Sönke Neitzel og Harald Welzer går i sin oppsiktsvekkende bok Soldater. Beret­ninger om krig, drap og død, i rette med et slikt perspektiv på tyskernes folke­mord og krigsforbrytelser. Det er nok riktig at mange tyske soldater drepte jøder fordi de hadde lyst til det, men det hadde mer med situasjonen de var i å gjøre, enn en antisemittisme som styrte de fleste tyskeres gjøren og laden. Ifølge forfatterne «vil man måtte betrakte forsøk på intensjonalistiske forklaringer på nasjonalistiske forbrytelser med enda større skepsis enn tidligere»; «det er heller den gruppespesifikke voldspraksisen enn den kognitive begrunnelsen og innordningen som begrunner og forklarer soldatenes handlinger» (s. 393, 394). Deres kildemateriale for å påstå dette er utskrifter fra britiske og amerikanske avlyttingsprotokoller av tyske soldater i fangenskap – til sammen 48 000 sider fra britenes side og 40 000 sider fra amerikanernes. Et enestående materiale som kan si noe om disse soldatenes synspunkter, holdninger og interesser.

Forfatterne forsøker å skissere det de kaller soldatenes «referanserammer», dvs. det som ordnet og betinget det aktørene oppfattet og fortolket i den konkrete historiske situasjonen de befant seg i. Krig skaper utvilsomt en annen referanseramme enn fred, og soldatliv en annen referanseramme enn sivilt liv, slik at det som kan framtre som naturlig for en soldat i krig, vil være helt uakseptabelt for en sivilist i fredstid. Det viser seg da at de fleste soldatene ikke var særlig interessert i ideologi og politikk. Slikt pip­ler naturligvis av og til fram i samtalene deres, men det dominerer dem på ingen måte. De snakker først og fremst om ting som angår ­soldatlivet. Det finnes i materialet innbitte anti­semitter (ideologi) som blir opprørt over henrettelser av jøder (soldatliv), og det finnes antinazister (ideologi) som godtar behandlingen av jødene (soldatliv). Soldatene levde i en «total gruppe», der det framfor alt var kameratgruppen de orienterte seg ut fra, og som gjorde at situasjonene de befant seg i nærmest framstod som alternativløse. Slik kunne for eksempel avlivning av fanger eller jøder beskrives som et «arbeid», dvs. det man som soldat var satt til å gjøre. Soldatene gjorde først og fremst det som ble forventet av dem, og de var særlig opptatt av krigens praktiske ­sider, for eksempel hva føreren var i stand til å utrette, eller hvor lenge de måtte vente på de nye jagerflyene eller vidundervåpnene som alle snakket om, og som skulle endre krigslykken.

Naturligvis inngikk også den nasjonalsosialistiske politikken og ideologien i soldatenes referanseramme – og forfatterne redegjør for hvordan jødene gradvis ble mer og mer utstøtte og rettsløse i Tyskland utover på 1930-tallet, mens mange tyskere følte at de levde i en «fin tid» og beundret Hitler. Men det synes ikke å ha vært denne propagandaen og indoktrineringen som «drev» soldatene til å ta livet av jøder eller begå andre krigsforbrytelser. Større betydning hadde de soldatdydene som hersket i Wehrmacht: En soldat skulle være energisk, viljesterk, tapper, hard mot seg selv, smidig, seig, utholdende, effektiv, besluttsom, krisesterk og offervillig. Dessuten var det viktig å erverve seg ordener og utmerkelser (jernkors, ridder­kors, eikeløv, sverd, briljanter, kampmerker ermebånd, osv.). Det vesent­lige var at soldaten var «anstendig» dvs. ikke beriket seg selv eller skaffet seg individuelle fordeler gjennom mord, plyndring eller voldtekt, men fulgte ordre og gjorde det «drittarbeidet» de var blitt pålagt. Ikke alle soldater fulgte disse dydene til punkt og prikke, naturligvis. Men det var slikt de var opptatt av og snakket om, når de fortalte om konkrete hendelser. Soldatenes primære referanse­ramme var således ikke prinsipielle eller politiske spørsmål, men krigens hverdag. I krig blir vold «mer forventet, mer akseptabelt og mer normalt enn i fredstid» (s. 94), skriver forfatterne. Det var krigens praksis som særlig satte normen, ikke Genèvekonvensjonen, Haagkonvensjonen eller andre regler. I samtalene snakket soldatene helt uanfektet om sine og kollegers krigsforbrytelser og hvordan de utnyttet kvinner seksuelt. Dette var en del av hverdagen. Slik var det bare: «Kaldblodige drap på dem som kategorisk ble definert som fiender, hørte med til krigens praktiske normstruktur» (s. 105). Folkemordet på jødene utgjør en ytterst liten del av samtaleprotokollene (0,2 %), men det går ifølge Neitzel og Welzer fram at når soldatene først snakket om dette, så var det noe de var fortrolige med og kjente til (men selvsagt visste ikke alle alt). Noen ble opprørt, men det var da som regel ikke selve utryddelsen de ble opprørt over, men måten den ble utført på.

