Alle stater holder seg med en form for sanksjoner for å opprettholde ro og orden. Man påfører lovbrytere straff, dvs. et onde som skal føles som et onde, for å avskrekke folk fra å begå forbrytelser, gi lovbryteren en avskrekkende lærepenge eller for å tilfredsstille behovet for hevn. Men det er noen som konkret må utføre jobben, noen må påføre lov-bryterne den foreskrevne smerten. Det er naturligvis et skittent arbeid. Å påføre mennesker smerte med den hensikt at det skal gjøre vondt, er det vel de færreste som har lyst til; og de som eventuelt har lyst til det, vil trolig ikke bli ansatt i jobben. Smertepåføringen må derfor skje «profesjonelt», uten overdreven iver og etter nøye bestemte forskrifter. I våre dager (i det minste her i Vesten) er det særlig fengselsbetjenter som utfører dette skitne arbeidet. Men man har etter beste evne forsøkt å dekke smerten til og gjøre smertepåføringsarbeidet mer spiselig. I Norge kaller man i fullt alvor denne jobben for «kriminalomsorg». Som om straff skulle ha noe med «omsorg» å gjøre. Tanken bak denne termen er at fangene – mens de soner straffen – skal kunne ta tak i livet sitt og gjøre en innsats for å komme seg ut av rus og kriminalitet, mens fengselsbetjentene på sin side kan tre støttende til ved å opptre som kurslærere og kontaktbetjenter som hjelper fangene med planleggingen av en kriminalitetsfri tilværelse. Dermed kan ondepåføringstiden omdøpes til omsorg. Likevel kommer man ikke utenom at betjentene er voktere som skal hindre at fangene unndrar seg straffesmerten. Straffens formål er å påføre et onde som skal kjennes som sådant, og det er vokternes sure plikt å sørge for at så skjer på forskriftsmessig måte.

Tidligere var det bøddelen som måtte utføre denne utrivelige jobben. Vi forbinder nok bøddelen først og fremst med henrettelser, men det var slett ikke hans eneste oppgave. Han skulle stå for en rekke former for smertepåføring – fra tortur og lemlestelser til pisking, brennemerking og avkutting av fingre, ører eller tunge. Å ta livet av folk ved halshugging, hengning, drukning eller bål var bare én av hans mange spesialiteter. Dette kommer fram i den usedvanlig interessante og velskrevne boken Den fromme bøddelen, som omhandler bøddelen Frantz Schmidts liv og levned på siste halvdel av 1500-tallet. Som hovedkilde har forfatteren Joel F. Harrington benyttet Frantz’ personlige journal over egne henrettelser og andre avstraffelser (fra hans første henrettelse som 19-åring i 1573 til han trakk seg tilbake i 1618) og siterer rikelig fra disse. Men denne journalens 621 opptegnelser er knappe og nøkterne og utgjør nærmest en krønike over avstraffelser, så det krever kreativ fortolkningskunst og solid bakgrunns-kunnskap for at kilden skal bli talende. Og det blir den i Harringtons hender. Det som gjør denne boken til en historisk og pedagogisk bragd er at han møysommelig tegner opp den kulturen som denne Frantz’ virke foregikk i, og gir oss et enestående bilde av den tyske samtidens syn på straff, skam og ære.

Harrington minner om at dette var en verden preget av epidemier, hungersnød og omreisende bander; leg og lærd trodde ulykker skyldtes Guds straffedom, og trolldom var en del av hverdagen (mer enn 60 000 hekser ble henrettet mellom 1550 og 1650). Siden det ikke fantes noe effektivt politiapparat, hørte det med til sjeldenhetene at man fikk tak i en lovbryter. Men når man først fikk tak i ham, så straffet man ham skikkelig til skrekk og advarsel. På den måten kunne myndighetene vise at de tok tak, at de gjorde hva de kunne for å hevne ofrene, uskadeliggjøre kjeltringen, hindre lynsjejustis og avskrekke allmuen fra å begå lignende straffbare handlinger.

