Ikke mindre enn to underskriftslister og et ras av artikler og anmeldelser er blitt publisert i kjølvannet av denne boka, den ene listen er signert av Gouguenheims egne kolleger og studenter ved Ecole Normale Superieure i Lyon, den andre er undertegnet av 56 fremtredende middelalderforskere, filologer, filosofer og historikere, og alle konkluderer med at Gouguenheims prosjekt er uten vitenskapelig gehalt, rent ideologisk betinget og drevet av en tvilsom politisk motivasjon.

Bokas tittel varsler ikke akkurat om grumsete politiske undertoner. Den varsler om at boka tar sikte på å trekke fram i dagen den viktige og samvittighetsfulle oversettervirksomheten som fant sted blant annet i klosteret på Mont Saint-Michel i tidlig middelalder, og som sørget for at den greske filosofiske tradisjonen var sikret et visst latinsk etterliv. Gouguenheim hevder at denne historien er blitt underkjent og at vår tids historikere utelukkende har lagt vekt på at det var araberne som formidlet gresk vitenskap til Vest-Europa i middelalderen. Allerede her påpeker kritikerne at han driver grov forenkling: Dagens forskere legger nettopp vekt på mangfoldet av impulser som preget middelalderens lærdomsutvikling.

Gouguenheims prosjekt er å trekke frem oversettere og formidlere, som Jacobus Veneticus som oversatte store deler av Aristoteles’ filosofi fra gresk til latin på 1200-tallet, og som sikkert fortjener større oppmerksomhet enn han er blitt til del. Dette er likevel stoff som fremstår ukontroversielt, og mye av det er velkjent: Vel skjedde det et språklig og lærdomsmessig brudd mellom det latinske og det greskspråklige Europa i middelalderen, men det finnes rikelig med indikasjoner på at deler av den greske filosofien ble oversatt og formidlet til latinerne, ikke minst takket være tidvis kontakt mellom det bysantinske riket og Vest-Europa. Det var en skjør forbindelse som ble sikret takket være flittig arbeid i klostrenes skriptorier og denne gresk-latinske linjen fortjener i høyeste grad å bli belyst. Men oversettelsene av antikke tekster fra Bysants og til latinske klostre i tidlig middelalder, er nok en historie først og fremst om nettopp overlevering og bevaring. Tekstene ble kopiert og bevart i klostre som Mont St. Michel, men de fikk ingen betydning eller innflytelse. Gouguenheim slår inn åpne dører når han hevder at denne linken er blitt glemt og oversett av forskerne. Tvert imot. Lærdomshistorikere og filosofihistorikere har de siste femti årene insistert på at den antikke arven nådde vest-Europa ad ulike veier, og at de to hovedrutene de tok var henholdsvis den gresk-bysantinske og den arabiske. Her er Gouguenheim med andre ord slett ikke kontroversiell (selv om han liker å fremstille seg slik). Det er neste skritt i hans prosjekt som har utløst harme og protester.

Gouguenheims bok har nemlig en undertittel som antyder at han ikke bare har til hensikt å trekke ukjente kopister frem fra glemselen: Les racines grecques de l’Europe chrétienne, det kristne Europas greske røtter. Her blir hans agenda et innlegg i en mer enn aktuell debatt om islam og om det han kaller «islams ugjennomtrengelighet».

Gouguenheims tese er at det var de latinske kopistene som sørget for at gresk filosofi og vitenskap ble innlemmet i den latinske verden på 1200-tallet. Med andre ord: Han hevder at araberne som formidlere av gresk kultur til Vest-Europa er oppskrytt og overvurdert og at de samme tekstene som araberne formidlet, ville dukket opp uansett. Han hevder at det er politisk korrekte forskere i Vesten som har fremhevet arabernes innsats, og at de samme forskerne ikke har villet innse hvilke grunnleggende forskjeller som eksisterer mellom islam og kristendom og som helt fra middelalderen av har gjort kulturelt samarbeid og utveksling umulig.

Det er ikke mulig å benekte at det var rik kontakt mellom arabere og kristne, ikke minst på Sicilia og i Spania. Men Gouguenheim hevder at denne kontakten er blitt idyllisert og, ikke minst, at de muslimske tenkerne som for eksempel Avicenna og Averroes egentlig aldri forholdt seg til gresk vitenskap. Han framhever for det første at araberne faktisk ikke kunne gresk. Det har han i og for seg helt rett i, men det kunne heller ikke de latinske middelalderfilosofene. De arabiske oversettelsene av greske tekster bygget ikke på greske originaler, men på oversettelser fra gresk til syrisk, foretatt av kristne i Midtøsten i senantikken. På 800-tallet ble disse tekstene oversatt til arabisk. Videre framholder Gouguenheim at araberne aldri aktivt gikk ut og formidlet denne kunnskapen, men at det var Vest-Europas nye intellektuelle som ivrig oppsøkte den greske lærdommen der den var å finne, også i Midt-Østen.

