argumenter om at menn stadig bidrar mer hjemme, og spør retorisk om det er «unge kvinners super­ambisjoner som har blitt det normale». Det mystiske eller X-faktoren, som han kaller det, formuleres som en hypotese om det kan være slik at «unge kvinner i dag skal ha et vakkert ytre og et interessant liv både utenfor hjemmet og jobben».

Dette ble tilbakevist av andre forskere som peker på at det ikke er kvinners sykefravær som har gått til himmels, men at det er andelen kvinner i den norske arbeidsstyrken som har økt kraftig. Noen spør også hva det er ved familie- og arbeidslivet som gjør at menn kan redusere sitt fravær mer enn kvinner.16 En forsker oppsummerte den siste debatten i en kronikk i Dagens næringsliv slik: «Vi har vært vitne til en innholdsløs og lite fruktbar debatt om kvinners holdninger, rollepress, forfengelighet, og svekket arbeidsmoral».17 To dager senere hadde Mykletun en ny kronikk der han spør: «Hvorfor er det slik at enkelte forsk­ere og samfunnsdebattanter bare bortforklarer, bagatel­li­serer og latterliggjør kjønnsforskjellene?»18 Dette viser at sykefraværsdebatten har flere sider og at uenigheten blant forskerne er stor.

Hva handler sykefraværsdebatten om og hvordan komme videre?

Over har jeg presentert en kort historikk og noen ut­valgte innlegg som jeg mener gir et representativt bilde av konfliktlinjene i de senere års sykefraværsdebatt.19 Uenig­heten er stor om hva kvinners sykefravær skyldes, og som vi har sett, spekuleres det i om kvinners holdninger til sykmelding er for slapp og om deres arbeidsmoral er synkende. Andre hevder at vi har flere kvinner i arbeid enn før, og at det kan være verdt å se nærmere på hvorfor menns syke­fravær er lavere enn kvinners. Det er slik frontene har stått og fremdeles står.

Som det også går fram av debattene har forskning på sykefravær klare politiske implikasjoner. Politikere henter sine argumenter fra de etablerte sykefraværsforskerne som har en hegemonisk posisjon i helsefeltet, mens andre forståelser av helse og sykdom ofte faller utenfor. Som jeg sa innledningsvis, kan det være verdt å stille spørsmål om hva som mangler for å forstå hvorfor kvinner oftere er sykmeldt enn menn. Etter å ha forsket på kvinner og menns helse og sykdom i mange år, er det min erfaring at det eksisterer ulike belastninger i kvinners hverdag som verken kommer fram hos legen eller i sykefraværsstatistikken.20 I diskusjonene som det refereres til over bygger man argumentasjonen kun på statistikk; hva som ligger bak av menneskelige erfaringer, oppturer og nedturer får vi ikke kjennskap til. Med utgangs­punkt i statistiske data som sykefraværsforskerne benytter får de vite mye om utfallet av det de etterspør, men mindre om de reelle valgene som ligger bak det folk gjør. For å få mer kunnskap om hvorfor kvinner har et høyere sykefravær enn menn kan en vei å gå være å se hva kvalitative studier kan fortelle om kvinners og menns hverdagsliv. Det betyr å gå bak tallene og benytte datakilder som kan si oss noe om kroppslige belastninger og livsproblemer som ikke kan måles med statistikk. Slike metoder er like relevante når forskere og leger snakker med menn om deres helse og sykdom, men, som jeg kommer tilbake til senere, har menn andre utfordringer og møter andre forventninger enn kvinner. Når verken metodene eller perspektivene fanger opp viktig informasjon om hvilke belastninger som kan ligge bak helse­problemene, er det lett å ty til stereotypier og karikerte forklaringsmodeller.

Medisinske bekymringer for kvinners helse

Jeg sa innledningsvis at debatten om kvinners sykefravær ikke er ny. At fagfolk kan feiltolke eller lar være å etter­spørre informasjon som er viktig for å se hele mennesket, er heller ikke noe nytt. Jeg har flere eksempler fra min egen forskning på hvordan kvinner med kroniske smerte­tilstander har blitt forstått som lite arbeidsmotiverte, og at de har en til­bøyelighet til å utnytte trygdesystemet. Debatten kom den gang fra medisinsk hold, og den lidelsen som økte mest var fibromyalgi, en diagnose uten kjent årsak som rammet flest kvinner og som legene beskrev som uforståelig.21

