Det finnes en lang idéhistorisk tradisjon for å betrakte menneskets ytre framtoning som tegn på indre kvaliteter. Ikke noe sted kom vel denne tanken mer spektakulært til uttrykk enn hos kriminologiens far, Cesare Lombroso. Skal man tro Lombroso hadde for eksempel voldtektsforbrytere gjerne utstående øyne, store øyelokk og fyldige lepper, og de var som regel spinkle, blonde, rakittiske og av og til pukkelryggede, mens vanemordere hadde et kaldt, ubevegelig og glassaktig blikk, ørnenese, kraftige kjever, store hjørnetenner, smale lepper, lange ører, store kinnben og mørkt, fyldig, krøllete hår. Dette var ikke tatt ut av luften. Lombroso gikk vitenskapelig til verks, og foretok en mengde målinger av skaller, ansiktsknokler (hake, kjever, kinnben, øyehuler) og sanseorganer (øyne, nese, ører, lepper), og lagde statiske oversikter basert på andres og egen forskning. Han opererte også med kontrollgrupper av «normale» mennesker som sammenligningsgrunnlag. Og resultatet var utvetydig: Forbryterskheten var forankret i biologien. Det fantes ikke bare en forbrytersk sjel, det fantes også en forbrytersk kropp. Forbryteren var en atavistisk rest fra en forgangen tid, et primitivt menneske fra et tidligere utviklingsstadium, et individ som plutselig og på uforklarlig vis ble født inn i en moderne verden.

Det er lett å dra på smilebåndet av denne forskningen. Men man skal ikke smile for bredt. Lombrosos forestil­linger er for lengst blitt gjenopptatt i nye utgaver innenfor moderne kriminologi, medisin og psykologi. Adrian Raine har i sin siste bok Voldens anatomi – kriminaliteten biologiske røtter tatt mål av seg til å gi oss lekmenn en oversikt over status innenfor denne forskningen anno 2013 og hvilke implikasjoner det bør få for rettsvesenet og annen samfunnskontroll. Som vi skal se ramler han ned i en rekke fatale fallgruver, men resultatene han serverer oss er like fullt oppsiktsvekkende og gir grunn til ettertanke.

Ingen som har fulgt litt med på den populærvitenskapelige formidlingen av hjerneforskning de senere årene kan være i tvil om at forbrytelser er biologisk betinget. All vår atferd er biologisk betinget, og derfor må forbrytelser være det også. Spørsmålet er om det er mulig å finne et spesifikt biologisk substrat for forbrytersk atferd, for eksempel vold. Raine mener ja. Det er dette den nye vitenskapen nevrokrimonologi mener å kunne dokumentere, gjennom atferdsgenetikk og molekylærgenetikk på den ene side og hjerneskanning og computermodellering av hjernen på den annen side. Raine beklager sterkt at Lombrosos tilnærming til kriminalitetens årsaker har vært diskreditert så lenge. Men heldigvis: «Pendelen svinger oss sakte, men sikkert tilbake til Lombrosos dramatiske 1800-talls-intuisjon», hevder han (s. 9). Lombroso «var på vei til en sublim sannhet» (s. 13).

Evolusjonspsykologi

For å illustrere i hvor stor grad vår atferd er bestemt av hjernens struktur og funksjonsmåte, går Raine først til evolusjonsbiologien. Evolusjon dreier seg først og fremst om å bringe sine egne gener videre (det egoistiske genet), og i menneskehetens historie har det i denne forbindelse lønt seg for mennesket å bruke vold for å skaffe seg de ressursene som man trengte for å leve, reprodusere seg og ta seg av avkommet. Derfor er mennesket disponert for vold: «Vår grunnleggende evne til å begå antisosiale ugjerninger kan forstås ved å vise til evolusjonsbiologi», hevder Raine (s. 14). Han understreker imidlertid at det har også lønt seg å samarbeide og hjelpe andre, og derfor er også slike egenskaper evolvert fram. Alt dette gjelder menneskearten som helhet. Men bestemte folkeslag, som lever relativt isolert fra andre, kan også utvikle slike egenskaper i større eller mindre grad (og menn kan utvikle seg annerledes enn kvinner). Raine viser således til Kung-buskmennene som levde i ørkenstrøk og derfor var avhengig av samarbeid for å overleve og følgelig utviklet altruistiske trekk, mens menneskene i Mundurucú-kulturen, som hadde rikelige med ressurser, utviklet evner til å lure til seg ressurser og utviklet derfor mer «psykopatiske» trekk. Tilsvarende har Yanomamo-indianerne ut fra sitt ressursgrunnlag utviklet særlig aggressive tilbøyeligheter.

