Rettshistorie har spilt en forbausende tilbaketrukket og anonym rolle i idéhistorisk forskning. I hvert fall i Norge, eller i norsk idéhistorie, noe som jo ikke nødvendigvis er det samme. Dette er forbausende på mange måter. Idéhistorikere er snare til å klage over mangel på historisk perspektiv hos andre, men faget rettshistorie har jo, slik Dag Michalsen fremhever i den boken som her omtales (alle kapittel- og sidehenvisninger i parentes er til denne utgaven), spilt en vel integrert rolle i norsk juss (se kapittel 1).

Michalsens bok Rett, en internasjonal historie, kombi­nerer et historisk og et systematisk perspektiv, men gir likevel leseren inntrykk av en både oversiktlig og klar dispo­sisjon. Hele veien søker forfatteren å forbinde en periodes rettsoppfatninger og juridiske teorier med de ulike former for statsdannelser disse var knyttet til. Etter en første del om rettshistoriens prinsipper, som jeg skal komme tilbake til, faller boken i to hoveddeler: før og etter 1750.

Den første delen bygger primært på en kronologisk fremstilling. Den går via den antikke poliskultur og dens rettsoppfatninger til romerretten og resepsjonen av den i europeisk middelalder og tidlig moderne tid (kapittel 1 til 3). Michalsen tar også for seg det han kaller «normative ordninger» fra andre kilder i europeisk middelalder. Her vier han i tillegg et par underkapitler til henholdsvis kinesisk og islamsk rettsoppfatning, før han i kapittel 4 tar opp den problematikken som knytter sammen de nye statsformer i Europa i tidlig moderne tid og hva man nesten kunne kalle deres parallell i rettstenkning og politisk filosofi: kombinasjonen av naturrett og kontraktsteori.

Den andre delen har altså også en kronologisk av­grens­­ning. Likevel må en kunne si at fremstillingen her har et noe mer tematisk preg. De to dominerende kapitlene (kapitel 5 og 6) er i hovedsak viet to vesentlige aspekter ved det som var nytt med de europeiske statsdannelser: nye syn på forholdet statsborger og stat (i første rekke rettighetsteorier) og den juridiske regulering av den nye form for økonomi de var knyttet til eller ble frembrakt av, alt ettersom hvordan man vil se på forholdet mellom stat og kapitalisme i denne perioden. Det avsluttende kapittelet tar så opp tendensene til en ny folkerett og videre internasjo­nalisering av retten fra Kants tid til vår.

I det følgende skal jeg ikke ta opp rettshistoriske tema isolert, men konsentrere meg om det jeg beskrev som et oversett felt: forholdet mellom rettsteori og politisk idéhistorie.

Helt uten forbindelse har jo ikke de to feltene vært. Og i den grad rettshistorien har blitt aktuell innen idéhistorien har det vel vært via det generelle arbeid med politisk idéhistorie. Stiller man spørsmålet innholdsmessig: hvilket eller hvilke tema har utgjort den mest markante for­bin­del­sen mellom rettshistorie og idéhistorie, kan svaret utvilsomt gis i ett ord: romerretten. Den utgjør det feltet hvor rettshistoriske temaer har slått inn med størst vekt og betydning, både i politisk idéhistorie og i idéhistorie allment, og da snakker vi om både det opprinnelige øst­romerske komplekset av juridiske skrifter fra 400-tallet og enda mer de mange fortolkningstradisjoner av dem i høyst ulike europeiske kulturer og perioder, som nesten har tendert mot å leve sitt eget liv, i sin egen samtid, uavhengig av de opprinnelige overleverte verkene. En rekke vesentlige figurer i idéhistorien kan takke sin interpretasjon og mer eller mindre kritiske omgang med romerretten for sin inngangsbillett til den generelle idéhistorien. Det mest fremtredende navnet i denne forbindelse er vel suverenitetsbegrepets første teoretiker, franskmannen Jean Bodin (1529–1596).¹

Den mest fremstående moderne idéhistoriker eller «intellectual historian» som har gjort rettshistorie og særlig rettshistoriens plass i generell historiografi til sitt sentrale felt, er utvilsomt Donald Kelley, som også i en lengre periode var redaktør av Journal of the History of Ideas. Betydningen av resepsjonen av romerretten spiller selvsagt også en vesentlig rolle i hans arbeider.

