Skal man tro Jørgen Lorentzen i hans nye bok om farskapets historie siden 1850, kan denne inndeles i tre faser. I første periode var fedrene i hovedsak hjemme og kunne utøve sitt farskap i sitt daglige virke. Dessuten hadde faren (og ikke hustruen) det overordende ansvar for barn og hjem. På begynnelsen av 1900-tallet (symbolisert med ekteskapsreformen av 1927) skyves mannen ut av familien, hjemmet og dermed også oppdragelsen, som nå overtas av moren. Samtidig innrømmes mann og kone like rettigheter i familien gjennom loven: Han arbeider ute for å forsørge familien, hun arbeider hjemme for å sørge for familien. Dette endrer seg fra og med 1970-tallet, som innleder siste fase. Nå flytter mannen tilbake i hjemmet igjen og utøver sitt farskap på lik linje med moren, som i sin tur ikke lenger bare er mor og hustru, men også aktiv yrkesdeltager «ute». Begge jobber ute og utøver forelderskap hjemme.

Det finnes i Paris ingen «rue Robes­pierre». Som navnet Hamsun her hjemme er hans navn fremdeles så kompromittert at det kan være støtende å oppkalle gater eller plasser etter ham. Dette skyldes naturligvis at Robespierre var Frankrikes leder under den såkalte «terroren» i 1793−1794, da tusenvis av hans motstandere ble henrettet, særlig i giljotinen. Ser vi på imidlertid den filosofien han bekjente seg til, så vil man oppdage at den (i motsetning til hos Hamsun) er tuftet på sentrale opplysningstidsideer. Mange av dem utgjør i dag grunnstenene i moderne vestlige demokratier. Problemet med Robespierre var at han på en måte viklet seg så mye inn i sin egen filosofi at han mistet bakkekontakten og overså de skremmende realitetene som ble resultat av forsøket på å sette ideene ut i live. Det gode, utopiske samfunn skulle realiseres, koste hva det koste ville, og derfor måtte alle antirevolusjo­nære krefter ryddes av ­veien. Konspirasjoner syntes å dukke opp på alle kanter, og Robespierre forsøkte å kvele dem ved roten straks han mente å se dem. Selv satte han sin ære i å være incorruptible – ufordervelig og ubestikkelig. En mann som ikke ville gå på akkord med de prinsipper han trodde på.

Den tiden er for lengst forbi da man kunne tro på Hannah Arendts beskrivelse av Adolf Eichmann som et eksempel på «ondskapens banalitet»: en grå og lidenskapsløs byråkrat som riktignok organiserte jødetransporter til utryddelsesleire, dødsmarsjer og henrettelser, men som ikke hadde noe spesielt imot jøder.