Speiderbevegelsen sett innenfra

Av Espen Schaanning

Juli 2013

World Scouting: Educating for Global Citizenship

World Scouting: Educating for Global Citizenship

Eduard Vallory

Palgrave Macmillan
Hampshire, 2012

Da Robert Baden-Powell utga Scouting for boys i 1908 hadde han på ingen måte tenkt å skape en internasjonal speiderbevegelse. Han ville oppdra britisk ungdom til å bli sunn, frisk og villig til å ofre seg for fedrelandet og bevare de britiske koloniene. Han anbefalte derfor sitt speider­opplegg til en rekke oppdragerinstanser: ledere av fritidsskoler, lærere og rektorer, prester, foreldre, jenteoppdragere, gutte­klubber, brigader, legionen for kolonialister, permitterte offiserer, godseiere, YMCA (norsk: KFUM) – i det hele tatt alle instanser som kom i befatning med ungdom. Poenget var å sørge for at ungdommen ikke henfalt til dagdriveri, kriminalitet og pøbelstreker, men utviklet kropp og sjel slik at de kunne stå til tjeneste for sitt land. Speiderbevegelsen spredte seg imidlertid som ild i tørt gress, og på kort tid var det etablert speiderbevegelser i en rekke land, dels i det britiske imperiet (Irland, Canada, Australia, New Zealand, Zimbabwe, Sør-Afrika og India i 1909 og 1910), men også land som Chile, Danmark, USA og Russland (1909), Brasil, Frankrike, Finland, Tyskland, Hellas, Holland og Norge (1910), og Belgia, Estland, Sverige, Malaysia og Singapore (1911). Baden-Powells speiderbevegelse fikk en eventyrlig suksess og vokste seg til å bli verdens desidert største ungdomsbevegelse. Scouting for boys ble i løpet av 1920-tallet publisert i 26 land og var den fjerde mest solgte boken i det tyvende århundre. Antall speidere organisert i World Organization of the Scout Movement (WOSM) er pr. i dag 31 millioner i 161 land.

Renselse og konsolidering

Da Baden-Powell i 1920 etablerte speiderbevegelsen som en verdensorganisasjon måtte den naturligvis gjøres til noe annet og mer enn et opplegg for å styrke og utvide det britisk koloniherredømmet. Den gjennomgikk derfor en form for renselse og framstod etter hvert med klare formål, metoder og prinsipper. Det er disse Eduard Vallory løfter fram og analyserer i boken World Scouting som bygger på hans doktorgrad fra 2007. Han framhever særlig tre trekk.

For det første ble det utviklet en særegen speider­pedagogikk. Baden-Powell hadde ingen pedagogisk utdanning eller fagkompetanse og laget sitt opplegg ut fra egne erfaringer i sitt militære liv. Senere ble dette opplegget smidd om til en bestemt pedagogisk ideologi, der det var et vesentlig poeng at barn og unge skulle lære gjennom praktisk, lystbetont erfaring, learning by doing, og arbeide i team og klare seg selv (i samarbeid med voksne). Speiding skulle ikke være en fritidssyssel på linje med sport eller sjakk, men iverksette en metodisk pedagogikk, der det gjaldt å oppdra ungdom på en arena atskilt fra så vel skole som familie. Formålet med dagens speiderbevegelse definerer Vallory som «å bidra til unge menneskers selvutvikling slik at de fullt ut kan utnytte sitt fysiske, intellektuelle, sosiale og åndelige potensial som individer, ansvarlige borgere og deltagere i deres lokale, nasjonale, og internasjonale samfunn» (s. 2). Speiderne skal være aktører og subjekter i eget liv, slik at de gjennom å forplikte seg overfor bestemte prinsipper (speiderlov og speiderløfte), og klare seg på egen hånd ute i naturen, kan oppmuntres og hjelpes til å bli ansvarlige samfunnsborgere og ledere. Vallory påpeker imidlertid at denne vektleggingen av peda­gogikken har gått hånd i hånd med en nedtoning av speidingens mest framtredende militaristiske aspekter. Det ble nå ikke lenger satt opp som et mål at speiderguttene skulle lære seg å skyte med gevær, kunne utføre bestemte oppgaver i krig eller bli gode soldater som voksne. Alle de militære trekkene – oppdelingen i patruljer og tropper, bruk av uniformer, flaggheis, revelje og parade, vektleggingen av disiplin, lydighet, orden, osv. – ble nå først og fremst midler til å danne den enkelte speiders karakter.