Rettshistorie og generell idéhistorie

I det følgende skal jeg først komme med noen generelle og videre noen tematisk og periodemessig mer avgrensede kommentarer til forholdet mellom politisk idéhistorie og rettshistorie. Jeg skal i størst mulig grad gi bestemte, historiske eksempler på slike forbindelser.

På det mest generelle plan kan man si at de to viktigste hjelpevitenskaper for politisk idéhistorie er rettshistorie, og dermed generell innsikt i et samfunns rettspleie; og der­nest religiøse ideers historie, og med det mener jeg både historien om kulter og institusjoner og om reli­giøse forestillinger og i moderne tid også teologiske teorier. Hvilket av disse feltene som bør stå i sentrum for forsk­ningen vil selvsagt variere fra periode til periode, fra cirka 1520 til 1650 (1648) synes jo politisk idéhistorie å være historien om konfesjonell strid og splittelse. Disse to feltene, juss og religion, vil selvsagt også i varierende grad selv overlappe. (Et herostratisk eksempel er selvsagt hekseprosessene i tidlig nyere tid, hvis klart juridiske form Michalsen fremhever, se s. 244f).

I forbifarten må det her være på sin plass å fremheve at svært mange begrep og forestillinger, som etter hvert har blitt hva vi ville kalle åpenbart politiske begrep, synes å ha en felles opprinnelse i juss og religion. Én ting er at man jo kan tenke seg at alle normative begrep overhodet, og da blir jo legitimitet og rettferdighet særlig viktige i vår sammenheng, opprinnelig har en religiøs opprinnelse. Men bortsett fra slike mer generelle, sivilisasjonsteoretiske eller antropologiske spekulasjoner, kan man tenke på mer spesifikke politiske begrep som vår gamle venn samfunns­kontrakten. Dette begrepet har åpenbart flere kilder å trekke på; juridiske, filosofiske og ikke minst reli­giøse. Selve paradigmet, ur-kontrakten kunne man si, er kontrakten mellom Jahve og Israels folk. Jeg synes for øvrig det er litt forbausende at Michalsen helt utelater samfunnskontraktens gammeltestamentlige bakgrunn i det han sier om denne teorien (se 255f).

Hvis vi nå holder oss til rettshistorien i mer tradisjonell forstand, kan man utvilsomt tenke seg at politisk idé­historie og rettsfilosofi er knyttet sammen og står i gjen­sidige påvirkningsforhold på høyst ulike måter, måter som varierer både tematisk og selvsagt primært over ulike historiske perioder. En mulig oppsummering er at rettshistorien vil informere idéhistorikeren om to områder: rettslige institusjoner og den praksis som var knyttet til dem, og de teoretiske (om man vil ideologiske) oppfatningene og forestillingene forbundet med retts­pleien. Slik summerer Michalsen i kapittel 1 (s. 35–46) opp seks felt eller tema i rettshistorien, blant dem forholdet mellom «politiske og rettslige ordninger», «rett, autoritet og maktutfoldelse» og «rett og sosial struktur». Sammen med den han kaller «Tematisk fokus: Suverenitet, kontrakt og rettstenkning. » (se s. 28f) viser jo dette en bred kontaktflate med temaene i politisk tenkning. Her tenker jeg i første rekke på Michalsens behandling av historiske eksempler på institusjoner og nedfelte normsystemer som berører både rettshistorien og den politiske tenkingens historie. Det avtegner seg et felt der tenkingen på de to områdene kan påvirke hverandre og ulike former for endringer kan bli utløst. I kapittel 1.3 tar han opp ytterligere to tema, nemlig rett og mer generell etisk tenkning, det vil si normative filosofiske teorier, rettshistorie som historisk disiplin og historievitenskapens øvrige felter.

Det er ikke tvil om at rettshistorie, også i det jeg har kalt en tradisjonell forstand, gir idéhistorikeren en nyttig, ja nødvendig innfallsvinkel, i hvert fall til deler av en periodes selvbilde (og kanskje den ofte forekommende spriken mellom selvbildet og praksisen).

