Fra tid til annen dukker det opp en bok som setter ord på en vag følelse, og betimelig stadfester idéer som plutselig kjennes akutt relevante. «Ingenting er mektigere enn en idé hvis tid er kommet», skrev Victor Hugo, og det treffer godt mine tanker om Union eller undergang: Kampen for et forent Skandinavia. Den er skrevet med en skarp penn og årvåkne blikk av idéhistorikerne Rasmus Glenthøj og Morten Nordhagen Ottosen, henholdsvis dansk og norsk.
Slik jeg ser det har en rekke omstendigheter gjort denne mursteinen av en bok desto mer aktuell siden utgivelsen i 2021, i lys av hvor dramatisk tiåret så langt har vært. Global pandemi, klimakriser, økonomisk usikkerhet, sabotasjeaksjoner, spionasje, kunstig intelligens, ideologiske utskiftninger, skiftende militærallianser, tek-oligarki, krig, terror, folkemord, gjengvold og stormaktsrivalisering – alt har satt sine spor. Både i oss som individer og i det større samfunnet rundt oss. Regional koordinering og handlekraft er igjen på agendaen for Norden, som opplever stadig økende press på flere fronter, med aggresjonskriger på dørstokken og hybridkrigføring på eget territorium, samt upålitelige signaler fra angivelige allierte. De nordiske landenes geostrategiske betydning i internasjonal politikk er åpenbar, særlig nå som varmere klima gjør ressursrike Arktis mer tilgjengelig og ettertraktet for menneskelig aktivitet.
Dermed har den politiske diskursen åpnet for det som tidligere ble betraktet som utopiske ideer, men som nå er mer i tråd med realpolitiske prinsipper. Det har i sin tur ført til en ny vurdering av samarbeid og sikkerhetspolitikk i Norden. Sverige og Finland har meldt seg inn i NATO for å kontre russisk aggresjon i Ukraina, det Baltiske hav og Barentshavet, og EU ruster i sin tur opp som reaksjon på USAs proteksjonistiske og uforutsigbare nye linje. Mindre stater må nødvendigvis tilpasse seg denne nye realiteten, slik de alltid har gjort opp gjennom historien.
Skandinavismen som politisk prosjekt får en grundig historisk kontekst i Union eller undergang, med sin omfattende og originale forskning på ideologien som forsvant ut av de nasjonale historiepensumene i de nordiske landene. Boka utforsker skandinavismens historie på dens egne premisser, og viser hvordan ideologien en gang var et realistisk politisk prosjekt i Norden, før den ble marginalisert i nasjonal historieskriving, hvor hver nasjon formet sin egen forståelse av fortiden med utgangspunkt i sine nasjonalstatlige strukturer. Forfatterne viser hvordan de politiske grensene på kartet var langt mer fleksible i tidligere tider, og utfordrer vedtatte sannheter om hvordan alternative politiske modeller kunne ha blitt realisert. Selv om de kan virke partiske og selektive i visse seksjoner, syns jeg de mestrer forskerens nøytralitet, for det de viser til er simpelthen det kildene forteller. Og det er i all hovedsak kritikken av den nasjonalt forankrede historieforskningens egen partiskhet og selektive bruk av kilder i sin grunnfortelling, som er tyngdepunktet i boka. Denne kritikken danner også tyngdepunktet i dette bokessayet.
Skandinavisme
Ulike forestillinger om Norden og Skandinavia har eksistert i uminnelige tider. Begrepene har ofte vært omstridt og skiftet mening gjennom årenes løp, etter hvert som unioner ble dannet og oppløst, og territorier skiftet eiere. I nyere tid har særlig Napoleonskrigene preget grensene på kartet i regionen, hvor Sverige midlertidig tapte Finland og Åland til Russland, og Norge gikk fra en personalunion med kongeriket Danmark til en nasjonalstat i en skandinavisk union med Sverige. Dette medførte at Danmark vendte seg mer mot tapte territorier i nord-Tyskland, noe som skulle føre til de Slesvigske krigene (s. 9–11, 71–78).
