Eichmann bak masken

Av Espen Schaanning

September 2012

Eichmann vor Jerusalem: Das unbehelligte Leben eines Massenmörders

Eichmann vor Jerusalem: Das unbehelligte Leben eines Massenmörders

Bettina Stangneth

Arche Verlag
Zürich & Hamburg, 2011

Den tiden er for lengst forbi da man kunne tro på Hannah Arendts beskrivelse av Adolf Eichmann som et eksempel på «ondskapens banalitet»: en grå og lidenskapsløs byråkrat som riktignok organiserte jødetransporter til utryddelsesleire, dødsmarsjer og henrettelser, men som ikke hadde noe spesielt imot jøder. En tankeløs mann som bare fulgte ordre og gjorde sin plikt. Vi vet at dette faktisk stemmer dårlig med hvordan Eichmann forholdt seg under krigen: Det er godt dokumentert at han ikke bare var en passiv byråkrat som mottok ord­rer og at han etter hvert sågar ble en av dem som ivret mest for å fortsette massemyrderiet etter at Himmler hadde beordret stans i bruken av gasskamre og dødsmarsjer. Bettina Stangneth forsøker i sin bok Eichmann før Jerusalem å avlive to ­andre myter, nemlig at Eichmann under og etter krigen var en relativt ukjent byrå­krat, og at han i Argentina etter krigen levde et relativt tilbaketrukket og apolitisk liv. Eichmann var ifølge Stangneth tvert om en sentral politisk aktør på begge arenaer. Hvilket for henne betyr at han hele tiden var en tvers igjennom sleip, manipulerende, beregnende og skruppelløs massemorder.

Gjennom å gå til kildene – aviser, brosjyrer, bøker, osv. fra 1938 og framover – forsøker Stangneth å vise at Eichmann faktisk var en figur alle snakket om og som fikk mange kallenavn ettersom tiden gikk. Ja, dette var nettopp noe Eichmann selv også bestrebet seg på å oppnå. Han gjorde hva han kunne for å komme opp og fram i offentlighetens lys og framstå som viktig og betydningsfull. Han ble under krigen selve symbolet på jødeutryddelsen – og var mektig stolt av det. Allerede i 1937 steg hans stjerne som en anerkjent spesialist i jødespørsmål (det ble etter hvert hevdet at han snakket hebraisk og jiddisch og sågar var født i Sarona, i nærheten av Tel Aviv), og ved de avdelingene han arbeidet ble han viden kjent for sitt organisasjonstalent. Helst håpet han engang å bli rikskommisær for jødespørsmål. Da det fra 1939 og utover stadig dukket opp artikler med hans navn i, ble han henrykt og samlet utklipp som bekreftelse på sin stigende berømmelse. Eichmann var så visst ingen grå mus, en ubetydelig brikke i det store maskineri, hevder Stangneth. Han ble etter hvert – og gjorde alt for å bli – Hitlers ansikt utad i jødepolitikken. Riktignok var hans makt ikke alltid så stor som han selv ville ha det til – han skrøt av nære kontakter han strengt tatt ikke hadde, og var det prosjekter overfor jødene som han ikke hadde vært hovedarkitekten bak og initiativtakeren til, så forsøkte han likevel å overbevise omverdenen om at de kom fra ham. Men hans makt og ry var reell nok, og han ble stadig mer hyperaktiv og uforsiktig og omgav seg med uttalelser som «jeg er en blodhund» og «jeg lar møllene i Auschwitz male» (s. 80). I 1944 skrøt han stolt av at fienden betraktet ham som krigsforbryter nr. 1, siden han hadde seks millioner jøder på samvittigheten. Mest berømt er vel kanskje uttalelsen om at han «gladelig ville hoppet i graven», siden han var så overordentlig fornøyd med at han hadde «fem millioner jøder på samvittigheten». Mot krigens slutt, og ikke minste under rettsoppgjøret, skjønte derfor stadig flere nazister at det lønte seg å benekte at de kjente Eichmann (som de tilla hovedansvaret for jødeforfølgelsene, for selv å gå fri). Dermed støttet de opp under myten om at Eichmann var en relativt ukjent person.