Med denne doble nedtoningen av arabernes forhold til den vesteuropeiske lærdomstradisjonen, går Gouguenheim over til å bli kulturanalytiker. Her blir boka hans for alvor problematisk. I de avsluttende kapitlene tar han nemlig for seg islam og det han omtaler som «den islamske kulturen» og hevder at den er nærmest autistisk, ute av stand til å motta impulser, integrere dem eller gi dem videre. Hans sivilisasjonsanalyse innebærer en tendensiøs identifikasjon mellom språk, religion og mentalitet. Her hevder han for eksempel at «det arabiske språket er velegnet for poesi… men makter ikke å formidle de greske tankestrukturer», «den greske arven ble omhyggelig sortert og de delene som ble godkjent, ble innrettet etter Koranens krav» og at «middelalderens Islam utviklet aldri noen reell nysgjerrighet rettet mot andre samfunn».

Opp mot denne islamske sivilisasjonen stiller Gouguenheim så den vestlige. Den hyperkritiske holdningen som legges for dagen i omtalen av den arabiske verden (der for eksempel visdommens hus i Bagdad avfeies som en ren legende) råder ikke i omtalen av de kristne europeerne. Her nevner ikke Gouguenheim at den greske arven ble underlagt en vel så streng sensur ved de europeiske universitetene som i den muslimske verden. Paven og biskopen i Paris gjorde i løpet av 1200-tallet flere forsøk på å forby lesningen av Aristoteles, helt eller delvis. Ved å forbigå den langvarige kristne ambivalensen til antikk gresk filosofi, klarer Gouguenheim å bygge opp sitt poeng, nemlig at «vår vestlige kultur» har sine viktigste røtter i antikkens Hellas. På den måten blir boka først og fremst et angrep på historikere som motsetter seg et monolittisk kultursyn, og som ser på kultur, antikkens så vel som middelalderens, som resultat av dynamiske utvekslinger, oversettelser, formidling og absorbering.

Gouguenheims avvisning av arabernes og islams innflytelse på vestlig kultur fører ham avslutningsvis inn i en merkelig anakronistisk polemikk. For å sikre seg mot beskyldninger om høyreekstreme sympatier, trekker han fram den tyske orientalisten Sigrid Hunke, NS-medlem og venninne av Himmler. Hos Hunke finner Gouguenheim de synspunktene han forgjeves forsøker å tillegge dagens historikere, nemlig at araberne alene skal ha æren for utviklingen av en vesteuropeisk kultur. I boka Allahs Sonne über das Abendland (1960) tok Hunke et dramatisk oppgjør med Europas jødisk-kristne tradisjon, og hevdet at det bare var takket være araberne og islam at den vestlige middelalder hadde fått fornyende impulser innen filosofi, naturvitenskap og matematikk. Gouguenheim benytter den avdøde nasjonalsosialistens idiosynkratiske koblinger som forsvar mot mulige anklager om egne nasjonalsosialistiske sympatier.

På denne litt finurlige måten tar Gouguenheim avstand fra det ytre høyre. Men det er allikevel ikke tvil om hvilken tradisjon han føyer seg inn i. Det er den som i bunn og grunn hevder at «vår» vestlige, kristne kultur er truet og at det er og bestandig har vært en uoverskridelig motsetning mellom islam og kristendom. Løsningen på dette mener han ligger i å vende tilbake til og forsvare Europas antikke og kristne røtter. Og ved å fokusere på røtter og ikke på utvekslinger, unnslipper kanskje det viktigste historiske poenget Gouguenheims oppmerksomhet: Det som iblant kalles skolastikkens «vendepunkt» finner sted nettopp når den greske filosofien kommer til de vesteuropeiske universitetene via araberne. Det er ved å lese Avicennas og Averroes’ kommentarer og utlegninger av Aristoteles at de skolastiske tenkerne blir konfrontert med et nytt sannhetsbegrep og at de oppdager at det går an å søke en harmoni mellom nyplatonisme, aristotelisme og monoteistisk religion.

Hvem som «hentet» eller «tilførte» er i den sammenheng av mindre betydning, det viktige er at araberne ikke bare beriket vesteuropeerne med aprikoser og auberginer, men også med en ny måte å lese antikk filosofi på. Det var den arabiske filosofen Averroes som var den store kilden til debatt og fornyelse på 1200-tallet. Bedre enn noen annen illustrerer han hvordan middelalderens dynamikk sprang ut av utvekslingene mellom kristendom, jødedom, islam og gresk vitenskap. Averroes (1126-1198) var født i Andalusia, og er først og fremst kjent som kommentator av Aristoteles, en filosof han kjente gjennom nyplatonske fortolkere og syriske, kristne oversettere. Da Averroes’ Aristoteleskommentarer ble kjent i Vest-Europa, var det via jødiske forfattere og latinske oversettere. Averroes’ oppvurdering av Aristoteles og den greske filosofien innebar at han betraktet filosofien som en selvstendig vei til sannheten, og når averroismen senere ble fordømt ved universitetet i Paris, var det nettopp filosofiens løsrivelse fra teologien man fryktet.

Gouguenheims bok tar for seg den tidlige middelalderen, og holder seg borte fra de store skolastiske disputtene og forholdet til Aristoteles arabicus. Hans forehavende er å vise at den klassiske greske tradisjonen ikke var død, men ble opprettholdt også gjennom middelalderens såkalt mørke århundrer. Den påstanden er det knapt noen som har benektet siden Sigrid Hunke. Derimot er det mange, både i Gouguenheims eget fagmiljø og utenfor, som vil motsette seg hans bombastiske definisjoner av islam og hans avvisning av idéhistoriens intrikate mangfold.