Som undertittelen antyder preger Harriots brede orien­tering antologien, og det er interessant å se hvordan vidt forskjellige sider ved Harriots virke fascinerer dagens aka­demikere. De forskjellige bidragene tar for seg mate­matikk, materiefilosofi, mekanikk, navigasjon, skipsbygging med mer. Til tross for denne spredningen går enkelte elementer igjen. For eksempel spørsmålet om hvorfor han aldri publiserte noe, et spørsmål som har blitt stilt siden 1610 – den gang direkte til Harriot – eller i hvilken grad, og eventuelt på hvilken måte, han var påvirket av samfunnet rundt seg.

Thomas Harriot (1560–1621) er et forholdsvis ukjent navn i Norge. Dette til tross for at Norge har et unikt bidrag til Harriot-forskningen. I Nasjonalbibliotekets Libri rari-samling finnes nemlig Harriots eget eksemplar av Friedrich Risners Opticae thesaurus fra 1572, en samling av de to viktigste optiske verkene i Europa før 1600-tallet: Ibn al-Haithams Kitāb al-Manāẓir (Bok om optikk) og Witelos Perspectiva.¹ Ibn al-Haitham (ca. 965–1039) var i Europa kjent som Alhacen (etter hvert også stavet Alhazen). Hans verk ble allerede på begynnelsen av 1200-tallet oversatt til latin, som Perspectiva eller De aspectibus, og sirkulerte rundt i Europa, men ble for første gang trykket av Risner. Witelos (ca. 1230–ca. 1280) verk bygget blant annet på Ibn al-Haithams arbeider. Disse to verkene dominerte europeisk optikk fra midten av 1200-tallet til begynnelsen av 1600-tallet.²

At eksemplaret har tilhørt Thomas Harriot, ble oppdaget av vitenskapshistorikeren Johannes Lohne fra Flekkefjord på bakgrunn av margnotater og en håndskrevet tabell bakerst i boka. I 1959 publiserte Lohne oppdagelsen,³ og han ble en sentral Harriot-forsker internasjonalt på 1960- og -70-tallet. Blant annet påviste han at Harriot hadde kjent til loven for brytning av lys (refraksjon) 20 år før Willebrord Snell, som i dag er kreditert for oppdagelsen av loven (som derfor ofte blir kalt Snells lov). Dette innebærer også at Harriot var den første vi kjenner til som ved hjelp av systematisk eksperimentering og matematisk beregning kom fram til en fortsatt anerkjent naturlov.

Så hvem var Thomas Harriot? Alt vi vet om Harriot før han ble immatrikulert ved St. Mary Hall, Universi­tetet i Oxford (i dag en del av Oriel College hvor Harriot-forelesningene holdes), stammer fra immatrikulerings­protokollen hvor det den 17. desember 1577 ble notert følgende: «Thomas Hariet oxoniens pleb. fil annorũ 17».⁴ Han var altså fra Oxfordshire, av lav byrd (plebeier) og 17 år i 1577. Ut fra arkivene i Oxford er det også klart at han oppnådde bachelorgraden i 1580. Senere ble han engasjert av oppdageren Walter Raleigh, antakeligvis som lærer i navigasjon for Raleighs kommende sjømenn. Harriot deltok sjøl på en ekspedisjon til Virginia (i dag North-Carolina) i 1585, organisert av Raleigh. Ekspedisjonen resulterte i Harriots eneste publikasjon: A briefe and true report of the new found land of Virginia fra 1588. Denne pamfletten har fått stor oppmerksomhet fordi det er den første engelske beskrivelsen fra Amerika, og fordi den inneholder, til å være fra den tida, tilsynelatende uvanlig objektive etnografiske beskrivelser.

