På begynnelsen av 1990-tallet tok jeg kontakt med en forlagsredaktør på Gyldendal forlag, hvis navn jeg her ikke skal nevne, for om mulig å oversette Michel Foucaults Galskapens historie (1961). Det fantes en oversettelse alle­rede fra 1973, men det var en sterkt forkortet utgave av originalen. Den engel­ske utgaven var tilsvarende forkortet, og det betydde i realiteten at det var svært få i Norge som faktisk hadde leste denne boken. Overfor forlags­redaktøren bladde jeg opp Gordin Collins artikkel i History of Human Science fra 1990, «Histoire de la folie. An unknown book by Michel Foucault», som viste til at engelsktalende lesere i grunnen aldri hadde skjønt noe av denne boken, siden de bare hadde lest den i sterkt forkortet versjon. Jeg mente tilsvarende at det var på tide at norske lesere måtte få tilgang til hele verket. Forlagsdirektøren virket interessert og lovte å lese Collins artikkel, og i et nytt møte framviste han sågar en viss entusiasme for prosjektet. Han lovte å ringe meg to dager senere. Siden har jeg ingenting hørt. Jeg skrev og ringte flere ganger til forlagsredaktøren, men fikk aldri noe svar. I ettertid har jeg likt å tenke at han skammet seg: Han visste at det var en viktig samfunnsoppgave å få den oversatt, men var for feig til å fronte prosjektet eller til å si like ut at økonomi og profitt var viktigere enn samfunnsansvar. I realiteten var vel episoden heller en del av forlagsredaktørens hverdag: Å opptre interessert og velvillig utad, å handle kynisk og nytte­orientert innad. He couldn’t care less. Danskene fikk den oversatt i sin helhet i 2003 (Det lille forlag) og engelskmennene i 2006 (Routledge). Man kan mene hva man vil om bokens innhold, men som intervensjonsaktant i det psykiatriske feltet er den trolig uten sidestykke. Den tvang feltets aktører i tale.

Phillippe Artières og Jean-François Bert har laget en bok om denne bokens historie. De følger dens tilblivelse fra Foucaults første engasjement innenfor det psykologiske og psykiatriske feltet på midten av 1950-tallet (da han ville bli psykiater eller psykolog) til bokens rolle i de politiske kampene utover på 1970-tallet. Ved siden av den løpende teksten får vi presentert et mangfold av kilder: Brev og utdrag fra brev, smake­biter fra hans notater i arkivene, (uleselige) faksimiler av avisartikler, utdrag fra de tidligste tekstene og fra forelesninger og radioforedrag, baksidetekster fra ulike utgaver, bilder av forsiden på ulike oversettelser, osv. Mye av dette er kjent stoff for Foucault-kjennere, og Artières og Berts framstilling av materialet beveger seg også i velkjent landskap.

Forfatterne gjør utvilsomt rett i å understreke at Foucault i hele sin etter­følgende karriere etablerte en «metadiskurs», der han uavlatelig forsøkte å bemektige seg sitt eget verk – ikke bare ved å svare på kritikk fra ulike hold, men også ved stadig å sette boken inn i nye kontekster i forsøk på å overbevise leser­ne om hva han «egentlig» ville gjøre i denne boken eller hva han «egentlig» alltid hadde drevet på med. Foucault var med andre ord en av de viktigste fortolkerne av sitt eget verk. Det var for øvrig Foucault selv som laget en forkortet utgave av boken: Dette var på den tiden da pocketbøkene erobret human­vitenskapene i Frankrike og forlaget Plon kunne friste med store opplagstall (3000 i førsteopplag) og stort salg hvis boken kom i et publikumsvennlig format. Den ble da også en suksess med salg på mellom 10 000 og 20 000 hvert år fram til 1976. Ja, boken ble så populær at da forlaget Gallimard begynte å utgi hele boken i 1971, så var førsteopplaget på 15 000. I 1976 var samlet salgstall for begge utgaver oppe i 168 000 eksemplarer. Dessuten er det viktig å huske på at Foucault framfor alt ble kjent for det franske publikum gjennom radiokanalene: Gjennom en rekke radioprogrammer i Radio France holdt han radioforedrag basert på Galskapens historie eller ble intervjuet om beslektede emner. Allerede i 1961 hadde han seks slike opptredener i radio.

Det finnes noen perler her og der i Artières og Berts dokumentsamling. Det er for eksempel morsomt å lese et brev fra Foucault til Jean-Paul Aron hvor han undrer seg over hvordan han i alle dager hadde kunnet opptre som psykolog i flere år, og det er interessant å lese lange utdrag fra hans radio­foredrag om galskap og språk eller hele hans forelesning «Folie et civilisation» fra 1967, som først ble utgitt i 1989 i et tunisisk tidsskrift (men som ikke er med i samlingen av Foucaults skrifter Dits et Écrits fra 1994). Svakheten ved boken ligger i at utsnittene de gir oss til tider er altfor knappe, at håndskriftsutdragene kun unntaksvis er transkribert og at flere av tekstene er uleselige uten (kraftig) forstørrelsesglass. Dessuten stiller jeg meg tvilende til forfatternes tese om at Galskapens historie inneholdt et «program» som resten av Foucaults forfatterskap skulle være en virkeliggjøring av. Det var nettopp en slik bruk av forfatter­begrepet Foucault var så skeptisk til – og trolig med rette. Likevel gir boken et innblikk i hvordan en i utgangspunktet perifer bok for spesielt interesserte kunne få bein å gå på og bli hva Foucault kalte en Molotov-cocktail.