Hollywood varslet en ny moral etter terrorangrepene. Noen trodde det kom til å bli mindre umotivert vold på film. Andre fryktet en gammel sensurtradisjon, og en filmindustri som ukritisk følger myndighetenes politikk.
Manusforfatteren Jonathan Hensleigh fikk dårlig samvittighet etter angrepene på World Trade Center. Han ville forandre seg: "There are a whole number of things that I would not put into films that I've put into films in the past. I've done violence as punch line a number of times. Christ, look at my films."[1] Hensleigh har skrevet Die Hard with a Vengeance (1995). Og Armageddon (1998).
"Tendensen er at livet ikke lenger skal kunne skjelnes fra filmen", skriver Adorno/ Horkheimer i Opplysningens dialektikk.[2] Det er en presis oppsummering av de første reaksjonene etter angrepet på World Trade Center 11. september. Virkeligheten gikk til og med så langt som til å overgå Hollywoods fantasier. Regissøren bak filmer som M*A*S*H (1969) og Short Cuts (1993), Robert Altman, uttalte rett etter angrepet at hendelsen var den eneste logiske konsekvensen av at Hollywood lenge har produsert actionfilmer som har fungert som treningsvideoer for terrorister: "Ingen ville klart å komme på noe så fryktelig hvis de ikke hadde sett det på film. Hvordan tør vi fortsette å vise denne typen masseødeleggelse i filmer? Jeg tror det er vi som har skapt denne atmosfæren og lært dem hvordan det skal gjøres."[3]
Det er ikke mange i Hollywood som har latt selvransakelsen gå så langt. Men aldri tidligere er så mange filmprosjekter blitt stanset eller forandret umiddelbart etter en hendelse. Det ble meldt om en ny moralsk grubling. Regissøren David Ross, som blant annet har laget Pleasantville (1998). sier like gjerne at alt Hollywood hittil har laget har vært lettfordøyelig tøv:
I think before this event, people were working cynically backwards from what the audience wanted. Basically, we would feed them sugar water and they would consume it. Now people have gotten in touch with things that are pretty fundamental about their belief systems and the depths of what they feel. If you have an entire audience or marketplace who are feeling deeply, they may require us to feel deeply in the kind of movies we make.[4]
Ross ser for seg et marked som med ett er blitt seg bevisst sine temmelig grunnleggende trossystemer. Det er dette han må forholde seg til, og det er dette som er et problem. Hvor mye moral kan et marked ha? Hvor dypt lodder et markeds følelser? Og hvor dype følelser har en filmskaper som føler dypt fordi markedet han henvender seg til føler dypt?
Urban destruction
For å forklare krigsdokumentarens enorme popularitet under den første verdenskrigen, viser filmteoretikeren André Bazin til noe han kaller "Nero-komplekset", definert som "The pleasure experienced at the sight of urban destruction."[5] Det er mulig at angrepet på World Trade Center har satt en endelig stopper for vestlige kinogjengeres Nero-kompleks. Det ville være forståelig om eksplosjoner av store bygninger i amerikanske storbyer ikke blir å se på filmlerrettet i fremtiden. Men det er ikke sikkert det blir slik. "Det er ikke dette vi trenger nå", sa folk umiddelbart etter katastrofen. Norske kinoer utstyrte filmplakater med en advarsel på filmer som kunne vekke assosiasjoner til terroristaksjonen. Den amerikanske videokjeden Blockbuster har til og med lansert en ny type advarsel-klistrelapp i butikkene sine. "T" for terror så imidlertid ikke ut til å dempe videoleiernes skuelyst, det er ingenting som tyder på at folk styrer unna gamle eksplosjonsklassikere. Advarselen fungerer dermed mer som platebransjens favorittsalgsargument på nittitallet: "Parental Advisory. Explicit Lyrics ".
Allerede i slutten av november ble det klart at premieren på en rekke krigsfilmer skulle fremskyndes på grunn av publikums nye appetitt for patriotisme. Før sommeren får vi i alle fall to filmer fra den andre verdenskrig, én om Vietnam og én om Bosnia. Og Sylvester Stallone vender muligens snart tilbake til Afganistan. Mens han i Rambo III (1988) kjempet mot russerne i Afganistan, skal han etter planen kjempe mot afganerne før sommeren. Mens Woody Allen antydet at de moralske vurderingene som dukket opp i Hollywood etter 11. september kan ha vært pengestyrt, er det dermed mulig at han tok feil av hvilke prosjekter som blir økonomisk gjennomførbare framover:
Jeg tror det vil være stor nølen i den kommersielle filmbransjen omkring emnet. Jeg er sikker på at folkene i Hollywood, som har penger som fremste drivkraft for å lage film, vil føle at en hvilken som helst referanse til eller bruk av ordet kapring, eller den fjerneste hentydning til tragedien kan føre til kundetap.[6]
Så lenge det er patriotisme involvert i filmprosjektene, er det ikke sikkert Allen får rett. En Hollywoodsjef formulerte seg slik i midten av oktober:
A lot of things that had to do with patriotism and sacrifice and war were things to run away from and criticize rather than embrace. Now it's time to reach back and tell those heroic stories. Especially now.[7]
No more mr. bad guy - Politikkens tilbakekomst.