Fra 1593 ble Harriot lønnet av Henry Percy, jarlen av Northumberland. Jarlen var sin tids fremste sponsor av studier av naturen, noe som blant annet førte til at Francis Bacon tilbød ham sine tjenester.⁵ Det er ingenting som tyder på at Harriot hadde oppgaver i Northumberlands husholdning bortsett fra å drive med intellektuelle sysler. Når det er sagt, er det klart at han neppe var fri til å gjøre hva han ville. Ut fra hva vi vet om patronasje i England på Harriots tid, er det sannsynlig at mye av det han gjorde var «oppdragsforskning» for Northumberland. Vi vet at han blant annet la opp et kloakksystem til jarlens palass Syon House, og han jobbet mye med ballistikk som var av interesse for den militært engasjerte jarlen. Uansett var det i denne perioden, fra 1590-tallet til hans død i 1621, at Harriot utførte det meste av arbeidet som har vakt interesse hos senere vitenskapshistorikere.

At Harriot aldri publiserte noen av sine «naturviten­ska­pe­lige» studier (noe av Harriots arbeid med ligninger/algebra ble imidlertid publisert posthumt i 1631), har ført til at hans navn har vært forholdsvis lite framme i vitenskaps­historien, til tross for at han i samtida var godt kjent. Alle­rede i 1610 påpekte Harriots venn William Lower hans manglende publisering etter å ha lest Johannes Keplers Astronomia nova (1609), hvor Kepler framsatte teorien om planetenes elliptiske baner. Ifølge Lower hadde Harriot fortalt ham at planetenes baner ikke var sirkulære allerede før Kepler publiserte sitt verk, og han var bekymret for at «for mye prokrastinering» frarøvet Harriot, hans venner og hans fedreland den æren hans arbeid egentlig fortjente. I tillegg til planetbanene, trakk Lower også fram Harriots arbeid med algebra og relativ tetthet som originalt arbeid andre, henholdsvis François Viète og Marino Ghetaldi, hadde fått æren for. Andre eksempler på at Harriot var tidlig ute er den allerede nevnte brytningsloven, og at han observerte månen med teleskop før Galileo viste sitt tele­skop i Venezia. Mindre vitenskapelig, men kanskje vel så innflytelsesrikt, er introduksjonen av poteten og tobakken til England som han også innimellom har fått æren for. Poteten er kanskje tvilsom, men at han røkte er det ingen tvil om. Han er den første vi kjenner til som har blitt beskrevet som tobakksrøker i en «legejournal».⁶

Det har blitt spekulert mye i årsaken til Harriots mang­lende publisering. Lower var tydeligvis redd for at det bunnet i tiltaksløshet eller latskap. Andre har ment det var snakk om perfeksjonisme. Harriots kommentar til Johannes Kepler om at han ikke kunne tenke fritt har også ofte blitt trukket fram som årsaken. Hans begrensede intellektuelle frihet har blitt begrunnet med at begge hans sponsorer, Raleigh og Northumberland, ble satt i Tower of London tidlig på 1600-tallet, og at Harriot sjøl ble beskyldt for ateisme. Som vi skal se, settes det imidlertid fram alternative teorier for Harriots manglende publisering i denne antologien.

Med noen få unntak⁷ var det først på midten av 1900-tallet man gjenoppdaget Harriots vitenskapelige bedri­f­ter, takket være over 8000 uordnete foliosider med hans notater som fortsatt eksisterer.⁸ Forskningen på Harriot som har sprunget ut av denne gjenoppdagelsen, har gjort det stadig tydeligere hvordan han lå i front av den «viten­skapelige» utviklinga. Med en liten «menighet» i spissen, som liker å kalle seg sjøl Harrioteers, ble det på 1970- og -80-tallet gitt ut to antologier og en biografi,⁹ det ble etablert et Thomas Harriot-seminar som fortsatt møtes annethvert år, og så er det altså disse Harriot-foreles­ningene som blant annet har resultert i den fore­lig­gende boka. Foreleserne som har bidratt strekker seg imidlertid langt utover den harde kjernen av Harrioteers og omfatter mange av vår tids autoriteter på tidligmoderne vitenskap.

Matematikk, utforskning og naturfilosofi

På en minneplakett til Harriot gitt av jarlen av Northumber­land, står det at han utmerket seg i alt, både matematikk, naturfilosofi og teologi.¹⁰ Harriots brede orientering gjenspeiles også i den nye antologiens undertittel, og blir tydelig når vi ser på innholdsfortegnelsen. Dette mangfoldet – eller Thomas Harriots mange verdener – er også temaet for redaktør Fox’ innledning.