For det andre framhever Vallory at speiderbevegelsen i økende grad ble internasjonal. Baden-Powell hadde med Scouting for Boys ikke hatt til hensikt å skape en egen britisk organisasjon, enn si en verdensorganisasjon, men når speidingen straks spredte seg til andre land og verdens­hjørner, ble det et viktig anliggende å organisere de ulike speiderorganisasjonene sentralt. Dermed kunne det i mindre grad bli tale om å oppdra speidere til «borgere av imperiet», og den britiske imperialismen måtte derfor erstattes av en form for patriotisme som speiderne i de ulike land kunne identifisere seg med. Den første internasjonale Jamboreen ble holdt i London i 1920 med 8000 speidere fra 21 land og fra 12 områder i det britiske imperiet. Det var her Baden-Powell ble utpekt (ved akklamasjon) til verdens sjefsspeider, og på den første internasjonale speider­konferansen på samme sted ble det besluttet å opprette en internasjonal organisasjon: Boy Scouts International Bureau (BSIB) (senere WOSM: World Organization of the Scout Movement) (World Association of Girl Guides and Girl Scouts – WGGGS – ble opprettet i 1928). To år senere ble organisasjonen legalt etablert i Paris. Til å begynne med hadde Baden-Powell med sin autoritet grepet om organisasjonen, men den ble etter hvert mer demokratisk, med hvert land, én stemme. Likevel beholdt Baden Powell en vesentlig moralsk autoritet i organisasjonen så lenge han levde, hevder Vallory. Verdensorganisasjonen skulle etablere det ideologiske rammeverket for speidingen, og ellers ikke legge seg opp i hvordan de ulike lands speiderorganisasjoner ble drevet. En viktig oppgave var å bestemme hvilke speiderorganisasjoner som skulle anerkjennes som medlemmer. Hvert land kunne bare ha ett medlem, slik at i land med flere speiderorganisasjoner, kunne bare ett av dem bli medlem, alternativt kunne de slå seg sammen i ett forbund eller en føderasjon som ble representert i verdensorganisasjonen. Poenget var å sørge for at speiderbevegelsen ble mest mulig enhetlig med felles prinsipper, fraksjoner innad i et land ble ansett for å være en uting.

For det tredje framhever Vallory at det oppsto en idé om at speiderbevegelsen skulle være en fredsbevegelse. Særlig etter første verdenskrig vokste det fram en forestilling om at speiderne skulle bidra til å hindre krig gjennom å skape forbrødring på tvers av landegrensene. Det var fremdeles plass til nasjonalisme og patriotisk hedring av fedrelandet, men speiderbevegelsen måtte ikke støtte opp om nasjonalistiske ambisjoner som førte til krig med andre nasjoner. Vallory framhever særlig at Baden-Powell ga full støtte til opprettelsen av Folkeforbundet (League of Nations) i 1919, der hovedformålet var å arbeide for fred i verden (Folkeforbundet ble en forløper for FN). Fredsarbeid var imidlertid for Baden-Powell og hans speiderbevegelse først og fremst en personlig affære, dvs. det var noe som måtte bygges mennesker imellom, ved at speidere fra ulike land møtte hverandre og ble venner. Det vesentlige for speiderne var å bygge fred nedenfra, dvs. gjennom personlig kontakt mellom speidere i alle land. «Vi bekjenner oss til prinsippet om folkenes og nasjonenes frihet og uavhengighet», het det i en WOSM-resolusjon fra 1949. «Men vi tror at fredens og samforståelsens sak effektivt kan tjenes ved å oppmuntre til verdensbrorskapsånd blant verdens ungdommer gjennom speiding» (s. 31). Gjennom personlig kontakt mellom speidere skulle man framelske en «global tilhørighet» i tillegg til lojaliteten til fedrelandet (s. 34).

Som et tilleggsmoment nevner Vallory at det ble lagt stadig større vekt på såkalt «kritisk tenkning», der man forsøkte å begrunne lydighet og disiplin ut fra pedagogiske prinsipper (s. 21). I speiderbevegelsen var man angivelig i stand til å kombinere disiplin og autonomi, lydighet og initiativ. Man lærte å la seg lede og selv å lede.