Evolusjonspsykologer mener slike perspektiver har forklaringskraft på menneskeartens, menns eller bestemte folkeferds atferd. Raine viser for eksempel til at det er hundre ganger mer sannsynlig at man blir drept den dagen man blir født enn senere, og dette kan forklares evolusjonspsykologisk: Hvis barnet har skavanker eller lider av kronisk sykdom som minker sjansen for at det overlever eller selv kan reprodusere seg, så lønner det seg ikke i å investere i det. Da er det bedre å bli kvitt det snarest mulig, og heller satse på å få flere barn eller ta godt hånd om de andre barna man har. Tilsvarende er det hundre ganger mer sannsynlig at et barn blir drept av en stefar enn en biologisk far, hvilket lar seg forklare ut fra at stedfedre heller vil spre sine egne gener enn å sørge for at andre fedre får spredt sine. Når voldtekter mye oftere fører til graviditet enn vanlig samleie, så er det også fordi det ligger i menns underbevissthet at når de først skal voldta en kvinne, så bør hun være særlig fruktbar (noe som blant annet indikeres ved at hun er mye smalere rundt midjen enn rundt hoftene). Og når menn generelt er mer voldelig enn kvinner, så er det fordi gutta slåss om jentene, dvs. de rivaliserer om å føre sine gener videre gjennom å ha sex med jentene. «De dype evolusjonære kreftenes konspirasjoner (machinations) arbeider langt der nede i dypet av vår menneskelighet», hevder Raine (s. 28).

Kanskje det er noe i disse evolusjonspsykologiske spekula­sjonene, ikke vet jeg. Det Raine imidlertid ikke går inn på, er at evolusjonspsykologien vanskelig kan forklare avvik innenfor hver av de ulike populasjonene. Den kan kanskje forklare hvorfor menn banker opp andre menn, men ikke hvorfor noen gjør det og andre ikke. Evolusjo­nistisk sett har de samme disposisjoner blitt evolvert hos alle innenfor den angjeldende populasjonen (menn, folkeslag eller menneskearten). Evolusjons­biologi kan derfor ikke benyttes til å forklare vold eller kriminalitet, dvs. den kan ikke forklare hvorfor noen forbryter seg og andre ikke. Siden alle menn har de samme evolusjonistisk frambragte disposisjoner, kan ikke disse disposisjonene forklare hvorfor Jensen banker opp naboen, mens Hansen lar være. Raine mener underlig nok likevel at psyko­pater og lignende avvikere er evolvert fram. Ifølge ham finnes det visse «økologiske nisjer» som de egoistiske og manipulerende psykopatene har utnyttet (s. 13): «Evolusjonen har gjort vold og antisosial atferd lønn­somt for en liten minoritet i befolkningen» (s. 14). Disse menneskene utnytter den evolverte altruismen og lever som snyltere på andres godhet, de vandrer fra den ene gruppen til den andre og sprer sine gener til godtroende og intetanende mennesker. «Psykopatisk atferd har evolvert i noen av oss som en stabil evolusjonær strategi», hevder han (s. 36). Det er godt mulig at såkalte psykopaters atferd kan forklares biologisk ut fra deres genetiske egenskaper, men det er vanskeligere å forstå hvordan Raine kan hevde at psykopatiske trekk hos enkeltindivider kan forklares gjennom evolusjonsbiologiske mekanismer som jo omfatter populasjoner som utvikler seg over tusenvis av år. Raine gir oss da heller ingen redegjørelse for dette utover fore­stillingen om at «psykopatiske svindlere vandrer fra den ene populasjonen til den andre» (s. 36.)

Mye kan måles

Det er kanskje ikke så farlig. Raine har mer på lager, og han benytter ikke evolusjonsbiologien annet enn som en introduksjon for å overbevise leseren om at biologien spiller en viktig rolle i menneskets (kriminelle) atferd. Eksemplene står i kø.

Tvillingstudier viser at eneggede tvillinger er mye likere enn toeggede tvillinger med hensyn til aggresjon, vold og antisosial atferd. Slike egenskaper må derfor i stor grad være arvelige (genetisk) betinget. Eneggede tvillinger som atskilles og vokser opp i helt ulike miljøer viser seg også langt på vei å dele de samme «kriminelle» (eller ikke-kriminelle) tendenser. Adopsjonsstudier viser på lignende måte at barn som adopteres bort fra straffedømte foreldre har mye større sannsynlighet for å bli kriminelle enn barn adoptert bort fra ikke-kriminelle foreldre. Det er mange metodologiske problemer knyttet til slike studier, hevder Raine, men bildet er klart: Biologi spiller en viktig rolle for forbrytelser.

