Vitenskapen og den vitenskapelige rasjonaliteten rykket inn på stadig flere samfunnsområder på begynnelsen av 1900-tallet, framfor alt i spørsmål knyttet til helse, kriminalitet og oppdragelse. Menneskets kropp og sinn måtte utforskes vitenskapelig slik at problemer knyttet til dødelighet, sykdom og ulike former for psykiske og fysiske avvik kunne møtes på en effektiv måte. Gjennom lovgivning, opplysning, krav til hygiene og mer omfattende offentlige tiltak, forsøkte myndig­hetene derfor å sikre befolkningen bedre helse gjennom en rekke helsekontroller, sykeforsikringsordninger og vaksinasjonsprogrammer. Allmuen måtte opplyses og oppdras til sunnere livsførsel, og de industrialiserte byene renses for avfall og kloakk.

Jeg har annetsteds analysert hvordan denne vitenskapelig­gjøringen av livet fikk avgjørende betydning innenfor strafferetten: Den kriminalpolitiske oppmerksomheten forskjøv seg fra lovbrudd til lovbryter, og vitenskapelig skolerte eksperter overtok den rehabiliteringen som tidligere primært hadde vært prestens kompetanseområde.^[1] Det er en parallell utvikling vi ser på det pedagogiske feltet. Også her begynte leger og andre eksperter å representere den sentrale ekspertisen i oppdragelsen, mens kirken og kristendommen var på vikende front. Sunnhet og helse ble viktigere enn gudfryktighet og frelse. Legevitenskapen kunne vise til uomtvistelige framskritt, ikke minst når det gjaldt reduksjon av spedbarnsdødelighet, og det ble denne vitenskapen, sammen med vitenskaper som psykologi, pedagogikk og antropologi (og ikke kirken), som ble de viktigste premissleverandørene på oppdragelsesfeltet. Barna skulle naturligvis fremdeles oppdras gjennom moralsk (og kristen) formaning og tukt, men forhold som lys, luft og renslighet, sunn kost og allsidig trening ble stadig viktigere.

Også på den private arena ble denne vitenskapelig begrunnede opptattheten av helsen et viktig anliggende. Ikke minst legitimerte idrettsbevegelsen sine aktiviteter med at de var sunne for kropp og sjel. Som en sentral aktør innenfor Centralforeningen for utbredelse av idræt, Bertel Andreas Grimeland, hevdet i en artikkel han kalte «Rationel idræt»: «Det eneste holdbare grundlag for vort idrætsarbeide er den overbevisning, at sund idræt vil øge vort folks sundhed og arbeidskraft».^[2] Hva som var sunt ble imidlertid på begynnelsen av 1900-tallet og framover i økende grad ansett for å være noe som legevitenskapen måtte sette premissene for og kontrollere. Det var ikke lenger nok å spise vanlig kost og gå tur i skog og mark for å holde kroppen i stand, legevitenskapen måtte fastsette hva man skulle spise, hvor mye og når, eller hvor mye man kunne anstrenge seg, hvor ofte det kunne foregå, hvor gammel man måtte være, og så videre. Sakte, men sikkert gled legevitenskapen inn som en sentral aktør også i det sivile livet. I det følgende skal vi se på noen eksempler på hvordan dette skjedde i den norske speiderbevegelsen. Her ble nemlig legevitenskapen i mellomkrigstiden hentet inn for å bestemme hvordan en rekke speideraktiviteter skulle foregå. Dermed stod speiderbevegelsen i fare for å miste noe av sin autonomi.

Prinsipper og rammer

Da Baden-Powell skapte sin speiderbevegelse, framfor alt gjennom sin berømte bok Scouting for boys (1907), var det for å frambringe tøffe gutter som kunne sikre og utvide det britiske imperiet. Særlig var det viktig med «karakter­dannelse»: Guttene måtte herdes, slik at de kunne stå for en støyt; de måtte lære seg å bli utholdende, tålmodige, tapre, disiplinerte og lydige – egenskaper som ville komme godt med både i en framtidig krig og i det sivile liv.^[3] Men en uomgjengelig basis for denne karakterdannelsen var god helse: En speider som ikke i utgangspunktet var sunn og frisk, kunne aldri bli noe tess. Derfor måtte speiderguttene ta vare på kroppen gjennom fysisk fostring, frisk luft og god hygiene. Baden-Powell skilte således i Scouting for boys mellom å være «sjelelig» beredt og «kroppslig» beredt, der det sjelelige bestod i å ha disiplinert seg selv til å adlyde enhver ordre, mens det kroppslige bestod i å ha gjort seg sterk og utholdende nok til å kunne utføre den.^[4]

Særlig to prinsipper kan sies å ligge til grunn for speider­bevegelsens forsøk på å skape en sunn og frisk ungdom. Det ene var allsidigheten. Man skulle utvikle alle kroppens muskler og sanser, og derfor drive med mange slags øvelser og aktiviteter. Ifølge Baden-Powell skulle guttene styrke hjerte og lunger, få magen til å arbeide på riktig måte, sørge for at tarmene var aktive og ikke minst utvikle alle kroppens sener og muskler. Dette kunne gjøres ved å gå, løpe og utføre bestemte gymnastikkøvelser, men også gjennom ulike fysiske leker eller idretter, som bryting, boksing eller roing. Utmarsjer og leirliv var likeledes utmerkede aktiviteter som holdt blodsirkulasjonen i gang og aktiviserte ulike muskler. I tillegg skulle man holde seg ren, dels for å forøke hudens evne til å svette, dels for å unngå å bli syk.^[5] I det hele tatt ga Baden-Powell et helt spekter av råd for å bevare og styrke helsen, for eksempel burde en speider puste gjennom nesen, sove med åpent vindu, pusse tennene og ikke røyke, drikke alkohol eller onanere. For å holde seg sunn var det et helt spekter av faktorer å ta hensyn til.