Speiderideologi

I 1977 ble det på verdensspeiderkonferansen laget en klar definisjon av hva speiding skulle være. I Vallorys versjon lyder den: «Speiding er en oppdragelsesbevegelse for og av unge mennesker; den er selvstyrt, uavhengig og uten partitilhørighet, frivillig, åpen for alle uavhengig av opphav, nasjonalitet, rase eller trosretning, på basis av felles formål, prinsipper og metode» (s. 54.) Formålet definerer Vallory som «å bidra til unge menneskers selvutvikling slik at de fullt ut kan utnytte sitt fysiske, intellektuelle, sosiale og åndelige potensial som individer, ansvarlige borgere og deltagere i deres lokale, nasjonale, og internasjonale samfunn» (s. 59). Prinsippene for speiderbevegelsen ligger nedfelt i speiderloven og speiderløftet, og Vallory redegjør for hva som ligger i speiderløftets ord om at «jeg lover på mitt æresord at jeg etter beste evne vil gjøre min plikt mot Gud og konge, å alltid hjelpe andre, å adlyde speiderloven». For Vallory betyr dette at speiderne har en plikt overfor Gud, andre og seg selv: Plikten overfor Gud dreier seg om at man forsøker å få alle speidere til å forstå at det finnes en åndelig dimensjon som overskrider den materielle. Alle religioner er velkomne, unntatt militante former for ateisme. Tanken er at når de åndelige verdiene framheves, så blir de materielle verdiene og forbruk tilsvarende mindre viktig. Plikten overfor andre skal vise seg i lojalitet overfor fedrelandet, respekt overfor andre mennesker og omsorg for naturen. Igjen skal dette føre til at man blir mindre opptatt av seg selv og mer opptatt av andre. Plikten overfor seg selv består i at man må utruste seg selv fysisk og psykisk slik at man blir i stand til å tjene andre. Enhver speider har selv ansvar for at de blir gagns mennesker.

Et problem Vallory tar opp er den dominerende rollen som den amerikanske speiderorganisasjonen Boy Scouts of America (BSA) har i WOSM og WAGGGS. BSA har 6 millioner medlemmer (22% av medlemmene i WOSM) og betaler 39% av medlemsavgiftene til WOSM og 50% av medlemsavgiftene til WAGGGS. Dermed bestemmer BSA i stor grad hva disse organisasjonene skal mene, og BSA er også den organisasjonen som mest aktivt fronter speider­bevegelsen internasjonalt. Dette får ifølge Vallory uheldige konsekvenser for så vidt som speiderbevegelsen internasjonalt framtrer som erkekonservativ: BSA står steilt på at den ikke vil tillate medlemskap for ateister eller homo­seksuelle (BSA bekreftet forbudet mot homofile ­senest 17. juli 2012). Eksempelvis ble en rekke barn ekskludert fra speiderbevegelsen i Virginia i april 1985 siden de innrømmet at de ikke trodde på Gud, og i 1993 ble speider­lederen James Dale ekskludert fra speiderbevegelsen fordi man oppdaget at han var medlem av universitetets homseorganisasjon. Dale gikk for øvrig rettens vei, men tapte i høyeste­rett i 2000. Vallory viser også til at BSA på 1980-tallet brukte enorme summer på å hindre at det skulle lekke ut opplysninger om at barn ble seksuelt misbrukt på 1960- og 70-tallet (20 000 siders dokumentasjon på slik misbruk ble først frigitt i oktober 2012), og organisasjonen preges som kjent fremdeles av slike skandaler. WOSM selv vil ikke ta stilling til spørsmålet om homoseksualitet i frykt for at organisasjonen skal bli splittet.

Vallory går særlig i rette med forbudet mot homoseksuelle medlemmer og tilbakeviser påstander om at homoseksuelle skulle være spesielt pedofile (undersøkelser viser at det ikke finnes noen sammenheng mellom homoseksualitet og seksuelt misbruk av barn). Derimot mener han at speider­bevegelsen er og bør være en religiøs bevegelse – ikke i den forstand at speiderne bør indoktrineres i bestemt religion, men i den forstand at speidere i alle land må aksep­tere at det finnes en åndelig dimensjon som man er forpliktet overfor. Han slutter seg derfor til WSOM som krever «tilslutning til åndelige prinsipper, lojalitet til den reli­gionen som uttrykker dem og aksept av de pliktene som følger av dette» (s. 134). Ifølge Vallory svekker ikke speiding den religiøse troen, men gjør den tvert om sterkere og mer varig.