Når jeg her bruker uttrykket «rettshistorie i tradisjonell forstand» er dette riktignok myntet også på Michalsens bok, men det skal ikke oppfattes som en kritikk. Det ville være urettferdig å si at Michalsen skriver rettshistorie for eller kun for jurister. Hans bok har, som jeg håper at det alt har kommet frem, for mye av interesse for idéhistorikere, både generelt og med hensyn på bestemte perioder og fenomener, til at en slik karakteristikk er rettferdig. Likevel står i én forstand jussen som vitenskap i sentrum for hans fremstilling, ikke isolert eller løsrevet fra andre institusjoner eller normative forestillinger, men som det fenomen eller den samfunnsinstitusjon som blir satt i sentrum. Det er pri­mært inn mot jussen at påvirkningen spores og forbindelses­linjene trekkes opp.

I dette essayet skal jeg ikke gå videre gjennom de ulike tema Michalsen tar opp. Slik boken står, vil den gi idéhistorikere en vid oversikt og solid bakgrunn i temaer som angår idéhistorie allment, særlig politisk idéhistorie og idéhistorie knyttet til tenkning om samfunn og menneskelig samliv mer generelt. Skulle jeg uttrykke et savn, måtte det være et ønske om at Michalsen hadde tatt opp spørsmålet om generelle skoledannelser eller allmenne utviklingslinjer i rettstenkningen, eventuelt eksplisitt argumentert for at dette ikke er fruktbart.²

Jeg skal imidlertid ikke gå inn på det her, men bringe inn et par eksempler på forbindelser mellom idéhistorie og rettshistorie som så å si går motsatt vei av de tema Michalsen tar opp, det vil si at ideene og påvirkningene jeg nevner går fra rettshistorie og til, først og fremst, politisk idéhistorie. Jeg oppfatter dette uansett som komple­mentært til hans fremstilling. Det vil si, jeg tror eksemplene bringer frem materiale rettshistorikere vil kjenne igjen og kunne tenke seg selv å ta opp. Disse eksemplene fra moderne idéhistorisk forskning er hentet fra to ulike felter.

Det første er historiografisk. Jeg skal kort referere til J.G.A. Pococks gjennomgang av et kapittel i retts­his­to­rien, nemlig fransk rettshistorieskriving og ikke minst romer­retts­resepsjon i tidlig moderne tid og den viktige plass den i følge Pocock tilkommer i historievitenskapens utvikling, i oppståelsen av en moderne historie- og egentlig generell samfunnsforståelse. I det andre tilfellet dreier eksemplet seg om overføringen av en bestemt idé eller oppfatning fra en juridisk til en horisont av mer generell politisk teori.

Her kunne vi ha fortsatt med Pocock og hans Burke-fortolkning som fremhever hvordan Burkes visjon av et samfunn som bygget på tradisjon og ikke minst videre­føring av tradisjon var hentet fra den engelske common law skolen og dens begrep om custom. Men for variasjonens skyld, og for å bevege oss inn på mer omstridt mark, skal jeg velge et annet eksempel. Quentin Skinner har i en årrekke hevdet at den såkalte republikanske tradisjonens grunnbegrep er et bestemt begrep om frihet, hentet fra romerretten. Slaven er underkastet herrens vilkårlige makt, å være fri er å være fri fra en slik makt. Dette synet har ikke bare markert en viss kontrast til Pococks interpretasjon av Machiavellis idéh­istoriske bakgrunn, men ført til en debatt om forholdet mellom et republikansk og et liberalt frihetsbegrep og der­med til nytten og holdbarheten av Isaiah Berlins klassiske skille mellom negativ og positiv frihet.

Første eksempel:
Rettshistorie og historiografi

I sin bok om den engelske common law-tenkningen og ikke minst dens mer eller mindre implisitte historieforståelse, The Ancient law and the Feudal Constitution,³ starter Pocock med en gjennomgang av rettshistoriens og da særlig den franske rettshistoriens plass i utviklingen av en moderne historieoppfatning. For ham vil det si et syn på historien som er sekularisert, hvor tanken om et forsyn eller guddommelige inngrep ikke lenger spiller noen rolle, og en historieoppfatning som mer og mer preges av historisme. Historie er brudd, diskontinuitet, endring og grunnleggende noe ubestandig.

