I år 1900 bodde ca. 40 % av verdens jøder i områder under den russiske tsarens kontroll. Ved siden av Wien var det russiske imperiet også det primære senter for askenasisk intellektuell og teologisk debatt. Jødene i Russland var likevel ingen homogen gruppe, verken økonomisk, religiøst eller politisk. Hasidismen, en pietistisk avart av jødisk ortodoksi som hadde oppstått i Polen på 1700-tallet, stod sterkt. Det samme gjorde sekulære, venstre-orienterte politiske og kulturelle bevegelser. Majoriteten av de russiske jødene var blant tsarens fattigste undersåtter, og de virket primært som jordløse arbeidere og håndverkere i sine Shtetl, den jiddiske betegnelsen for landsbyer som den jødiske tilstedeværelsen i Russland var sentrert rundt. Tsarens jøder var i alminnelighet ved lov forhindret fra å eie jord. Videre var jødene, med enkelte unntak, pålagt opphold innenfor et definert geo­grafisk belte; fra det russiske Polen i vest til Ukraina og det vestlige Russland i vest; fra Litauen i nord til Svartehavet i sør. Innen dette bosetningsområdet var jødene også forbudt opphold i en rekke byer, deriblant Kiev og Sevastopol. I hele området bodde 5 millioner jøder. På grunn av ghettofiseringen gjennom bosetningsbegrensningen, var området generelt preget av kulturell og religiøs konservatisme.

Samtidig ble de russiske jødene dratt inn i de politiske og kulturelle malstrømmene imperiet opplevde fra slutten av 1800-tallet og som kulminerte med revolusjonen i 1917. For det etablerte Russland var dette en turbulent tid, hvor økt politisk liberalisering skapte en rekke politiske bevegelser, samtidig som samfunnets økonomiske struktur var i rask endring. Jødene var representert i hele det politiske spekteret, i tillegg til at de hadde egne rene jødisk-orienterte organisasjoner, som for eksempel Bund, det jødiske arbeiderpartiet.

Men det fantes også en sterk anti-semittisme i Russland, som influerte maktens korridorer opp til tsarene selv. Gjentatte pogromer og anti-jødisk jurisdiksjon preget tiden. På tross av disse hindringene, var dette likevel kjerneområdet for jødisk kultur og tenkning globalt. Nå er denne jødiske kulturen langt på vei borte. Frem til 1914 utvandret to millioner jøder til USA. Revolusjonen frigjorde Russlands jøder fra særegne lover, men bandt dem til bolsjevikenes politiske eksperimenter før nazismen utryddet majoriteten av områdets jøder.

Denne nå forsvunne livsførsel, dens kultur og verdier var det Shloyme Zanvil Rapoport, bedre kjent som An-Sky, i 1912 satte seg fore å undersøke og ikke minst å gjøre kjent for ettertiden. Gjennom svarene til et spørsmålsformular på hele 2087 spørsmål skulle det jødiske livet i bosetningsområdet dokumenteres og foreviges. Arbeidet ble akkompagnert av fotografier, lyd­innspillinger og gjenstandsinnsamlinger. Prosjektet het Det jødiske etnografiske program. Ingen svar ble imidlertid noen gang avgitt, da 1. verdenskrig og den påfølgende revolusjonen brått stanset prosjektets videre gang. 2087 til dels lukkede spørsmål er likevel i seg selv en kilde til denne kulturen, og det er derfor de nå er blitt utgitt mellom to permer. Selve spørsmålsformularet ble ikke produsert før 1914. I de foregående årene hadde An-Sky med sine medhjelpere hver sommer reist til landsbyer i de bosetningsområdenes provinser hvor konsentrasjonen av jøder stod sterkest; dvs. Podolia og Volynia, begge i dagens Ukraina. Her hadde de spurt og gravd, innsamlet og fotografert. De 2087 spørsmålene var basert på funnene fra dette arbeidet.

An-Sky

For å forstå programmet, må man først forstå An-Sky, en mann svært involvert i de mange bevegelser som grep om seg i bosetningsområdet spesielt, og i det russiske-jødiske kulturelle og politiske liv i det russiske imperiet generelt. Født i Chashniki i dagens Hviterussland, sluttet han seg i ung alder til Hashkalah, den jødiske folkeopplysning, med ambi­sjon om å bli intellektuell. Herfra var veien kort til Narodniki, de russiske popu­listene. I en blanding av selvprole­ta­risering og idealistisk, men dog pater­nalistisk, folkeopplysning, bosatte russiske studenter seg blant de nå nylig emansiperte russiske bøndene. An-Sky selv reiste til Ukraina, hvor han jobbet i en saltforedlingsfabrikk. Senere sluttet han seg til de sosial-revolusjonære, bolsjevikenes hovedfiende i årene etter revolusjonen, noe som gjorde at An-Sky rømte Russland for å dra til det da frigjorte Warszawa i 1920. Her døde han samme år. Men hans engasjement på venstresiden førte ham i politisk eksil alle­rede i 1892.