Jeg skal nå ta utgangspunkt i et av mine prosjekter som startet som en delstudie tilknyttet et større medisinsk forskningsprosjekt. Funnene fra denne studien kan øke forståelsen for hvilke grunnleggende spørsmål som ikke besvares i debatten om kvinners sykefravær. Prosjektet ble etablert i den epoken som Hagelund beskriver som starten på arbeidslinja, og i en tid hvor politikerne etterlyste effektive tiltak for å redusere sykefraværet og trygdebudsjettet.22 Forskerne som medvirket i den tidens mediedebatt var også delt, men det var spesielt trygdelegene – de som satt med definisjonsmakten i feltet – som avviste de kroniske smertene som reelle og mente det var kvinnenes arbeidsvilje det sto på.23 Det var prosjektlederen – en medisiner og professor i epidemiologi24 – som utfordret meg, og etter hans mening kunne det neppe skade at noen så på de uforståelige smertetilstandene med et sosiologisk blikk. Når jeg sa at jeg ønsket å intervjue noen av kvinnene for å få deres historie om hva som hadde skjedd, så han forbauset på meg og spurte om det kunne komme noe fornuftig ut av det. Men han ga seg tilslutt og jeg kontaktet kvinner som hadde hatt et lengre avklaringsopphold på det som den gangen het Arbeidsmarkedsinstituttet (AMI).25 Kvinnene jeg kontaktet hadde i flere år hatt kortere og lengre sykefravær bak seg. Tilslutt ble smertene så invalidiserende at de ikke kunne fortsette i jobben, og de så ingen annen utvei enn å søke om uføretrygd. Under oppholdet ble kvinnene underlagt et mer eller mindre frivillig regime med arbeids­trening for å utrede deres arbeidsevne og arbeidsmotivasjon. Underforstått var hensikten å undersøke om kvinnene virkelig var syke eller bare simulerte. I tillegg til intervjuene fikk jeg tilgang til 80 journaler som var valgt ut av en lege. Jeg startet med å lese alle journalene for å danne meg et bilde av hvordan de ulike helseprofesjonene som var involvert i utredningen vurderte kvinnenes helsetilstand, livssituasjon og yrkesmuligheter. Her er et utdrag fra journalen til en kvinne som er inne til utredning:

Vi merker oss at hun er svært opptatt av sin situasjon som skilt og enslig forsørger, og hun synes å ha vansker med å mestre sin sosiale situasjon. Følelsesmessig virker hun labil. Hun synes å være ambivalent til hvorvidt hun ønsker å gå ut i arbeidslivet igjen. Det ser ikke ut som hovedproblemet er hennes nakke- og ryggsmerter, men den skilsmissesituasjonen hun kom opp i for fire år siden. Hun virker unnvikende og har vanskelig for å gå aktivt inn for å gjøre noe med situasjonen […] Hun har vist seg netthendt og flink til å be om nytt arbeid når hun er ferdig med det hun holder på med. Hun er nå overført til enkelt monteringsarbeid […]. Funksjonstreningen har vært vanskelig å komme i gang med, hun er veldig passiv og nærmest forurettet over å bli bedt om å gjøre noe, og hun må følges nøye under hele treningen.26

Jeg intervjuet den samme kvinnen en god stund etter ut­redningen på AMI. Da fortalte hun at de fire barna hennes som hadde vært alene hjemme uten tilsyn. I de to ukene utredningen varte hadde hun gått i konstant redsel for barna, og det eneste hun tenkte på var å reise hjem så fort som mulig.27

Under oppholdet hadde kvinnene små muligheter til å motsette seg den medisinske ekspertisen, og gjorde de opprør, ble vurderingen av dem deretter. Kvinnene oppfattet det slik at oppførte de seg pent og gjorde som legen sa, økte sjansen for at legen anbefalte uføretrygd. Avbrøt de treningsoppholdet, som noen få gjorde, erfarte de at det straffet seg og da sto innvilgning av uføretrygd eller videre attføring i fare. Utdraget fra journalene som presenteres gir innblikk i noen av de problemene som kvinnene slet med både før og under oppholdet. Kvinnene hadde levd med store smerter i muskler og ledd i mange år uten å ta hensyn til kroppens signaler. Mange omtalte seg selv som et «arbeidsjern», en som ikke ga seg så lett, men gjerne sto på til de stupte. For disse kvinnene var det et betydelig nederlag å søke om uføretrygd. Men etter å ha stått årevis i de mest slitsomme yrkene og ofte med eneansvar for barn og/eller syke foreldre, fortalte de at det mest krenkende var den mistenkeliggjøringen som de opplevde fra behandlings­teamet på AMI.