Poenget her er at denne oppfatning vokser frem i to etapper og i begge er forholdet til rettsvitenskap vesentlig. Den første etappen er markert av renessansen som gav oss ett element i hva man kunne kalle et historistisk historie­syn. Dette elementet var nettopp bruddet, renessanse­­­begrepet er tanken om at vi ikke er identiske med fortiden, at vi ikke lever i en ubrutt tradisjon eller konti­nuitet med den. Først med denne bevisstheten blir det grunnleggende spørsmål om hvordan vi kom til vår tid fra fortiden, mulig å reise som et virkelig intellektuelt problem. «Fra deg i din tid, til meg i min»: Dette er et uttrykk for en slik proto-historisme. Interessant nok ble dette synet utviklet i en kritikk av den middelalderlige resepsjon av romerretten, som ble tatt for en form for evig fornuft eller et stadig gyldig normativt system. Glossatorene overså at man nettopp ikke levde i den samme sosiale verden som denne retten var blitt til i.

Dette er kjent stoff, så jeg går videre til den neste etappen som Pocock tilskriver fransk rettshistorie og rettsvitenskap på 1500- og 1600-tallet. I for eksempel Bodins forsøk på å utvikle en generell rettshistorie for­lenges kritikken av romerretten som et stadig like gyldig og tilstrekkelig system. Men nettopp her ser Pocock noe mer enn renessansens bidrag. Ikke bare er forbindelsen til fortiden diskontinuerlig. Men i Frankrikes tilfelle opplevde man at landet var splittet, en splittelse som delvis var geografisk, i et syd og et nord. Lovsystemet hadde to kilder, henholdsvis romerretten og det man oppfattet som en opprinnelig germansk, eller om man vil, frankisk rett. Dette gav jo i en sammenheng støtet til utviklingen av en anti-absolutistisk politisk teori med vekt på motstandsrett. Men her er det historiografien det gjelder. Denne franske rettshistorien gir oss i følge Pocock nok et nødvendig trinn i utviklingen av en moderne historieoppfatning. Det er ikke bare tale om en brutt tradisjon, men om at et samfunn bygger ikke bare på én, men på flere tradisjoner. Pocock sier om den franske situasjonen: «Den samtidige eksistensen av lovsystemer som kunne sammenlignes hadde en kompleks, men stimulerende effekt på både historisk og politisk tenkning.»⁴ Et samfunns sammenheng med sin fortid er ikke bare preget av diskontinuitet, men av komplekshet, det trekker så å si, slik man kom til å se at Frankrike gjorde, på et knippe av innbyrdes ulike tradisjoner og forbindelseslinjer

Så ikke bare diskontinuitet, men kompleksitet i vårt forhold til vår fortid, at vi så å si er arvtagere av ulike fortider, er nødvendige innslag i hva vi kan forsvare å kalle et moderne historiesyn. Og i hvert fall det siste elementet er utviklet innen en rettshistorisk ramme og bygget på erfaringer med den komplekse bakgrunnen av rettsoppfatninger og rettslige institusjoner i et bestemt samfunn, in casu det franske. Dobbelheten av romerrett og tidligere sedvanerett hadde en avgjørende betydning, hevder Pocock, for forestillingene om fortid i ulike europeiske land.

Før vi slipper dette tema og den betydningen av en slik form for rettshistorie (og politisk teori) på 1500- og 1600-tallet som Pocock fremhever, vil jeg skyte inn at jeg ikke har oversett Michalsens kritikk av bruken av uttrykket «germansk» i rettshistorien. Michalsen forkaster det han kaller «den tankemåten [som] forutsatte et etnisk og ideo­logisk skille mellom germansk og romersk rett» (s.164) og som han anser som foreldet av flere grunner; for det første fordi forbindelsen mellom etnisitet og retts­oppfatning er uklar, og for det annet fordi det ikke finnes klare forbindelser mellom de antatt germanske former for politisk organisering og middelalderens sentrali­serte kongedømmer. Alt dette tror jeg man kan innrømme uten å gi opp Pococks poeng: vi må kunne si en at en tidligere skole eller periode i historievitenskapen kan ha spilt en viktig rolle i historiografien, uten å kreve at dens resultater ennå i dag er ubestridte.