Riktig skremmende er det å lese om soldater som ifølge dem selv tok livet av sine motstandere med glede og lyst. Flere syntes rett og slett at det var moro å drepe, og ofte var slike drap også helt unødvendige (mange som ble plaffet ned utgjorde verken noen trussel eller hindring). Man drepte rett og slett fordi det var lystbetont, omtrent som ved jakt. Neitzel og Welzer foreslår et sted å lese dette i et evolusjonistisk perspektiv: Mennesket overlevde i kampen for tilværelsen gjennom brukt av vold under jakt overfor konkurrerende arter, og det er derfor ikke noe «patologisk» ved voldsbruk, selv om vi i det siviliserte samfunnet naturligvis har latt staten mono­polisere voldsbruken. Vold ble en del av hverdagen for soldatene, og en god soldat (framfor alt piloter) utmerket seg ved å skyte mange på en effektiv måte, helt uavhengig om det var soldater, syklister eller kvinner med barnevogn man skjøt på. Når rommet for vold først var åpnet, og det framstod som helt i orden fra omgivelsenes side å drepe, så var det mange soldater som rett og slett drepte for fornøyelsen skyld eller ut fra det minste påskudd. I tilfeller der soldatene skjøt jøder med gevær eller pistol og begravde dem lagvis i masse­graver, dro folk på «pilegrimsferd» til henrettelsene for å bivåne det hele. Ja, en av soldatene forteller om en viss SS-leder, Boeslager, som inviterte gjestene med etter et middagsselskap til å skyte jøder. Hver mann fikk sin hagle til å skyte en jøde med. I slike og andre tilfeller skjøt soldater jødene ganske enkelt for underholdningens og forlystelsens skyld. «Åpenbart var det å drepe uten grunn, en nesten uimotståelig fristelse for en rekke menn. Denne typen vold trenger verken motiv eller grunn. Det holder at man får lov til å utøve den» (s. 144), hevder Neitzel og Welzer. Denne form for voldsutøvelse fant man framfor alt innenfor Waffen-SS, som i forhold til Wehrmacht, hadde en annen normativ referanseramme, der vold mot kvinner og barn, troen på «en endelig seier» og forestillingen om å kjempe til siste pat­ron i større grad ble akseptert.

Sönke Neitzel er historiker og Harald Welzer sosialpsykolog, og det merkes på framstillingen. Perspektivet skifter stadig fra omfattende, forklarende, historisk bakgrunnsstoff til betraktninger over hvordan bestemte grupper – og til dels også mennesket generelt – oppfører seg i bestemte situasjoner. Det er ikke alltid at disse perspektivene føres sammen, og de blir da stående litt uformidlet hver for seg, men som regel flettes de elegant i hverandre. Deres bruk av avlyttingsprotokoller som kilder er naturligvis ikke uproblematisk, og forfatterne har en kort drøfting til slutt der de tar opp spørsmålet om hvorvidt avlyttingsprotokollene kan sies å være representative for alle tyske soldater, og om vi kan stole på at de snakket fritt (mange må ha visst at de ble avlyttet). Her har de relativ gode argumenter for å påstå at kildene likevel er relativt pålitelige (blant annet synes soldatene å være mer opptatt av å få snakke ut med kamerater enn å holde hemmeligheter skjult – protokollene ble da også en ­uvurderlig etterretningskilde). Men et spørsmål som de kanskje ikke tar alvorlig nok, er den tilpasning til situasjonen som slike samtaler uvilkårlig medfører. Alle vet vel fra egen erfaring at man snakker på forskjellig måte med ulike personer. Av og til kan man komme til å si og mene ulike ting i ulike situasjoner. Det er derfor ikke uten videre gitt at soldatene alltid sier hva de «egentlig» mener, eller enda mer radikalt: Det er ikke sikkert at de har noen «egentlig» mening, men snarere tilpasser seg situasjon og samtalepartnere. Slikt er det umulig å vite noe bastant om. Det man avdekker kan derfor rett og slett være en fangesjargong.