Psykiatrisering og moralisering av livsproblemer

Det er flere konflikter som synliggjøres i det omfattende journalmaterialet, og en av de bitreste handler om hvilken type diagnose kvinnene har rett til. Denne konflikten er også gjennomgående i intervjumaterialet, og det som går igjen er at kvinnene motsetter seg en psykiatrisk diagnose. Men legen er eksperten og den som sitter med fullmakter til å bestemme hva ordene skal bety og hvilke utsagn som er gyldige. Hvis kvinnen benekter at det er «noe psykisk» som feiler henne, vurderes benektelsen som en del av sykdomsbildet:

Hun har hatt smerter i nakke og skuldre i de siste seks årene, er generelt anspent og klager over søvnløshet. Er påfallende blid og smilende, noe som gir mistanke om underliggende psykiske årsaker. NN er ikke interessert i psykiatrisk behandling. Hun virker noe idylliserende omkring sin egen situasjon. Er for tiden meget smerteopptatt, men vil ikke høre snakk om at smertene er av psykisk karakter.28

En av de andre kvinnene oppfører seg mer pågående, det oppfattes også som unormalt:

Hun har en tøff væremåte som vi oppfatter som hennes måte å forsvare seg selv mot underliggende følelsesmessige problemer. Hun er selv noe benektende når det gjelder en slik sammenheng.29

Flere av kvinnene motsetter seg psykiatriske diagnoser, noe legene ikke forstår:

Hun føler seg liten og hjelpeløs, er opptatt av at hun ikke må få en psykiatrisk diagnose. Hun har vår- og høst -plager, er bekymret og samvittighetsfull med støv på hjernen. Hun virker motløs og føler at ingen kan hjelpe henne.30

En kvinne har invalidiserende ryggsmerter og tre barn i alderen tre til sju år, to av dem er mye syke, noe som medfører mye nattevåk. Hun har fått diagnosen «hysterioform be­tinget ryggsmerte» og i journalen anføres det at: «Pasien­­ten er svært overvektig […] hun opponerer sterkt i mot diagno­sen». I et vedlegg står det at «klienten er et overskuddsmenneske som godt kunne klare et yrke ved siden av alt det andre». I hver journal ligger det vedlagt en beskrivelse av klientenes arbeidsmotivasjon som ble målt med psykologiske og fysiske tester. Noen beskrives som «ærlige og arbeidsmotiverte», «møter presis og arbeider godt», for andre er det «ting å utsette på arbeids­mønsteret». Kvinner uten en medisinsk diagnose blir ofte omtalt som «psykologisk forstyrrede», «nevrotiske» og «hypokondre». I analysen av journalene var et viktig funn at arbeidsmotivasjon ofte ble målt ut fra kvinnenes oppførsel under oppholdet – uten at behandlerne trakk inn konteksten. Det var denne dokumentasjonen trygdelegene la til grunn når de skulle vurdere hvem som fikk innvilget uføretrygd, og hvem som fikk avslag. Når legene sto uten metoder som kunne fastslå årsaken til smertene, virket det som kvinnenes arbeidsmoral ble satt under tvil og helsetilstanden kom i bakgrunn.

Grundige spørsmål ga andre svar

Med opplysningene fra journalene i bakhodet intervjuet jeg 15 av kvinnene fra AMI og stilte dem så grundige spørsmål som mulig. Jeg var godt forberedt og ba dem fortelle sin livshistorie for å få et inntrykk av kvinnenes levekår og belastninger fra barndom, ungdom og voksenliv. Det bildet som vokste fram var svært ulikt beskrivelsene jeg leste om i journalene. Kvinnene som hadde et minimum av skolegang hadde stått i de tyngste jobbene.31 Flere var enslige mødre, noen hadde samboer eller ektefelle, men de viste seg ofte å være mer fraværende enn tilstede. Mange hadde tilsyn med gamle og syke foreldre, og i tillegg hadde de ansvar for sin egen families ve og vel. Intervjuene ga meg innblikk i en helt annen «virkelighet» enn den jeg leste om i journalene fra Arbeidsmarkedsinstituttet. Som sosiolog og kjønnsforsker leste jeg journalene med et annet blikk enn fagteamet på AMI. Etter å ha fordypet meg i journalene ble det tydelig at verken legen, psykologen, fysioterapeuten eller sosionomen – som alle hadde testet kvinnene – hadde sett hvilken livssituasjon de var i.