Bøddelyrket ble på denne tiden foraktet av de fleste og offisielt betegnet som «uhederlig» (andre uhederlige yrker var gravere, garvere, buntmakere, fange-voktere, bueskyttere og slaktere). Helt siden middelalderen kunne bøddelen og hans familie ikke bli stats-borgere, medlem av laug, inneha offentlig verv, tjene som verge, vitne i rettsaker eller skrive gyldig testamente. De var utestengt fra badehus, kroer og andre offentlige bygninger, og det var uhørt at en bøddel gikk inn i et respektabelt hus. Det betydde at Frantz for det meste måtte omgås lovbrytere, andre bødler og vakter som hjalp ham. Måten han ble bøddel på, er en historie for seg: Hans far, Heinrich Schmidt, som var en respektabel tømmerhugger og fuglejeger i festningsbyen Hof, var blitt bøddel ved en tilfeldighet: Markgreven Albrecht Alcibiades ville henrette tre våpensmeder som han mente hadde planlagt et attentat mot ham. Men Hof hadde ingen bøddel. I stedet for å sende bud på en omreisende bøddel (som var vanlig på denne tiden), påkalte han en gammel skikk og pekte ut en person blant tilskuerne til å fungere som bøddel der og da. Den uheldige ble Heinrich Schmidt, som naturligvis protesterte, men til ingen nytte. Fra det øyeblikk ble han og hans familie utstøtt, og han måtte forbli i bøddelyrket, selv om han i 1572 ble bøddel for fyrstbiskopen i Bamberg, og dermed gjorde et betydelig skritt oppover på karrierestigen.

Siden Frantz var sønn av en bøddel hadde han ingen utsikter til å få seg et hederlig yrke og var derfor dømt til å bli bøddel som sin far, hos hvem han gikk i lære til han ble nitten. Her lærte han seg alle straffemetodenes finesser, og hvordan man skulle torturere ofrene uten at de døde for tidlig. Harrington gjennomgår i detalj et hav av torturmetoder, henrettelsesmåter og straffeformer som Frantz tok i bruk, hvilke ritualer som var knyttet til dem, hvor ofte han benyttet dem og hvor godt han fikk det til (kun fire ganger trengte han et ekstra slag med sverdet ved halshugginger – en treffprosent på imponerende 98). Det er et eneste langt skue av vold, smerte og død, som bøddelen utførte forskriftsmessig og fromt.

Frantz arbeidet som bøddelsvenn i området rundt Bamberg inntil han var så heldig å få stilling som bøddel i selveste Nürnberg i 1578. Dessuten lærte Frantz seg legekunsten som bigeskjeft: Bødler fikk nemlig god kjennskap til anatomi og hvordan man skulle behandle blødende sår (etter glødende tenger) og brukne ben (etter radbrekking), siden lovbryterne måtte lappes sammen før utspørring og offentlig henrettelse. Dessuten hadde bødlene tilgang på kroppsdeler etter henrettelsen og kunne studere dem nøye eller selge dem (Frantz dissekerte selv lik). Dertil kom at det i folketroen levde forestillinger om at bødler satt inne med hemmelige oppskrifter på helbredende miksturer og remedier. Frantz skal ha tatt imot mer enn 300 pasienter i året i sin tid i Nürnberg, minst ti ganger så mange som han torturerte eller straffet.

Til forskjell fra de fleste bødler, var Frantz avholdsmann, en from kristen (protestant) og pålitelig, dyktig og diskret i sitt yrke. Denne livsførselen knytter Harrington til at Frantz hele sitt liv angivelig hadde et overordnet prosjekt om å gjenopprette familiens gode navn og rykte, slik at hans barn og etterkommere ikke skulle lide samme skjebne som ham selv. Stillingen i Nürnberg var et steg i riktig retning. Han var nå blitt bøddelmester i en av det tysk-romerske rikets mest sentrale byer, med god lønn, eget hus, fritak av skatt og egne bøddelhjelpere (såkalte «løver»). I 1579 ble han også gift med datteren til en avdød lagerarbeider (et hederlig yrke), en jomfru som knapt hadde andre utsikter til å bli gift og derfor tok til takke med en bøddel (hun var 34 år uten medgift og hadde tre andre ugifte søstre hjemme). Deres første sønn fikk Frantz sågar lov til å døpe i en kirke, noe som var uvanlig for bøddelbarn. Fem år senere fikk han betydelig lønnsøkning og garanti om ansettelse på livstid, og i 1593 oppnådde han sågar å få innvilget statsborgerskap. Ja, i 1624 fikk han innvilget sin søknad til keiser Ferdinand II om en formell gjenreisning av familiens ære (han var da pensjonist). I 1632 fikk han til og med oppleve at den 44 år gamle datteren Maria giftet seg med den jevngamle Hans Ammon, som var en respektert kunstner og gravør. At hans datter kunne bli en slik manns kone var Frantz’ endelige seier i sin kamp om gjenreisning (et skår i gleden var at Ammon døde bare 19 dager senere). Likevel var det på et vis en fåfengt seier siden alle hans syv barn døde (de fleste av dem mens han ennå levde) uten å etterlate barnebarn som overlevde. Dermed var det ikke lenger noen slekt som kunne videreføre gjenopprettelsen av æren.

