I 1988 lot det seg ikke gjøre å gjennomføre opptakseksamen i historie ved Russlands universiteter. Gorbatsjovs reformer hadde gjort det mulig å snakke åpent om historien, i særdeleshet sovjettidens mange grusomheter, og sannheten om fortiden var plutselig blitt for uklar til å vurderes som «riktig» eller «galt». Sovjetsamveldets oppløsning skapte et akutt ideologisk tomrom. Over natten ble det prismet som samfunnet, samtiden og historien var blitt forstått gjennom, borte.

Den russiske grunnloven av 1993 forbød en statlig ideologi, og valget falt på russernes felles historie og kultur som samlende element i nasjonen. Tiden som fulgte Sovjets oppløsning ble preget av historien, eller rettere sagt samtidens holdning til den, på flere måter: På 90-tallet var forvirring, fravær av konsensus, men også søken etter en enhetlig historieforståelse sterk, mens Putins Russland i stadig større grad har beveget seg mot et autoritativt historiesyn som fokuserer ensidig på hendelser og skikkelser som styrker statens idé. Historien, som hadde vært en kilde til forvirring, traumer og frustrasjon, ble under Putin et politisk verktøy.

De som tenker at tittelen Fragmenter av fortid: Historiens rolle i russisk samtidslitteratur skulle vise til en slags renessanse for den historiske romanen i Russland, tar grundig feil. Dette er en bok som omhandler litteratur med et samfunnsoppdrag. Her undersøker Ingunn Lunde hvordan samtidslitteraturen gjennom sin behandling av historien kan fungere som et korrektiv til en enhetlig og glorifiserende historieforståelse, som i tillegg til å legitimere statsmakten også fratar en befolkning som har gjennomlevet mye lidelse muligheten til å ha sin egen, fragmenterte fortid og historie.

Lunde er professor i russisk språk og litteratur ved Universitetet i Bergen, og forsker særlig på sosiolingvistikk og språkpolitikk. I 2017 deltok hun på Arrs Russland-konferanse i St. Petersburg, hvor hun holdt et innlegg om historiens rolle i russisk samtidslitteratur. Av de 13 innleggene fra norske og internasjonale forskere handlet over halvparten om historie- og minnepolitikk eller nasjonsbygging. Temaet gikk som en rød tråd gjennom hele konferansen, og var gjenstand for flere opphetede debatter. For redaksjonen ble det tydelig at for å forstå den russiske tidsånden, må man forstå dens selvforståelse og forhold til historien. Lundes bok er et fint bidrag som viser én del av kulturens reaksjon på statens ekspropriasjon av historisk sannhet. Lesere som er mindre kjent med den politisk-kulturelle utvikling i Russland de siste 20 år, kan nok føle lengsel etter en enda bredere innføring i disse forhold etter å ha lest introduksjonskapittelet, som av naturlige årsaker ikke kan dekke hele dette enorme emnet. Dette er ikke en bok om historiens rolle i russisk statsideologi, og den velfylte litteraturlisten bør kunne fylle alle behov for dypere forståelse. I stedet er det en bok som evner å balansere mellom litterær, språklig, historisk og politisk analyse i en fremvisning av ordets makt.

Fragmenter av fortid er inndelt i 6 kapitler samt et forord og en epilog. I kapittel 1 redegjør Lunde for utviklingen i historiesyn og kulturpolitikk i Russland etter 1990, og maler et bilde av litteraturens kontekst og skiftende forutsetninger. Kapittel 2 tar for seg den litteraturhistoriske utvikling i samme situasjon, og redegjør også for perioden som grovt sett sammenfaller med Jeltsins styre, og som er preget av eksperimentering med språk og form. Det er også plass til en underholdende liten innføring i den særrussiske sjangeren «glamourlitteratur». Ingen av disse trendene er imidlertid gjenstand for videre analyse; først rundt årtusenskiftet ser historien ut til å bli en tydelig trope, og derved interessere Lunde.