Men det er mer. De som mangler MAOA-genet eller har lavt nivå av det MAOA-enzymet (monoamine oxidase A) som dette genet produserer, er mer aggressive og voldelige enn andre. Andre gener som regulerer nevro­transmittere i hjernen – som serotonin og dopamin – kan også knyttes til endringer i tenkeevne, emosjoner og antisosial og aggressiv atferd (mye dopamin trigger aggre­­sjon, lav serotonin reduserer sperrene mot impulsiv hand­ling). Raine innrømmer at «vitenskapelig forskning har bare begynt å skrape i overflaten med hensyn til å forstå de spesifikke genene som skaper vold» (s. 59). Dessuten er genenes samvirke med miljøet omfattende og komplisert. Men at voldelig atferd på en eller annen måte er forankret i genene, kan ikke betviles.

Dernest til en av hans egne spesialiteter, hjerne­skan­ning. Skanner man hjernen til drapsdømte og sam­men­ligner med «normale» hjerner vil man finne signifi­kante, statistiske forskjeller. De er annerledes både med hensyn til hjernens struktur og dens funksjon: De har unormal hjerneanatomi eller lavere andeler av bestemte former for hjernemasse, og deres hjerner har redusert funksjonalitet både i de områdene av hjernen som er de evolusjonsmessig mest primitive og særlig har med følelser å gjøre (det limbiske systemet) og i de områdene som er knyttet til mer avanserte evner og særlig har med tenkning å gjøre (fremre del av hjernebarken). Slike defekter kan være nedarvet eller kan ha oppstått ved skader påført utenfra under svangerskapet, fødselen eller senere i livet. Dette gjør disse menneskene annerledes med hensyn til emosjoner (raseri), atferd (risikoatferd), personlighet (mang­lende selvkontroll), sosiale evner (manglende fint­følelse) og tenkning (lav problemløsningsevne). Tilsvarende skanninger – gjerne foretatt under problemløsning – kan gjøres med andre lovbrytergrupper eller folk med avvikende atferd, og alltid med signifikante utslag. Man har ved slike forsøk naturligvis forsøkt så godt det lar seg gjøre å kontrollere for faktorer som alder, kjønn, tidligere hodeskader, medisinbruk, narkotikabruk, osv. (kvinners hjerner er for øvrig mindre «kriminelle» enn menns). Raine nevner også en rekke eksempler på folk som har fått skadet deler av hjernen og derigjennom er blitt aggressive og voldelige. Og motsatt: Enkelte personer som på for­hånd var voldelige, skikket seg etter hjerneskade (her er forklaringen at deler av hjernen som før ga opphav til voldelig atferd nå ble skadet og satt ut av funksjon). Alt går i en retning: Forbrytersk atferd skyldes defekter i hjernen.

Forskjeller i det autonome nervesystemet bekrefter ytterligere at mange lovbrytere er skrudd sammen anner­ledes enn oss andre. Det kanskje mest spektakulære funnet på dette området er vel at barn og voksne som har antisosial og voldelig atferd har signifikant lavere hvilepuls. Ja, det er en mye mer markant sammenheng her enn mellom for eksempel sammenhengen mellom røyking og lungekreft (0.22 kontra 0.08). At menn normalt har lavere hvilepuls enn kvinner er derfor én forklaring på hvorfor de begår flere forbrytelser. Gjennom testing av barns hvilepuls kan man derfor ifølge Raine bidra til å predikere hvilke barn som har stor risiko for å bli forbrytere og hva slags behandling som kan ha effekt (barn med lav hvilepuls er lite mottagelige for atferdsterapi). Personer med unormalt nervesystem er dessuten som regel ikke så nervøse som oss andre og svetter derfor mindre når de i forsøk stilles overfor utfordrende oppgaver. Slike personer har mindre frykt for straff og derfor en mindre grad av samvittighet (for Raine er samvittighet eller moral det samme som frykt for straff). Særlig slår forsøkene her ut på de såkalte «mislykkede psykopatene», dvs. psykopater som er blitt tatt i lovbrudd (til forskjell fra de «vellykkede» psykopater som klarer å unngå å bli tatt). Slike psykopater har høy hvilepuls og svetter lite, hvilket nettopp forklarer hvorfor de er så mislykkede: De er vanligvis ikke kaldblodige nok og har ikke «somatiske markeringer» (høy puls og svette) som varsler om at man må være forsiktig. Eller som Raine formulerer det: Slike psykopater «hører ikke lyden av de somatiske varselbjellene og ender opp med å høre politisirenene» (s. 128).

Også ytre fysiske kjennetegn vitner om mulig for­bryterskhet. Om ørene sitter lavt på hodet, er det en risiko­faktor (ørene vandrer oppover hos fosteret, og hvis vandringen ikke fullføres, kan det skyldes mangelfull utvikling hos fosteret). Det samme gjelder lengden på ringfingeren i forhold til pekefingeren: Jo lenger ring­fingeren er i forhold til pekefingeren, desto større risikofaktor for vold (dette kan blant annet knyttes til testosteronproduksjonen når fosteret er tre-fire måneder gammelt: jo mer testosteron, desto lengre ringfinger og desto større tilbøyelighet til vold). Også en rekke andre fysiske avvik, som linjer i håndflaten, avstand mellom stortåen og tåen ved siden av, langsgående søm på tungen, fastgrodde øreflipper, elektrostatisk hår, buede lillefingre, flatt ansikt, tynn overleppe, stor avstand mellom øynene, osv. kan knyttes til antisosial atferd, og jo flere avvik man har, desto større er risikoen for slik atferd.