Det første bidraget er matematikeren Jon Peppers forelesning fra 2000. Pepper er en av veteranene i Harriot-forskningen, og har holdt på siden 60-tallet. Her fokuserer han på Harriots matematiske arbeider. Matematikk var det området hvor Harriot i størst grad utmerket seg, og han var, ifølge Pepper, til tider svært original. Pepper setter Harriot inn i en tradisjon av store matematikere fra antikken til i dag. Blant annet presenteres han her som forløperen til Fermat og Pascal når det gjelder rektifikasjon (bestemmelsen av lengden på en bue), og til Leibniz når det gjelder binære tall. Det minner vel litt om en gammel­dags vitenskapshitorie med en rettlinjet utvikling, hvor alle som har bidratt plasserer seg fint etter hverandre. Det behøver imidlertid ikke rokke ved Harriots originalitet, som ikke minst, ifølge Pepper, var forut for sin tid når det gjaldt bruk av algebraiske formuleringer – til erstatning for geometriske – en overgang mange har ment først skjedde på 1700-tallet.

Et annet bidrag som fokuserer på Harriot som matema­tiker er matematikkhistorikeren Jaqueline Stedalls. Hen­nes tema er Harriots traktat om ligninger – en traktat Stedall senere har publisert.¹¹ Stedall forteller hvordan vi fikk et nytt innblikk i Harriots arbeid med ligninger etter 1996, da papirene til Harriots venn Nataniel Torporley ble gjenoppdaget, og ble grunnlaget for hennes egen utgivelse. Noe av det mest interessante med bidraget er hvordan hun viser at Harriots matematiske nyvinninger, til tross for at de ikke ble publisert, var kjent og ble diskutert i Europa gjennom hele 1600-tallet.

Robert Gouldings bidrag tar for seg Harriots optiske eksperimenter (som Lohne trakk fram i lyset) og kobler dem til materiefilosofi og alkymistiske eksperimenter, med utgangs­punkt i Harriots brevveksling med Johannes Kepler. Det framgår av denne brevvekslingen at Kepler så på Harriot som alkymist, og Harriot svarte på en kryptisk måte som forsterket det inntrykket. Med inn­gående kjennskap til både tidligmoderne vitenskap og magiens historie, gir Goulding til tross for enkelte fakta­feil – blant annet påstår han at Lohne var dansk – et interessant bidrag som viser hvor tette koblinger det var mellom tradisjoner som alkymi, som i dag gjerne regnes som uvitenskapelig, og det som har blitt stående som «vitenskapelig» i vitenskapshistorien.

En som ikke vil være med på en slik framstilling er Ian Maclean, professor i renessansestudier ved Oxford. Vi finner riktignok i Harriots notater spor etter spekula­sjoner om tallenes egenskaper, alkymi og anagrammer, men dette hadde ingen innvirkning på hans vitenskapelige arbeider, mener Maclean. Til det var Harriot for intelligent. I Macleans verden er det nemlig slik at intellektuelle kapasiteter som Harriot har en evne til å dele inn hjernen («compartmentalizing his mind», s. 87). Disse kapasite­tene tenkte så abstrakt, hevder Maclean, at deres «vitenskapelige» tenkning ikke var påvirket av eksterne kontekster – det være seg politiske, religiøse eller sosiale. Dette minner mest av alt om et gufs fra fortida og en utdatert tilnærming til historien. Bibelkronologi, spekulasjoner om tallenes egenskaper og lignende er for Maclean ikke noe Harriot gjorde av egen interesse, men eksempler på bestillinger fra hans sponsorer. Jeg er slett ikke uenig i at det kan ha vært tilfellet – det er egentlig ganske sannsynlig – men det samme gjelder i stor grad også Harriots «vitenskapelige» arbeider. Det blir for enkelt å hevde at det som i dag står seg som akseptabelt fra et vitenskapelig ståsted var noe Harriot gjorde av egen vilje, mens alt det andre ble pålagt ham av andre. I tillegg er det med på å opprettholde forestillingen om at det på 15- og 1600-tallet levde to mentaliteter side om side – en okkult og en vitenskapelig – hvor den okkulte rant ut i sanda, mens den vitenskapelige seiret. Som jeg har argumentert for tidligere, underkjenner dette hvor sammenvevd disse forestillingene var.¹²

