Boken som ble til dynamitt

Av Espen Schaanning

Januar 2013

Un succès philosophique : L’Histoire de la folie à l’âge classique de Michel Foucault

Un succès philosophique : L’Histoire de la folie à l’âge classique de Michel Foucault

Phillippe Artières og Jean-François Bert

Presses universitaires de Caen
Caen, 2011

På begynnelsen av 1990-tallet tok jeg kontakt med en forlagsredaktør på Gyldendal forlag, hvis navn jeg her ikke skal nevne, for om mulig å oversette Michel Foucaults Galskapens historie (1961). Det fantes en oversettelse alle­rede fra 1973, men det var en sterkt forkortet utgave av originalen. Den engel­ske utgaven var tilsvarende forkortet, og det betydde i realiteten at det var svært få i Norge som faktisk hadde leste denne boken. Overfor forlags­redaktøren bladde jeg opp Gordin Collins artikkel i History of Human Science fra 1990, «Histoire de la folie. An unknown book by Michel Foucault», som viste til at engelsktalende lesere i grunnen aldri hadde skjønt noe av denne boken, siden de bare hadde lest den i sterkt forkortet versjon. Jeg mente tilsvarende at det var på tide at norske lesere måtte få tilgang til hele verket. Forlagsdirektøren virket interessert og lovte å lese Collins artikkel, og i et nytt møte framviste han sågar en viss entusiasme for prosjektet. Han lovte å ringe meg to dager senere. Siden har jeg ingenting hørt. Jeg skrev og ringte flere ganger til forlagsredaktøren, men fikk aldri noe svar. I ettertid har jeg likt å tenke at han skammet seg: Han visste at det var en viktig samfunnsoppgave å få den oversatt, men var for feig til å fronte prosjektet eller til å si like ut at økonomi og profitt var viktigere enn samfunnsansvar. I realiteten var vel episoden heller en del av forlagsredaktørens hverdag: Å opptre interessert og velvillig utad, å handle kynisk og nytte­orientert innad. He couldn’t care less. Danskene fikk den oversatt i sin helhet i 2003 (Det lille forlag) og engelskmennene i 2006 (Routledge). Man kan mene hva man vil om bokens innhold, men som intervensjonsaktant i det psykiatriske feltet er den trolig uten sidestykke. Den tvang feltets aktører i tale.

Phillippe Artières og Jean-François Bert har laget en bok om denne bokens historie. De følger dens tilblivelse fra Foucaults første engasjement innenfor det psykologiske og psykiatriske feltet på midten av 1950-tallet (da han ville bli psykiater eller psykolog) til bokens rolle i de politiske kampene utover på 1970-tallet. Ved siden av den løpende teksten får vi presentert et mangfold av kilder: Brev og utdrag fra brev, smake­biter fra hans notater i arkivene, (uleselige) faksimiler av avisartikler, utdrag fra de tidligste tekstene og fra forelesninger og radioforedrag, baksidetekster fra ulike utgaver, bilder av forsiden på ulike oversettelser, osv. Mye av dette er kjent stoff for Foucault-kjennere, og Artières og Berts framstilling av materialet beveger seg også i velkjent landskap.

Forfatterne gjør utvilsomt rett i å understreke at Foucault i hele sin etter­følgende karriere etablerte en «metadiskurs», der han uavlatelig forsøkte å bemektige seg sitt eget verk – ikke bare ved å svare på kritikk fra ulike hold, men også ved stadig å sette boken inn i nye kontekster i forsøk på å overbevise leser­ne om hva han «egentlig» ville gjøre i denne boken eller hva han «egentlig» alltid hadde drevet på med. Foucault var med andre ord en av de viktigste fortolkerne av sitt eget verk. Det var for øvrig Foucault selv som laget en forkortet utgave av boken: Dette var på den tiden da pocketbøkene erobret human­vitenskapene i Frankrike og forlaget Plon kunne friste med store opplagstall (3000 i førsteopplag) og stort salg hvis boken kom i et publikumsvennlig format. Den ble da også en suksess med salg på mellom 10 000 og 20 000 hvert år fram til 1976. Ja, boken ble så populær at da forlaget Gallimard begynte å utgi hele boken i 1971, så var førsteopplaget på 15 000. I 1976 var samlet salgstall for begge utgaver oppe i 168 000 eksemplarer. Dessuten er det viktig å huske på at Foucault framfor alt ble kjent for det franske publikum gjennom radiokanalene: Gjennom en rekke radioprogrammer i Radio France holdt han radioforedrag basert på Galskapens historie eller ble intervjuet om beslektede emner. Allerede i 1961 hadde han seks slike opptredener i radio.