Likedan er skandinavisme et omstridt og elastisk begrep som peker mot «en bred bevegelse som gikk inn for mer skandinavisk samarbeid – åndelig, økonomisk og politisk» (s. 8), skriver forfatterne. Fra konservative kunstnere med ønske om tettere kulturelt samarbeid, til reformistisk ungdomsopprør – og fra 1840-tallet et mer seriøst politisk nasjonsbyggingsprosjekt med bred tilslutning blant elitene og folket. Den rommet et ønske om felles nasjonalitet, sikkerhetspolitiske behov og regional integrasjon, og hentet inspirasjon fra datidens liberalisme, idealisme og nasjonalisme (s. 8–10, 106–115, 125–126). Nordisk råd og Foreningen Norden er i dag levninger og resultater av bevegelsens handlinger.
Forfatterne deler skandinavismen grovt inn i fire nivåer, bygget på en blanding av idéer om naturlige grenser, kultur, historie og statsrett: Tostatsskandinavisme som svensk-norsk unionisme; Trestatsskandinavisme som inkluderer Danmark; og Firestats som inkluderer et utvidet Finland som omfatter større deler av Karelen og Kola-halvøya i dagens Russland. I tillegg fantes en mer omfattende versjon som inkluderte det som i dag menes med Norden, med Island, Grønland, Færøyene og Åland, samt den danske kongens tyske territorier i Holstein og Lauenborg inkludert (s. 10, 82–93).
Ambisjonene om å beholde sistnevnte skulle få realpolitiske konsekvenser i form av de overnevnte dansk-tyske Slesvigske krigene (1848–51/1864). Den siste av disse utspilte seg i sammenheng med den politiske skandinavismens foreløpige høydepunkt som reelt politisk prosjekt, ettersom ideene om et tettere nordisk samarbeid mellom Danmark, Norge og Sverige fikk en konkret militært og politisk dimensjon. Den involverte hemmelige komplott mellom det svenske kongehuset og høytstående danske embetsmenn, om å avsette danskekongen og støtte Danmark militært mot Preussen og det som skulle bli Tyskland noen år senere (s. 10). Der satt den kalkulerte statsmannen Otto von Bismarck ved makten, som i sin tid kalte seg «forresten en meget stærk skandinav» (s. 4, 351–356).
Her finnes det fortsatt flere uløste tråder, for mye dokumentasjon rundt dette ble arkivert i det forfatterne poetisk kaller ‘kakkelovnens arkiv’ (s. 15).
Nasjonal historieskriving
På tross av alt dette og mye mer har ikke politisk skandinavisme fått en rettmessig plass i Nordens historieforskning, hevder forfatterne. I forlengelse av det retter de en sterk kritikk mot nasjonal historieskriving og det de anser som en urimelig bagatellisering av skandinavismen som politisk kraft med reell innvirkning på Nordens historie.
Glenthøj og Ottosen strekker seg langt i å formidle at nåtidens selvfølgeligheter i sin tid ble realisert med forbausende små marginer. «Rekken av dramatiske begivenheter i Norden under Napoleonskrigene viser fremfor alt hvordan utviklingen på ingen måte var selvsagt eller uunngåelig» (s. 51). Slike kontrafaktiske betraktninger gjennomsyrer hele boka, tett etterfulgt av konkrete eksempler, og virker på meg som tyngdepunktet i boka – at nasjonale historikere i stor grad har skrevet historien baklengs, med utgangspunkt i at de nåværende nasjonalstatene er det ønskede endepunkt og historiens slutt.
Forfatterne slår fast at nordiske historikere har gjort nasjonalstatene til rammen for fortellingen, på tross av at vi i mesteparten av vår tusenårige historie sammen har inngått foreninger: svensk-finsk samling (1249–1814); dansk-norsk samling (1380–1814); Kalmarunionen (1397–1523); de svensk-norske unionene (1319–1343 og 1814–1905; den dansk-tyske helstaten (1460–1864). Som de skriver: «Det blir betraktet som gledelig når de oppløses under Napoleonskrigene […] Den nordiske historieskrivingens premiss har vært at unionenes undergang var forutsetningen for en nasjonal likestilling som ligger til grunn for dagens fredelige sameksistens. Den historieforståelsen har ikke overraskende preget oppfatningen av den politiske skandinavismen» (s. 26).