Det er stadig svært vanskelig å fastslå hva som er støtende, hva som er passende og hva folk vil se på kino. Dette blir et politisk problem når konsekvensen blir at man rører ved filmprosjekter som forsøker å analysere hendelsene dypere, eller om man setter en stopper for prosjekter som antyder at amerikanske myndigheter ikke opptrer eksemplarisk. Times trykket i oktober en samtale mellom en rekke kjente manusforfattere, deriblant John Ridley, en av mennene bak Three Kings (1999). Samtalen har først karakter av å likne på andre intervjuer der manusforfattere overgår hverandre i å fortelle historier om hvilke eksplosive prosjekter de nesten var ferdig med, men nå - nå ville de ikke drømme om å lage noe slikt. Etter at de andre intervjuobjektene annonserer hvor mange prosjekter de helt frivillig - uten at noen hadde bedt dem om det - avlyste etter 11. september, lanserer Ridley et viktig poeng.
Jeg holdt på med en miniserie på ABC om Wen Ho Lee, en sann historie om en asiatisk amerikaner som ble overkjørt av FBI. Vi var klare til å starte filmingen. Etter 11. september er serien offisielt på vent, men i praksis er prosjektet dødt på grunn av historien: FBI og myndighetene konspirerte mot denne fyren. Stemningen nå tilsier at selv i en virkelighetsnær fremstilling - et dokudrama - kan man ikke snakke om at myndighetene har gjort disse gale tingene. Det er sprøtt. Jeg forstår nødvendigheten av å støtte opp om landet vårt, men samtidig, når noe de virkelig har gjort mot noen blir skjøvet under teppet, beveger man seg på kanten av et stup.[8]
Ridley fortsetter: "Det er to sider av denne saken. Den ene er terrorangrepet på Amerika. Nå beveger vi oss mot det andre nivået, som er krigen. Nå er det ting som bør og må bli sagt. Jeg er mer bekymret for at vi kommer til å bli hysjet på alle sammen etter 11. september."
Dermed er det kanskje ikke bare økonomi og/eller en nyoppdaget moralsk sans som avgjør hvilke filmer Hollywood vil lage i framtiden. Ikke siden andre verdenskrig har en liknende patriotisk bølge feid over underholdningsindustrien i USA, hevdet International Herald Tribune 16. oktober. Manuskripter som setter spørsmålstegn ved den amerikanske regjeringen, hæren eller CIA kommer ikke til å bli filmet. Holdninger som dette er vanlig: "Those were earlier times. I don't think that's what people want to hear now."[9] Man snakker om en pro-regjeringstrend som får klare praktiske konsekvenser.
Linda Wolverton, involvert i Løvenes Konge (1994), forteller at hun nå kunne gått inn til Disney-sjef Michael Eisner og slenge en idé til ham, en idé som inneholder temaer man ikke har kunnet nærme seg de siste ti årene: "Patriotisme. Hva som helst av Americana".[10]
Vi får færre konspirasjonsfilmer der amerikanske myndigheter framtrer som suspekte. Og vi får flere feel-good-patriotiske filmer. Er det bare fordi folk vil ha det slik, eller er det - hold fast, agent Scully - fordi myndighetene vil at det skal være slik?
Stjerner og striper i Hollywood
Den politiske virkeligheten har vært bestemmende for Hollywoods filmproduksjon i flere nasjonale krisesituasjoner - blant annet i situasjoner som ble oppfattet som trusler mot USAs sikkerhet, som Oktoberrevolusjonen.