Et av de viktigste funnene i min studie var at de fleste kvinnene var tilbøyelige til å underrapportere sin egen arbeidsinnsats og de sosiale og fysiske belastningene de hadde vært utsatt for, både i møte med behandlingsapparatet og trygdeetaten. I denne studien lærte jeg at det ikke er tilstrekkelig å spørre om hva folk har arbeidet med. Bare med grundige oppfølgingsspørsmål om hva som hadde skjedd, når og hvordan, var det mulig å danne seg et inntrykk av kvinnenes totale arbeidsinnsats og belastninger.32 Dette ga meg en bred innsikt i kvinnenes arbeidsliv og familieliv og jeg erfarte at handlingsbeskrivende, konkrete spørsmål ofte gir helt andre utfall enn spørsmål på et overskriftsnivå.33

Jeg fikk følgelig andre fortellinger om belastende kvinne­liv fordi jeg stilte andre spørsmål enn det medisinerne gjorde. På den måten fikk jeg innsikt i belastninger fra barndom og voksenliv som påvirker kropp og helse, og hvorfor noen virket mindre arbeidsvillige under utredningen på AMI. Et eksempel er den enslige moren med fire barn hjemme som ble beskrevet som både passiv, forurettet og selvopptatt i journalen, mens saken var at hun var redd og veldig bekymret for barna sine som var alene hjemme. Men dette ble ikke ansett som relevant informasjon av behandlingsteamet, noe som kan føre til at individuelle valg og erfaringer blir uforståelige for omgivelsene. For at forskere og behandlere skal kunne tilegne seg kunnskap om hva det er i folks liv som fører til helseproblemer, må man også lytte til det som blir sagt av dem som eier problemet. For å få tilgang til hva som hadde skjedd i kvinnenes liv, måtte jeg gå bak tallene og benytte andre perspektiver og metoder enn bare statistikk. Jeg intervjuet kvinnene flere ganger i løpet av en fireårs- periode og valgte å analysere historiene deres ved å telle påkjenninger og belastninger de hadde vært utsatt for.

I den nye debatten som har gått om kvinners sykefravær snakkes det om kjønn og likestilling, men det er tydelig at det denne gangen også settes spørsmålstegn ved kvin­ners arbeidsmoral. Min påstand er at de rådende sykefraværs­forskerne har alt for lite kunnskap om hva det vil si å se kvinners hverdagsliv og helseutfordringer i et kjønnsperspektiv. Det betyr blant annet å ha et blikk for hvordan kjønn gjøres både i arbeidslivet og i familien.

Emosjonell involvering

La oss nå vende tilbake til nåtid og til den debatten som går om kvinners sykefravær i dag. Kan vi lære noe av mine funn sett i lys av debatten fra 1990-årene? En innvending vil være at dette er lenge siden og før pappapermisjon og barnehagetilbudet var på plass. Det stemmer, som flere har påpekt, at kjønnslikestillingen har kommet et godt stykke på vei takket være de sosiale ordningene som er etablert, men det man glemmer, er at det er en økning i forventninger og krav til kvinners deltakelse på enda flere arenaer enn tidligere, samtidig som kvinner beholder store deler av omsorgsansvaret i familien.

Statistikken gir ett bilde av det som registreres av kvin­ners innsats i det ubetalte arbeidet, men omsorgsarbeid er ofte noe mer. Det sykefraværsforskerne finner er lite dek­kende for det arbeidet mange kvinner utfører i familien. Nasjo­nale undersøkelser av pårørendes arbeid og uformell omsorg i hjemmet viser at kvinner fortsatt tar en betydelig del av det uformelle omsorgsarbeidet.34 Men det statistikken ikke kan si noe om, er at omsorg ikke bare er noe man gjør, men noe som krever at man også involverer seg følelsesmessig. Dette gjelder både den offentlige og private omsorgen som i stor grad utføres av kvinner. Det er i slike situasjoner det oppstår et krysspress. Når dagens sykefraværsforskere hevder at kvinners dobbeltarbeid ikke kan forklare syke­fraværet, inkluderes ikke det kjønnsforskningen kaller for følelsesarbeidet – et arbeid som foregår til alle døgnets tider. Ifølge enkelte forskere betyr dette arbeidet blant annet å ivareta familiens følelser35, mens andre forfattere ser på emosjoner som en kapitaltype.36 Emosjonell kapital handler om empati, tålmodighet, støtte og engasjement, som i denne sammenhengen kan forstås som en ressurs noen har, og som andre familiemedlemmer kan dra fordel av.37 Sosiologen Diane Reay betrakter det omsorgsarbeidet som kvinner utøver i familien som emosjonell involvering. Når kvinner engasjerer seg i familiens følelser, kan det bidra til å lindre uro, angst og sorg, samtidig som bekymringene blir mindre.38