I kapittel 3–6 tas vi med inn i bokens hovedanliggende, de litterære uttrykkene og deres forhold til historie. I «kulturens undergang» behandles i særdeleshet dystopien som litterær sjanger gjennom forfatterne Tolstaja og Glukhovskij. «Fra traumatisk fortid til grotesk fremtid» samler tre forfattere som har til felles en aversjon mot å beskrive samtiden direkte, men heller kommenterer den gjennom bruk av fortiden på svært ulike vis. Gigolasjvili, Aleksijevitsj og Sorokin er navn som bør være kjent for flere. «Tid og historie» behandler den langt mer eksplisitt politiske forfatteren Sjisjkin og refleksjoner rundt dikterens revitaliserte samfunnsansvar i Putins Russland, men også filologen Vodolazkins oeuvre som er preget av en lek med og sammenkobling av ulike tiders, steders og kulturelle grupperingers språk. Troen på ordets makt forener de to ulike forfatterne, og Lundes faglige interesser bidrar til at dette er bokens kanskje beste kapittel. Når vi runder av med «Mennesket i historien: totalitære erfaringer» er det for å vise frem forsøk på å løse et gjennomgående problem: «I den offisielle historie- og minnepolitikken er det utvilsomt den overordnede, ideologiske dimensjonen som dominerer, og en av konsekvensene av dette er tendensen til abstraksjon: avstanden til det konkrete menneskets opplevelse av historiens gang.» (129) Her handler det om forfattere og verker som strekker seg langt for å formidle enkeltskjebner, fortrengte perspektiver og fortiede historier, som en tatarkvinnes opplevelse av 30-tallets tvangskollektivisering og en volgatysk families indre og ytre utfordringer i mellomkrigstidens Russland.

Her leses altså en lang rekke verk og forfattere inn i en større politisk tendens, noen mer eksplisitte enn andre. Bølgende beveger boken seg mellom verk og kontekst, politikk og historie, og det er et grep som gjør den svært lesverdig for alle med interesse for russisk ånds- og samfunnsliv og kunstens politiske funksjon, i tillegg til de litterære og språklige aspekter ved verkene som behandles. Eksempelvis kapittel 4, hvor vi presenteres for Mikhail Gigolasjvili og hans roman Det hemmelige året fra 2017, som skildrer to uker i Ivan IVs (kjent i Norge som «den grusomme») liv. Selv om Ivans russiske økenavn grozny betyr noe nærmere den fryktinngytende, var russiske historikere på 1800-tallet ærlige og samstemte om de mange grusomme sider ved hans terrorvelde. Dette skal endre seg, og Lunde speiler endringer i synet på Ivan gjennom russisk historie. På starten av 1900-tallet opplevde skikkelsen Ivan en rehabilitering og idealisering som den sterke mann og Russlands første tsar, et bilde som ble tonet ned under avstaliniseringen fra midten av 50-tallet fordi den tydelige koblingen mellom de to var uheldig. På 2000-tallet har det positive bildet av Ivan igjen fått fotfeste, og blant annet resultert i at flere statuer av herskeren har blitt reist de siste årene.

Lunde peker på hvordan det å reise minnesmerker kan være tjenlig dersom det åpner for refleksjon og fortolkning. I tilfellet med Ivan er det ikke slik. Fremstillingen av hans liv og styre i en storslått, statlig utstilling om russisk historie bærer i stedet preg av en «rettferdiggjørende abstraksjon», i det den ensidig fokuserer på bragder og seire, uten å nevne de store menneskelige ofre som var involvert. Utstillingen bruker eufemismer (eksempelvis kalles opritsjninaen et «unntaktsstyresystem») og legger skylden for Ivans rufsete rykte på «vestlig informasjonskrig».

Mens vestens politiske diskurs preges av påstander om fake news, burde den russiske vært kjent for begrepet fake history. Det foregår i Russland en utbredt reisning av statuer og minnesmerker til ære for, i beste fall, tvilsomme historiske figurer, som Ivan og Stalin, i et forsøk på å skape et koherent bilde av sterke, suksessfulle menn som bidro til å gjøre Russland til den enestående staten det er i dag. Det er vanskelig å ikke tenke på at på samme tid brenner amerikanske byer mens statuer av hvite menn rives ned i protest mot historisk ensidighet og fortielse av store menns overgrep.

I en stat som er gjennomsyret av et skjønnmalt, urealistisk koherent og ideologisk historiesyn, blir samtidslitteraturens rolle å formidle fortidens fragmentariske karakter. Historievitenskapens samfunnsgagnlige oppgave er nyansering, og slik må russiske forfattere opptre som vitenskapskvinner og -menn, ved å skildre historier som bryter med den offisielle, ved å trekke frem de deler av fortiden som styresmaktene helst så at var glemt, og ved å minne om at historien sjeldent eller aldri er koherent, enkel og dikotomisk. Lunde oppsummerer litteraturens viktigste oppgave: Den er et «nyanserende korrektiv og et bidrag til en kollektiv forståelse og bearbeidelse av fortiden – med alle dens ulike enkeltskjebner, huller, bruddstykker og gåter intakt.» (171) Fragmenter av fortid er i første instans en katalog over politisk samtidslitteratur i det nye Russland som er lesverdig i seg selv; for min egen del førte den til flere turer på biblioteket etter verker som blir behandlet. For alle som ikke er kjent med historiens rolle i russisk ideologi, vil den fungere som en fascinerende introduksjon og en viktig påminnelse, både om hvilken makt som ligger hos den som kontrollerer historien, men også hvordan enkeltmenneskes historie er vanskelig å ta fra det.