Speiderbevegelsen sett innenfra

Bøker om speiderbevegelsen er i stor grad skrevet av folk som selv er eller har vært aktive speidere og som ser det som sin oppgave å fortelle om dens fortreffeligheter og misjonere for dens virke. Vallory er her ikke noe unntak, snarere tvert imot. Han karakteriserer seg selv som insider i speiderbevegelsen og har hatt tunge verv, blant annet 20 år som speiderleder i Katalonia og fire år som internasjonal kommisær for den katalonske speider­bevegelsen. Han signaliserer i introduksjonen at «denne studien søker å svare med data overfor dem som vil avvise speiderbevegelsens potensial og som derfor ikke er klar over dens ukonvensjonelle natur og enorme innflytelse» (s. 4). Det er således aldri noen tvil om at Vallory driver en form for misjonsvirksomhet, der det gjelder å framheve og analysere speiderbevegelsens gode sider. «Det har ofte blitt sagt at speiderbevegelsen ble grunnlagt av en britisk, militær kolonioffiser, men ingen stanser opp og spør hvorfor den nå for tiden nyter så høy prestisje i de tidligere koloniene i Afrika og Asia, eller hvorfor den hadde støtte­spillere som Mahatma Gandhi og Nelson Mandela» (s. 4), hevder han. Det er nettopp hva Vallory vil: Vise hvorfor speiderbevegelsen er så populær. Han innrømmer da også åpent at «forskningen som denne boken er basert på er et resultat av både intellektuell nysgjerrighet og personlig erfaring som speider. Ja, jeg har erfart leirbålets magi og verdien av vennskap, tjeneste, eventyr og spenning» (s. 5). Bokens forside illustrerer med all ønskelig tydelighet det perspektiv som inntas: Speidergutter og -jenter, med ulik hudfarge, kommer løpende mot oss, i skogen, med glade ansikter. Introduksjonskapitlet ender slik: «Styrken i denne voksende skogen [av speiderungdommer] ligger gjemt i en særskilt magi som preger speiderbevegelsen – magien i den smittsomme spenningen som den viderefører, gleden i de skinnende øynene hos gutter og jenter som synger på en utflukt, eller som kommer hjem fra et prosjekt i Afrika. Det er denne magien som har vart i flere tiår og som denne boken forsøker å forklare» (s. 5). Som man skjønner: Her serveres først og fremst glansbilder.

I tråd med dette er boken nokså ukritisk overfor den ideologien som plederes. Riktignok påpeker Vallory at Baden-Powells Scouting for boys inneholdt selvmotsigelser: Foreldre, skole og kirke ble oppfordret til å delta i speiderarbeidet samtidig som det nettopp var de samme instanser speiderguttene skulle rives bort fra, og speiderbevegelsen skulle skape autonome individer, men dette skulle gjøres gjennom lydighet og disiplin. Men dette anser Vallory for å være barnesykdommer som bevegelsen vokste av seg da den utviklet «en ideologisk konsistens» (s. 10). Det tas således for gitt at den patriotismen som legges til grunn i speiderbevegelsen lar seg forene med den kosmopolitisme som man forsøker framheve internasjonalt (eller at det i hele tatt går an å skape en «global tilhørighet»), at den kritiske holdning og meningers mot som speiding angivelig skal oppdra til, lar seg framelske uavhengig av politisk virksomhet, at fredsbygging dreier seg om å etablere vennskapsbånd på individnivå eller at den sterke betoningen av individualisme, selvstendighet og selvhjulpenhet lar seg kombinere med solidaritet med de svake. Dessuten har Vallory en utpreget tendens til å forveksle ideologi og realiteter: At speiderbevegelsen har ambisjoner om å kombinere kravet om disiplin og lydighet med ivaretakelse av den enkeltes autonomi og selvstendighet, framstilles som om det er dette som faktisk skjer i speiderbevegelsen; at Vallory har særlig tro på at speiderbevegelsen har funnet nøkkelen til hvordan man skal forene patriotisme og globalt engasjement, glir over i at det er slik speiderbevegelsen faktisk fungerer. Særlig interessant er det å se hvordan han forsøker å ta speiderbevegelsens idealer til inntekt for alt det gode i verden. Et talende eksempel er kolonialismen. Ingen betviler, heller ikke Vallory, at Baden-Powell opprinnelig skapte speiderbevegelsen for å styrke og utvide det britiske imperiets herredømme. Men når kolonialismen kom i vanry, og denne offisielle speider­ideologien ikke lenger ble akseptabel, så var ifølge Vallory denne antikolonialismen «egentlig en seier for speidingens eget potensial: inkluderende verdier har et fortrinn framfor partikularistiske verdier» (s. 150). På tilsvarende vis vil Vallory ha oss til å tro at oppdragelse i speiderbevegelsen er den beste oppdragelse i «borgerånd» og for kamp mot diskriminering av kvinner, homofile eller andre kulturer ­eller raser. I Vallorys optikk synes alt det gode å komme fra speiderbevegelsen.