I sin fortelling tar Harrington seg relativt store dikteriske friheter for å gjøre historien levende. Han forteller for eksempel hvordan faren lærte Frantz opp i halshugging, først ved å trene på gresskar, deretter på levende husdyr. Fremfor alt visste Frantz at skulle han klare å kappe hodet av de forhenværende kjæledyrene med ett stødig hugg, ville det være det siste trinnet i utdannelsen hans, et tydelig tegn på farens anerkjennelse og på at han var klar til å dra ut i verden som bøddel på egen hånd. Mester Heinrich spilte igjen hjelperens rolle og holdt den første hunden gneldrende fast mens Frantz tok et fastere grep om sverdet (s. 30). Dette er oppdiktet for så vidt som vi ikke vet noe som helst om hvordan faren Heinrich oppdro sønnen Frantz i bøddelyrket. Men framstillingen er basert på kunnskap om hvordan sønner av bødler vanligvis ble lært opp. En frase som derfor hele tiden dukker opp i boken er «Frantz visste at…» som egentlig ikke angir hva personen Frantz konkret visste, men hva bødler eller folk på denne tiden og i dette samfunnslaget formodentlig var klar over eller hadde kunnskap om. Påstanden om at hunden gneldret og at han grep fastere om sverdet er rent dikteriske virkemidler, som Harrington ellers i boken er mer forsiktig med å anvende. Som regel nøyer han seg med å tillegge Frantz kunnskaper og holdninger som en bøddel på denne tiden ville formodes å ha. Men han tyr rett som det er til påstander om Frantz indre tilstander, som han vanskelig kan ha sikker kunnskap om ut fra kildene. Et eksempel: «Teknikken med å tenke på og notere de grusomme forbrytelsene som hadde gjort avstraffelsene han utførte nødvendige, var en nyttig oppdagelse som virket beroligende på Frantz gjennom hele hans lange karriere» (s. 74). At denne praksisen virket «beroligende på Frantz», er vel ren spekulasjon, for ikke å snakke om påstanden om at det virket slik «gjennom hele hans lange karriere».

Man kan også sette spørsmålstegn ved andre av Harringtons fortolkningsstrategier. Han tar for eksempel for gitt at korte innførsler uvilkårlig betydde at hendelsene for Frantz var uviktige. Men det vet vi vel strengt tatt ikke noe om. Det kan jo være mange grunner til at en innførsel blir kort (for eksempel tidspress eller blygsel). Han leser også ut reaksjoner som sinne, opprørthet, forakt, irritasjon, glede, nytelse osv. fra nedtegnelsene, noe som ofte er vanskelig å se ut fra de tektstykkene han serverer oss. Det spørs vel om han ikke har vært noe overdrevent kreativ her. Men på den annen side sannsynliggjør han slike reaksjoner ut fra den konteksten de står i: Det var for eksempel rimelig å tro at Frantz foraktet folk som hadde høye stillinger og misbrukte dem slik at det førte til fall – det var å skusle bort muligheter som han selv aldri hadde tilgang til. Tilsvarende viste han – som folk flest – ifølge Harrington mye mer motvilje mot lovbrytere som begikk forbrytelser med overlegg, enn dem som ble foretatt i et øyeblikks sinne for å forsvare sin ære. At tyver havnet i galgen, var bare rettferdig siden de ofte tok midler fra dem som var så fattige at de måtte leve fra hånd til munn etter tyveriet (det var for øvrig ikke bedre å svindle til seg store verdier fra personer av god familie, siden kondisjonerte klasser krevde mer respekt enn andre). Folk som ikke tilstod, ikke ville be eller manglet ydmykhet, hadde han – som mange av sine samtidige – bare forakt overfor (de ville ikke komme til himmelen).

Fordelen ved å tolke slike holdninger inn i Frantz’ tekst er åpenbar: Harrington får på denne måten levendegjort historien om denne bemerkelsesverdige bøddelen samtidig som han får fortalt mye om tidens kultur og mentaliteter. Han har åpenbart brukt mye tid på å gjennomgå domsprotokoller og annet arkivmateriale som Frantz’ journal blir sjekket opp mot og samtidens strafferett og sosiale forhold skildres med kyndig hånd. Det er en fryd å se at tørre tekster kan bli til slik fortellerkunst. Man får et godt innblikk i smertepåføringsyrket i en tid da man kalte en spade for en spade.