Høsten 1992 var det TV-aksjon til inn­tekt for psykiatrien, og i den forbindelse lagde et TV-team en serie på 3–4 programmer om norsk psykiatri. Jeg medvirket selv i ett av dem og fortalte litt om psykiatriens historie og hvilken samfunnsmessige rolle psykiatrien har spilt og spiller. Jeg husker ikke nøyaktig hva jeg sa, men psykiatrien ble nok i min framstilling ikke satt i noe særlig heldig lys. Programmene skulle sendes på NRK forut for TV-aksjonen, var annonsert i Programbladet og alt var i den skjønneste orden. Men tidlig en morgen noen ­dager før første program skulle sendes, ble filmprodusenten oppringt av en tone­angivende psykiater, som fortalte at han ikke kunne akseptere mine uttalelser og at han derfor hadde fått hele program­serien stanset. Hvordan han klarte det vet jeg ikke, men denne psykiateren var drivkraften bak Rådet for psykisk helse, som stod bak TV-aksjonen, så han må vel ha fått tak i programmene. Men jeg må innrømme at jeg ble skremt. Ikke av at visse psykiatere ofte kan være immune overfor kritiske perspektiver på egen profesjon – det visste jeg fra før – men av at psykiaterne til tider har så stor makt og besitter så stor autoritet at andre maktinstanser lar seg belære av dem. Trolig lot NRK seg overbevise av psykiateren om at programmene ikke var av høy nok «faglig kvalitet».

Det måtte komme. Vi som har hatt barn i skolen siden midten av 1980-tallet har vært vitne til en skremmende utvikling: Barna evalueres stadig oftere, av stadig flere personer, på stadig flere områder, med stadig flere kartleggingsverktøy. Ikke bare blir lærerne i økende grad pålagt å kontinuerlig kartlegge graden av «måloppnåelse» innenfor de ulike fag, men det har i skolen også podet seg inn et helt sett av eksperter som registrerer avvik og foreslår tiltak. Jeg glemmer aldri en innbydelse til foreldremøte vi fikk da vår yngste sønn skulle begynne på skolen (for 12 år siden), der det het at vi skulle få møte «pp-tjenesten, helsesøster, logoped og fysioterapeut». Med andre ord: Bare fagfolk med ekspertise på avvik! Lærerne var ikke engang nevnt. Overfor mine studenter pleide jeg i mine forelesninger om Foucault på 1980- og 1990-tallet å spøke med at det ikke ville forundre meg om man snart også begynte å kartlegge evner, ferdigheter, kunnskaper og atferd til barna i barnehagen. Den voldsomme viljen til viten som preger skolen – der man vil vite stadig mer om hva elevene vet og kan – vil sakte, men sikkert også hjemsøke de aller minste. Også barn helt ned i 2–3-årsalderen vil om noen år blir innlemmet i dette vitensproduksjonsapparatet, pleide jeg å si. Det vakte munterhet og latter. Ingen trodde den gang at det kunne gå så galt. Mari Pettersvold og Solveig Østrem viser i sin bok Mestrer, mestrer ikke, at dette i dag for lengst er blitt en realitet.