Annet eksempel:
Rettshistorie og politisk teori

Pococks navn er vel i dag først og fremst knyttet til hans magistrale verk om den republikanske tradisjonen, den politiske strømningen som han sporer fra den italienske borgerhumanismen (civic humanism med Hans Barons opprinnelige formulering) med Machiavelli som fremste representant, via James Harrington i borgerkrigens Eng­land og kritikerne av Whigoligarkiet på 1700-tallet som fulgte i hans fotspor og endelig opp til den amerikanske ­frigjøringskrig.⁵

Her har det brutt ut en brann i rosenes leir. Pocock vil i siste instans føre denne republikanske retningen til­bake til Aristoteles (og dermed læren om politeia, den blandete forfatning). Det betyr selvsagt å se dens røtter i en primært politisk og etisk tradisjon. Pocock tolker Aristoteles’ lære på dette punkt som en teori om at de ulike samfunns­grupper besitter ulike dyder og gir sitt bidrag til samfunnet ved å utvikle dem i et organisatorisk samspill. Utvilsomt er dette en svært snill fortolkning av Aristoteles, jeg ville tro det er rimeligere å si at den blandede forfatning er en teori om samspillet av ulike gruppers stridende, men legitime krav på politisk deltakelse, for ikke å si deres makt­krav. Men det er ikke vesentlig i denne sammenheng. Quentin Skinner har mot dette forfektet den oppfatningen at grunnlaget for den republikanske teorien er et bestemt frihetsbegrep, som er hentet fra romerretten (og som derfor skulle kalles «den neo-romanske strømning», men, som han ofte har sagt i forelesninger, «den debatten har jeg tapt»). Om dette er riktig, ser vi en direkte løfting av en teori fra juss til politisk teori, en politisk teori som ikke helt vil dø ut. Og det dreier seg om mer enn tidlig moderne politisk historie, for denne oppfatning er en utfordring til Isaiah Berlins vidt aksepterte teori om de to frihetsbegrep.⁶

Vi kan ta utgangspunkt i et tema som er fremhevet av Michalsen: skillet mellom frie og slaver er fundamentalt i romerretten. Han begynner med å nevne de fire spørsmål som kunne stilles om en persons rettslige status i Roma, og påpeker at det første var om vedkommende var fri eller ufri. Bare hvis man var fri var det meningsfullt å reise de øvrige spørsmålene (se s. 127).

Det er her Skinner biter seg fast. For nøyaktig hva lå i skillet? Den som var slave var underkastet en annen persons vilkårlige (arbitrære) makt. Slavereieren kunne gjøre hva han eller hun ville med slaven, det fantes intet forutsigbart forhold mellom slavens atferd og eierens respons. Å være fri er å være fri fra nettopp en slik vilkårlig makt fra andre personer, de former for reaksjoner ens handlinger måtte fremkalle vil være regulert gjennom et lovverk, en konstitusjon. Det vi nå kaller den republikanske tradisjon i politisk teori er tanken om at denne form for frihet, å ikke være slave i nettopp denne betydning, bare kan virkeliggjøres i en stat med en bestemt politisk forfatning som garanterer borgerne mot i første rekke fyrstens vilkårlige inngrep. Makten må være offentlig, ikke privatisert (i en litt annen betydning enn vi legger i denne termen i dag). Det er et omstridt tema innen tradisjonen om dette åpner for et konstitusjonelt monarki, men uansett gjelder formelen: «Loven rår, ikke mennesker». («The rule of law, not the rule of man»)

I denne forbindelse siterer Skinner fra Digesta og kommenterer:

Slaveri er en institusjon i jus gentium etter hvilken noen, i strid med naturen, er underlagt en annens herredømme.’ Dette blir igjen sagt å utgjøre en definisjon av individuell frihet, Dersom alle i en borgerlig sammenslutning enten er bundet eller frie må en civis eller fri undersått være en som ikke er underlagt en annens herredømme, men en som er sui juris, i stand til å handle selv.⁷

Enhver som lever i en slik tilstand potensielt utsatt for vilkårlige inngrep, det vil si uten konstitusjonelle sikringer, uansett om samfunnet praktiserer legalt slaveri eller ikke, det vil si utenfor et slik politisk konstitusjon, kan derfor oppfatte seg som ufri.

Som eksempel på den republikanske teorien i dens sene blomstringstid på 1700-tallet, gjengir Skinner et sitat fra den engelske forfatteren Richard Price, som jo har æren av å ha utløst Edmund Burkes motangrep på den franske revolusjon. Price skriver:

Individer som er underlagt en herres makt, kan ikke betegnes som frie uansett hvor godt og rettferdig de blir behandlet. Dette gjelder absolutt for både samfunn og individer. Borgerlig frihet må nytes som en rettighet gitt av naturens Skaper dersom den skal være en velsignelse som lever opp til sitt navn. Hvis den regnes for å være skjenket av en menneskelig makt, som betinger den og som kan krenke den og trekke den tilbake etter eget forgodtbefinnende, endrer den natur og blir en form for slaveri.⁸

Den historiske debatten har dreid seg om avgrensningene av denne strømningen, og ikke minst om Skinners teori om at Hobbes Leviathan kan tolkes som i bunn og grunn et angrep på frihetsteorien. Men debatten har også en mer teoretisk side.

