I norsk sammenheng har bokhistorien, og særlig den nye bokhistorien, vært litt vanskelig å plassere. Det vi kunne kalle den «gamle» bokhistorien, beslektet med den deskriptive bibliografien, fikk aldri riktig fotfeste i Norge utenfor bibliotekfaglige og bibliofile kretser. Den ble i alle fall aldri noe man beskjeftiget seg med ved universitetene. Den nye bokhistorien, derimot, var lenge nærmest å forstå som en slags litteraturvitenskapelig underdisiplin, slik den f.eks. fremstår i Tore Rems antologi Bokhistorie fra 2003, ofte fremholdt som startskuddet for den bredere interessen for bokhistoriske spørsmål i Norge. Her representerte interessen for bokens materielle forutsetninger og egenskaper noe ganske nytt, som i alle fall innen faget selv var lite utforsket. Ved universitetene åpnet den nye bokhistorien døren til et nytt felt med et helt nytt materiale.

I andre land det er nærliggende å sammenligne seg med, knyttet den nye bokhistorien seg i større grad til eldre bokhistoriske og (engelskinspirerte) bibliografiske tradisjoner. Både i Sverige og Danmark fantes det allerede etablerte rammer for studiet av boken som tekstbærer og gjenstand, ikke minst ved nasjonalbibliotekene. Det holder å nevne navn som G. E. Klemming, Isak Collijn og Otto Walde, eller Lauritz Nielsen, samt tidsskrifter som Fund og Forskningeller Nordisk tidskrift för bok- och biblioteksväsen. Her lå kildene så å si alt for dagen: Den eldre tradisjonen hadde skapt et grunnlag som den nye kunne gi seg i kast med. Vel kunne man i Norge vise til navn som Hjalmar Pettersen og Wilhelm Munthe, men i den grad vi kan trekke linjer fremover fra deres arbeid, er det internt ved bibliotekene, særlig ved Nasjonalbiblioteket, og uten vesentlig kontakt med forskningen forøvrig. Der den nye bokhistorien i Danmark og Sverige i stor grad representerte en nytolkning av kjent stoff, måtte man hos oss i mye større grad begynne på bar bakke.

I Norge ble det altså litteraturvitenskapen ved universitetene som oppdaget og introduserte den nye bokhistorien, slik den kom til på 1980-tallet. Dermed begynte vi så å si ovenfra og ned. Bokhistoriens teoretiske overbygning ble importert uten at det innen faget fantes noen etablert empiri å anvende den på. Dette har preget feltet. Avstanden mellom mer eller mindre tilfeldige bruddstykker av empiri på den ene siden, og disiplinens ferdig utviklede, importerte teori på den andre, har vært påfallende. Bokhistorien var ny og spennende, og, slik den kom til uttrykk i akademia, grunnleggende internasjonal og transdisiplinær. Derfor artet den seg lenge – i alle fall sett utenfra – som en slags akademisk mote. Men interessen vedvarte, og ansporet av den satset også Nasjonalbiblioteket på bokhistorie – en satsning som på sin side ble preget av institusjonens egne, interne tradisjoner og mandater. Det har tatt tid for den nye, akademiske bokhistorien og den etablerte, bibliotekfaglige bokhistorien å finne sammen, og de har stått med hver sin nødvendige del av puslespillet.

Problemet med den nye bokhistorien i Norge var lenge at disiplinens transdisiplinære og teoretiske ambisjoner ikke stod i forhold til et ennå nokså magert norsk kunnskapsgrunnlag. Dette gapet er – som antologien Litterære verdensborgere viser – nå i ferd med å lukke seg. Det skyldes dels små og store forskningsprosjekter, men også i stor grad det bibliografiske arbeidet som de siste tiårene er nedlagt, særlig i miljøet ved Nasjonalbiblioteket. Forskningsprosjektet Literary Citizens of the World. Tracing the Transnational Crossroads of Books in Early Modern Norway (LitCit) og antologien som er kommet ut av det, er et klart tegn på at kart og terreng er begynt å stemme bedre overens. Fremdeles er det tydelig at bokhistorien i Norge representerer to forskjellige tradisjoner med bare delvis overlappende interesser og innfallsvinkler, men når de først, som her, har funnet sammen, behøver ikke det i seg å være noen ulempe. Litterære verdensborgere viser at avstanden mellom teori og empiri blir stadig mindre innen den norske bokhistorien, vesentlig som følge av konkret samarbeid mellom to ganske forskjellige institusjonelle miljøer.

Betydningen av digitaliseringen av så godt som hele den norske bokarven kan knapt overvurderes, og arbeidet med nasjonalbibliografien Norske bøker 1519–1850 har gjort det mulig å nærme seg norsk bokhistorie på en måte som var utenkelig for få år siden. Både Øivind Berg og Lars G. Johnsens bidrag i antologiens første del viser hvilke dører disse redskapene kan åpne også på et overordnet nivå. Vi har nå et solid grunnlag selv for alle mulige statistiske undersøkelser av norsk bokproduksjon gjennom flere hundre år. Og her ligger vi faktisk langt forut. Men, siden den norske bokproduksjonen så lenge bare utgjorde en brøkdel av det felles dansk-norske bokmarkedet, må vi vente på at danskene følger etter.