Det andre prinsippet var at den enkelte speider hadde et personlig ansvar for sin egen helse. Ble en speider syk, så var det som regel hans egen feil. Det kunne for eksempel skyldes at han ikke hadde skiftet til tørre klær, ikke hadde vært renslig nok med maten eller hadde drukket forurenset vann. Ja, Baden-Powell kunne fortelle om en soldat i India som hadde fått kolera, og som ble frisk ganske enkelt fordi han bestemte seg for å bli frisk.^[6] Guttene måtte lære seg å ta hånd om kropp og sjel på egen hånd, uten hjelp fra offentlige instanser. «Det er av største viktighet å lære den unge borgeren å ta ansvar for sin egen utvikling og helse», hevdet han.^[7] Budskapet var at når den enkelte kom til kort i kampen for tilværelsen, så hadde han kun seg selv å takke. Det var opp til ungdommen selv å ruste seg for alle eventualiteter i livet: «Speiding er det beste i verden for å gjøre en gutt selvhjulpen (self-reliant) og skikke ham til livskampen (battle of life)».^[8] Det var den enkelte speidergutt som måtte ta ansvar for at han ikke røykte, drakk, onanerte eller pådro seg kjønnssykdommer: «Oppøvelsen av speidergutter ville derfor være ufullstendig hvis den ikke bestrebet seg på å få bukt med disse ondene», hevdet han. «Gutter trenger derfor en klar forestilling om deres personlige hygiene». Han under­streket således at de måtte opplæres til å forstå at de var «personlig ansvarlige for deres egen styrke, helse og sanitære omgivelser».^[9]

Et grunnleggende premiss for begge disse prinsippene var at sunnheten ikke var et mål i seg selv, men knyttet til et edlere formål, nemlig imperiebygging og fellesskapets beste. God helse var avgjørende både for at befolkningen skulle vokse og holde seg sterk, men også for at de soldatene som skulle forsvare landet og erobre nye landområder var robuste. Japanerne var her forbilder, noe de viste i sin krig mot Russland: Siden de holdt seg rene og blodet deres var sunt og friskt på grunn av mye fysisk trening, ble de sjelden syke og kom seg raskt når de ble såret.^[10] Baden-Powell var derfor sterkt kritisk til den moderne idretten, fordi den var blitt for profesjonalisert, spesialisert og kommersialisert. Én side av saken var at spesialidretter hadde en tendens til kun å utvikle en bestemt muskelgruppe, og derfor ikke ivaretok den allsidigheten jeg nevnte ovenfor. Men vel så viktig var det at i den moderne idretten var utøverne altfor opptatt av å jakte på rekorder og pokaler, mens flertallet av ungdommen nøyde seg med å være tilskuere framfor selv å drive med sport. Men målet med fysisk fostring kunne ikke være at bestemte utøvere vant konkurranser, mens resten så på, men å skape god helse og en sterk karakter hos ungdom flest slik at de kunne være til nytte for fedrelandet. Den type sport Baden-Powell var vant med og hadde sans for, var ikke bare spill som polo, cricket og fotball (utøvet i dannede former), men også ulike aktiviteter der poenget ikke var å konkurrere med andre, men å utvikle nyttige ferdigheter og evne til å samarbeide. I sin bok Sports in War (1900) var mesteparten av plassen viet oppsporing av og jakt på dyr, og likeledes dreiet kapittelet «Sport» i hans selvbiografi (1933) seg i hovedsak om aktiviteter som båtferdigheter, fiske, jakt og å snike seg inn på dyr.^[11] For Baden-Powell og hans likesinnede var «sport» først og fremst aktiviteter som styrket helsen og utviklet karakteren slik at de kunne stille opp for landet sitt når det trengtes.

Et vesentlig tilleggspoeng her var at i ballspill og andre lagidretter lærte utøverne å hjelpe hverandre og arbeide i et lag. «Fotball er i seg selv et stort spill for å utvikle en gutt fysisk og også moralsk, for han lærer å spille med godt humør og uten å tenke på seg selv, å spille på sin plass og ’spille spillet’, og dette er den beste trening for et hvilket som helst livsspill», hevdet han i Scouting for boys. For eksempel kom denne treningen til nytte når guttene ble soldater. I et innlegg i speideravisen Headquarters Gazette fra november 1914 hevdet han således: «Våre tapre karer ved fronten omsetter sin fotballtrening i praksis på slagmarken. De ’spiller spillet’ i rettferdighetens navn! Ikke mye unnasluntring der! De spiller på sin plass og spiller hardt – ikke for sin egen ære og berømmelse, men for at deres side kan vinne».^[12] Speiderguttene måtte ta vare på helsen sin slik at de kunne bli nyttige forsvarere av fedrelandet.