Boka utfordrer dermed den etablerte forståelsen av hvordan Norden kunne vært organisert politisk, og viser hvordan alternative ideer om samarbeid ble oversett:
Periodisering, uvitenhet og tendens gjør at planene om en skandinavisk revolusjon i Danmark før, under og etter den andre Slesvigske krigen stort sett er ukjente og glimrer med sitt fravær i historieskrivingen. Historien har blitt tilrettelagt slik at resultatet er gitt, og den politiske skandinavismen har kunnet avvises i overenstemmelse med landenes fredelige og nasjonaldemokratiske konsensusfortellinger (s. 29).
Forfatterne bedømmer denne grunnfortellingens vitenskapelige herredømme som nærmest total i akademia og kulturen. Den omtaler politisk skandinavisme som et prosjekt som slo feil fordi det måtte slå feil, ledet an av romantiske drømmere, amatørpolitikere og umodne utopister med storhetsvanvidd – «[…] som etter å ha sett for dypt i punsjbollen oppførte et luftslott som kollapset i møte med den politiske virkeligheten» (s. 29). I kontrast fremstår anti-skandinavistene som klarsynte realpolitikere.
Med denne grunnfortellingen som faglig utgangspunkt er nordisk historieforståelse i stor grad nasjonalt orientert, ifølge forfatterne, og sterkt preget av metodisk nasjonalisme – tendensen til å forstå fortiden ut fra en nasjonalstatlig ramme (s. 25). Danske, svenske og norske historikere har hatt en tendens til å beskrive skandinavismen ut fra et nasjonalt materiale og perspektiv, som nedtoner eller glemmer bevegelsens innflytelse (s. 29). Slik forvandles fortiden, og samtidens forestillingshorisont definert ut fra den.
Kultur og nasjonalisme
Akademiske diskusjoner om kulturell skandinavisme har hatt et relativt høyt nivå av anerkjennelse og støtte, særlig siden revisjonismebølgen i 2008. Thomas Hylland Eriksen lekte seg med tanken om et tostatsskandinavistisk ‘Svorge’, i anledning 100-årsjubileumet for unionsoppløsningen. Teksten fokuserer mest på kulturell skandinavisme, måten det skjeve styrkeforholdet mellom nasjonene har jevnet seg ut siden hans egen oppvekst, men likevel hvor avhengige vi er av hverandre:
Sverige var Volvo og villa, velstand og velferd, snusfornuft og systemrasjonalitet. Det var landet som nøt godt av verdens tredje høyeste levestandard og den nest laveste arbeidsløsheten. Det var landet hvor innbyggerne frivillig kildesorterte søppel – ikke av hensyn til eget velvære, men av pur solidaritet med fellesskapet […] Til sammenligning fremstod danskene som det dekadente og ubekymrede folkeslaget som «gikk til helvete på første klasse», og Norge var stadig den usofistikerte fetteren fra landet. […] Spol tredve år frem i tid, og bildet er dramatisk endret. Nå er det den norske kronen som koster 1,20, og slik har det vært lenge.
Han konkluderer imidlertid med en politisk vending, dog med glimt i øyet:
Unionsoppløsningen var et feilgrep. Selv Sverige, med dobbelt så mange innbyggere som Norge, er for lite. Kulturelt og økonomisk utfyller Norge og Sverige hverandre perfekt. De konkurrerer nesten ikke på noen områder. Vi har samme politiske kultur, nesten likelydende språk (norsk er som kjent dansk med svensk uttale), felles territorium og felles verdier. En svorsk union ville gjøre det spennende å bo på denne halvøya.