Også de øvrige bidragene i antologiens første del er på sine måter forankret i tradisjonell bibliografisk praksis og illustrerer hvor mye det ennå er å hente på denne måten, også innenfor rammene av den nye bokhistorien. Karen Skovgaard-Petersen viser oss forbilledlig hvordan dette kan gjøres, trygt forankret i dansk bokhistorisk tradisjon. Få andre kunne skrevet like lærd om det som i denne sammenhengen er norsk bokhistories litt vilkårlig valgte nullpunkt; utgivelsen av Missale og Breviarium nidrosiense i 1519. Et sted skal enhver undersøkelse begynne, men det kan synes påfallende at det transnasjonale, som prosjektet og antologien så sterkt vektlegger, først begynner med det eksplisitt nasjonale. Om noe var middelalderens norske bokhistorie mer, ikke mindre transnasjonal enn etterreformasjonstidens.

Det er fascinerende å se hvor mye Anne Eidsfeldt får ut av sitt studium av trykkeår, boktrykkernavn og andre i utgangspunktet nokså tørre bibliografica som format, papirkvalitet og trykkfeil. «Nærstudier av bøkenes materialitet», avslutter hun, «kan bidra til en bedre forståelse av utgivernes økonomiske situasjon, deres kapasitet og det publikum utgavene primært var tiltenkt, særlig i situasjoner der det ellers er få samtidige kilder som kan gi oss opplysninger om slike forhold». Dette gjelder store deler av den norske bokhistorien, der bøkene – der de i det hele tatt er bevart – står alene igjen som de eneste kildene til sin egen tilblivelseshistorie. Det er også morsomt å se historikere og idéhistorikere som Erling Sandmo og Siv Frøydis Berg kaste seg over tittelblader, trykkesteder og tresnitt i utgave etter utgave av Olaus Magnus, eller himmelbrevenes innfløkte filologiske og typografiske genealogier. Det store bildet ligger her nettopp i de bibliografiske detaljene, i likheter og forskjeller mellom konkrete utgaver.

Litterære verdensborgere er inndelt i tre deler. Den første vektlegger, som vi har sett, «hvordan teknologien og tekstenes fysiske uttrykk legger premissene for sirkulasjonen av kunnskap under skiftende historiske omstendigheter.» Den andre handler derimot om «en rekke ulike sjangre, som katekismer, barnebøker, tidsskrifter, nyttårsgaver og underholdningslitteratur». Det er interessant at denne inndelingen ikke bare er en enkel tematisk gruppering av stoffet, men gjenspeiler to forskjellige fagtradisjoner med hvert sitt institusjonelle utgangspunkt. Mens vi i antologiens første del møter en bokhistorie forankret i bibliotekenes egen bibliografiske tradisjon (Skovgaard-Petersen har bakgrunn fra Det kgl. Bibliotek, de øvrige forfatterne er tilknyttet Nasjonalbiblioteket), representerer dens andre del den akademiske, litteraturvitenskapelige bokhistorien, med institusjonelt tyngdepunkt i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo.

Jon Haarberg og Marit Sjelmo skriver om Pontoppidans forklaring, om hvordan den faktisk ble brukt, og hvordan denne bruken speiler skiftende forestillinger om lesing, mens Gina Dahl redegjør grundig for «Moerskabslæsning», altså underholdningslitteratur, i Bergens eldste biblioteker, bl.a. i samme Pontoppidans offentlige bibliotek ved Seminarium Fridericianum. Aasta M.B. Bjørkøy tar for seg Norges første barnebok i en artikkel som lar prosjektets transnasjonale ambisjoner komme helt til sin rett. Samtidig tar hun boken på alvor, som bok, og leverer på den måten et av antologiens beste og bokhistorisk mest helstøpte bidrag. Boken har som studieobjekt ellers i denne delen av antologien en tendens til å falle i skyggen av genren. Dette gjør ikke nødvendigvis bidragene mindre bokhistoriske, men de representerer et annet perspektiv, en annen fagtradisjon med andre – supplerende – interesser.

Anne Birgitte Rønning har gjort et meget interessant nærstudium av hvordan Wollstonecrafts A Vindication of the Rights of Woman møtte sine danskspråklige lesere, trykt som tillegg til Simon Paulsens nyttårsgave for 1801. Også her står genren sentralt, men genre omfatter i denne sammenhengen ikke bare teksten, snarere nyttårsgaven som handelsartikkel, dens format, markedsføring, utgivelseshistorie og publikum. Nyttårsgavene var «bøker som kunne foræres til medlemmene i mannens husholdning». Igjen står det bibliografiske i sentrum og artikkelen kretser rundt avisannonser, titler og tittelblader, papirkvaliteter og bibliotekkataloger, samtidig som Wollstonecrafts tekst settes inn i en idé- og litteraturhistorisk sammenheng med interessante kjønnsperspektiver.