Mitt anliggende her er at arbeidet med å balansere familiens emosjonelle budsjett39 er svært krevende og aktivi­serer kroppen på spesielle måter. Hvordan dette arbeidet påvirker helse og sykdom kommer jeg straks tilbake til. Men først skal jeg trekke inn et annet begrep som jeg har utviklet gjennom flere empiriske studier – kroppslig beredskap for andre.40

Plikt- og ansvarsfølelse – en dyp vane

Mange kvinner i mine studier har beskrevet det å være i beredskap for andre som en kroppslig erfaring. Beredskapen kan sammenliknes med konstant å være på «alerten» for andres behov. Det betyr at egne behov tilsidesettes eller negli­sjeres.41 Begrepet har vært fruktbart for å fange opp koblinger mellom de forventninger kvinner møter, egne forventninger og disposisjoner, og de kroppslige belastningene dette medfører. Jeg mener dette perspektivet kan øke forståelsen av hvordan kvinnekroppen reagerer under bestemte betingelser – noe som kan bidra til helseproblemer.42 Kroppslig beredskap for andre definerer jeg som en plikt- og ansvarsfølelse som kvinner erverver seg i større og mindre grad i løpet av sosialiseringsprosessen. Denne plikt- og ansvarsfølelsen kommer ofte til uttrykk som dype kjønnede vaner – for eksempel som et dypt engasjement når noen i den nærmeste familie blir syke eller trenger hjelp og omsorg. Menn er også i beredskap for familien på bak­grunn av sin forsørgerrolle, men for å si det litt enkelt, de har ofte opparbeidet seg mindre eller annen omsorgskapital enn kvinner. Det spesielle for kvinner er at involveringen foregår hele døgnet og ikke kan måles i tall eller med medisinske måleinstrumenter.

Det er summen av alle belastningene som setter seg i kroppen som kronisk stress og et svakere immunforsvar som sykefraværsforskerne ikke får grep om. I hvilken grad den kroppslige beredskapen medfører et helsetap for kvinner må ses i lys av hvor sterkt innarbeidet beredskapen er, og hvordan de tar inn erfaringer og ytre påkjenninger. Det vil være høyst forskjellig hvordan belastninger og stress håndteres av den enkelte. Er man stresset, øker blodtrykket, hjertet slår fortere og stresshormonene i blodet stiger. Generelt kan man si at stresshormonene forbereder kroppen på anstrengelser og store krav. Vi blir handlingsberedte, og på kort sikt kan dette være velgjørende for kroppen. Det er når kroppen agerer som om den var i en konstant kampsituasjon at det er fare på ferde.43 Det svenske og norske fysiologer likevel er enige om er at når kroppen er anspent over lang tid blir pusten endret og de involverte musklene stivner. Dette er en tilstand som kan få konsekvenser for både de indre fysiologiske prosessene og musklenes mulighet til å restituere seg.44

I den siste sykefraværsdebatten har diagnosen «psykisk ubalanse» vært trukket fram flere ganger, fordi dette er den største diagnosegruppen for kvinners sykefravær i tillegg til muskel- og skjelett-lidelser. Det har ved flere anledninger i den siste debatten45 blitt påpekt at menn går på jobb selv om de er litt syke, og spørsmålet som stilles, er om kvinner har noe å lære av menns helseatferd. Ifølge min egen og andres forskning har menn mindre kunnskap om helse og sykdom enn kvinner, og en tilbøyelighet til å la være å kontakte lege før det er for sent.46 Den samme forskningen viser at menn gjerne rapporterer sin mentale og fysiske helsetilstand som langt mer positiv enn den er, og ofte overlater ansvaret for egen og familiens helse til ektefelle, mor, søster eller døtre.47 At kvinner spiller en vesentlig rolle når partneren blir syk forklares ofte med at kvinner regnes som familiens viktigste omsorgsperson.48 Som jeg har vist, har kvinner en tendens til å ta ansvar og involvere seg følelsesmessig når noen i familien trenger ulike former for empati og støtte. Ofte er det kvinner som tar oppgaven med å dra menn til lege eller ringe en pasientorganisasjon for at han skal få hjelp. På sikt kan stressede sosiale situasjoner – som en følge av å være i kroppslig beredskap for andre over lang tid – ha en ugunstig virkning på kroppen og helsetilstanden. Dette kan være én forklaring på at kvinner har et høyere sykefravær enn menn.