Her dreier det seg ikke bare om å spore opp hvordan et opprinnelig juridisk begrep ble grunnleggende for en hel politisk retning. Skal man forsvare at republikanisme, nettopp fordi den bygger på dette romerrettslige frihets­begrepet, er en egen retning i politisk teori og ikke bare en form for liberalisme, må man kunne vise at nettopp dette begrepet om frihet fra vilkårlig makt er sui generis og ikke en variant av det liberale (i Berlins terminologi negative) frihetsbegrep.

Her går altså påvirkningen fra rettshistorien over i en debatt innen idéhistorisk informert politisk teori. For dette har utløst en debatt mellom Skinner og hva man kunne kalle liberale, politiske filosofer, dvs. tilhengere ikke bare av Berlins todeling som en uttømmende oversikt over frihetsbegrep, men av tanken om at det bare er det negative frihetsbegrep som treffer vår intuisjon om frihet. De to viktigste kombattantene her er vel Ian Carter og Matthew Kramer.⁹ Uten å ha noe ønske om å kaste meg på den republikanske «band-wagon» som politisk ideologi, forekommer det meg at Skinner har et godt poeng når han opprettholder skillet mellom det romerrettslige og det liberale begrepet. En innordning av det første begrepet i begrepet om negativ frihet, må bety at slavens mangel på informasjon om hva som vil skje hvis han eller hun gjør dette eller hint, er en hindring for fri handling. Følgelig vil slaven være mer fri hvis vedkommende får mer informasjon om de forventede resultater av sin handling. Men det er neppe særlig overbevisende å si at slaven blir mer fri hvis vedkommende går fra å ikke vite noe om en forventet reaksjon til å vite, eventuelt vite med en større grad av sannsynlighet, at man blir pisket eller drept hvis man opptrer slik eller slik. Det er det å leve i en situasjon hvor alt kan skje, uavhengig av evnen til å gjette hva eieren eller konsentrasjonsleirvokteren vil gjøre, ikke mangelen på informasjons om hva slags reaksjoner man kan forvente fra disse, som er slaveri og fravær av frihet.

Dette har da også ført til at Skinner er blitt mer og mer kritisk til Berlins dikotomi i de senere årene. Fra, som titte­len på den nevnte artikkelen sier, å ha foreslått et tredje begrep i tillegg til Berlins todeling, går han nå i retning av å avvise hele dikotomien hans. Han skriver nå om de ulike tilhengere av det «romerske» frihetsbegrep på 1600-tallet:

Det grunnleggende skillet de alle understreker, er mellom frihet og avhengighet, og følgelige mellom frie (free-men) og slaver. Dette er ikke et skille som Berlins distinksjon mellom ’positiv’ frihet og frihet som ikke-innblanding er i stand til å fange opp, og det kan være at det er fordi Pocock fortsetter å følge Berlins analyse at han forblir, som han sier, ’litt mistenksom’ til det jeg har henvist til som neo-romersk frihet. Min oppfatning er at det er best å glemme Berlins distinksjoner: når man anvender dem på den tidligmoderne periode er de ikke bare anakronistiske, men mislykkes fullstendig i å gripe spennet av kategorier som den gang var i bruk.¹⁰

Jeg skulle tro at dette eksemplet på et sammenstøt mellom en rent filosofisk og en mer historiserende tilnærming til den politiske tenknings historie, på et svært instruktivt sett viser relevansen av rettsteori og rettshistorie for politisk tenknings historie.

Selvsagt uttømmer ikke Dag Michalsens bok hele dette feltet hvor jeg særlig har villet understreke at idé­historikerens oppgave må være å følge påvirkningene både fra rettslige til politiske ideer og den motsatte veien. Dette ville vært et meningløst krav. Men Michalsens bok er også mye mer enn en start på et slikt prosjekt. Den representerer en nyttig innfallsvinkel, en mulig veiviser for politiske idéhistorikere rundt om i mange ulike deler og perioder av dette forskningsfeltet. At dette er en om­fattende bok, bør ikke skremme dem vekk, men heller fortelle dem at her kan det være relevant stoff for høyst ulike idéhistoriske forskningsinteresser.