Miljøets betydning

Raine underkjenner på ingen måte miljøets betydning. Snarere tvert imot. Mange atferdsavvik skyldes påvirkning av miljøet. Høyt testosteronnivå hos fosteret kan for eksempel være forårsaket av røyking under graviditeten. Raine er her særlig opptatt av hvordan ytre faktorer kan påvirke hjernen, hvilket i sin tur påvirker atferden. Ikke bare kan kvinner som røyker eller drikker alkohol under graviditeten, skade sitt fosters hjerne og gjøre det potensielt voldelig, men også barn, unge og voksne kan eksponeres for mangler i miljøet som kan virke inn på hjernen og gjøre dem kriminelle: De kan for eksempel få for lite jern, sink, protein, vitaminer eller omega-3, eller spise for mye sukker og få i seg for mye bly, kadmium eller mangan. Alt sammen virker inn på hjernen på en negativ måte med hensyn til antisosial atferd. Dessuten insisterer Raine på at disse risikofaktorene må møte spesifikke sosiale betingelser for at vold eller kriminell atferd skal kunne «utløses». I enkelte tilfeller ser man sågar at kombinasjonen mellom biologiske og sosiale faktorer kan gi større utslag i sannsynlighet for vold enn hver av faktorene isolert og addert: I en undersøkelse (basert på 4269 guttefødsler) der den biologiske faktoren var fødselskomplikasjoner og den sosiale faktoren morens avvisning av barnet første året, viste det seg at de som bare hadde fødselskomplikasjoner eller bare avvisning fra mor ikke skilte seg særlig ut fra den normale kontrollgruppen (som ikke hadde noen av delene) med henblikk på vold senere i livet. Men de som hadde begge faktorer hadde tre ganger mer risiko for å begå vold enn gjennomsnittet av de tre andre gruppene. Kombinasjonen av biologiske og sosiale «defekter» var altså mye større enn summen av de to delene. En rekke undersøkelser bekrefter lignende forhold. Biologiske faktorer gir oftest sterkest utslag når de kombineres med sosiale faktorer (som fattigdom og omsorgssvikt). Men til tider slår biologien igjennom, slik at uansett hvor god familie eller fint miljø en person vokser opp i, så blir vedkommende kriminell.

Dertil kommer epigenetikken: Ulike gener kan dispo­nere oss til antisosial atferd, men omgivelsene kan skru genene av og på. Dermed kan omgivelsene få avgjørende betydning for hvordan biologiske disposisjoner kommer til uttrykk. Ja, slike epigenetiske effekter kan sågar arves til avkommet.

For å hindre eller redusere kriminaliteten vil det der­for ifølge Raine være viktig å unngå skadelig mat og stoffer, og gi foster, barn og unge gode vekstvilkår. Men han foreslår også medisinering av aggressive barn og «frivillig» kjemisk kastrasjon av sedelighetslovbrytere (en lovbryter kan velge å kastrere seg eller bli sittende i fengsel). Eksperimenter har også vist at det er mulig å stimulere hjernevirksomheten på en varig og gunstig måte gjennom ulike treningsprogrammer (for eksempel gjennom dataspill eller meditasjon). I det hele tatt går Raine inn for å forebygge kriminalitet gjennom å diagnostisere barn og voksne, beregne sannsynligheten for at de vil begå forbrytelser, og behandle dem i tide. Voldelighet må forstås som en sykdom på linje med kreft og prostata. Han tenker seg derfor at vold (og annen kriminalitet) i framtiden kan forhindres gjennom «biologiske intervensjoner» (s. 340), for eksempel gjennom medikamenter (som i dag brukes mot ADHD, psykose eller epilepsi), medisiner som blokkerer kriminalitetsfremkallende gener, eller effektiv kognitiv terapi som endrer hjernen. Ja, Raine setter opp en framtidsvisjon om utviklingen fra 2034 til 2050, kalt LOMBROSO-programmet (Legal Offensive on Murder: Brain Research Operation for the Screening of Offenders). I 2034 må alle menn på 18 år oppsøke sykehuset for å bli hjerneskannet og DNA-testet. De som de har mer enn 82 % sjanse for å begå voldtekt eller sedelighetsforbrytelse, de som har mer enn 79 % sjanse for å begå en alvorlig voldelig forbrytelse og de som har mer enn 51 % sjanse for å drepe noen de neste fem årene settes i forvaring og underlegges behandling og testes hvert år. Ingen slipper ut før de er blitt bedre. I 2040 utvides programmet. Nå må alle ti-åringer gjennomgå lignende tester. Foreldre som har en sønn med for stor sannsynlighet for framtidig vold vil bli fortalt at de har «et råttent eple» og at de kan plassere gutten sin i forvaringsanstalt i to år for behandling. I 2042 blir en slik behandling påbudt. I 2042 blir også fedrene til slik råtne epler satt i forvaring og sjekket ut nøyere. I 2050 må alle foreldre i tillegg ha et «foreldrekort» (etter mønster av førerkort) for å få lov til å føde barn (illegale barn tas fra mødrene, men de kan få det tilbake hvis de senere består forelderprøven). Raine hevder ikke at det er slik han vil ha det. Men det er denne tankegangen han vil innføre. Han ser – helt korrekt – at denne medisinske tenkemåten allerede har fått godt fotfeste i mange vestlige land og har ført til en rekke tiltak. Risikovurderinger er blitt en del av reaksjonsapparatets hverdag. Og dette hilser han velkommen. Det gjelder å gripe inn tidlig overfor voldelige barn, og man bør beregne hvor stor risiko for omsorgssvikt foreldre har overfor sitt avkom. Det hele er et spørsmål om hvor man vil trekke grensen mellom statens krav på sikkerhet og den enkeltes sivile rettigheter, hevder Raine. En person som du er nesten 100 prosent sikker på vil drepe folk rundt seg hvis han slipper fri, ville de færreste av oss løslate (jf. Behring Breivik). For Raine er det spørsmål hvor lang ned på prosentskalaen man vil gå. Det er tydelig at Raine vil gå temmelig langt ned. Men han angir ikke hvor.