Avslutning

Sykefraværsdebatten har vært preget av forklaringer basert på foreliggende statistikk med dennes iboende forenk­linger. Det jeg har beskrevet i denne artikkelen er opp­gaver og belastninger som ikke alltid kan måles med bare statis­tiske metoder, og dermed lett blir liggende under sykefraværs­forskernes radar. Helsetilstander er kompliserte og bør ikke forenkles. For å forstå kompleksiteten i hva som kan ligge bak kvinners sykefravær, kreves det at forskeren også interesserer seg for folks hverdagsliv slik det leves, ikke bare slik det kan telles, eller ser ut på overflaten.

Statistikk har sine begrensninger når man skal måle mer kvalitative forhold som opplevelser av ansvar og emo­sjonell involvering i andres ve og vel. Forskjellen på å delta hjemme og ta ansvar hjemme er at ansvar blant annet betyr å ha ting i bakhodet hele tiden. Som vi har sett i begge debattene som er trukket fram i denne artikkelen, spekuleres det i om kvinners sykefravær skyldes lav arbeidsmoral og psykopatologi, eller superambisjoner og forfengelighet. Utfordringen for sykefraværsforskerne er at måling av kon­krete aktiviteter ikke sier noe om hva som «romsterer oppe i hodet» på folk. Hva er det folk tenker på når de ikke får sove om kvelden eller våkner klokka fem om morgenen? Tenker de på det funksjonshemmete barnet som må plasseres på institusjon, en gammel far uten sykehjemsplass eller en ektemann som har fått en alvorlig diagnose? Dette er en form for belastninger som særlig kvinner tar, som hoper seg opp og setter seg i kroppen som stressrelaterte lidelser som medisinen ikke klarer å diagnostisere. Hvorfor stiller ikke sykefraværsforskerne mer de grunnleggende spørsmålene om hva arbeidet som menn og kvinner gjør i kraft av sin rolle i familien, betyr for helse og sykdom? Når man ikke finner svaret på spørsmålene med det verktøyet man har brukt, bør man som forsker supplere med noe annet. For å forstå hvorfor kvinner og menn gjør som de gjør, vil flerfaglige metoder og kjønnsperspektiver være en vei å gå.

Fotnoter og litteratur

Noter

0 Jeg vil nevne at jeg deltok i den første debatten om kvinner, sykefravær og uførhet som gikk på 1990-tallet og i den siste debatten om kvinner og sykefravær skrev jeg to debattinnlegg i 2012 og en kronikk i 2014 (Marianne I. Lien & Ulla-Britt Lilleaas, «Mamma tar støyten», Debattinnlegg i Dagbladet 8.11.2012; Ulla-Britt Lilleaas & Marianne I. Lien «Alt kan ikke måles», Debattinnlegg I Dagbladet, 16.11. 2012; Ulla-Britt Lilleaas , «Lite å lære av det ‘sterke kjønn’», Kronikk i Aftenposten 16.10.2014.

1 Wergeland, «Hvorfor er kvinner oftere syke?»

2 Hagelund har skrevet boka: «Sykefraværets politikk» som er nyttig for lesere som vil sette seg mer grundig inn i det politiske bakteppe for sykefraværsdebatter som med jevne mellomrom dukker opp i mediene.

3 Hagelund, Sykefraværets politikk, 45.

4 Hagelund, Sykefraværets politikk, 46.

5 NOU 1990: 66. Sykelønnsordningen, 67.

6 Hagelund, Sykefraværets politikk, 49–50.

7 NOU 1991:10. Flere gode levekår for alle. Forebyggingsstrategier.

8 Hagelund, Sykefraværets politikk. 141.

9 Hagelund, Sykefraværets politikk, 79.

10 Hagelund, Sykefraværets politikk, 80.

11 Tittelen på rapporten var Tiltak for reduksjon i sykefravær: Aktiviserings- og nærværsreform. Ekspertgrupperapport til Arbeidsdepartementet 01.02.10.

12 Vi har flere statistikker som måler sykefraværet: Arbeidskraft­undersøkelsen og Legemeldt eller egenmeldt sykefravær fra SSB og NAV statistikk.

13 http://www.nrk.no/ytring/hvorfor-kvinner-er-mer-sykemeldt-1.8346598

14 http://www.nrk.no/ytring/likestillingsjobben-1.8384485

15 Mykletun, «Økende kjønnsforskjeller utfordrer likestillingen».

16 http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Kvinners-sykefravar---langt-fra-himmelhoyt-7535346.html

17 Ose, «Tro, fakta og sykefravær».

18 Mykletun, «Verken forstått eller forsvunnet».

19 Det er ikke anledning til å gå inn i alle sidene ved debatten eller at alle debattantene kommer til orde. Jeg har derfor latt et utvalg av de mest sentrale forskerne og deres meninger komme fram.

