I antikkens og middelalderens naturfilosofi ble morsmelk forstått som transformert blod. På 600-tallet forklarer Isidore av Sevilla denne biologiske forbindelsen på følgende måte: Etter fødselen flyter alt blod som ennå ikke har blitt brukt til å nære skjødet, gjennom naturlig passasje til brystene, den hvitner i kraft av deres dyd og får kvalitet av melk. Selv om en slik forståelse av det naturlig nære forholdet mellom blod og melk for lengst er forlatt, er disse livsviktige kroppsvæskene fremdeles tett forbundet med hverandre, spesielt gjennom parallelle forestillinger om hvordan de spesifikt kvinnelige variantene, altså morsmelk og menstruasjonsblod, virker i verden, på ulike steder og til ulike tider. Dette kommer tydelig til uttrykk i en antologi som allerede i tittelens sammenstillinger antyder en vedvarende forbindelse mellom de to kroppsvæskene den tematiserer: Rødt og hvitt. Om blod og melk i fortid og samtid.

Det måtte komme. Vi som har hatt barn i skolen siden midten av 1980-tallet har vært vitne til en skremmende utvikling: Barna evalueres stadig oftere, av stadig flere personer, på stadig flere områder, med stadig flere kartleggingsverktøy. Ikke bare blir lærerne i økende grad pålagt å kontinuerlig kartlegge graden av «måloppnåelse» innenfor de ulike fag, men det har i skolen også podet seg inn et helt sett av eksperter som registrerer avvik og foreslår tiltak. Jeg glemmer aldri en innbydelse til foreldremøte vi fikk da vår yngste sønn skulle begynne på skolen (for 12 år siden), der det het at vi skulle få møte «pp-tjenesten, helsesøster, logoped og fysioterapeut». Med andre ord: Bare fagfolk med ekspertise på avvik! Lærerne var ikke engang nevnt. Overfor mine studenter pleide jeg i mine forelesninger om Foucault på 1980- og 1990-tallet å spøke med at det ikke ville forundre meg om man snart også begynte å kartlegge evner, ferdigheter, kunnskaper og atferd til barna i barnehagen. Den voldsomme viljen til viten som preger skolen – der man vil vite stadig mer om hva elevene vet og kan – vil sakte, men sikkert også hjemsøke de aller minste. Også barn helt ned i 2–3-årsalderen vil om noen år blir innlemmet i dette vitensproduksjonsapparatet, pleide jeg å si. Det vakte munterhet og latter. Ingen trodde den gang at det kunne gå så galt. Mari Pettersvold og Solveig Østrem viser i sin bok Mestrer, mestrer ikke, at dette i dag for lengst er blitt en realitet.