Les også:

Thomas Harriots mange verdener

Siden 1990 har det hvert år blitt holdt en Thomas Harriot-forelesning ved Oriel College, Oxford, Harriots alma mater. De første ti forelesningene (1990–1999) ble samlet i Thomas Harriot: an Elizabethan man of science (2000). Nå foreligger forelesningene fra 2000 til 2009 (med unntak av Stephen Johnstons forelesning fra 2007), sammen med tre appendikser og en bibliografi over Harriot-relatert litteratur gitt ut etter 2000. Antologien er redigert av vitenskaps­historikeren Robert Fox.

Bokmelding av
Thomas Harriot and his World. Mathematics, Exploration, and Natural Philosophy in Early Modern England

Vitensnettet omkring barnet

Det måtte komme. Vi som har hatt barn i skolen siden midten av 1980-tallet har vært vitne til en skremmende utvikling: Barna evalueres stadig oftere, av stadig flere personer, på stadig flere områder, med stadig flere kartleggingsverktøy. Ikke bare blir lærerne i økende grad pålagt å kontinuerlig kartlegge graden av «måloppnåelse» innenfor de ulike fag, men det har i skolen også podet seg inn et helt sett av eksperter som registrerer avvik og foreslår tiltak. Jeg glemmer aldri en innbydelse til foreldremøte vi fikk da vår yngste sønn skulle begynne på skolen (for 12 år siden), der det het at vi skulle få møte «pp-tjenesten, helsesøster, logoped og fysioterapeut». Med andre ord: Bare fagfolk med ekspertise på avvik! Lærerne var ikke engang nevnt. Overfor mine studenter pleide jeg i mine forelesninger om Foucault på 1980- og 1990-tallet å spøke med at det ikke ville forundre meg om man snart også begynte å kartlegge evner, ferdigheter, kunnskaper og atferd til barna i barnehagen. Den voldsomme viljen til viten som preger skolen – der man vil vite stadig mer om hva elevene vet og kan – vil sakte, men sikkert også hjemsøke de aller minste. Også barn helt ned i 2–3-årsalderen vil om noen år blir innlemmet i dette vitensproduksjonsapparatet, pleide jeg å si. Det vakte munterhet og latter. Ingen trodde den gang at det kunne gå så galt. Mari Pettersvold og Solveig Østrem viser i sin bok Mestrer, mestrer ikke, at dette i dag for lengst er blitt en realitet.

Bokmelding av
Mestrer, mestrer ikke: jakten på det normale barnet