Da Eichmann kom til Argentina i 1950 – godt hjulpet av et omfattende nettverk av tidligere nazister og nazi-sympatisø­rer i og utenfor Tyskland – hadde han ikke lagt bak seg sitt engasjement i Nazi-bevegelsen, hevder Stangneth. For ham var krigen slett ikke slutt i 1945, men måtte fortsettes med andre midler. Han var en like fanatisk nasjonalsosialist som før. Ja mer enn det: Han var ikke fornøyd med et stille liv som fabrikkarbeider eller hønseoppdretter i Argentina under navnet Ricardo Klement, men ville også her spille en aktiv og politisk rolle for den nasjonalsosialistiske sak. Han deltok derfor aktivt i et nettverk av nazister som hadde flyktet til Argentina etter krigen, og som arbeidet iherdig for å gjøre Tyskland nazistisk igjen. En tilværelse i anonymitet «passet ganske enkelt ikke til hans vesen», som Stangneth sier (s. 142). Det som mest av alt plaget ham i hans nye liv i Argentina var, om vi skal tro Stangneth, at «det fremdeles levde jøder i verden» (s. 171). Dette mener Stangneth kommer særlig klart fram i det som gjerne kalles «Argentina-papirene», dvs. Eichmanns egne notater i eksil, men også, og framfor alt, lydbånd og utskrifter fra samtalene i de såkalte Sassen-intervjuene (ca. 1000 sider). Han skrev dessuten hele tiden på det han håpet skulle bli en eller flere bøker. Her rettferdiggjorde han utryddelsen av jødene med at det var krig, og i krig forsøkte begge parter å utrydde fienden. I virkeligheten var det tyskerne som var ofrene, med sine syv millioner falne, påstod han. Sine egne handlinger begrunnet han med at han kun adlød ordre. Stangneth leser ham her derimot mot hårene og mener å lese ut av hans notater at «Eichmann ville gjøre det han gjorde» (s. 290).