Allsidige aktiviteter, personlig ansvar, oppofrelse for felles­skapet – dette var således sentrale stikkord for speider­bevegelsen: Den enkelte speider måtte på ulike vis sørge for å holde seg sunn og frisk slik at han kunne tjene sitt land.

Sunne, norske speidere

I Norge var det Centralforeningen for udbredelse av Idræt som var først ute med å opprette en speiderbevegelse, ved stiftelsen av Norske gutters speiderkorps (NGS) i 1911. Her var det kroppskultur og forsvarssak som var det sentrale: Guttene måtte trene kroppen – som i sin tur skulle virke inn på sjelelige kvaliteter som karakter og vilje – slik at de kunne bli gode forsvarere av fedrelandet, hvis eller når det krevdes av dem. Dette speiderkorpset forsvant imidlertid etter kort tid, så vi skal heller i det følgende ta for oss Norsk Speidergutt-Forbund (NSF), som ble stiftet i 1912, delvis i opposisjon til Norske gutters speiderkorps. For NSF var det religionen – det vil si kristendommen – som skulle danne grunnlaget for speidingen. Speiding var kristendom i praksis. Å vise nestekjærlighet og ofre seg for fedrelandet handlet først og fremst om å innta en kristen holdning til tilværelsen. Samtidig ville man ikke som i NGS kople speiderbevegelsen til forsvarssaken.

Begge disse speiderbevegelsene ville imidlertid anvende Baden-Powells militære disiplineringsapparat for å nå sitt formål. Dette betydde i sin tur at denne tilsynelatende kampen mellom idrett og religion, kropp og ånd, ikke var så skarp som det kanskje i utgangspunktet kunne se ut til. Selv om det var Norsk Speidergut-Forbund som fikk størst gjennomslag, og derfor på et vis gikk seirende ut av striden, var hele opplegget i sitt vesen knyttet til kroppskultur og militær disiplin. Dermed ble helse et viktig anliggende også her.

Speidergutboken kom ut i 1912, og ble redigert av prest og visespeidersjef Hans Møller Gasmann. Dette var ingen oversettelse av originalen, men snarere en tillemping av originalen til norske forhold. Vi finner imidlertid lett igjen Baden-Powells speiderfilosofi generelt og hans syn på helse spesielt. Norske gutter skulle riktignok ikke oppdras til å ofre seg for det britiske imperiet, men de skulle utvise den samme offervilje overfor «fedrelandet». «En speider vet at for at fædrelandet skal bli lykkelig, saa maa alle – fra dem på de store og ansvarsfulde poster til de ubemerkede – gjøre sin pligt. Husk paa at saa længe du har den plads du har, avhænger det av dig om det arbeidet skal bli gjort godt», kunne man lese i Speidergutboken. En speider «vil gjøre alt hvad han kan for at gavne det saa at landet maa ha ære av ham».^[13] Også i norsk sammenheng var det således oppofrelsen for fedreland og felleskap som utgjorde rammen for norsk speiding, og da var det viktig at guttene var ved god helse.

Men som hos Baden-Powell var helsen også for norske gutter et individuelt ansvar: «For riktig at kunne nyde livet ute i naturen maa du ha et sundt og friskt legeme – og det er for en stor del avhængig av dig selv om du skal bli sund og frisk», stod det i Speidergutboken. Alt kom an på den enkelte speidergutts vilje. Blant annet fortalte man om atleten Eugen Sandow som hadde vært svak som liten og derfor ble ansett for ikke å kunne overleve: «men han vilde bli sterk, og han har naadd det». Skulle den enkelte speider bli sunn og frisk måtte han gjøre en personlig innsats. Naturligvis kunne man også gjenfinne Baden-Powells helseråd om at den enkelte måtte passe på å vaske seg, pusse tenner, ha god fordøyelse, puste gjennom nesten, sove med åpent vindu, unngå tobakk og alkohol, og så videre. Dessuten skulle speideraktivitetene være allsidige og fungere karakterdannende. Derfor tok Gasmann avstand fra spesialiseringen og rekordjaget innenfor idretten. «Vi vil ikke utdanne idrætsmænd, ’pokaljægere’ og slikt», hevdet han. Daglige gymnastikkøvelser måtte bli en vane, men man skulle ikke drive det for langt: «Deltar du i sport, saa overdriv ikke». Poenget var å få blodet til å «pulsere friskt og kraftig i legemet». Han anbefalte fotball, ishockey og vannpolo, og for de litt eldre guttene, friidrettsøvelser som hurtigløp, høyde, lengde, tresteg og diskos fordi «de utvikler hele legemet». Likeledes var svømming viktig for guttene «saa de kan færdes trygt ute på vandet» og både roing og seiling var «en sund og utviklende sport», det samme gjaldt vinteridretter som ski og skøyter.^[14]