De to neste bidragene sammenligner begge Harriot med Galileo. Men mens Matthias Schemmel hevder at Harriot var en engelsk Galileo, argumenterer John Henry for hvorfor han ikke var det. Schemmel, som til daglig forsker ved Max Planck institutt for vitenskapshistorie, hvor han blant annet jobber med å gjøre Harriots notater tilgjengelig på nett,¹³ tar for seg Harriots og Galileos arbeid med mekanikk. Hver for seg, uavhengig av hverandre, kom de fram til mange av de samme resultatene. Det rettferdiggjør for Schemmel å kalle Harriot en engelsk Galileo. Det sentrale for Schemmel er imidlertid å vise at også «genier» som Galileo og Harriot tok del i en felles kunnskap, og at denne felles kunnskapen er vel så viktig for utviklinga av vitenskapen som geniene. Dette virker kanskje lite oppsiktsvekkende, men det er ikke til å komme bort fra at mye vitenskapshistorie (og idéhistorie mer generelt) har vært preget av en fortelling hvor historien drives fram av store personers enkeltbidrag. Ved å vise hvordan Harriot og Galileo, uten å kjenne til hverandres arbeider, stilte overraskende like spørsmål og kom fram til overraskende like svar, synliggjør Schemmel hvordan tenkningen både tar utgangspunkt i og begrenses av eksisterende kunnskap – teoretisk og empirisk.

Disse likhetene er imidlertid ikke nok for vitenskaps­historikeren John Henry, direktør for den legendariske Science Studies Unit i Edinburgh,¹⁴ til å kalle Harriot en engelsk Galileo, like lite som Harriots overbevisning om at planetenes baner ikke er sirkulære rettferdiggjør å kalle ham en engelsk Kepler, eller hans arbeid med ligninger i tillegg til oppdagelsen av brytningsloven gjør ham til en engelsk Descartes. Likhetene er slående, også ifølge Henry, men de overskygges likevel av de store ulikhetene. Den første av disse er forskjellene i patronasje. Galileos og Harriots beskyttere hadde ulike behov, og dermed ble karrierene forskjellige. Enda viktigere i Henrys øyne er det faktum at Galileo ønsket å være, og derfor ble, både matematiker og naturfilosof, mens Harriot aldri var noe annet enn en praktiserende matematiker. Harriots manglende evne til eller ønske om å drive med naturfilosofi gjør at han ikke kan sammenlignes med Galileo.

At naturfilosofi (gjerne kalt fysikk) og matematikk var to separate sysler på slutten av 1500-tallet, har Henry helt rett i. Mens matematikere nøyde seg med å måle og beregne virkeligheten, var naturfilosofene opptatt av årsaks­forklaringer: Hva forårsaket de fenomenene matematikerne målte? Mange har opp gjennom tida beklaget seg over at Harriot i forbindelse med eksperimentene han utførte aldri skrev ned sine spekulasjoner og teorier om verdens egentlige beskaffenhet. Henrys svar på hvorfor det er slik blir med skillet mellom matematikere og naturfilosofer enkelt: Harriot var matematiker og hadde derfor ingen slike teorier. Moderne historikeres forventning om at alle har en utviklet filosofi om naturen, har skapt en anakro­nistisk forestilling om at Harriot også må ha hatt det. Med en gang vi skjønner at Harriot bare var opptatt av å måle og beskrive mest mulig nøyaktig, ikke forklare årsaks­sammenhenger – og at dette på Harriots tid var helt vanlig, gitt skillet mellom matematikk og naturfilosofi – forsvinner problemet. Det forklarer også langt på vei hans manglende publisering. Det er ingen tvil om at Henry har et poeng, og at det er en nyttig påminnelse til alle som driver med idéhistorie og lett lar seg rive med i tolkninger av sine studieobjekters tanker og meninger. Samtidig er det ikke utenkelig at Harriot drev naturfilosofisk spekulasjon sjøl om han ikke skrev det ned sammen med sine målinger og utregninger – som stort sett er det vi i dag har tilgang til. Det finnes faktisk også enkelte små hint innimellom om at Harriot drev filosofisk spekulasjon. Som Henry også påpeker sjøl, godt skjult inne i teksten: ut fra det overleverte materialet kan vi egentlig ikke vite.