Oversettelsen er et kapittel for seg. Vi finner enkelte tabber som endrer meningen i teksten fullstendig. Det vises for eksempel til «en spesielt spektakulær aksjon, der SS ved bruk av våpen hindret mordet på en gruppe jøder» (s. 115) – det skal naturligvis være «en spesielt spektakulær aksjon, som ved bruk av våpen hindret SS i å myrde en gruppe jøder». Det er sannelig noe annet! I et avsnitt om den såkalte henrettelses­turismen, der folk stimlet til for å se jøder bli henrettet og falle ned i masse­graver, snakkes det om «det faktum at mennesker her ble utryddet på den skildrede måten, framkalte altså en slik avsky at flertallet holdt seg borte fra det». Men poenget er det motsatte. Det skal være: «det faktum at mennesker her ble utryddet på den skildrede måten, framkalte altså på ingen måte [keineswegs] en slik avsky at flertallet holdt seg borte fra det» (s. 146). Og et sted står det: «Soldatene i krigsmarinen levde i en militær ordreverden, der oppfordringen til siste innsats og ’fanatisk’ kamp ikke spilte noen vesentlig rolle» (s. 248). Det er helt galt. Siste ledd skal tvert om være: «der oppfordringen til siste innsats og ’fanatisk’ kamp spilte en vesentlig rolle».

Slike blundere er det kanskje ikke så mange flere av her enn i andre oversettelser, men det som er verst med oversettelsen er at den er preget av så dårlig norsk. Det er flust av unorske ord, ord som brukes feil, unaturlige ordstillinger, gale preposisjoner, feilaktige verbformer, haltende muntlig språk osv. Vi får for eksempel høre om «en ’vakker jødinne’, som ble offer for massehenrettelse» (s. 168), men det skal naturlig nok være «en ’vakker jødinne’, som ble offer i en masse­henrettelse». Eller hva skal man si om en setning som: «Man må påse [sehen] at denne konkurranse- og sports­karakteren koblet med typisk mannlig teknikkfascinasjon, er del av referanserammen» (s. 79). «Påse»? På norsk betyr jo dette «å sørge for», og det virker som om det er forfatterne som på forhånd har bestemt seg for at referanserammen må inneholde disse elementene, mens det naturligvis skal være «innse», – altså en appell til leseren. Eller hva med denne tidsangiv­elsen: «Sett fra dagens perspektiv kan det virke overraskende at de fleste soldatene likevel våget å tro at riket ville lide nederlag først etter august 1944» s. (203). Leseren undrer seg vel på hvordan i all verden soldatene kunne tro at neder­laget ville komme «først etter august 1944». Problemet er at tidsangivelsen er feilplassert. Det skal være: «Sett fra dagens perspektiv kan det virke overraskende at de fleste soldatene likevel først etter august 1944 våget å tro at riket ville lide nederlag». Og det er jo noe ganske annet. Disse eksemplene er toppen av et isfjell og tilfeldig valgte. Konsulent, språkvasker og korrekturleser må alle virkelig ha hatt en dårlig dag på jobben når de har latt alt dette passere. De synes ikke engang å ha våknet fra sin slummer når ulike titler, som blir brukt gjennom hele boken (Standartenführer, Obersturmfürer, Untersturmführer, osv.), først blir forklart i fotnoter helt mot slutten (s. 291−308) (en rekke titler blir for øvrig ikke forklart i det hele tatt). Har forlaget latt være å gjennomgå teksten for å spare penger?