Vallory hevder dessuten at speiderbevegelsens tradi­sjonelle apolitiske holdning på 1970- og 1980-tallet har blitt erstattet av en «partipolitisk uavhengig politisk aktivisme» (s. 35), men denne aktivismen synes å ha munnet ut i relativt tannløse innspill. I 1972 kom den internasjonale speiderledelsen i det minste med en uttalelse i FN der den hevdet at miljøødeleggelsene som følge av USAs bombing i Vietnam og andre steder burde tas opp, men siden har den engasjert seg i ukontroversielle saker som å vektlegge at uformell oppdragelse (som speiding) er viktig og bør støttes av staten, at staten bør ha en langsiktig ungdomspolitikk, at jenter bør gis mer innflytelse i det 21. århundre, at Afrika må samle seg i kampen mot HIV/AIDS eller at ungdom må oppmuntres til å delta i sentrale beslutningsprosesser. Dette er jo alt sammen gode ting, naturligvis, men det er vel de færreste som er uenige i slike formål, og det store spørsmålet er hva speiderbevegelsen konkret kan bidra med i så henseende. Fremdeles skal speidingen dessuten ha det paradoksale formål å utdanne og oppdra «ansvarlige individer», men samtidig unngå å ta stilling i politiske spørsmål (unntatt i spørsmål knyttet til oppdragelse) – som om ikke det å være et ansvarlig individ nettopp burde bestå i å engasjere seg politisk. Speiderbevegelsen har ifølge Vallory ingen visjoner om hvordan samfunnet burde være, men skal nøye seg med å utdanne ansvarlige borgere med autonomi, lederegenskaper og evne til «kritisk tenkning», slik at de kan bidra til å skape et bedre samfunn, der det skal herske frihet og fred. Speiderbevegelsen er politisk uavhengig, men skal likevel være involvert i det offentlige liv.

Mer eller mindre mot sin vilje viser imidlertid Vallory i sin bok hva man da ender opp med: På den ene side den generelle og temmelig intetsigende forestillingen om at speiderbevegelsen skal arbeide for frihet, fred og forbrødring, uttrykt i mottoet «forlat verden i noe bedre forfatning enn du fant den» (s. 108), og på den annen side en oppfordring til den enkelte speider til på sitt vis å bidra til det gode i verden, gjennom å utføre en god gjerning hver dag. Dermed er ethvert potensielt politisk budskap redusert til floskler, og ansvaret for å skape en bedre verden redusert til det enkelte individs personlige innsats. Den kritiske tenkning han snakker så mye om, er temmelig broddløse saker, det dreier seg om å «tenke kritisk omkring emner som vil kunne true et fritt og fredfullt liv i fellesskap» (s. 152). Han viser til noen eksempler der han mener speidere spilte en positiv politisk rolle – for eksempel frigjørings­bevegelser i Afrika eller motstandsarbeid under krigen. Men at enkelte av bevegelsens medlemmer har vært på den «riktige ­siden» har vel her i grunnen liten beviskraft, siden så mange ikke-speidere også har engasjert seg for samme sak. Så lenge speiderbevegelsen som sådan skal holde seg politisk nøytral, er det vel ikke stort kritisk potensial man kan forvente av den. Det sosiale engasjementet som Vallory tillegger speiderbevegelsen blir derfor både vagt og tannløst. Han oppsummerer det i fire punkter: utvikling av gode karakteregenskaper, tjening av fellesskapet, bidrag til utvikling av fellesskapet, samarbeide (med andre land) om utvikling av fellesskapet. Gode saker, men generelt og lite innhold.