Den russiske revolusjonen var et markant skille for Hollywoods behandling av opprør og klassekamp. Før revolusjonen viste amerikanske stumfilmer ofte positive bilder av politiske opprørere. Man kritiserte åpenlyst Tsar Niklas II i filmer som The Nihilist (1905) og Russia, the land of the opressed. Etter 1917 forandret klimaet seg drastisk. Mellom 1919 og 1920 kom hele ni filmer om Den røde fare, deriblant titler som Bolshevism on trial og The right to happiness. Det amerikanske arbeidsdepartementet satte ned et utvalg som hadde som målsetning å bekjempe bolsjevismen. Utvalget skulle lære filmfolk hvordan man kunne kjempe for amerikanske verdier. Produsenter ble oppfordret til å jobbe med "konstruktiv oppdragelse" i stedet for "destruktiv propaganda". Utvalget, ledet av David K. Niles, la klare retningslinjer for utforming av filmheltenes karakter: Helten skulle fremstilles som "En sterk, viril amerikaner, en som tror på amerikanske institusjoner og idealer".[11] Dermed fikk man filmer som Dangerous hours (1920), en film som viste et skremmende bilde av livet i Russland: Det var stort sett plyndring og voldtekt man drev med, kunne man se. Sjefen for General Motors i Michigan var så begeistret at han kjøpte 5000 billetter til sine ansatte så de skulle innse hvilken trussel den røde fare utgjorde.[12]
Det vi tenker på som kald krig-mentalitet var en politisk realitet lenge før den kalde krigen, hevder filmhistorikeren Robert Sklar. Filmen var livsfarlig hvis den ble brukt av folk med gale hensikter. Dermed startet tradisjonen med å trykke lister med prominente filmarbeidere man antok hadde kommunistiske sympatier, en taktikk Joseph McCarthy senere skulle perfeksjonere.[13]
Crossfire
Under den andre verdenskrig var store deler av Hollywoods filmproduksjon treningsfilmer for forsvaret, samt patriotiske filmer som ble sendt til fronten for å holde humøret oppe. Hollywood produserte filmene uten å tjene på det - til gjengjeld fikk filmindustrien lov til å opprettholde sin sedvanlige produksjon av filmer under hele krigen. Hollywood gikk med på forskjellige tiltak diktert av myndighetene, for å sikre at produksjonen ikke ble stoppet under krigen, slik tilfellet var for bilindustrien.
"I have never found such a group of wholehearted, willing, patriotic people trying to do something for the government", sa løytnant K.B. Lawton ved hærens avdeling for filmer i 1943. Men det overbeviste ikke Truman-kommisjonen. Det var, blant annet, altfor mange filmskapere som ikke var tilstrekkelig amerikanske av opprinnelse, intellekt og karakter, mente man.[14]
Få år etter krigen kom Truman-doktrinen, og dens kamp mot kommunismens farer kom klart og tydelig til uttrykk også i Hollywood. HUAC, the House Committee on Un-American Activities, dannet rett før krigen, dukket opp igjen i 1947 for å dytte den røde fare vekk fra filmlerrettet. Kongressmann Richard M. Nixon var svært bekymret for mangelen på antikommunistfilmer laget i Hollywood.[15] "Unless the people in control of the industry are willing to clean the house of Communists, Congress will have to do it for them", uttalte komiteen.[16] Det skulle komme til å bli ubehagelig for mange.
Filmen Crossfire fra 1947 var blant de aller første som skildret anti-semittismen som problem i etterkrigstidas USA.[17] Filmen fikk flere Oscar-nominasjoner, den vant priser i Cannes, og ble hyllet i mediene som en modig og viktig film. Tre måneder etter filmens premiere ble regissøren og produsenten kjent som to av "The Hollywood Ten", de første filmarbeiderne som måtte vitne foran HUAC. Både jøder og kommunister kom skjevt ut av det med myndighetenes filmpolitikk. "If you scratch a Jew, you can find a communist" var en utbredt holdning under McCarthy-hysteriet. HUAC- rettssakene kalte inn både vennligstilte og lite vennligstilte vitner fra Hollywood. Ronald Reagan var en av de vennligstilte, mens Berthold Brecht var i den andre kategorien. Han hevdet han ikke var kommunist, før han dro tilbake til Europa. "The Hollywood Ten" nektet å si noe som helst, og ble svartelistet fra alt arbeid.
Crossfire fikk problemer også på grunn av måten hæren ble fremstilt. Filmen antyder at det amerikanske militærvesenet er en inhuman institusjon som skaper monstre. Filmens budskap kunne tolkes som en påstand om at hæren var ansvarlig for mord og antisemittisme. Dermed truet filmen bildet av amerikanske soldaters rolle som helter. Crossfire ble umiddelbart forbudt ved alle hærens baser da den var klar for utgivelse.
Til tross for at Crossfire var en kommersiell og kunstnerisk suksess, markerte den slutten på filmer med sosialt innhold i Hollywood for en stund. Mens en tredjedel av filmene produsert av Hollywood i 1947 fokuserte på en eller annen type sosialt problem, skrev Variety i 1948 at "studios are continuing to drop plans for message pictures like hot coals". Fra 1950 av trakk Hollwood seg så å si fullstendig vekk fra samfunnsengasjerte filmer i en lang periode.[18]
Det anti-kommunistiske korstoget ble nesten fatalt for Hollywood - det var ikke TV, men filmindustrien selv som skapte krisen på femtitallet, hevder Robert Sklar.[19] Filmbyen hadde i den første halvdelen av århundret på finurlig vis greid å holde seg litt på siden av mainstream-verdiene i det amerikanske samfunnet, ofte litt modigere enn de fleste andre underholdningsorganer. Etter HUAC kunne man ikke være modig i Hollywood på en lang stund.