Vi finner den samme vektleggingen av det sunne speider­liv i NSFs organ Speideren. Symptomatisk var speidersjef Christian Dons lille artikkel «Til skogs» fra 1918, der han ikke bare fortalte hva speiderne skulle ha med seg på tur, men der det ble listet opp et helt spekter av gode sider ved friluftslivet. På den ene side ville guttene gjøre viktige erfaringer i livet: Der ute i skogen og på fjellet kunne de erverve seg estetiske opplevelser, fordi de ville lære seg «at komme naturen ind paa livet, man lærer at elske skogen og fjeldet, det stille fjeldvand, den skjønne frie høifjeldvidde». Dessuten ville de komme nærmere Gud, fordi skogslivet ga «en fast grundvold for den dype kjærlighet til skaperen av al skapningen, som maa være bærende i al gudsdyrkelse». Men på den annen side hadde utfarter i skog og mark gunstige innvirkninger på kropp og sjel. Det var et poeng å komme bort fra sivilisasjonen med dens bekvemmeligheter. Han oppfordret til å føre «et sundt, primitivt, spartansk friluftsliv uten alle disse civiliserte luksusting omkring sig». Man kom også bort fra den usunne og larmende byen. Skogslivet var «den herligste hvile og forandring fra bylivets hvirvlende mas og støv». Her trente speiderne kropp og sjel i møtet med naturens utfordringer, siden friluftslivet krevde «at ha vaakne sanser, at være opfinsom, snarraadig og utholdende». Dermed var friluftslivet godt for helsen, for en speidergutt måtte holde sitt legeme «sundt og sterkt» hvis han skulle utrette noe, og «skogslivet gir sundhet og styrke». Til slutt endte han opp med følgende oppfordring:

’Ut i naturen – ellers bukker du under.’ Ja, gid vi kunde faa hamret det ind i alle gutters sind, alle dem som staar og slænger med hænderne i bukselommen paa gatehjørner og i portrum i den kvalme byen. Træk i speiderdragt, slæng rygsækken paa nakken og drag ut dit hvor du henter sundhet og styrke og skaper fond av kræfter som vil være din bedste reserve i livskampen.^[15]

Sunnhet og styrke skulle hentes i naturen, langt borte fra «den kvalme byen».

Likeledes gjenfinner vi i Speideren brodden mot den sportifiserte idretten. «Driv sport for sportens skyld, og ikke la bihensyn bli hovedsaken for dere», skrev Gasmann i sin lederartikkel fra 1926. Med det mente han at når man arrangerte konkurranser, så skulle det viktigste ikke være å vinne premier eller pokaler, men å delta for å bli sunn og sterk. Meningen med all sport og idrett var å bidra til å skape et «sundt folk». Det var ingenting i veien med at gutter var kappelystne og ville konkurrere, men da skulle det helst skje lagvis, slik at guttene kunne «streve sammen» mot målet. Det var dette som best kunne bidra til «samfundsånd», dvs. å tjene samfunnet i fellesskap.^[16]

Helseforsvarlig speiding

Baden-Powells helseråd var naturligvis ikke suget fra eget bryst: I Scouting for boys henviste han for eksempel til en rekke håndbøker som ga råd om helse, idrett og sunne leker. På den måten ble medisinsk og annen ekspertise hentet inn som legitimerende instanser for hans helseråd. Men denne ekspertisen ble likevel holdt på en armlengdes avstand. I utgangspunktet var Baden-Powell skeptisk til at legevitenskapen skulle få for mye makt over sinnene. «En viktig grunn til sykdom nå til dags er at folk stapper i seg så mye medisiner uten at det er den minste grunn til å bruke medisin i det hele tatt», hevdet han. «Den beste medisin er frisk luft og mosjon og en stor kopp vann tidlig om morgenen hvis du har forstoppelse, og en halv liter varmt vann når du legger deg».^[17] De medisinske ekspertene kunne nok ha mange gode helseråd å gi, men sunnhet og helse ble i grunnen best ivaretatt gjennom allsidige aktiviteter og gjennom at den enkelte speidergutt tok ansvar for egen hygiene. Legene hadde ingen plass innenfor selve bevegelsen. Helsen tok man vare på selv.

Dette var et syn på helse der moral og sunnhet ofte falt sammen, og der helsen best ble ivaretatt gjennom generelle råd og formaninger: Som nevnt burde den enkelte gå turer i skog og mark, sove med vinduet åpent, stå tidlig opp, ha avføring hver dag, puste gjennom nesen, kle på seg når man ble kald, unngå tobakk og alkohol, avstå fra onani, og så videre. Dette var i stor grad et moralsk syn på sunnhet: En sunn person var en person som gjorde alt det som en ansvarlig borger burde gjøre for å hold seg sunn og frisk, slik at han i sin tur kunne være til nytte for folk og fedreland. Legene holdt seg imidlertid i økende grad med et noe anner­ledes helsebegrep: Fremdeles var det naturligvis viktig at den enkelte holdt seg frisk gjennom å gjøre sunne ting, men det ble stadig viktigere å måle hva som var sunt og angi nøyaktig hva slags næringsstoffer de ulike aldersgrupper trengte hver dag, hva som var forsvarlig anstrengelse av kroppen, hvor mye søvn de trengte, og så videre. Sunnheten måtte spesifiseres i detalj.

I NSF holdt man seg i begynnelsen med det tradisjonelle, moralske helsebegrepet. Men så begynte det å skje noe. Legevitenskapen begynte å få en mer framtredende plass, og det ble stadig viktigere å appellere til eksperter for å legitimere det man holdt på med og angi mer spesifikt hva som var sunt. Vi ser det særlig tydelig i forbindelse med de idrettskonkurransene og utfluktene speideren arrangerte. Her begynte speiderne å ta etter utviklingen innenfor idretten.