John Henry har hentet teoriene om patronasje fra neste bidragsyter, historikeren Stephen Pumfrey. Pumfrey bruker sin bakgrunn fra patronasjestudier til å forklare Harriots manglende publisering gjennom å se på hans lærebok i navigasjon, den nå tapte Arcticon, som han sammenligner med Edward Wrights tilsvarende lærebok, publisert i 1599. Tatt i betraktning forhold som konkurransefortrinnene en slik lærebok bok ga, at forfattere var avhengige av sine sponsorers penger og velvilje for å få publisert noe og det faktum at et manuskript ble ansett for å være en mer personlig gave til en sponsor enn et masseprodusert verk, kommer Pumfrey fram til den revisjonistiske konklusjonen at Harriots mangel på publisering var normalen, og at det er Wrights publisering som er det oppsiktsvekkende. Det blir for oss nok en nyttig påminnelse om at vi litt for ofte litt for raskt trekker konklusjoner på sviktende (forutinntatt) grunnlag.

Neste bidrag skiller seg fra de andre. Her er det ikke Harriot som er i fokus, men hans første arbeidsgiver, sir Walter Raleigh. Raleigh er en kjent figur, portrettert både i litteratur og på film, som gikk fra å være dronning Elizabeths favoritt til å bli henrettet under James I. Med utgangspunkt i sitt arbeid med en biografi om Raleigh,¹⁵ fokuserer Mark Nicholls på nettopp Raleighs omdømme. Nicholls viser hvordan skjebneåret 1618 – da Raleigh mistet både sin sønn og sitt hode – har formet det bildet vi har hatt av ham siden, men også hvordan både Raleighs egne (feil)vurderinger og statsmaktens valg i prosessen mot ham påvirket utfallet. Til tross for sin innsats for å rydde opp i de forskjellige forestillingene om Raleigh og klargjøre hva som egentlig skjedde i 1618, er Nicholls dessverre i overkant ivrig etter å tillegge sitt studieobjekt følelser og tanker kildematerialet neppe gir grunnlag for.

Den siste forelesningen er den franske vitenskaps- og teknologihistorikeren Pascal Brioists utlegning om Harriots innsikter i maritim kultur og teknologi på grunnlag av hans sjøreiser – ikke minst den til Amerika i 1585. Harriot framstilles som en outsider som observerer dem med praktisk kunnskap ombord. Med sine nøyaktige nedtegnelser blir Harriots notater en interessant kilde til kunnskap om maritim kultur på slutten av 1500-tallet, ikke minst på grunn av hans oversikt over terminologi fra båtrigging som er den tidligste i England.

Som flere av de andre bidragsyterne, fokuserer også Brioist på Harriots kontakt med folk som har praktisk kunnskap. Og nettopp måten Harriot kombinerte kunnskap fra to verdener – en teoretisk, basert på utstrakt lesning av tilgjengelig litteratur, fra antikken og middelalderen så vel som «forskningsfronten» i hans egen samtid, og en empirisk, basert på direkte observasjon av andres praksis og egne eksperimenter – er noe av det mest slående når vi leser bidragene i denne antologien. Og det gir et godt eksempel på at det i stor grad var dette det dreide seg om i perioden som ofte kalles den vitenskapelige revolusjonen – den nye koblingen mellom de tidligere adskilte verdenene teori og praksis.