Noter

1 Mange idéhistorikere vil i denne sammenhengen sikkert ha utbytte av å gå til Michalsens tidligere arbeid, Romerrettsideologi (Oslo: Pax, 2008).

2 For et arbeid som peker i denne retning, se Harold Berman, The Foun-dation of the Western Legal Tradition. (Camb. Mass.: H.U.P., 1983).

3 For det følgende, se «Introduction: The French Prelude to Historiography», i J.G.A. Pocock, The Ancient Constitution and Feudal Law (Cambridge: C.U.P., 1964/1987) s. 1 ff.

4 Pocock, op.cit., s. 26.

5 J.G.A. Pocock, The Machiavellian Moment (Princeton: P.U.P., 1975) Se også hans innledning til James Harrington, The Commonwealth of Oceana and A system of politics, edited by J. G. A. Pocock, (Cambridge: C.U.P., 1991). For en oppsummering av i hvert fall deler av debatten om hans begrep om en republikansk eller machiavellisk tradisjon, der hovedvekten naturlig vil ligge på Discorsi og ikke Il Principe, se min artikkel Thomas Krogh, «Republikanerne» Historisk tidsskrift, 89, nr. 2/2010.

6 For Berlins teori, se hans Four Essays on Liberty (Cambridge C.U.P. 1969). Skinners første bidrag til denne debatten var Quentin Skinner: Liberty before Liberalism, (Cambridge: C.U.P., 1998). Senere har den historiske debatten for det første dreid seg om å avgrense denne tradi-sjonen og om hvoridt Hobbes’ Leviathan kan forstås som en for-kastelse av nettopp dette frihetsbegrepet (se Quentin Skinner, Hobbes and Republican Liberty, (Cambridge: C.U.P., 2008). For debat-tene om Skinners bruk av det romerske frihetsbegrepet vil jeg henvise til den norske utgaven av Skinners artikler på dette feltet, en samlet presentasjon som ikke har sitt motstykke på engelsk. Quentin Skinner, Vilkårlig makt, (Oslo: Res publica, 2009), særlig det første og det siste essayet. Se også min anmeldelse «Fri oss fra liberalismen», Nytt Norsk tidsskrift, 3-4/2009.

7 Quentin Skinner, Vilkårlig makt. (Oslo: Res publica, 2009) s. 33.

8 Richard Price, Political Writings (Cambridge: C.U.P., 1991), s. 77, sitert etter Q. Skinner, op.cit., s. 210.

9 Se igjen henvisninger i Skinner, op.cit., særlig de to nevnte essayene. For det følgende, se også min artikkel, Thomas Krogh, «Fri oss fra liberalismen», Nytt Norsk Tidsskrift 3-4/2009.

10 Skinner, «Surveying The Foundations, a retrospect and a reassess-ment» i Rethinking the Foundations of Modern Political Thought, utgitt Annabel Brett and James Tully with Holly Hamilton Blakley, (Cambridge: C.U.P., 2006) s. 260.

Litteratur

Berlin, Isaiah: Four Essays on Liberty. Cambridge: C.U.P., 1962.

Berman, Harold: The Foundation of the Western Legal Tradition. Camb. Mass: H.U.P., 1983.

Krogh, Thomas: «Fri oss fra liberalismen», Nytt Norsk Tidsskrift 3-4/2009.

Michalsen, Dag: Romerrettsideologi, Oslo: Pax, 2008.

Pocock, J.G. A.: The Ancient Constitution and Feudal Law, Cambridge, C.U.P., 1964.

___: The Machiavellian Moment, Princeton: P.U.P., 1975.

___: Introduction, James Harrington The Commonwealth of Oceana and A system of politics edited by J.G.A. Pocock, Cambridge: C.U.P, 1991.

Price, Richard: Political Writings, Cambridge: C.U.P., 1991.

Skinner, Quentin: Liberty before Liberalism, Cambr: C.U.P., 1998.

___: «Surveying The Foundations, a retrospect and a reassessment» i Rethinking the Foundations of Modern Political Thought, utg Annabel Brett and James Tully with Holly Hamilton Blakley, Cambridge: C.U.P., 2006.

___: Vilkårlig makt, Oslo: Res publica, 2009.