Både i nasjonal og internasjonal idrett ble legene nemlig i økende grad brakt inn som garantister for at de ulike øvelsene gikk helsemessig forsvarlig for seg. «Embetsmannsstatens militært forankrede kroppskultur var et disiplineringsprosjekt, som fra slutten av 1800-tallet ble avløst av et hygienisk disiplineringsprosjekt, der idrettsoffiserenes hegemoni ble utfordret av medisinske hygienikere», hevder idéhistorikeren Rune Slagstad om sportsfeltet.^[18] Et ankepunkt mot den nye spesialiserte og profesjonaliserte sporten var at den umulig kunne være sunn, siden utøverne ofte overanstrengte seg og dermed skadet helsen. Den yngre garde måtte skånes for denne typen belastninger. Allerede på slutten av 1800-tallet hadde man av slike grunner begynt å teste skiløperes helse før start, og på begynnelsen av 1900-tallet kom dette inn i mer faste former. Centralforeningen bestemte for eksempel i 1902 at det skulle være legekontroll og 20-års grense ved særlig anstrengende løp. På femmila i kollen samme år var det hele 12 leger som sjekket ut om utøverne tålte påkjenningen. I 1915 ble det opprettet et legeundersøkelseskontor for idrettsutøvere, og i 1917 fikk man et «centralinstitutt for idrætsfysiologisk forskning og veiledning» i Riksforbundets regi.^[19] Legene rykket med andre ord for alvor inn på idrettens arena. Det var denne utviklingen som nå også innhentet speiderbevegelsen.

Spørsmålet om det var usunt å dyrke spesialgrener var gjenstand for en meningsutveksling i Speideren 1922, og det dukket også opp i senere artikler. Eyvind Knutsen fra 8. Kristiania tropp skrev et innlegg der han var forskrekket over at speiderne hadde arrangert et langrennsløp i klasser over og under 16 år, siden Norges Skiforbund hadde en regel om at man måtte ha fylt 20 år for å delta i slike renn. Gutter måtte ikke overanstrenge seg, hevdet han, fordi det i så fall lett kunne oppstå hjertefeil. Ifølge Knutsen burde måtehold også prege andre idretter.^[20] Han ble imøtegått av troppsfører Jonas Fjeld fra 4. Skien, som selv var en erfaren idrettsmann. Han hevdet at man ikke ville kommer særlig langt i idrett hvis man måtte vente med å trene til man var 20 år eller mer. Ikke bare langrenn, men også idretter som skøyteløp, fotball og terrengløp krevde en «omsorgsfuld og rationel træning» som måtte begynne i skoleårene. Ja, guttene måtte begynne å trene «tidligst mulig», og det måtte avholdes konkurranser, slik at de kunne motiveres til å trene: «For speidere skulde det være en selvsagt ting at dyrke idræt, og efter min mening bør det paalægges dem at begynne dyrkningen av idræt mens de er unge». Han synes med andre ord å mente at den sportfisierte idretten hadde sin rettmessige plass i speideren, selv om også han anbefalte måtehold: «Naturligvis kan idræt overdrives, det er sandt, men ved ikke at arrangere konkurranser for ofte – 1 a 2 langrend hver vinter er nok – saa kan der ikke være tale om verken overdrivelse eller overanstrængelse saa sandt løipene ikke er mer end 7–8 km, som bør være grænsen for gutter under 16 aar».^[21]

Fjeld fikk et langt svar fra Knutsen (over to nummer) som kunne slå i bordet med at legevitenskapen støttet hans synspunkt på idrett. I tillegg til artikler i årbøkene til Centralforeningen og Foreningen til Ski-Idrættens Fremme, viste han til foredrag og verker av kjente idrettsfysiologer; dessuten kunne Lægekontoret ved Kristiania Distriktslag for Idræt «underskrive ethvert ord i min artikel», hevdet han. Alle bekreftet at for å unngå å skade hjertet burde ikke ungdom under 20 år anstrenge seg for mye. Eksempelvis hadde Dr. Rüsing i en diskusjon «betegnet brud av arme og ben som smaa bagateller i forhold til de skader som de indre organer kan være utsat for hvor det gjaldt anstrængende idrætsøvelser, som langrend paa ski». Det viktige var at guttene lærte å utføre øvelsene korrekt med god stil og holdning. «Idrættens maal ligger da ikke bare i rekorder for enhver pris. Maalet maa da være at utvikle legemet til at bli sterkere og mer arbeidsdygtig», som han sa.^[22]

