The book of love has music in it,
in fact that’s where music comes from.
Some of it is just transcendental,
some of it is just really dumb

But I,
I love it when you sing to me.
And you
you can sing me anything.

Peter Gabriel

La oss begynne med en gåte: Hva er grågrønt i ansiktet, svart under øynene og synger «Glade jul» klokka fire om natta – midt i januar?

Svaret på denne litt underlige gåten er meg, forfatteren av dette essayet. Og grunnen til at jeg sitter og synger «Glade jul», er selvsagt desperasjon. Babyen vil ikke sove! Ingen ting jeg gjør, har noen effekt. «Å søte søvn / naturens amme, har jeg skremt deg så at / du aldri mer vil tynge mine øyne / og dulme sansene i glemsel?», kunne jeg sukket, hadde jeg husket hva jeg selv het og noe som helst fra Shakespeares Kong Henrik IV.¹ Så jeg begynner å synge en sang det virket som hun likte da jeg begynte å synge den for henne i desember. Jeg er gammel korsanger – alle julesangene sitter, med overstemmer og understemmer og det hele. «Glade jul» kan trille på flere språk ut av meg i halvsøvne. Og det gjør den nå, med desperasjonens overtoner. Jeg rugger henne og synger. Beina, som for litt siden var stive av anspenthet, begynner å slappe av. Kroppen blir tyngre. Det kan virke som om hun sovner!

Hun kjenner igjen sangen, og de kjente tonene virker som om de roer henne ned. Jeg begynner å synge mer anstrengt, for jeg blir så ivrig etter å få henne til å sovne. Jeg må virkelig anstrenge meg for å synge beroligende nå. Men hvordan kan det være mulig? Kan hun virkelig kjenne igjen sangen jeg synger for henne?

Jeg finner en studie som viser at babyer helt ned i to måne­ders alder viser tegn til å kjenne igjen enkelte melodier framfor andre, liknende melodier. En annen studie viser at babyer utviser tegn på stress om et musikkstykke blir spilt for dem med framprovoserte stopp og brudd i melodien. Det forundrer meg bare, at sang oppfattes som noe annet enn ­annen stemmebruk, at tonene virker på babyen min på en helt annen måte enn å snakke beroligende: Hun skjønner at sang er noe annet enn snakk. Hun forsøker av og til å synge selv; lange, monotone toner trenger seg ut av de små leppene mens hun ser lykkelig på meg.

Så hva er det med musikk? Hvordan skiller den seg fra fuglesang, hyl, paringsrop og tale? Idet lyden jeg gir fra meg, henger sammen med den neste og den neste i et rytmisk og tonemessig mønster, skjer det noe utrolig: Musikken gir lindring til babyen min, forbi språk og kultur. Oliver Sacks forteller i sin bok fra 2014, Musicophiliai, om folk med ­alzheimer og hukommelsestap som kan «finne seg selv igjen» ved hjelp av musikk; finne tilbake til seg selv, huske hvem de er et kort øyeblikk, oppleve lindring fra sykdommens uavvendelighet.

Kan musikk helbrede?

De gangene jeg plages av hodepine, er det musikk som befrir meg for smertene, ikke hodepinetabletter.

Jeg har jo lest om pythagoreernes tanker om den sfæriske musikken og om Marsilio Ficino, som inspirert av dem spente sin lyre for å spille Saturn blid igjen. Både Pythagoras og Ficino tilhører andre verdensbilder enn de jeg tror på: I deres verden er det mulig å stemme seg inn på den sfæriske musikken og klinge med. Ficino ville til og med endre den sfæriske påvirkningen, lege seg selv med orfisk musikk. I hans nyplatonske syn på verden var alle planetene medvirkende til å forme menneskets psyke. Var man så uheldig å ligge under for Saturns makt, ville man lide av en fryktelig melankoli, forbundet med kreativitet – selve kunstnersyken den dag i dag (les mer om dette i Frances Yates, Giordano Bruno and the Hermetic Tradition). Bare orfiske hymner kunne virke lindrende når man ble herjet av Saturns mørke, det samme mørket Goya beskriver i det berømte maleriet «Saturn eter sin sønn», eller Albrecht Dürer i kobberstikket «Melankoli I».

Samtidig tror jeg på dette verdensbildet når jeg spiser en hodepinetablett. Tross alt: Nyplatonikerne banet vei for en tro på at musikken er ordnet matematisk (den pythagoreiske beskrivelsen av musikk gir oss begrepene ters, kvint og oktav; en matematisk beskrivelse av musikk samt tanken om en grunntone, selve musikkens «null»), samt at vi kan manipulere verden med den – at det er en samstemmighet mellom planetene der ute og vår lille verden her nede, at de opererer etter samme, matematiske system. Selv om disse ideene kun befant seg i hodene til oppildnede forfattere og kunstnere ved Medici-hoffet i Firenze i renessansens tidligste fase, så, utrolig nok, ville det vise seg at de hadde rett. Man kan faktisk forutse planetenes bevegelse med matematikk. Den moderne vitenskapen ble sunget inn i Vesten på 1400-tallet med Ficinos Saturn-hymner! Hodepinetabletten som ligger hvit og glatt i hånda mi, og som mange ganger har måtte se seg slått av Glenn Gould – er også, indirekte, et resultat av musikk.

