Ved større festligheter finnes det gjerne noen party poopere, folk som kommer og lager kvalm og ødelegger moroa. I år feires grunnloven med pomp og prakt, arrangementer og påkostede bokutgivelser, og midt i denne jubel og begeistring over hva vi nordmenn fikk til for 200 år siden, er det noen som forsøker å skape skår i gleden ved å minne om at Norge langt fra ble noe demokrati i 1814, at man nektet jøder og jesuitter adgang til riket, at Norge fikk friheten i gave og lignende ting. Og så nå da, som vi hadde det så hyggelig.

Sigmund Aas og Thomas Vest-gården er to slike party poopere. De vil oppfordre til «ettertanke midt i selvhyllesten som en feiring av grunnlovsjubileet gjerne bringer med seg», og denne ettertanken forsøker de å skape ikke bare ved å ta for seg 1814 (de skriver om den såkalte jødeparagrafen og motstanden mot allmenn stemmerett), men ved å skildre en rekke menneskerettighetsbrudd i statlig regi. Det dreier seg om aktive handlinger fra statens side (som tortur, ulovlig overvåkning og fornorskning av minoriteter), men også om unnlatelsessynder der norske myndigheter ikke stilte opp til forsvar for de svake (som ved trakasseringen av tyskerjentene og overgrep i offentlige barnehjem, oppdragelsesanstalter og skolehjem) og tvilsomme operasjoner basert på egeninteresse (som eksport av våpen til autoritære regimer, salg av tungtvann til Israel og deltagelse i Vietnamkrigen). Listen over uhumskheter forfatterne har gravd fram er imponerende lang (selv om den kunne vært meget lenger), og det gir et deprimerende inntrykk å lese om all denne uforstand. Ved siden av det som allerede er nevnt, kan angis tvangssterilisering av tatere, henrettelser preget av tortur og lemlestelser, overdreven bruk av isolasjon som straff, fengsling av sinnssyke, lobotomering av psykiatriske pasienter, tvangskastrering av homofile, bruk av sinnslidende som forsøkskaniner for LSD, overgrep på Reitgjerdet sykehus, rettssaker mot forfattere som Jæger, Krohg, Øverland, Mykle og Bjørneboe, oppgravning av russiske soldatgraver, tilbakeholdelse av krigsseilernes lønn og pensjon, fengsling av sykepleiere som hadde utført humanitært arbeid for nazistene under krigen, den kollektive avstraffelsen av alle NS-medlemmer, politiets samarbeide i transporten av jøder til Auschwitz, dødsstraff basert på lover med tilbakevirkende kraft, politivoldssakene i Bergen, justismordene mot Henri Hetle, Per Kristian Liland og Fritz Moen, den kjølige mottagelsen av fredsprisvinneren Carl von Ossietzky, oljefondets investeringer i selskaper som produserer landminer og klasebomber eller baserer sin drift på regelrett slaveri, bruk av bistand til massesterilisering av kvinner eller til støtte av norske næringsinteresser, den sviktende beredskapen da Behring Breivik slo seg løs 22. juli 2011, og meget mer. Gudene skal vite at det er nok av ulovligheter og overgrep å ta av i den norske historien,

Det sier seg selv at forfatterne i en slik bok ikke kan gå i dybden i den enkelte sak, og naturlig nok har de derfor basert sin fremstilling på forskning foretatt av andre. Noen ganger er kildene relativt begrensede (for eksempel er opplysningene om at bistandsmidler som ble brukt i indiske steriliseringsprogrammer på 1970- og 1980-tallet utelukkende basert på et intervju med Sunniva Engh i tidsskriftet Apollon). I bunn og grunn er denne boken derfor en form for forskningsformidling: Den løfter fram og kommenterer forhold som er blitt mye mer grundig behandlet av forskere fra ulike felt. Det må være greit nok, og som forskningsformidling har forfatterne gjort en god jobb: De har lest mye litteratur fra et bredt spekter av områder, og de gjør hederlige forsøk på å kontekstualisere fenomenene de beskriver. Når de har data å vise til, sammenligner de også Norge med land det er naturlig å sammenligne seg med, for å vise at Norge var (og er) blant de verste i klassen.

Et par problemer hefter imidlertid ved dette prosjektet. For det første har forfatterne en lei tendens til å harselere over historiske aktører, noe som for eksempel kommer fram i kapitlet om eidsvollsmennenes diskusjoner om jødeparagrafen og allmenn stemmerett (der særlig Severin Løvenskiold og Claus Bendeke får gjennomgå), i opplysningene om at Thor Heyerdahl leverte hodeskaller fra øya Fatu Hiva til raseforskeren Hans Günther, i påstanden om at Johan Scharffenberg «startet» tvangssteriliseringen av tatere, osv. Det er en farlig vei, fordi det så altfor lett skygger for innsikt i hvordan situasjonen ble opplevd den gang. Når fortidens aktører mener noe helt annet enn oss, er det så altfor enkelt og lettvint å forklare dette ut fra at de var dumme eller bornerte. Denne tendensen til moralisering eller sågar latterliggjøring av fortidens menn (og noen kvinner) henger sammen med et annet forhold: De aller fleste sakene forfatterne tar for seg hendte for mange år siden, og det blir lett for ansvarlige myndigheter i dag å vise til at slike tilfeller er et tilbakelagt stadium. Dagens stat kan ikke lastes for fortidens feil. Dermed kan boken få motsatt effekt av den som er intendert: Våre myndigheter kan slå seg på brystet og hevde at nå er alt så mye bedre: Vi stenger ikke lenger jøder og jesuitter ute fra riket, vi fornorsker ikke lenger samer, vi lobotomerer ikke lenger psykiatriske pasienter, vi har fått et bedre barnevern, vi har allmenn stemmerett, vi bruker ikke lenger rettsvesenet for å kneble forfattere, osv. – i grunnen har vi derfor god grunn til å være fornøyde med oss selv. Det som mangler i den typen utvalg av overgrep, feilgrep og uforstand som forfatterne serverer, er en analyse er hvordan disse fenomenene fremdeles er relevante i dag. Enkelte saker som ligger nær oss i tid er det lett å skjønne relevansen av, som justismordene mot Fritz Moen eller den manglende og sviktende beredskapen 22. juli 2011. Men jo lenger tilbake i historien man går, jo mindre slagkraftig blir påvisningen av kritikkverdige forhold.

Om det nettopp er midt i feiringen av grunnloven vi trenger en slik bok, er jeg usikker på. Grunnlovsjubileet er vel først og fremst en identitetsmarkør, et forsøk på å samle oss om noen prinsipper som betyr noe for oss og som knytter oss sammen. Det kan være viktig nok, og man kan ikke forvente at lobotomering av forsvarsløse pasienter kan være identitetsskapende på samme måte. På den annen side kan det vel aldri bli nok av bøker som problematiserer den uspiselige norske selvforherligelsen og selvrettferdigheten. Vi er et land med over fire tusen milliarder kroner på bok i en verden der om lag 15 000 barn under fem år dør hver dag av sult og underernæring. Forestillingen om Norge som en spesielt «human» nasjon er allerede gjort til skamme av dette enkle faktum. Alt det andre grumset gjør naturligvis ikke saken bedre.