Særlig oppsiktsvekkende er det å se at Vallory har så stor tillit til speidingens oppdragende effekter, at alle former for etterligninger ifølge ham ikke ville kunne ha samme nytte. Speiderbevegelsens prinsipper må svelges med hud og hår: «Det er imidlertid bare når speidermetoden brukes i sin helhet og i fritiden, der kameratene spiller en vesentlig rolle i samarbeide med voksne, at den har sin fulle pedagogiske virkning med henblikk på å selv-utvikle autonome, støttende, ansvarlige og engasjerte personer», hevder han (s. 68). Selv om boken er basert på en doktorgradsavhandling, og derfor i utgangspunktet skal være vitenskapelig, har han ikke noe belegg for denne påstanden. Han har for eksempel ikke sammenlignet «ekte» og «uekte» speider­opplegg, med henblikk på deres gunstige effekter. Slikt kan han derfor bare si fordi han er en troende, en som fullt og fast tror på speidingens fortreffeligheter. «For det meste forklares speiding bedre gjennom hvordan øynene gnistrer når noen prøver å forklare dens underverker enn gjennom de ordene hun eller han benytter», skriver han videre (s. 68). Speidingens fortrinn framtrer først og fremst i kraft av de gode erfaringer Vallory og andre speiderledere har høstet. Vi hører ikke et ord om de ungdommene som har prøvd speideropplegget og som ikke syntes noe om det, ikke følte seg hjemme der, kom til kort eller følte seg mobbet.

Det er forunderlig å være vitne til Vallorys ustanselige betoning av hvordan speiderne oppøves til «kritisk tenkning», samtidig som han selv – som erfaren speider – foretar en ukritisk hyllest til speiderbevegelsen og overøser den med en kaskade av superlativer. Man er fristet til å spørre seg om speideroppdragelsen i hans tilfelle kan ha slått feil på dette punktet.

Denne artikkelen sto på trykk i Arr 1-2/2013
Cuba
Les også:
Speiderbevegelsens oppdragelsesideologi

Speiderbevegelsens oppdragelsesideologi

I 1907 samlet generalløytnant Robert Baden-Powell (1857−1941) 22 gutter, de fleste mellom 13 og 16 år, til en ukes sommerleir på øya Brownsea Island i Pool Harbour. Han ville prøve ut sine ideer om speiding for unge gutter.

Bokmelding av
Pfadfinden. Eine globale Erziehungs- und Bildungsidee aus interdisziplinärer Sicht

Oppdragende natur

Oppdragende natur

I Sverige og Norge har friluftsliv spilt en mye mer avgjørende rolle i oppdragelsen enn i mange andre land.

Bokmelding av
Naturliga medborgare Friluftsliv och medborgarfostran i scoutrörelsen och Unga Örnar 1925–1960

Kameleonen Goebbels

Kameleonen Goebbels

Overfor de ufattelige grusomhetene som nazistene begikk under annen verdenskrig, framfor alt mot jødene, stiller man seg uvegerlig spørsmålet om hvordan det var mulig. Hvordan kunne så mange, så lenge, så systematisk ta del i drapet på millioner av forsvarsløse mennesker? Men kanskje er selve spørsmålet forførerisk, siden det antyder at vi kan finne et svar som gjelder alle. Ikke bare er grunnene og årsakene til denne trage­dien mange og sammensatte – det vet vi for lengst, men kan hende er grunnene til at ulike personer deltok i masse­drapene helt forskjellige, alt avhengig av alder, kjønn, yrke, sosial tilhørighet, plass i det politiske og militære hierarkiet, biologiske disposisjoner, osv. osv. I særdeleshet skal man vokte seg vel for å benytte de sentrale lederne i nazi­partiet som illustrasjon på allmenne poenger om hva slags «ondskap» som var på spill i nazismen. At Hitler godtok å utrydde alle jøder i Europa trenger ikke å ha samme forklaring som at Eichmann, Himmler eller Goebbels gjorde det samme.

Bokmelding av
Joseph Goebbels: En biografi