Alt dette er tankevekkende resultater og perspektiver, og nevrokriminologien kommer definitivt til å få en stadig større plass i de offentlige og private kontrollsystemene i framtiden. Derfor kan det være verdt å se på noen av de svakhetene som hefter ved Raines framstilling.

Statistikk og individualisering

Statistikk er en skummel vitenskap. Jeg tenker ikke da først og fremst på at man bør ha store tall. Mange av de forsøkene Raine og andre har gjort omfatter grupper på mellom 15 og 40 personer. Det er så lite at resultatene blir som kuriosa å regne. Raine forsøker selv å bortforklare en tysk undersøkelse som gikk imot de fleste andre undersøkelser vedrørende fødselskomplikasjoners og ugunstige familiesituasjoners betydning for vold, ved å hevde at antall personer i undersøkelsen var altfor lavt, nemlig 322. Man lurer på hva man da skal si om de undersøkelsene der tallet er under 50. Men statistikk er mer lumsk enn som så. Man kan måle statistiske forekomster (for eksempel hvor mange stefedre som har drept sine stebarn) og regne ut sannsynligheter (hvor stor sannsynlighet det er for at en stefar dreper sitt stebarn). Men dette sier kun noe om egenskaper ved grupper, ikke noe om egenskaper ved det enkelte individ (om en bestemt stefar har drept eller vil drepe sitt stebarn). Det er flere feller å gå i her. Man kan for eksempel forveksle korrelasjon med kausalitet: At det er flere lovbrytere enn «normale» mennesker som har lavere nivå av et bestemt stoff i hjernen, betyr ikke nødvendigvis at det er mangelen på dette stoffet som er årsak til forbrytelsene. Korrelasjonen kan også skyldes faktorer man ikke har oversikt over eller ikke har tatt i betraktning. Derfor kan man ikke slutte at en konkret person som mangler dette stoffet i hjernen og har begått en forbrytelse, har gjort dette på grunn av den nevnte mangelen. En annen felle er å individualisere statistiske fakta. Hvis man finner ut at
70 % av alle nordmenn har blå øyne, så kan man si at det er 70 % sannsynlighet for at en vilkårlig nordmann har blå øyne. Men det gir liten mening å hevde at nordmannen Per, som har brune øyne, har 70 % sjanse for å ha blå øyne. Statistikk og sannsynlighetsregning sier kun noe om grupper og populasjoner, ikke noe om enkeltindivider. Hvis Per røyker, har han større sannsynlighet for å få lungekreft enn ikke-røykere. Dette sier likevel ingenting om den konkrete personen Per faktisk får lungekreft, bare at han tilhører en risikogruppe. Sannsynlighetsprosenten angir ikke en egenskap ved Per, men ved gruppen han tilhører.