Mens han levde i eksil skrev han også om det jødiske nasjonalitetsspørsmålet. Om han var preget av den markante antisemittismen som var rådende i Russland på denne tiden eller ei, An-Sky stilte seg opprinnelig kritisk til at jødene skulle representere noen egen nasjon. Han gikk så langt som å stille seg bak den velkjente påstanden om jødene som en parasittisk klasse som utnyttet forsvarsløse bønder. Noe skjedde imidlertid med An-Skys selvforståelse og verdigrunnlag under Europaoppholdet. Da han igjen ankom St. Petersburg etter 1905-revolusjonen, så han det som sin primære oppgave å dokumentere det jødiske folks kultur i bosetningsområdet. På få år hadde An-Skys syn på seg selv og sin nasjon snudd fra selvfornektelse og selvforakt til nysgjerrighet og selvhevdelse.

Det jødiske etnografiske program

Under stiftelsesmøtet til det jødiske historisk-etnografiske samfunn i 1908 uttalte en deltaker at «… det viktigste sentrum i diasporaens historie etter Babylon og Spania, nemlig Polen–Russland, er det minst utforskede, det mørke kontinent i vår historiografi». Referansen var til Afrika-ekspedisjonene til Morgan Stanley, som hadde reist gjennom det «mørke kontinent». Nå var det de jødiske etnografers eget hjemland som skulle studeres. Russisk-jødiske forskere hadde reist helt til Kamtsjatka for å studere jeger- og sankesamfunn der. Men deres egen kultur og jødiske bakgrunn anså de fortsatt som uoppdaget, et etnografisk hvitt felt på Europakartet. Fundamentet for kartleggingen av den jødiske ­kulturen i bosetningsområdet var altså lagt. Både initiativtaker og gjennomfører var An-Sky, men med økonomisk støtte fra rike russisk-jødiske industrialister. Det er imidlertid viktig å poengtere at det kulturelle univers An-Sky søkte å dokumentere, var den jødiske bosetningen utenfor de store befolkningssentrene. Til tross for forbud og diskriminering, var jøder til stede i alle russiske byer, og i alle sosiale lag, som funksjonærer, handels­menn og industriarbeidere.

Det jødiske historiske-etnografiske samfunns mål var både eksterne og interne; det skulle legitimere jødene som et eget folk blant Europas befolkning, samt øke jødenes forståelse for egen kultur og tradisjon. An-Sky hevdet at jødisk folklore og tradisjon var i ferd med å forsvinne fra bosetningsområdene. Årsaken, mente han, fantes i den generelle moderniseringen av Russland, men også i tsar-Russlands restriktive lovgivning overfor rikets jøder, noe som skapte selvforakt og fremmedgjøring.

En religiøs etnografi

Som prosjektets spørsmål avdekker, var den askenasiske kulturen i bosetningsområdet sterkt preget av ritualistisk og esoterisk religionsutøvelse, av forbud og påbud, overtro og hemmelighold. I for­ordet til denne utgaven av An-Skys spørsmål og tekst, skriver Nathaniel Deutsch at prosjektet var like viktig religiøst som etnografisk for An-Sky. Han siterer An-Sky på at «begrepet Kultur i sin omfattende og pan-menneskelige forstand har nå passert det teologiske begrepet Torah i nasjonens bevissthet». På en forenklet måte kan man si at An-Sky ønsket å redefinere jødisk folkelig kultur som Torah. An-Skys vilje til å finne det autentiske, det opprinnelige, det religiøse, gjorde ham i et etnograf-perspektiv til aktør, forsker og objekt. I sin kulturelle søken ble han til en religiøs skikkelse, kjent som Reb Shlomo, kledd i hatt og frakk som en Hasid og møtt som en helgen. For å komplisere det teologiske bildet ytterligere, gikk ­An-Skys prosjekt inn i talmuds ambivalente forhold mellom tekst og muntlig overlevering. I den babylonske talmud ble det krevd at tekst ikke skulle overføres muntlig og muntlige historier ikke skulle skrives ned. I intervjuene ville An-Sky skrive ned hemmelige ritualer, oder og eder, tanker og verdier, handlinger og tabuer som ikke offentligheten ellers hadde tilgang til. For An-Sky, som var influert av hasidiske tanker som hadde stor påvirkningskraft i bosetnings­området, var disse handlinger, ord og tanker likestilt med sakrale skrifter. Han og hans likesinnede mente at den autoktone jødiske askenasi-kulturen inneholdt elementer av en rettere litur­gi. Rituelle, religiøse handlinger ble av An-Sky betraktet som en del av den totale judaistiske tro. Deutsch skriver videre at «An-Skys etnografiske syn innebar intet mindre enn en total revurdering av juda­ismen selv». I sin analyse av An-Skys verdisyn forsøker Deutsch å vise sammenhengen mellom hasidismen og den russiske populismen, med utgangspunkt i hasidismens enkle og pietistiske form sentrert rundt lokalsamfunnets normer og kollektive handlinger. Men An-Sky så det også som et mandat at Det jødiske etnografiske program skulle nedtegne også den rene muntlige torah, da han så den truet av forglemmelse.