Amerikanske verdier
Med Vietnamkrigen og Watergate-skandalen ble det på 60- og 70-tallet til gjengjeld svært vanskelig å lage filmer som omtalte myndigheter og det etablerte på en positiv måte.[20] I begge verdenskrigene og Koreakrigen hadde filmindustrien på forskjellig vis samarbeidet med forsvaret. Dette skjedde i svært liten grad under Vietnamkrigen. Med unntak av den ensomme pro-krigsfilmen The Green Berets (1968) med John Wayne, hadde patriotismen forsvunnet. Det var imidlertid umulig for store produksjonsselskaper å lage antikrigsfilmer så lenge krigen varte, selv om Hollywood hadde blitt mer liberalt. Dermed ble resultatet at Vietnam-filmbølgen ikke kom før i 1978, med Hjortejegeren. I mellomtiden fikk man imidlertid filmer som Dr. Strangelove (1963), Gudfaren (1971), A Clockwork Orange (1971) og All the President's Men (1976), som alle satte spørsmålstegn ved myndighetenes rolle som innbyggernes troverdige beskytter.
JFK (1991) er blitt betegnet som høydepunktet på denne tendensen som startet på sekstitallet, der en grunnleggende skepsis til amerikanske myndigheter kom til syne. Oliver Stones film ble sett på som en del av et farlig, liberalt plot som hadde til hensikt å undergrave tradisjonelle amerikanske verdier. Kritikerne kalte den en propagandafilm på linje med Leni Riefenstals Viljens Triumf (1935). Selv forholdsvis liberale organer som The New York Times angrep JFK med argumenter om at det var en subversiv og paranoid film. I A Biblical Guide To Movies And Entertainment leser man: "Det finnes dem som ville glede seg over å se vår egen regjering kollapse sammen med Sovjetunionens. Hvem vet hva som kan komme til å skje hvis mange nok amerikanere blir manipulert til å tro at vår egen regjering sto bak Kennedydrapet?"[21] Det bør de ikke tro, i alle fall ikke i en krigssituasjon.
Katastrofetrening
Skal folk få lov til å høre at myndighetene gjør gale ting etter 11. september? Det avhenger kanskje av om Three Kings-regissøren Ridley får rett i at man kommer til å bli hysjet på. I mellomtiden går mange i Hollywood nye veier i å samarbeide med hæren. Angrepet på World Trade Center "var som på film" fordi man ikke trodde at noe slik var mulig i virkeligheten, men også på grunn av angrepets groteske regi. Det første flyet kom akkurat passe lenge før det andre, slik at kameraer fra alle vinkler var på plass og fikk fanget det inn. Det usannsynlige ved det hele er blitt understreket av flere mennesker som til daglig arbeider med å lage fiksjon. Kort tid etter angrepet arrangerte representanter for den amerikanske hæren et møte med flere kjente Hollywood-personligheter. I lokalene ved University of Southern California skulle man sammen tenke ut mulige katastrofescenarier for Pentagon. Angrepet var som på film, så dette ble et naturlig utfall: Hæren trenger fiksjonseksperter for å få kontroll over virkeligheten. Blant de få kommentarene som ble offentliggjort, er det verd å merke seg utsagnet fra Michael Macedonia, en av hærens vitenskapsmenn med base i Florida: Han kunne fortelle nyhetsbyrået AP at mennene fra showbusiness var "noen av de største patriotene jeg noensinne har møtt".
Da direktørene i Hollywoods ledende filmselskaper noen uker senere møtte opp i et lukket møte med Det hvite hus, var det for å planlegge patriotiske reklamesnutter før filmvisning. Det var ikke snakk om at myndighetene skal legge seg opp i filmenes innhold, kunne presidenten for Motion Picture Association of America, Jack Valenti, love: "Det er fortsatt opp til det enkelte filmstudio å bestemme hvilke historier de vil fortelle".[22]
Hvilke historier studioene velger å fortelle - eller ikke fortelle, forandrer seg likevel gjerne med den politiske virkeligheten, som vi har sett. Kanskje er det i bunn og grunn som Los Angeles-politikeren Eric Garcetti formulerte det da han lanserte forslaget om å male Hollywood-bokstavene som det amerikanske flagget i slutten av oktober: "Hollywood elsker Amerika, og Hollywood har alltid stått bak de mennene og kvinnene som slåss for vårt land".[23]
Spørsmålet blir hvilket Amerika Hollywood bestemmer seg for å elske.