Raine som til daglig arbeider med statistikk vet naturlig­vis slike ting, og han minner av og til leseren på at korrela­sjon ikke er det samme som kausalitet, og at hjerne­skanning og andre målinger ikke kan bestemme om en konkret person vil begå forbrytelser eller avgjøre om det var bestemte mangler ved hjernen som forårsaket lovbruddet. Likevel fristes han uavlatelig til å individualisere statistikkene. Boken er full av eksempler på konkrete og ofte skrekkinngytende forbrytere (gjerne seriemordere og folk som har begått massakre, inkludert Breivik) som nettopp har hatt de biologiske mangler som de statistiske undersøkelsene har påvist hos bestemte grupper av for­brytere eller grupper med antisosial atferd. Et eksempel er historien om Jolly Jane, som drepte minst 31 personer i Massachusetts fra 1885 til 1901, og som året etter ble erklært utilregnelig av retten. Raine forklarer villig vekk hva som var årsaken til denne tragedien: Jane hadde en «umoralsk hjerne» og viste derfor psykopatologiske trekk (s. 96). Riktignok kan vi dag ikke skanne hennes hjerne, hevder Raine, men det kan man gjøre med dagens psykopater. Og siden dagens psykopater (statistisk sett) viser en redusert aktivitet i amygdala (en struktur i tinninglappene) ved moralske problemløsningsforsøk, så regner han med at Janes «amygdala fungerte dårlig» (s. 98). Å illustrere sine poenger på denne måten gir naturligvis framstillingen dramatikk og overbevisningskraft. Men det er og blir humbug alt sammen. Raine kan aldri si med sikkerhet at det er de biologiske og/eller sosiale faktorene han angir som faktisk har vært årsaken til forbrytelsen i de enkelte tilfellene. De konkrete historiene kan i høyden illustrere hans statistiske poenger, men som bevis på sammenhengen mellom biologi og forbrytelse er de verdiløse. Klinikk og statistikk er to forskjellig ting. Likevel lurer Raine leseren til å tro at de ligger på samme nivå.

Dette skjer også gjennom en generaliserende språk­bruk som lett kan misforstås. Når han for eksempel sier at «konemishandlere er konstitusjonelt forskjellig fra andre menn» (s. 86, jf. S. 92), så høres det som om dette gjelder alle konemishandlere. Dette er en gjennomgående språkbruk i hele boken. Men det som ligger til grunn for slike utsagn er statistikk, slik at det Raine egentlig mener er at noen konemishandlere er konstitusjonelt forskjellig fra andre menn. Eller ta hans påstand om at det er en sammenheng mellom lav hvilepuls og mindre frykt for farer, noe som får ham til å hevde: «jo mer uhemmet et førskolebarn er, desto mer aggressiv vil hun eller han bli senere i livet (s. 108). Det er imidlertid helt utillatelig å individualisere på denne måten. Det høres ut som om et gitt, konkret individ med bestemte karakteristiska vil få bestemte egenskaper senere. Men igjen snakker vi om statistiske sammenhenger innen en populasjon (en gruppe 3-åringer som testes ut 8 år senere). Det er populasjonen som eventuelt har slike egenskaper, ikke det enkelte individ (med mindre resultatet var likt for alle – og det var det slett ikke). Gjennom denne type språkbruk tildekkes den løse koplingen mellom populasjon og enkeltindivid.

Voldelige hjerner

Som nevnt er det liten grunn til å betvile at vår atferd, inklusiv forbrytelser, er biologisk betinget. Som Raine formulerer det: «Hvis alle våre handlinger og all vår atferd stammer fra hjernen, hvorfor ikke også voldelig atferd? Hvorfor ikke drap?» (s. 65). Hans spørsmål er her imidlertid retorisk. Han vil ikke bare poengtere det banale faktum at all atferd har et biologisk grunnlag, men at vold og drap har et særegent biologisk grunnlag. Undertittelen på kapittel 3 lyder: «Hvordan voldelige hjerner fungerer dårlig». For Raine finnes det «voldelige hjerner» (han snakker også om «lyvende hjerner» og «antisosiale hjerner»). Det viser hvor tvilsomt hele hans prosjekt er i utgangspunktet. Én ting er at Raine aldri definerer hva vold eller antisosial atferd er (må handlingen for eksempel ha ført til en bestemt mengde skade, smerte eller ubehag? er psykisk vold inkludert?). Og den enkelte handlings mening, og den situasjonen og konteksten den utspiller seg i, må klippes bort for å kunne inngå i statistiske analyser (spenner jeg grundig bein på naboen vil jeg kunne bli tiltalt for vold og handlingen bli definert som antisosial og forbrytersk, gjør jeg det samme på fotballbanen er det en del av spillet, og jeg kan i høyden få gult eller rødt kort). Det gjør analysene grunnleggende usikre. Ikke minst gjelder dette der sosialarbeidere, lærere eller foreldre blir bedt om å fylle ut skjemaer vedrørende vold og antisosial atferd. Slikt gir stort rom for personlige tolkninger.