Den totale etnografi

Prosjektets etnografiske metode var bygget på en totalitet – alt skulle, og kunne, dokumenteres. En slik totalitær tanke kan ha hatt sitt opphav i ­datidens europeiske samfunn, og spesielt i kommunistisk tankegods som i stor grav på­virket An-Sky; mennesket var i ferd med å temme naturen og få ting var lenger umulig. Følgelig kunne også alt avdekkes. Det sier jo sitt at An-Sky opp­­rinnelige hadde formulert hele 10 000 spørsmål, som så ble kuttet til 2087 etter råd fra kolleger. Tematisk tar spørsmålene utgangspunkt i livets gang, organisert kronologisk fra fødsel til livet etter døden. Sentralt står påbud og ­forbud, tradisjoner og (over)tro, men det er også en rekke spørsmål av praktisk art. I russisk etnografi hadde det for øvrig helt tilbake til 1860-tallet vært tenkt at man kunne avdekke hele samfunn gjennom denne typen totalkvantitative metoder. Det russiske begrepet byt – totaliteten av materielle og kulturelle elementer som sammen utgjør en spesifikk livsvei – kommer tydelig frem også i An-Skys arbeid og gjen­speiles i prosjektets metode.

I programmet var tradisjoner det sentrale. Det hadde altså et kulturelt og folkloristisk tilsnitt. Men under planleggingen av forskningsekspedisjonen kom denne tilnærmingen under kritikk. Sentrale russisk-jødiske akademikere mente at den måtte ha et «somatisk» og demografisk fokus på grunn av behovet «for å definere jødene som en egen rase». For kritikerne var det altså viktigere å få bekreftet jødenes fysiologiske egenart enn å undersøke deres kulturelle særegenheter.

Hvilken verdi har en bok med bare spørsmål?

Der tidligere forfattere primært har frem­­hevet An-Skys sekulære og moder­nistiske verdenssyn, viser Deutsch An-Sky som en mann som i sterk grad søker etter egen jødisk, kulturell fortid, en kultur han selv langt på vei går opp i. Spesielt søker Deutsch å plassere An-Sky i en hasidisk kontekst. Indirekte beskriver han en mann som i stor grad gjennomgår en personlig metamorfose, fra en selvfornektende sekulær sosialist, til en søkende middelaldrende mann som flørter med ortodokse, religiøse uttrykk i jakten på egne røtter. Den sterke idealismen er likevel til stede gjennom hele An-Skys liv, selvoppofrende som han var i sitt arbeid for allmennhetens bedrede kår.

Til tross for at bokens brorpart inneholder spørsmålsformularet An-Sky så gjerne skulle hatt tusener av svar på, inneholder den i tillegg en inngående introduksjon til An-Sky selv og ikke minst til hans program. Deutsch drøfter og analyserer på en medrivende måte, og gir leseren et innholdsrikt bilde av en mann, et område og en tid som i stor grad har påvirket moderne jødisk kultur og tro. Men hvordan kan et sett med kun spørsmål inneholde så mye? Hvordan kan det være verd en utgivelse i seg selv? Og hvordan kan den være et nyttig bidrag til oss i dag? Til dette svarer Deutsch at det å gi ut en bok med bare spørsmål er noe særegent jødisk. Det kan så være, men dette svaret begrenser bokens universalitet og relevans utenfor jødiske kretser. Nei, svaret må heller søkes i formuleringene av de vel 2087 spørsmålene. Som kjent er det viktigste i akademia å stille de riktige spørsmålene. Deres detaljerte natur og lukkede formuleringer gjør dem til en av de mest detaljerte beskrivelsene av den askenasiske kultur i bosetningsområdet. Spørsmålene søker å bekrefte det An-Sky allerede har dokumentert gjennom flere år med feltarbeid og er følgelig den fremste frukten av hans arbeid.

Deutsch har således lyktes med å avdekke nye sider ved An-Sky, samt kontekstualisere hans arbeid. For personer uten inngående kunnskap til judaismens liturgi kan enkelte partier virke innfløkte. Men de er likevel ikke så utilgjengelige at den jevne leser ikke blir sittende igjen med økt kunnskap om judaismens mange særegenheter og forgreninger. Boken er historien om en mann, et akademisk program og om et folk. Men det er til syvende og sist An-Skys eget arbeid, de 2087 spørsmålene som er spennende. Spørsmålene gir innsikt i en kultur sentrert rundt bosetningsområdets isolerte Shtetl, hvor enkel bondekultur er iblandet komplekse filosofiske og teologiske dogmer, konservatisme, overtro, utdannelsestrang og forfølgelse. Som Deutsch skriver; jødene i Russland var både «kosmopolitter og provinsielle, etnografer og studieobjekter, barbarer og siviliserte».