Dermed var medisinen for alvor brakt inn på speider­idrettens arena, og i løpet av 1920- og 1930-tallet skulle den bli stadig viktigere. I 1924 kunne man i Speideren lese en artikkel av «chefen for skolelægevesenet, dr. med. Carl Schiøtz» (mannen som senere innførte den berømte «skolefrokosten»), med tittelen «Gutter og idrett», en artikkel som ble anbefalt på det varmeste av redaksjonen. Den var egentlig et utdrag fra boken Idrettsbok for norske gutter, som ble publisert året etter av Schiøtz og Helge Løvland.^[23] Her kunne Schiøtz fortelle at gutter måtte være forsiktig med trening i ung alder: «Ekte trening i en enkelt øvelse før du er ferdig med å vokse i høiden er meget farlig – fordi lungene og særlig hjertet ikke holder skritt med veksten ellers». Derfor var det om å gjøre å drive allsidig idrett uten overdrivelser, for eksempel løp på korte distanser, «hopløp» og turer i skog og mark, mens man skulle unngå langrenn. Dette ville fremme sunnheten: «Men driver du en sund idrett – av alle slags, du skal ikke spesialisere dig i en! – så får du sterkere lunger og hjerte og kan tåle mere». Idretten skulle ha et formål, nemlig å utvikle og styrke ungdommen: «En fornuftig og flink all-round idrettsmann føler sig kraftig og oplagt, blir ikke så lett syk og har særskilt gode chanser for å kunne arbeide seg op – forbi dem som ingenting tåler av arbeide og slit». I det hele tatt mente Schøitz at det var om å gjøre for guttene å anlegge en sunn livsstil uten tobakk og godterier, men med daglig friluftsliv, regelmessige og kraftige måltider, iherdig kroppsvask og nok søvn. Han satte sågar opp en liste over leggetider for alle årskategorier fra 8 til 14 år (kl. åtte for åtte-åringer, kvart over åtte for ni-åringer, halv ni for ni-åringer og så videre.).^[24]

I Lederen året etter hadde han tilsvarende et innlegg vedrørende gutter som gikk i speideren, der han hevdet: «Det må være lederne magtpåliggende at sætte sig bedst mulig ind i disse aldres biologi, de naturlige forutsætninger, altså de fysiske og psychiske utviklingslover for disse aldre».^[25] Det var store variasjoner i speiderens vekt i en bestemt årsklasse, hevdet han, og man måtte derfor passe på at oppakningen ikke ble for tung for de letteste speiderne. Hvis oppakningen ikke burde overstige ¼ av kroppsvekten (som var NSFs forslag), så måtte barna veies og kjenne sin vekt. Noen år senere, da Schiøtz var blitt professor i hygiene og bakteriologi ved universitetet i Oslo, gjorde Speideren et intervju med ham, der han hevdet at speiderne ikke måtte forsøke seg på marsjkonkurranser og langrenn siden utholdenhetsprøver var skadelige i vekstalderen. Dessuten måtte de unngå spesialisering, siden det innebar risiko for «ensidig legemsutvikling». Fotball måtte guttene derfor ikke drive med før de ble 16 år. Den såkalte «sportsalderen» anslo han til å være mellom 19 og 32 år. Idretten burde bedrives i egen drakt, som man tok av seg etterpå, og guttene burde vaske seg godt etter strabasene. Dessuten burde de spise knekkebrød og frukt til frokost, og naturligvis ikke røyke sigaretter.^[26]

Når en av Norges fremste medisinske eksperter på hva som var sunne vekstforhold for barn på denne måten ble hentet inn som autoritet på hva barn hadde godt av (og ikke godt av), ble speiderbevegelsens egne idealer og praksiser underlagt vitenskapelige vurderinger utenfra. Og han var ikke den eneste som inntok denne rollen. En rekke andre leger og eksperter ga råd til speiderne vedrørende den fysiske utfoldelsen.^[27] Speiderledelsen tok ekspertenes råd alvorlig og lagde pålegg til guttene ut fra disse. En journalist i Speideren kunne for eksempel med tilfredshet fortelle at professor Schiøtz «smiler da vi forteller ham at knekkebrød skal inngå som en fast del av kostholdet i landsleiren».^[28] Schiøtz’ råd var tydeligvis allerede i ferd med å bli implementert i Mandalsleiren 1932.^[29] Året etter hadde O.H. Haugen en artikkel i Speideren om kosthold, der vi ble presentert for tabeller over hvor mye eggehvite, fett, kullhydrater, vitaminer og kalorier det fantes i ulike næringsmidler samt anslag over hvor mye eggehvite, fett og kullhydrater kroppen forbrente og derfor hvor mye guttene burde spise.^[30] Likeledes trykket Lederen i 1934 et utdrag fra professor Frølichs foredrag «Vår ernæring og dens betydning for folkehelsen». Her fortalte Frølich om hva «medisinsk forskning har skaffet oss av sikre kjensgjerninger og vel underbyggede erfaringer på ernæringens område», og anbefalte variert kosthold med A-, B-, C- og D-vitaminer og daglig inntak av tran i vinterhalvåret.^[31] Helseekspertene ble således i økende grad brakt inn for å regulere speidernes atferd og ernæring.