Men problemene stikker dypere enn dette. Raine selv viser flere ganger selv til at de biologiske faktorene han ramser opp som forklaringer på skadelig atferd (kriminalitet generelt og vold spesielt) også kan forklare samfunnsnyttig atferd. For eksempel har gjerne mine­ryddere og bombeeksperter lav hvilepuls. Han sammen­ligner sågar gutten Raj og jenta Joëlle fra den lille tropiske øya Mauritius som begge fra biologiens side var typisk «fryktløse stimuleringssøkere». Men mens Raj ble utagerende og voldelig og ikke nølte med å påføre andre skade, så kanaliserte Joëlle sine tilbøyeligheter i fredelig retning og kastet seg inn i kampen for å bli Miss Mauritius. Den samme biologien fikk altså to forskjellige utslag: «Biologi er ikke skjebne. De samme biologiske disposisjonene kan resultere i svært ulike utfall» (s. 114, jf. s. 120, s. 132). Men dette viser jo med all ønskelig tydelighet at det ikke kan være biologien eller hjernen som er «voldelig», «antisosial», «løgnaktig», «aggressiv» eller hva det måtte være: Biologiske egenskaper eller tilbøyeligheter kan komme til uttrykk på ulike måter, og det er ikke gitt i utgangspunktet om utslagene vil være nyttig eller skadelig for samfunnet. Lombroso pleide å si at de mordlystne kunne bli slaktere eller kirurger, mens de som hadde tilbøyelighet til å svindle kunne bli journalister. Poenget er at en biologisk egenskap eller disposisjon sier i seg selv ikke noe om det sosiale utslag som den vil få. Det avhenger av den sosiale konteksten. Den som er «aggressiv» kan naturligvis ende opp med å slå sin kone hver helg eller denge opp sin nabo i utrengsmål, men han kan også ende opp med å bli en fremragende fotballspiller, bokser eller rugbyspiller. Alt avhenger av hvordan bio­logiske og sosiale faktorer samspiller med hverandre. Hjernen kan ikke i seg selv være voldelig, antisosial eller forbrytersk.

Dette henger nært sammen med et annet punkt: Krimi­nalitet, vold og antisosialitet er sosiale størrelser. Raine er faktisk selv inne på dette når han angir en innvending mot sitt eget perspektiv: «Når det kommer til stykket er kriminalitet en sosial konstruksjon. Den defineres gjennom loven, og det er de sosiale og legale prosessene som bestemmer over dommer og straffer. Lovene endrer seg over tid og er forskjellig fra sted til sted, og handlinger som prostitusjon som er forbudt i ett land er lovlig og akseptert i andre. Så hvordan kan det være mulig med et biologisk og genetisk bidrag til en sosial konstruksjon? Samfunnsmessige årsaker må åpenbart være sentrale for å forklare kriminaliteten» (s. 13). Det poenget Raine her går glipp av er at påstanden om at kriminaliteten er en sosial konstruksjon ikke nødvendigvis er en påstand om hva som er årsak til kriminaliteten, men hva som definerer den: Det er menneskene i et samfunn som bestemmer hva de vil anse for å være et brudd med loven. Hva vi kaller forbrytelse eller illegal «vold» vil derfor utelukkende være sosialt bestemt. Årsakene til at Per dreper Jens kan godt ligge i hjernen. Men om dette er å anse for en forbrytelse er et sosialt spørsmål: Det kan dreie seg om en handling som rammes av dagens straffelov, men det kan også dreie seg om en lovlig handling i nødverge, en rettmessig krigshandling eller et middelaldersk slagsmål som ikke er rettsregulert. Å utøve vold mot et annet menneske er i seg selv ingen forbrytelse (for eksempel å felle en medspiller bakfra på fotballbanen). Den største voldsutøveren i moderne samfunn er staten, som setter folk i fengsel. Men denne volden regnes ikke som kriminalitet. Det betyr at prosjektet om å forklare «kriminalitet» ut fra hva som skjer i hjernen er dømt til å mislykkes: Nevrokriminologien kan i høyden kartlegge tilbøyeligheter og forklare atferd, men om denne atferden i sin tur er å anse som en forbrytelse (illegal vold) er avhengig av samfunnsmessige faktorer som tid, sted, situasjon og den mening handlingen tillegges av gjerningsperson og omgivelser. Hvis man har som utgangspunkt at det er de samme hjerneprosesser som ligger til grunn når en far slår sitt barn i Frankrike (der slikt er lov) og når en far slår sitt barn i Norge (der dette er ulovlig), så vil ikke disse hjerneprosessene kunne brukes som en forskjellsmarkør for kriminelle kontra lovlige handlinger. De kan i høyden forklare en bestemt atferd, om denne atferden skal regnes som «kriminalitet» vil være avhengig av omstendighetene.