20 Lilleaas, Fra en kropp i ustand til kroppen i det moderne.

21 NOU: 1991: 10. Flere gode levekår for alle. Forebyggende strategier.

22 Hagelund, Sykefraværets politikk, 49–50.

23 Lilleaas, Før var jeg et arbeidsjern.

24 Epidemiologi er læren om sykdommers utbredelse, forløp, årsak og konsekvens og behandling, og statistikk er den metoden som brukes.

25 NAV har i dag overtatt noe av rollen som AMI hadde den gangen.

26 Lilleaas, Fra en kropp i ustand til kroppen i det moderne, 171.

27 Behandlingsteamet på AMI besto av lege, fysioterapeut og sosionom, som alle skriver om sine observasjoner i journalene, men det er legen – ofte overlegen – som er faglig ansvarlig og har det siste ordet når avgjørelser skal tas.

28 Lilleaas, Fra en kropp i ustand til kroppen i det moderne, 174.

29 Lilleaas, Fra en kropp i ustand til kroppen i det moderne, 174.

30 Lilleaas, Fra en kropp i ustand til kroppen i det moderne, 174.

31 Kvinnene hadde stått i jobber som fabrikkarbeidere, hjelpepleiere, kjøkken- og rengjørings-assistenter, gårdsarbeid og dagmamma.

32 Jeg gikk gjennom rundt 80 journaler, fordypet meg i 40 av dem og intervjuet til sammen 15 kvinner ved minst tre forskjellige anledninger.

33 Senere utvidet jeg materialet, en gruppe kvinner med mer utdanning og en gruppe som fortsatt var i arbeid. Over 70 kvinner deltok totalt i dette prosjektet som startet i 1989 og varte fram til 1996. Prosjektet med perspektiver og metodiske tilnærminger er som helhet beskrevet i min doktorgradsavhandling. Se Lilleaas, Fra en kropp i ustand til kroppen i det moderne.

34 Vaage, Tidenes skifter.

35 Bell, «Doing Anthropology at Home».

36 Nowotny, «Women in Public Life in Austria».

37 Lilleaas, «For mye av det gode?».

38 Reay, «Gendering Bourdieu’s concepts of capitals? Emotional capital, women and social class».

39 Begrepet er hentet fra Bell, «Doing Anthropology at Home».

40 «Kroppslig beredskap for andre» er et begrep som ble utviklet i en studie av kvinner med kronisk smertesyndrom, og senere videreutviklet i andre prosjekter. Se Lilleaas, Fra en kropp i ustand til kroppen i det moderne og «Det sterke kjønns sårbarhet».

41 Begrepet må forstås som dynamisk i den forstand at det er snakk om at man kan være i mer eller mindre beredskap, avhengig av hvor stor emosjonell kapital man har og hvilke betingelser man lever under.

42 Lilleaas, «Chronic Pain Syndrome Explained as a Bodily State of Preparedness for Others and why it is so hard to Cure».

43 Frankenhaeuser, Kvinnligt, manligt och stressigt, 1997.

44 Se Lundberg, «The total workload of male and female white-collar workers as related to age, occupational level, and number of children» og Vøllestad, «Sammenhengen mellom muskelbelastninger og belastningslidelser».

45 http://www.nrk.no/ytring/likestillingsjobben-1.8384485

46 Madsen, Mænds sundhed og sygdommer, White, The State of Men´s Health in Europe, Lilleaas, «Det sterke kjønns sårbarhet», Hansson, «Camouflage».

47 Madsen, Mænds sundhed og sygdommer, Lilleaas, «Masculinity, Sport & Emotion», Lilleaas, «Det sterke kjønns sårbarhet», Simonsen, Mænd, sundhed og sygdom, Lilleaas, «For mye av det gode».

48 Marks, «Does it Hurt to Care?»; Andersen, «Mannen som motstridende pasient».

Litteratur

Andersen, Jorid. «Mannen som motstridende pasient». I Den moderne pasienten redigert av Aksel Tjora. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2008.

Attføringsmeldingen (St.meld. nr. 39 1991–92).

Bell, Diane. «Doing Anthropology at Home: A Feminist Initiative in the Bicentennial Year». I Anthropological Perspectives on Research and Teaching Concerning Women redigert av N. Sirman og K. Ganesh. London: Sage, 1990.