Kan psykisk smerte lindres av musikk?

«Kringsatt av fiender» vil etter 22. juli for alltid få meg til å gråte. Selv det å skrive disse ordene bringer tårene til øynene mine igjen, og jeg kan kjenne alle kroppene rundt meg på Rådhusplassen, rosene i alle farger som løftes over oss mot himmelen med duvende blomsterhoder. Havet av blomster utenfor Domkirken kommer tilbake til meg umiddelbart hvis jeg synger tonene til Nordahl Griegs dikt. «Stilt går granatenes glidende bånd, stans deres drift mot død, stans dem med ånd.» Det var som om jeg ikke kunne høre denne sangen nok etter terroren. Vi ble alle trøstet av den.

Men trodde Nordahl Grieg på teksten i den sangen som fikk oss til å stå samlet på Rådhusplassen i stille sjokk? Den sangen som gjorde meningsløse voldshandlinger, mordet på 77 uskyldige, litt lettere å bære – den sangen som får meg til å begynne å gråte og tenke på roser, fortsatt, over tre år etter? Den Nordahl Grieg som for en kort stund fikk oss alle til å flokke oss sammen for å finne en slags trøst i hverandre, han satte seg i et bombefly og ble skutt ned over Berlin, villig til å ofre livet for å være med på et bombetokt over den tyske hovedstaden.

Det virker nærmest naturstridig at ett og samme menneske både skal kunne lage musikk og utøve vold. For musik ska byggas utav glädje, ikke sant? «Den mann som ikke har musikk i seg, / og som er døv for vakre harmoniar, / er budd til krigsferd, svik og øydelegging. / Ei nattsvart stemning ruger i hans sjel, / og mørkt som Erebos er det han brenn for», skriver Shakespeare i Kjøpmannen i Venezia.² Shakespeare skriver mye om musikk og om hvordan den er knyttet til de aller beste kreftene i oss, hvordan kjærlighet og musikk er deler av det samme metafysiske stoffet. Men det er ikke sant. Det er ikke bare mennesker uten musikk i hjertet som utøver vold og egger til krig. Det finnes mennesker som både dreper og synger.

I nattens mørkeste timer holder jeg barnet som er i ferd med å sovne inntil meg, og ansiktet hennes er helt rent, og julesangen klinger fortsatt i luften mens hun synker mot søvnen. Og jeg tenker på de tyske SS-soldatene på tokt i Ukraina som slo i hjel babyer, som svingte jødiske spebarn rundt i lufta og kastet dem i bakken så det bare ble en blodig grøt av de små, myke hodene deres; og SS-soldatene sang mens de marsjerte framover, innover i Ukraina, og sangen deres var ikke lindrende, eller var den det? Var det derfor de sang, fordi marerittene om barna de hadde drept, forfulgte dem også inn i dagen?

I mørket denne januarnatten er det bare meg og barnet, barnet og meg tett sammenslynget og sammen med oss ­fragmenter av en gammel julesang fra 1818 fra et Tyskland som ennå var uskyldig, Goethes Tyskland, et land der man sang «Stille Nacht, Heilige Nacht», og så var virkelig natten stille og hellig. Og jeg, et gudløst menneske og en kritisk akademiker to århundrer etterpå, jeg kjenner at ja, det er noe som er hellig, verden kan fortsatt bli drysset i stjernestøv når man synger. Musikken fyller meg med en form for andakt og ro og en følelse av uutsigelighet som ingenting annet. Babyens kropp er tung og rolig i armene mine.

Mange ganger kan musikk framkalle en slags gråtkvalt lykke i meg, en følelse av at jeg har funnet noe jeg har lett etter i årevis, men ikke hadde det rette ordet for å beskrive. Som å ha glemt paraplyen sin et sted og etterpå ha glemt ordet for paraply, for så finne igjen paraplyen på en benk, i en øde park, full av vanndråper. Eller som å finne et hus i skogen, gå inn i det og oppdage at det føles som hjemme, et sted jeg har savnet; det står en stol klar til meg, jeg kan spise grøten på bordet.

Sangen klinger fortsatt gjennom meg. «Stille natt, hellige natt, alt har svevn og mørkre tatt.» Jeg synger lavt, med mørk stemme, og sangen legger seg som en stor, varm hånd rundt oss begge – beskyttende, varm og kjent, mens snøen pisker mistrøstig mot vinduene; hun er helt rolig nå, øynene er lukket. Og så faller hun i søvn.