Helsetesting i speiderregi

Det fantes også medisinske eksperter innenfor speider­bevegelsen, og disse ga naturligvis formaninger om hvordan sunn speiding burde foregå og sjekket ut sunnhetstilstanden hos speiderne. Formannen i speiderkomiteen, dr. Arne Stein Mellegaard, hadde for eksempel en artikkelserie i Lederen med tittelen «Idrett og helse», der han skisserte hvordan ferdighetstrening og kondisjonstrening virket inn på organismen. For den som drev med idrett var det viktig å oppnå et godt hjerte og sirkulasjonssystem, et godt åndedrett, god hudfunksjon, et veltrent nervesystem og en rasjonell ernæring (for musklene).^[32] Han understreket at «den sterke konkurranse» bare var for voksne menn; drev yngre gutter med slikt, kunne de pådra seg «en legemsfeil for livstid». Marsjkonkurranser burde forbys, og speidertakt (vekselsvis løp og marsj) måtte oppøves før den ble benyttet. Det var av avgjørende betydning at legene fikk plukket ut «de mindre­verdige» og hindret dem i å starte konkurranser, og legene måtte kontrollere at idrettsøvelser gikk i riktig tempo (uten å «forseres») og at utøverne fikk riktig kost, nok søvn, nødvendig massasje og holdt seg rene. Legene var i det hele tatt autoriteter man måtte følge: «Det er et stort arbeide lægene må utføre, da de skal være de unges og foreldrenes tillitsmenn, som de trygt kan henvende seg til og hvis råd de blindt må følge; ti ellers kan det bli skjebnesvangert for individet», hevdet han. Rådene han ga angående frilufts­liv skulle for øvrig også virke inn på seksuallivet fordi idrettsaktiviteter «undertrykker i puberteten den voksende livsspire og kjønnsdrift i gutten på en slik måte at de selv ikke merker det, og den kraft som derved vinnes benyttes til øket legemlig arbeide».^[33] Dermed ga han som lege legitimitet til en freudiansk sublimeringsmodell: Seksualdriften hos speiderguttene måtte kanaliseres inn i aktiviteter som ikke hadde noe med seksualitet å gjøre. I 1936 tok han også for seg alle rapporterte sykdomstilfeller og skader på landsleieren på Jeløy, og presenterte en statistikk over hyppighetene av dem. På denne bakgrunn mente han blant annet guttenes bruk av iskrem og brus måtte reduseres kraftig, da flere av guttene hadde måttet ligge et par dager på sykehus på grunn av sin «forslukenhet».^[34] Nå var speiderguttene også blitt objektmateriale for helseundersøkelser.

Ja, høsten 1930 foretok dr. Thoralf E. Bentzen, sammen med to av sine studenter (Johan Grøn og Eivind Ek), en rekke undersøkelser av 298 speiderne i Oslos krets for å finne ut om «kretsens orienteringskonkurranser stiller for store krav til speidernes fysikk».^[35] Uken før konkurransedagen ble guttene utspurt om tidligere sykdommer og deres helse­tilstand ble vurdert. Etter orienteringsløpet ble så guttene bedt om å svare skriftlig på en rekke spørsmål om hvor anstrengende løpet var, hvor mye oppakning de hadde, hva de spiste, om de marsjerte og om de hadde hatt noen uhell. To måneder senere skulle de igjen fylle ut et skjema og svare på om de hadde vært syke siden orienteringsløpet, hva sykdommen bestod i og om de trodde det skyldtes løpet. Resultatet viste at én hadde fått krampe, én hadde begynt å blø neseblod og tre hadde fått senestrekk under løpet. Det betydde ifølge Bentzen at de hadde anstrengt seg for mye. 33 hadde vært syke de neste ti ukene, men bare fire av dem de nærmeste tre ukene etter konkurransedagen. Bare to av sykdomsfallene kunne knyttes til konkurransen. Ingen hadde således fått varig mén av løpet, men legen hadde nektet tre speidere å starte på grunn av dårlig helsetilstand, disse kunne det derfor ha gått verre med.

Det interessante her er ikke resultatene legen kom fram til, men at undersøkelsen i det hele tatt ble foretatt – og på speiderledernes oppfordring. Det viser hvordan legevitenskapen ble hentet inn i speiderbevegelsen for å vurdere dens virksomheter med objektive, vitenskapelige midler. Det var tydeligvis oppstått en engstelse innenfor bevegelsen som vitenskapen ble ansett å skulle gi svar på. Mens speiderbevegelsen opprinnelig var en organisasjon som skulle klare seg selv og styre etter sine egne regler, ble det nå hentet inn ekspertise utenfra som vurderte aktivitetene ut fra vitenskapelige målestokker. Bentzen hevdet således at marsjtreningen ikke burde være så hard, enkelte etapper burde ikke være så anstrengende, lagene burde trene sammen, oppakningen burde ikke være for tung, speiderne burde være riktig kledd, lagene burde bestå av jevnt store speidere, maksimaltidene burde gjøres romslige, og så videre. Gjennom å hente inn slike vurderinger fra legevitenskapen åpnet speiderledelsen for å gi avkall på sin autonomi: Det var legene som i siste instans måtte bestemme hva slags aktiviteter som var «riktige» og hvordan de burde utøves. At legene nå skulle konsulteres, kan man for øvrig se i NSFs årsrapport fra 1931, der det ble henvist til at noen tropper hadde forsøkt «marsjkonkurranse og lengdeløpskonkurranser»: «Vi vil på det kraftigste advare mot de to sistnevnte konkurranser uten efter innhentet tillatelse av læge».^[36] Det var legene som måtte bestemme hva som var sunt.