Frankenhaeuser, Marianne. Kvinnligt, manligt, stressigt. Stockholm: Bromberg Bokförlag AB, 1997.

Hansson, Kristoffer. «Camouflage», Etnologi Europae 35: (1–2), 2005.

Hagelund, Anniken. Sykefraværets politikk. Cappelen Damm Akademisk, 2014.

Haukenes, Inger og Jens Christoffer Skogen. «Kvinners sykefravær – langt fra himmehøyt». Kronikk i Aftenposten 14. april 2014. http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Kvinners-sykefravar---langt-fra-himmelhoyt-7535346.html

Huitfeldt, Anniken. Kronikk i NRK Ytring, 2012. http://www.nrk.no/ytring/hvorfor-kvinner-er-mer-sykemeldt-1.8346598

Lilleaas, Ulla-Britt. Før var jeg et arbeidsjern. Kvinner med kroniske muskelsmerter i et kjønnsrolleperspektiv. Forskningsrapport. Instituttgruppe for samfunnsmedisin, 1991.

Lilleaas, Ulla-Britt. Fra en kropp i ustand til kroppen i det moderne. Dr.polit. avhandling. Rapport 2:2003. Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi. Universitetet i Oslo.

Lilleaas, Ulla-Britt. «Det sterke kjønns sårbarhet». Sosiologisk tidsskrift 14 (4) 2006:311–325.

Lilleaas, Ulla-Britt. «Masculinity, Sport & Emotions». Men and Masculinities 10 (1) 2007:39–53.

Lilleaas, Ulla-Britt og Drude v.d.Fehr. «Chronic Pain Syndrome Explained as a Bodily State of Preparedness for Others and Why It is Hard to Cure». Nordisk Sygeplejeforskning (4) 1 2011:257–271.

Lilleaas, Ulla-Britt og Pia I. Fivel. «For mye av det gode. Kvinners involvering i menns helse og sykdom». Tidsskrift for kjønnsforskning 4 2011, 310-326.

Lundberg, U., B. Mårberg og M. Frankenhaeuser. «The total workload of male and female white-collar workrs as related to age, occupational level, and number of children». Scandinavian Journal of Psychology:35, 1994:315–327.

Madsen, Svend Aage. Mænds sundhed og sygdommer, Frederiksberg: Samfundslitteratur, 2014.

Marks, Nadine F. «Does it Hurt to Care? Work, Family Conflict, and Midlife Well-being». Journal of Marriage and Family: 60 (4) 1998: 951–966.

Mykletun, Arnstein. «Verken forstått eller forsvunnet». Kronikk i Aftenposten 24. oktober 2014.

Mykletun, Arnstein. «Økende kjønnsforskjeller utfordrer likestillingen». Aftenposten 3.oktober 2014.

NOU 1990: 66. Sykelønnsordningen.

NOU 1991:10. Flere gode levekår for alle. Forebyggingsstrategier.

Nowotny, H. «Women in Public Life in Austria». I Access to Power: Cross –National Studies of Women and Elites redigert av Cynthia Fuchs Epstein og Rose Laub Coser. London: Georges Allen & Unwin, 1981.

Ose, Solveig Osborg. «Tro, fakta og sykefravær». Kronikk i Dagens Næringsliv 22.oktober 2014.

Reay, Diane. «Gendering Bourdieu’s concepts of capitals? Emotional capital, women and social class». I Feminism after Bourdieu redigert av Lisa Adkins og Beverly Skeggs. Oxford: Blackwell Publishing/The sociological Review, 2004.

Simonsen, Simon S. Mænd, sundhed og sygdom – ronkedorfænomenet. Århus: Forlaget Klim, 2006.

Tiltak for reduksjon i sykefravær: Aktiviserings- og nærværsreform. Ekspertgrupperapport til Arbeidsdepartementet 01.02.10.

Vøllestad, Nina. «Sammenhengen mellom muskelbelastninger og belastningslidelser». Fysioterapeuten 6 1990, 60.

Vaage, Odd F. Tidene skifter. Tidsbruk 1971–2010. Statistiske analyser 125 2012, SSB.

Wergeland, Ebba & Arne Mastekaasa. «Hvorfor er kvinner oftere syke?» Intervju i Aftenposten 14. oktober 2014.

White, Alan et al. The State of Men´s Health in Europe. Extended Report. The European Commission. Bruxelles: DG Sanco Publications 2011 http://ec.europa.eu/health/population_groups/docs/men_health_report_en.pdf (hentet 210414).

Denne artikkelen sto på trykk i Arr 2-3/2015
Helse
Les også: