Av og til kan en biografi åpne opp en ny og spennende verden. Det må sies å være tilfellet med Tore L. Nilsens bok, Blant slaver og sjørøvere, om Jacob Andersen Dischingthun. Mannen er trolig ukjent for de fleste, men hans livshistorie bringer oss ikke bare inn i 1700-tallets norske sjøfartshistorie, men også rett inn i dansk-norsk kolonialisme og slavehandel.

Nilsen har hatt et takknemlig stoff å berette om, siden Jacob Dischingthuns liv byr på mye dramatikk. Han ble født i Bergen i 1723 og tilhørte byens borgerskap, med skippere og kjøpmenn på rekke og rad i slekten på farssiden. Siden faren var skipper og reder, lå det naturligvis i kortene at Jacob skulle bli det samme, og han ble uteksaminert som skipper før han var 20 år og fikk skipperborgerskap i 1746. De største utfordringene i utenriks skipsfart på denne tiden var ikke storm og orkan, men sjørøvere og kapere som lurte over alt. Slikt sjørøveri foregikk som regel i samforståelse med det landet sjørøverne kom fra, men man kunne begrense røveriet ved å inngå en «fredsavtale» med det angjeldende land – forutsatt at landet fikk betalt så mye som piratvirksomheten ellers ville ha innbrakt (for eksempel inngikk Danmark-Norge en slik avtale med Algier i 1746). Myndighetene i Kjøbenhavn hadde sågar en egen kasse som ble brukt til å løskjøpe mannskap som ble tatt av sjørøvere og brukt til slaver (mellom 1716 og 1754 skal det ha blitt tatt 19 dansk norske skip med til sammen 208 mann). På sin handelsreise i 1747 fikk ikke Jacob sitt algirske sjøpass i tide, så han måtte dra uten sjøpass, og det gikk ikke bedre enn at han ble tatt av sjørøvere utenfor Sør-Spania. Lasten ble beslaglagt, men han fikk beholde skipet. Etter mange kompliserte forhandlinger og forretninger med påfølgende fraktoppdrag til ulike havner (Nilsen har en fantastisk oversikt her og klarer utrolig nok å formidle det på en forståelig måte), kom han omsider hjem i november 1748, ett år og tre måneder etter utreisen. Året etter giftet han seg.

Men alt var ikke bare fryd og gammen. I 1750 døde hans kone og overlot ham med en nyfødt sønn og en datter på ett år. Noen måneder etter døde datteren også, og ett år etter det skjedde det samme med sønnen. Helt siden han kom hjem fra Afrika hadde det dessuten gått rykter om at det hadde foregått ulovligheter på hans reise. Etter hvert ble han tiltalt, og det endte med at han ifølge Nilsen i oktober 1752 ble dømt til døden for brudd på en fraktavtale og fredsavtalen med Algier samt flyktet fra Nord-Afrika med varer tilhørende kjøpmenn i Algier. Dermed havnet han i slaveriet på Bergenhus i påvente av svar på hans anke. I oktober 1753 ble dødsdommen opphevet, men han måtte bli i festningen til gjelden var betalt (hvilket i praksis betydde livstid). I 1757 kom imidlertid redningen: Den danske-norske kolonien Dansk Vestindia i Det karibiske hav, bestående av øyene St. Croix, St. Thomas og St. Jan, trengte sårt en mann med Jacobs kompetanse, og han ble satt på frifot hvis han gikk med på å dra dit i seks års forvisning. På St. Croix startet så Jacob livet på nytt – en øy der det i 1757 bodde 12 000 svarte slaver og 1700 hvite. En av hans første oppgaver var å frakte slaver med barken D’Holst fra Guinea på Afrikas vestkyst. Reisen ble ifølge Nilsen beskrevet som en suksess, til tross for at 53 av de 293 slavene om bord var omkommet under overfarten (man regnet normalt en tapsprosent på opptil 20 som akseptabel). Etter dette var han overstyrmann på et orlogsskip, kaptein på en ny slavefrakt og midler-tidig månedsløytnant før han til slutt ble forfremmet til overlos og havnemester. Han var da blitt en velholden mann med egne slaver og tjenere. Han giftet seg også på nytt, og fikk syv barn, hvorav fire døde ganske små. I 1776 sa han opp jobben og gjorde seg klar til å reise med familien til Bergen, men døde før han kom seg av gårde. Hans kone slo seg ned i Bergen med familien og en kvinnelig slave (men mistet etter kort tid enda et barn, bare fire år gammel).

Grunnen til at denne historien om Dischingthun er blitt særdeles lesverdig er ikke bare at Jacobs liv byr på spennende begivenheter. Det skyldes også at Nilsen makter å skildre de miljøene han ferdedes i – sjøfartsbyen Bergen, livet om bord på skutene og livsforholdene i den danske-norske kolonien – samtidig som han hele tiden fører leseren inn i ulike temaer som frakt av skipslast og livet om bord i skutene, sjørøver- og kaper-praksis, rettsvesen og straffe-praksis, slavehandel, livet i koloniene, og mye, mye mer. Nilsen er en biograf som vet hva slags bakgrunnsstoff som må med for at fortellingen skal bli forståelig og interessant, uten at utlegningene på noe tidspunkt blir trettende og unødvendig lang. Dessuten er boken rikt illustrert med kart og bilder. Et storartet arbeid.