Janicke S. Kaasas bidrag om Billed-Magazin for Børn plasserer utgivelsen i en ny kontekst, forstått i lys av de illustrerte skillingsmagasinene fra samme tid. Det gjør hun åpenbart rett i. Her ble den store verden første gang tegnet opp for norske barnelesere, som hun skriver. Spesielt interessant er redegjørelsen for hvordan illustrasjonsmaterialet ble skaffet til veie. De enkelte motivene har – på samme måte som tekstene – vandret fra land til land og blad til blad og dermed lagt premissene for Billed-Magazin’ets internasjonale orientering.

I antologiens tredje del kommer en siste gruppe forskere til orde: en idéhistoriker, en kulturhistoriker og to historikere. I deres bidrag undersøkes «ulike aspekter ved den dansk-norske og skandinaviske trykkekulturen fra 1770-årene til siste del av 1800-tallet». De to første tar for seg utgivelsesvirksomhet i eneveldets konglomeratstat, de to siste transnasjonalt samarbeid på tvers av 1800-tallets skandinaviske nasjonalstater.

Ellen Krefting skriver med utgangspunkt i P.F. Suhm elegant og grundig om de politiske og juridiske betingelsene for utgivelse av bøker under eneveldet. Særlig interessante er betraktningene omkring den litteraturen som «utfordret offentlighetens grenser» og ikke kunne trykkes. Anne Eriksen tar for seg oversettelsene av Mallings Store og gode Handlinger, med unntak av den engelske alle utgitt i Danmark, med varierende motivasjon, på en gang rettet mot både innenlandske og utenlandske lesere. Det de overraskende nok ikke representerer, er internasjonal interesse for boken. I sitt bidrag belyser Ruth Hemstad hvordan forholdet mellom litteratur og politikk ble diskutert i skandinavistiske tidsskrifter, og viser hvordan disse trykksakene skulle skape en panskandinavisk offentlighet og føre til forbrødring de skandinaviske folkene imellom. Narve Fulsås undersøker på sin side, i antologiens avsluttende bidrag, «korleis dansk-norsk litteratur blei norsk», hvordan bøkene, og bibliografien, til slutt bidro til å avgrense den norske nasjonale litteraturen, altså den motsatte utviklingen av den Hemstads skandinavister arbeidet for.

Litterære verdensborgere er utgitt i Nasjonalbibliotekets serie Nota bene og bærer som trykksak preg av å være en litt anonym, institusjonell utgivelse. Serien legger naturligvis sine føringer på format og utstyr. Boken er pent satt og godt trykt, på godt papir, men enkelt limfrest. Illustrasjonene er velvalgte, selv om de fleste viser boksider som plane, todimensjonale gjengivelser av tekst; bøker er jo egentlig tredimensjonale objekter. Så er det naturligvis en smakssak om man liker innslagene av fargerike punktlinjer og overskrifter, som i likhet med fotnotene er satt i en kontrasterende grotesk-skrift.

Det umiddelbare inntrykket man sitter igjen med etter å ha lest Litterære verdensborgere er at det nå faktisk finnes en norsk bokhistorie. Ikke bare i den forstand at forskjellige miljøer har funnet sammen i et felles felt, men at kunnskapen om bøkenes historie i Norge er blitt mye større enn for noen få tiår siden. Det mest interessante ved boken er ikke de teoretiske perspektivene, som begynner å bli velkjente nok, men at så mye empiri nå er blitt bragt for dagen, innen forskjellige tradisjoner og disipliner, at den norske bokhistorien begynner å se ut som et mer eller mindre sammenhengende kunnskapsområde. Det teoretiske rammeverket favner ikke alle bidragene like godt og flere av bidragene kunne stått like støtt uten etiketten bokhistorie. Sammen viser de likevel at bokhistorien gir rom til et mangfold av gjensidig utfyllende tilnærminger og perspektiver.

Om man skulle peke på fellestrekk, er det påfallende at de fleste bidragsyterne tar for seg trykksaker i randen av den etablerte litteraturen. Begrepet «den lille litteraturen», som Berg trekker frem, er dekkende for mange av bidragene, enten det dreier seg om himmelbrev, barnelitteratur, nyttårsgaver markedsført spesifikt mot kvinner, morskapslesning, bibliografier og lærebøker, eller tidsskrifter og serier. Selv når Sandmo griper tak i en bauta som Olaus Magnus, er det ikke den monumentale og kanoniske førsteutgaven som frister, men de langt mindre undersøkte senere og forkortede eller oversatte utgavene. Nettopp her ligger da også bokhistoriens styrke. Ved å frigjøre boken fra litterære eller kvalitetsmessige vurderinger av innholdet, kan alle bøker behandles på like fot, og det som tidligere ble betraktet som uvesentlig er plutselig det mest interessante.

«Målet med denne boken», heter det innledningsvis, «er å vise noe av bredden i nyere bokhistorisk forskning på en måte som formidler hva bokhistorikere interesserer seg for i dag, hvordan bokhistorikere arbeider, og hva feltet kan tilføre av kunnskap og ideer til andre fagområder». Det gjør den også i høyeste grad.