Viljens frihet

Når det gjelder spørsmålet om fri vilje og utilregnelighet synes ikke Raine helt å vite hva han skal mene. Lombroso og mange av hans kolleger var determinister som aviste den frie vilje hos så vel forbrytere som hos «normale». Og selv om en lovbryter visste hva han gjorde og visste at det var ulovlig (den vanlige definisjonen på tilregnelighet), så kunne hans drifter være så sterke at de helt overstyrte alle tanker om ulovlighet og potensiell straff. Raine vakler i begge spørsmål. Som Lombroso forklarer han vårt behov for rettferdig gjengjeldelse ved å vise til evolusjonsbiologien: Dette er dypt forankrede følelser i mennesket som tidligere var effektive og lønnsomme og derfor er evolvert fram. Men når det gjelder tilregneligheten, så innrømmer han at enkelte lovbrytere er tilregnelige for så vidt som de vet hva de gjør og at det de gjør er galt, men at de mangler selvkontroll og derfor kanskje likevel ikke bør anses som tilregnelige. Her nøler han og vet ikke hva han skal tro. Det er et ærlig og rimelig standpunkt.

Verre er det med troen på den frie vilje. Her synes han å lande på en mellomposisjon: «Viljesfriheten ligger sannsynligvis på et kontinuum, med noen mennesker som har nærmest fullstendig valg i sine handlinger, mens andre har relativt sett mindre» (s. 307). Det er et spørsmål om grader, ikke enten-eller. For enkelte lovbrytere har de biologiske og sosiale faktorer vært så mange og massive at det er vanskelig å legge skylden på lovbryteren – «den frie vilje er ikke så fri som strafferetten og samfunnet gjerne liker å tro» s. (315). Men Raine er uklar her. På den ene side innrømmer han at han langt på vei er determinist og eksemplifiserer det med at alt vi gjør – også det å lese hans bok – i siste instans kan forklares med forutgående, ubevisste prosesser i hjernen. På den annen side blir denne determinismen plutselig bare gjort gjeldende på de mest belastede forbryterne. Og så ender han opp med å hevde at det kun er snakk om «begrensninger» som legges på den frie vilje (s. 318). Det henger ikke på greip.

Men hvis han faktisk vil beholde denne troen på en fri vilje, så synes det å få fatale konsekvenser for den forskning han har stå stor tro på og roser opp i skyene. Poenget med å vise til den frie vilje, spesielt i rettslig sammenheng, er at lovbryteren dermed kan klandres. Han hadde et valg og burde ikke ha gjort hva han gjorde. Implisitt forutsettes det dermed at vi andre, vi som er lovlydige, ville ha handlet annerledes: Hvis vi alle under de samme betingelser, ville ha handlet som lovbryteren, så kan han ikke klandres. Men dermed har man innført en tredje faktor i forklaringen av vold og forbrytelser i tillegg til biologi og omgivelser, nemlig «ondskap» – en størrelse som per definisjon ikke kan forklares med slike ytre faktorer. «Kanskje det ikke finnes noen eksterne biologiske eller sosiale årsaker – det er i stedet ondskap. Kan dette være tilfelle? Kanskje», skriver Raine (s. 336). Men innrømmer han dette, så risikerer vel de vitenskapelige forklaringene også å falle i grus: Ondskap blir en faktor man ikke kan korrigere for. Det som kan ha vært på ferde i alle de undersøkelsen han viser til – fra mangel på jern og sink til lav hvilepuls og skadet hjerne – kan jo simpelthen ha vært «ondskap», dvs. en klanderverdig vilje til å handle antisosialt. Alle de statistiske undersøkelsene ville da kunne undergraves av denne tredje, uforklarlige faktor: Det man forsøker å blinke ut som den avgjørende faktoren i korrelasjonsforsøkene (mellom hvilepuls, omega-3, hjernemasse, dårlig oppvekstsvilkår osv. på den ene side og antisosial atferd på den andre) må konkurrere med den onde vilje som forklarende instans. Forskningen som ligger til grunn for de ulike predikasjonsinstrumentene vil da i utgangspunktet være heftet med så stor usikkerhet at det vil være vanskelig å ta dem alvorlig.

Raines bok viser oss hvor omfattende og mangesidig den biologiske forskningen på lovbrytere og andre «avvikere» er blitt. Nevrokriminologien er definitivt kommet for å bli, og den vil utvilsomt få stadig større innflytelse i strafferetten, også i Norge. Det er viktig at vi trår varsomt her. Det er fristende å implementere lovende tiltak, ikke minst risikoanalyser, basert på mer eller mindre oppsiktsvekkende forskningsresultater. Men vi bør tenke nøye igjennom hva slags forståelsesmåter vi legger til grunn når slike resultater hentes inn som autorative kilder for konkrete tiltak. Her har humanister en stor og utfordrende oppgave: For å forstå hvordan vår forståelse av verden formes eller hvorfor mennesker handler og uttrykker seg som de gjør, trengs det mer enn biologi, miljøfaktorer og statistikk. Da må man også under­søke tenkningens historiske, språklige og kulturelle betingelser.