Som en slags første idealtypisk modell for å analysere farskapets historie fra 1850 til i dag synes Lorentzens periodeinndeling å gjøre nytten. Gjennom å utdype, presisere og nyansere dette skjemaet kan man få et godt grep om hva det i nevnte periode betydde å være far. Lorentzen får for eksempel fram at i første fase deltok mange fedre ved fødselen (90% av kvinnene fødte hjemme fram til første verdenskrig) og at de var sterkt involvert i barnas ve og vel og begeistret fortalte om dem til kolleger og venner. Og selv om mannen var familiens overhode, så var mann og hustru i stor grad sammen om å oppdra barna. Den gang var det menn som var i «tidsklemme», hevder Lorentzen, siden de både skulle ta seg av hus og hjem og ivareta arbeidet (som delvis måtte foregå utenfor hjemmet). For å illustrere varianter av farskap på slutten av 1800-tallet gir han oss også en interessant og innsiktsfull analyse av ulike farsroller i Vildanden (1884), framfor alt er det interessant å se at Hjalmar Ekdal i Lorentzens lesning framstår som en nær, intim og omsorgsfull far (men for øvrig temmelig latterlig og hjelpeløs).

Overskriften på del 2 – «Husmorens gullalder og farens forvisning fra hjemmet» – vitner også om at her snakkes det i store bokstaver og idealtypiske modeller. Den nye ekteskapsloven semen­terer rollefordelingen mellom mor og far gjennom på den ene siden å stadfeste felles underholdningsplikt, innsyn i økonomien, formuefellesskap og særeie ved ekteskapsinngåelse, men på den annen side forutsetter man en rigid kjønnsrolletenkning med en hjemme­værende husmor og en utearbeidende og forsørgende far. Poenget var å opphøye kvinners husholdsarbeid til å være likeverdig med mannens lønnsarbeid, slik at ektefellene kunne bli likeverdige partnere, hevder Lorentzen. Men resul­tatet ble at farskapet i stor grad ble overført til moren. Det var hun som skulle ta seg av barna. Og når mannen en sjelden gang fikk i oppdrag å stelle hjemme (som i Husmorfilmene), så ble han framstilt som hjelpeløs og latterlig.

Men så skjedde det altså i løpet av 1960-tallet et omslag, ikke minst takket være kvinnebevegelsen (kvinner ville også ut og jobbe, og da måtte mannen være så god å ta en del av husarbeidet, inklusiv barnepass) og ungdomsopprøret (ungdommen tok et oppgjør autoritære og fraværende fedre og ville ikke bli som dem). Mannen kom tilbake til hjemmet igjen, og kunne igjen delta ved fødsler og barneomsorg. I denne delen er Lorentzen på sitt beste, der han blant annet gir en treffende beskrivelse av de mange såkalte pappabøkene som begynte å komme på 1990-tallet: Disse er som regel formulert i en tøff og vittig tone (for at ikke maskuliniteten skal bli truet) og er basert på at det er forskjell kvinner og menn, slik at menn har andre verdier å bidra med i oppdragelsen enn kvinner (selv om de utfører de samme oppgavene). Tankevekkende er det også at til tross for at fedre nå for tiden har en mye mer intim relasjon til barna, så tilbringer menn ifølge Lorentzen mye mindre tid sammen med familie og barn enn noen gang tidligere. Dette skyldes først og fremst at menn nå til dags etablerer familie langt senere i livet, færre menn får barn overhodet og stadig færre fedre bor sammen med de barna de får. Ved å løfte fram hvordan Knausgård problematiserer mannsrollen i Min Kamp, får Lorentzen også illustrert hvordan det kan oppleves å være far i Norge i vår tid.

Det er imidlertid mange svakheter ved denne boken. Man får kanskje bære over med Lorentzens upresise og lite opplysende tall. Han forteller oss for eksempel at «andelen husmødre øker kraftig fra 1920-tallet og fram mot 1960», og angir at det var 44% husmødre i 1920 og 55% i 1960. Men vi får ikke oppgitt hva dette er andel eller prosent av (alle kvinner? alle gifte kvinner? kvinner/gifte kvinner i en bestemt alder?). I fortsettelsen blir det opplyst at «andelen» yrkesaktive gifte kvinner i 1960 var 9%, men det hjelper ikke stort, når vi heller ikke her får vite hva som er grunnlaget (55% husmødre og 9% yrkesaktive, gifte kvinner – hvor er resten ?). Tilsvarende serverer han oppsiktsvekkende tall, der det heter at «40 prosent av menn mellom 25 og 34 år som har barn, svarer at de aldri bor sammen med egne barn», men glemmer å presisere at det er snakk om menn med fraflyttet partner (i en tabell som illustrerer forholdet er denne opplysningen imidlertid tatt med, men her står det oppgitt at utvalget er menn og kvinner mellom 2 og 34 år). Man kan vel også se gjennom fingrene med at de idéhistoriske kontekstualiseringene til tider er tynne. Et sted får vi for eksempel skissert den idéhistoriske bakgrunnen for motsetningen mellom det mannlige og kvinnelige med noen setninger om Bacon og Descartes, en skisse som er så tynn at Wikipedia framstår som grundig og dyptpløyende.

En mer alvorlig innvending er at Lorentzen stadig bringer inn forskning på forhold om hvordan det var i andre land, uten å relatere dette ordentlig til norske forhold. Således gjengir han for eksempel en undersøkelse av omfanget av «hjemmekontor» i Philadelphia i annen halvdel av 1800-tallet, uten å ha sett på tilsvarende tidsbruk i Norge. Hva dette har med om farskap i Norge i samme periode å gjøre, er i beste fall uklart. Det han synes å bruke den til er å vise at det som faktisk var mulig der (å både være oppdrager i familien og forsørger for familien), også må ha vært mulig her. Men derfra til å si noe om hvordan farskapet faktisk ble utøvet eller tenkt her, er langt skritt og blir hengende i luften. Helt tilsvarende når han skal redegjøre for at det mot århundreskiftet 1900 «skjer endringer som fører til en svekkelse av det aktive farskapet»: Beskrivelsen av disse endringene henter han først og fremst fra amerikanske forhold.

Men det mest problematiske med Lorentzens studie, særlig i hans framstilling av de to første fasene i farskapets historie, er sammenblandingen mellom ideale bilder og faktiske realiteter, diskurs og virkelighet. «Jeg vil forsøke å vise at faren faktisk var i familien både i perioden forut for 1927 og i perioden etter 1970», sier han på side tolv. Det er med andre ord fedres faktiske rolle han skal undersøke. Men på neste side hevder han at han «først og fremst er ute etter den måten man tenkte på om farskap i en spesifikk periode», og på neste side heter det likedan at «jeg i all hovedsak er ute etter forståelsen av farskap, hvordan de som skrev, skrev om farskap, og hva det kan si om endringer i tenkningens verden». Så var det altså ikke faktisk utøvd farskap han var ute etter å beskrive, men forestillinger om farskap. I grunnen får han aldri bestemt seg for hva han skal gjøre. Man kan naturligvis gjøre begge deler, dvs. både vise hva man forestilte seg at farskap burde være og dernest holde dette opp mot hva farskap faktisk var. Men i store deler av Lorentzens tekst glir disse to nivåene over i hverandre, og man vet ikke hvilket nivå han befinner seg på, eller om han vet det selv. Klarer man å se bort fra slike inkonsekvenser, formidler imidlertid Lorentzen mye viktig innsikt om et forsømt forskningsfelt.