Foruten om slike hederlig unntak har likevel de politiske aspektene ved skandinavismen vært mer marginaliserte, påpeker forfatterne. Dette fenomenet anser de som et resultat av hvordan historien om Norden har blitt skrevet med et adskilt nasjonalt fokus, som har innsnevret diskursen og oversett mulighetene for et mer integrert politisk fellesskap.
De fremholder at nasjonalisme ikke er én monolittisk idé som visse nasjoner plutselig iverksatte for å bygge sine stater. Folk tenker ofte på (relativt) vellykkede samlingsnasjonalistiske eksempler som Italia og Tyskland, men at «pan-nasjonalismen angivelig var dømt i å mislykkes, forekom ikke så klart i samtiden som det har gjort for ettertidens historikere» (s. 45). Det er utbredt innen metodisk nasjonalisme å trekke paralleller til statssamlingen i disse nasjonene, men den er sjelden utdypet utover det at Sverige ikke hadde ressursene til Preussen og Piemonte (s. 32).
Mye av de nasjonalistiske idéene på denne tiden er basert på forestillingen om hierarkier mellom folk og nasjoner, som avspeiler en elitistisk oppfatning av nasjonalitet, særlig blant større nasjoner (s. 44). Terskelprinsippet om at størrelsen på nasjonene var avgjørende for å avskrekke fremmede makters ambisjoner om herredømme, stod også svært sterkt i 1800-tallets nasjonalismetenkning (s. 45). På bakgrunn av sin omfattende forskning konkluderer forfatterne dermed at skandinavistenes mål lenge var klarere enn det var for tyske og italienske nasjonalister (s. 47).
Samtidens forestillingshorisont
Glenthøj og Ottosen tilbyr åpne alternativer til den deterministiske historien vi ofte møter i akademia og på gata. Skandinavismen, sett i dette lyset, kan derfor anses som noe mer enn en ideologisk kuriositet fra fortiden, og heller en av flere politiske retninger som kunne ha blitt realisert. Og som igjen kan få ny relevans. Når vi ser på dagens politiske klima kan slike idéer om vår kollektive historie hjelpe oss med å åpne opp for at dagens politiske landskap også er flytende og foranderlig, selv om det ikke føles sånn ut. Idéen om et mer integrert Norden trenger ikke være hverken et urealistisk eller et uunngåelig prosjekt, men heller et spørsmål om hva slags politisk vilje og historisk perspektiv vi har. Hvis vi ser på de nordiske landene som en del av en større og mer sammenvevd politisk og kulturell region, blir det lettere å vurdere alternativer til den nasjonale historieskrivingens grenser.
Det viser seg at samfunn og politiske ordninger ikke nødvendigvis følger en rett linje mot et endelig mål, slik innflytelsesrike narrativer om Nasjonalstat og Framskrittet har framstilt saken en god stund. Union eller undergang understreker elegant og møysommelig at den nasjonalt forankrede historieskrivingen har oversett seriøse alternativer som skandinavismen, ved å betrakte nasjonenes dannelse som et uunngåelig mål. Og skrevet seg baklengs derfra.
Glenthøj og Ottosen påpeker at vi kan bruke historien til å forestille oss alternative måter å organisere Norden på. Den politiske forestillingshorisonten er langt mer tøyelig enn vi ofte blir fortalt, når den nasjonalstatlige konteksten ikke tåkelegger reelle alternativer i både fortid, samtid og fremtid. Bøker som denne er dermed med på å tøye ut de tilstivnede fasitene som har definert vår forståelse av hva som er mulig. Kombinasjonen av eksistensielle trusler som utfolder seg i verdenspolitikken, og en felles forståelse av regionens historiske potensial, kan muligens gjøre skandinavismen til en idé hvis tid er kommet – igjen.
I det minste er det hva jeg sitter igjen med. God lesning.
Litteraturliste
Erichsen, Thomas Hylland. Svorge. I «I takt og utakt: Nye historie om Norge og Sverige». Oslo: Schibsted 2010.
Glenthøi, Rasmus & Ottosen, Morten Nordhagen. Union eller undergang: Kampen for et forent Skandinavia. Spartacus Forlag, 2021.