Mer enn det: Legene begynte å omdefinere hele speider­bevegelsens formål. I et foredrag med tittelen «Mulighetene for speidersakens innsats for folkehelsen», som Bentzen holdt for speiderledere i 1932, ser man særlig tydelig hvordan helse ble brakt inn som selve hovedbegrunnelsen for å bedrive speiding. For Baden-Powell og NSF var naturligvis fysisk fostring en grunn til å drive med speiding, men enda viktigere var det at friluftslivet skulle gi guttene den rette karakter (særlig for Baden-Powell) og utfolde sin kristne tro (særlig for NSF). For legen Bentzen derimot dreide alt seg om sunnheten når det gjald speidergutten: «Si ham at det er for at han skal bli sund og frisk, at vi fører ham ut i skogen og marken». Alle «helsebud» man satte opp for ham – fysisk aktivitet uten overanstrengelse og overtrening, mye lys, nok søvn, sunn ernæring, ren kropp, tannpuss, ordentlig tygging av maten, beskjedent inntak av alkohol og tobakk, regelmessig avføring, unngåelse av for små sko, for liten hatt og for trang snipp – skulle danne grunnlaget for speiderguttens liv. De vil verge ham mot sykdommer som mavesår, kreft og engelsk syke. For Bentzen var speideren således først og fremst et sted som skulle holde guttene friske og forebygge sykdom. Han advarte for øvrig også mot onani – «en lidelse som gir anledning til en enorm sum av ulykke». Men begrunnelsene for all denne ulykke var ifølge Bentzen ikke først og fremst selve uvanen, men usikkerheten knyttet til den: Den onanerende gutten ble redd fordi han hadde lest at det kunne være farlig, fordi uvanen ble kalt for selvbesmittelse og fordi de ikke hadde noen å betro seg til. «Disse gutter har intet høiere ønske enn på bli kvitt dette», kunne han fortelle, og speideren var nettopp den rette medisin fordi de fikk dem beskjeftiget i fritiden. Førerne måtte dessuten forklare guttene årsaken til denne «lidelsen»: Det var ganske enkelt at guttene ikke vasket lemmet sitt hver dag og fikk bort smuss under forhuden. Dette skapte kløe, som i sin tur førte til onani.^[37] Også onani hadde med andre ord en (enkel) hygienisk forklaring.

Man skal ikke overdrive: I denne utviklingen fortsatte legevitenskapen å sette opp generelle helsebud som lett kunne leses som moralske imperativer, og den norske speiderbevegelsen beholdt i stor grad det moralske helse­begrepet, med vekt på allsidighet, selvhjulpenhet og ansvar for fellesskapet. Men det kan neppe være tvil om at legevitenskapen i løpet av mellomkrigstiden begynte å sette premissene for visse deler av speidingen som den ikke hadde gjort før. Flere speideraktiviteter ble vurdert ut fra et medisinsk perspektiv, og den enkelte aktivitet ble underlagt mer detaljert og spesifisert helsemessig kontroll. Bentzen og andre leger klarte likevel aldri å omdanne NSF til å bli en ren helsefabrikk, et sted man burde sende ungene for at de skulle bli sunne og friske. Til det var bevegelsens andre formål altfor sterke. I tilslutning til den internasjonale speiderbevegelsen stod det i NSFs formålsparagraf at man ville utvikle norske gutter «fysisk, praktisk, moralsk og religiøst»,^[38] og det kom aldri på tale å la den fysiske fostringen være hovedsaken. I NSF ble det snarere gang på gang hamret inn at det var den religiøse oppdragelsen som var viktigst. Det var vel og bra at guttene kom i god fysisk form, tilegnet seg en rekke ferdigheter og skaffet seg sunne og sosiale vaner, men hovedsaken var dog at de ble kristne.^[39] Det jeg ovenfor har forsøkt å vise er snarere hvordan speiderbevegelsen i mellomkrigstiden ble utsatt for et press til å overta og innlemme den medisinske ekspertisens råd og forståelsesmåter i utøvelsen av speideraktivitetene. Legenes helseprosjekt passet godt med speidernes eget krav om allsidighet i øvelser og aktiviteter, men møtte nok større utfordringer i møte med speiderbevegelsens krav om at speiderguttene hadde et personlig ansvar for egen helse. Fra et medisinsk perspektiv var det ikke lenger nok å si til speiderne at de skulle dra på tur og arrangere idrettskonkurranser. Det måtte settes vitenskapelige standarder for hvordan det skulle foregå. Hvordan man holdt seg sunn og frisk kunne ikke lenger være noe som uten videre kunne overlates til den enkelte speider, patrulje eller tropp. Det måtte snarere være opp til den medisinske ekspertisen å avgjøre hva den enkelte speider burde utsette seg for ut fra hans fysiske forutsetninger. Vi finner et åpenbart resultat av denne innflytelsen i Speiderguttboken fra 1933. Her kom det inn et par setninger i kapitlet om «Sundhetspleie» som ikke hadde vært der før: «Slike øvelser som ’marsjkonkurranser’, skøiteløpskonkurranser og lengdeløp på ski skulde ingen ha lov til å delta i før han er voksen. Og iallfall aldri uten at en doktor har undersøkt ham og gitt tillatelse det. De utsetter hjertet for en slik påkjenning at det kanskje er tvilsomt om de i det hele er nyttige».^[40] Disse formuleringene overlevde de nye utgavene av Speiderguttboken fra 1939 og 1944, men forsvant i den omarbeidede utgaven fra 1949. Grunnen vites ikke. Kanskje syntes ledelsen i NSF etter krigen at det gikk for mye utover speiderbevegelsens autonomi når man på denne måten eksplisitt forlangte at legene skulle kontrollere speiderne før de praktiserte noen av sine øvelser?