Det begynner å bli ei stund siden 2000, og det eldste bidraget i antologien er tolv år gammelt når det nå har kommet ut. Noen bidrag har riktignok blitt publisert tidli­gere, og mange av dem har blitt oppdatert før denne utgivelsen, men forskningen på feltet har beveget seg en god del siden begynnelsen av 2000-tallet. Til tross for dette, og til tross for enkelte innsigelser innimellom, det være seg av empirisk eller teoretisk art, holder bidragene generelt høy kvalitet. I likhet med bidragene som ble publisert i 2000 gir de viktige innsikter i forskjellige aspek­ter ved Thomas Harriots liv og virke, men også mer generelt for perioden og for utviklingen av det som skulle bli moderne naturvitenskap. Vi kan bare vente på neste bind som bør foreligge om en åtte-ni års tid.

Noter

1 En digital kopi av eksemplaret i Nasjonalbiblioteket er tilgjengelig på Nasjonalbibliotekets hjemmesider: http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011092913001

2 Lindberg, «Introduction», xxi.

3 Lohne, «Thomas Harriott (1560–1621): the Tycho Brahe of optics».

4 Sitert fra Shirley, Thomas Harriot: a biography, 50.

5 Brev fra Bacon til Northumberland, datert 1603. (Bacon, The works of Francis Bacon, bd. X, s. 58.)

6 Legen Theodor de Mayernes notater fra 1615, British Library Sloane MS 2086, f. 57.

7 Det mest betydningsfulle unntaket er Franz Xaver von Zach, som på 1780-tallet oppdaget Harriots notater.

8 De etterlatte notatene er delt mellom Petworth House (HMC 240/241) og British Library (Additional MS 6782–6789).

9 Shirley (red.). Thomas Harriot: Renaissance scientist; Shirley (red.). A source book for the study of Thomas Harriot; Shirley, Thomas Harriot: a biography.

10 Kirken hvor plaketten opprinnelig sto brant ned i den store brannen i London i 1666. I 1971 ble det imidlertid avdekket en ny plakett med den samme innskriften i inngangshallen til Bank of England i Threadneedle Street, som ligger der kirken lå.

11 Stedall, The greate invention of algebra.

12 Østerhaug, «Magi og framveksten av moderne naturvitenskap».

13 I samarbeid med en annen bidragsyter til denne antologien, Jacqueline Stedall. Når prosjektet er fullført vil det inneholde både høyoppløselige bilder og transkripsjoner av Harriots manuskripter, samt kommentarer til dem. (http://echo.mpiwg-berlin.mpg.de/content/scientific_revolution/harriot).

14 Framveksten av Science Studies Unit, eller Edinburgh-skolen, på 60- og 70-tallet er beskrevet i Enebakk, Vitenskapsstudier.

15 Nicholls og Williams, Sir Walter Raleigh: in life and legend.

Litteratur

Bacon, Francis. The works of Francis Bacon bd. X. Stuttgart: Friedrich Frommann, 1962.

Enebakk, Vidar. Vitenskapsstudier: historie, teori, kritikk. Oslo: Unipub, 2008.

Fox, Robert, red. Thomas Harriot: An Elizabethan Man of Science. Aldershot: Ashgate, 2000.

Lindberg, David C. «Introduction to the reprint edition». I: Friedrich Risner, Opticae thesaurus, v–xxxiv. New York: Johnson reprint corporation, 1972.

Lohne, Johannes A. «Thomas Harriott (1560–1621): the Tycho Brahe of optics.» Centaurus, 6, nr. 2 (1959): 113–21.

Nicholls, Mark og Penry Williams. Sir Walter Raleigh: in life and legend. London: Continuum, 2011.

Shirley, John W., red. Thomas Harriot: Renaissance scientist. Oxford: Clarendon Press, 1974.

———, red. A source book for the study of Thomas Harriot. New York: Arno Press, 1981.

———. Thomas Harriot: a biography. Oxford: Clarendon Press, 1983.

Stedall, Jacqueline A. The Greate Invention of Algebra: Thomas Harriot’s Treatise on Equations. Oxford: Oxford University Press, 2003.

Østerhaug, Thomas. «Magi og framveksten av moderne naturvitenskap.» Arr. Idéhistorisk tidsskrift, nr. 3 (2011): 3–13.