Det finnes noen perler her og der i Artières og Berts dokumentsamling. Det er for eksempel morsomt å lese et brev fra Foucault til Jean-Paul Aron hvor han undrer seg over hvordan han i alle dager hadde kunnet opptre som psykolog i flere år, og det er interessant å lese lange utdrag fra hans radio­foredrag om galskap og språk eller hele hans forelesning «Folie et civilisation» fra 1967, som først ble utgitt i 1989 i et tunisisk tidsskrift (men som ikke er med i samlingen av Foucaults skrifter Dits et Écrits fra 1994). Svakheten ved boken ligger i at utsnittene de gir oss til tider er altfor knappe, at håndskriftsutdragene kun unntaksvis er transkribert og at flere av tekstene er uleselige uten (kraftig) forstørrelsesglass. Dessuten stiller jeg meg tvilende til forfatternes tese om at Galskapens historie inneholdt et «program» som resten av Foucaults forfatterskap skulle være en virkeliggjøring av. Det var nettopp en slik bruk av forfatter­begrepet Foucault var så skeptisk til – og trolig med rette. Likevel gir boken et innblikk i hvordan en i utgangspunktet perifer bok for spesielt interesserte kunne få bein å gå på og bli hva Foucault kalte en Molotov-cocktail.

Denne artikkelen sto på trykk i Arr 3-4/2012
Radikalisme
Les også:

Soldatenes verden

Daniel Jonah Goldhagen gjorde furore da han i sin berømte doktorgrads­avhandling fra 1996, Hitler’s willing executioners, hevdet at tyskernes drap på seks millioner jøder, gjennom skyting, gassing eller utsulting, ikke skyldtes sosiologiske faktorer, som gruppepress, lydighet overfor autoriteter, avstand til ofrene, karrierejag eller pulveriseringen av ansvar i et komplisert byråkrati, men en intens og inngrodd antisemittisme. Tyskerne utryddet og torturerte ikke jøder motvillig – som om de egentlig hadde villet la jødene leve og behandle dem pent. Naturligvis spilte press utenfra i enkelte sammenhenger en viss rolle. Men det kan på ingen måte forklare folkemordet, hevdet han. Drivkraften til å drepe kom innenfra. Tyskere flest så helst at jødene ble utryddet, og de som faktisk drepte dem, hadde det samme ønsket. De som drepte jødene ville drepe og pine dem, de fulgte her bare folkeviljen.

Bokmelding av
Soldater: Beretninger om krig, drap og død

Psykiatrisk maktmisbruk

Psykiatrisk maktmisbruk

Høsten 1992 var det TV-aksjon til inn­tekt for psykiatrien, og i den forbindelse lagde et TV-team en serie på 3–4 programmer om norsk psykiatri. Jeg medvirket selv i ett av dem og fortalte litt om psykiatriens historie og hvilken samfunnsmessige rolle psykiatrien har spilt og spiller. Jeg husker ikke nøyaktig hva jeg sa, men psykiatrien ble nok i min framstilling ikke satt i noe særlig heldig lys. Programmene skulle sendes på NRK forut for TV-aksjonen, var annonsert i Programbladet og alt var i den skjønneste orden. Men tidlig en morgen noen ­dager før første program skulle sendes, ble filmprodusenten oppringt av en tone­angivende psykiater, som fortalte at han ikke kunne akseptere mine uttalelser og at han derfor hadde fått hele program­serien stanset. Hvordan han klarte det vet jeg ikke, men denne psykiateren var drivkraften bak Rådet for psykisk helse, som stod bak TV-aksjonen, så han må vel ha fått tak i programmene. Men jeg må innrømme at jeg ble skremt. Ikke av at visse psykiatere ofte kan være immune overfor kritiske perspektiver på egen profesjon – det visste jeg fra før – men av at psykiaterne til tider har så stor makt og besitter så stor autoritet at andre maktinstanser lar seg belære av dem. Trolig lot NRK seg overbevise av psykiateren om at programmene ikke var av høy nok «faglig kvalitet».

Bokmelding av
Skolerett: Historien om Arnold Juklerød, En kamp for andres beste: Om varsleren og menneskerettsforkjemperen Arnold Juklerød

Speiderbevegelsens oppdragelsesideologi

Speiderbevegelsens oppdragelsesideologi

I 1907 samlet generalløytnant Robert Baden-Powell (1857−1941) 22 gutter, de fleste mellom 13 og 16 år, til en ukes sommerleir på øya Brownsea Island i Pool Harbour. Han ville prøve ut sine ideer om speiding for unge gutter.

Bokmelding av
Pfadfinden. Eine globale Erziehungs- und Bildungsidee aus interdisziplinärer Sicht