Sassen-intervjuene kom i stand på initiativ fra den nederlandske nazijournalisten og medlem av Waffen SS Willem Sassen, og omhandlet først og fremst die Endlösung. Stangneth har med stor dyktighet og sporsans gått igjennom materialet. Hun slår fast at intervjuene foregikk hjemme hos Sassen lørdager og søndager fra april til midten av oktober 1957, ofte med mange folk til stede. Alkohol spilte ingen vesentlig rolle (ingen framstår som beruset). På denne tiden hersket det stor uvisshet om de faktiske forhold med hensyn til Holocaust, og Sassen og hans krets var særlig opptatt av at Eichmann skulle bekrefte at jødeutryddelsen på langt nær hadde vært så omfattende og planlagt som «jøde­propagandaen» påstod: For Sassen var ekte nazister riktignok antisemitter, men de foretok dog ikke folkemord. Eichmann ble ansett for å være selve kronvitnet på hva som faktisk hadde skjedd, ja, kanskje den eneste gjen­levende som nøyaktig visste beskjed om hvordan den eventuelle jødeutryddelsen hadde foregått og i hvilket omfang. Eichmann, Sassen og hans medarbeidere forberedte seg grundig til hver seanse og gjennomgikk, drøftet og diskuterte nyeste litteratur på området, avisartikler eller aktuelle begivenheter med ­relevans for temaet. Ofte kunne intervjuene fortone seg som regelrette forhør, der Sassen brakte inn tidligere nazister som kunne utfordre Eichmanns egne forklaringer. Lenge svarte Eichmann det Sassen og hans meningsfeller ville høre – at rapportene om systematisk utryddelse av jødene var falske –, men etter hvert som han fikk snakket seg varm, kom sannheten for dagen. Eichmann var ifølge Stangneth så stolt over å ha administrert dette folkemordet, at han ikke kunne skjule det. For eksempel ­viser måten han omtalte deportasjonene på, at hans oppmerksomhet ikke var rettet mot jødenes ve og vel, men mot at gjennomføringen av deportasjonene skulle bli vellykket: Til å begynne med gikk deportasjonene «svært lovende» og «herlig», «det var en prakt», men så kom «de fordømte vanskelighetene» med å administrere all disse jødene inn i døden. Ofte var ikke engang jernbanevognene som førte jødene til Auschwitz helt fulle, noe som jo var sløsing med kjærkomment transportmateriell. Han kunne således beklage seg over at det fremdeles levde mange jøder «som skulle ha vært gasset i hjel» (s. 341). Han viste heller ingen skrupler med hensyn til å ta livet av jøder: «hadde jeg fått ordre om å gasse i hjel jøder eller å skyte dem, så hadde jeg adlydt ordren» (s. 361). Høydepunktet må vel likevel være Eichmanns avslutningstale, som han hadde nedskrevet på forhånd, og der han hevdet at han hadde kjempet for sitt folks og sitt blods frihet, og videre: «Jeg må ærlig innrømme at hadde vi drept 10,3 millioner [som det ble påstått] […] , så ville jeg vært fornøyd, og ville sagt, fint, da har vi utryddet en fiende» (s. 392). Sassen, som håpet å høre at drapet på fem-seks millioner jøder bare var propaganda, fikk ikke nå bare høre at det hadde funnes gasskamre og syste­matisk avlivning av jøder i milliontall, men også at Eichmann og hans folk snarere hadde sett at tallet var over 10 millioner. For Sassen, som anså avlivning av jøder som en forbrytelse, var dette en solid nedtur.

I disse intervjuene og gjennom intens lesning av den stadig voksende litteraturen om jødeutryddelsene under krigen, ble Eichmann ifølge Stangneth godt forberedt til rettssaken i Jerusalem: Han visste i stor grad hvor mye (eller lite) alle visste om jødespørsmålet og fikk «trent» på å takle pågående avhør i Sassen-intervjuene. Hele hans opptreden i Jerusalem var derfor strategisk regissert og planlagt. Ifølge Stangneth var Eichmann som en kameleon som var dyktig til å tilpasse seg de omstendighetene han kom i og alltid evnet å forholde seg strategisk, slik at han kunne utnytte situasjonen til egen fordel. Det var det han gjorde da ble stilt for retten i Jerusalem i 1960: Han tok på seg masken som en grå byråkrat, et lite tannhjul i et stort maskineri, som gjorde hva han ble bedt om, og som derfor ikke kunne stilles til ansvar for folkemordet på jødene. Det var dette Hannah Arendt lot seg lure av. Når det gjelder Sassen-intervjuene, så framstilte han dem i retten som om dette hadde vært samtaler han hadde hatt med Sassen på en bar i fylla eller hjemme hos Eichmann, og at de utskriftene som forelå, ikke var ekte. I 1960 var det praktisk talt umulig å bevise at dette var løgn. Det er dette beviset Stangneth nå i sin bok har ført i detalj. Hun karakteriserer det også som en skandale at tyske myndigheter av hensyn til rikets vel ikke vil gi innsyn i sentrale arkivene som kan kaste lys over Eichmanns virke. Det er tydelig at det mer enn et halvt århundre etter krigens slutt her finnes materiale som kan fungere kompromitterende for bestemte personer eller grupper. Ikke anstrengte tyske myndigheter seg særlig for å finne ut hvor Eichmann var etter krigen, og ikke synes de å være særlig lystne på å kaste for mye lys over denne sorte pletten i tysk historie.

Når Stangneth omtaler Eichmanns liv og virke skjer det hele tiden i en hånlig og spydig tone som tydelig viser at hun på forhånd har bestemt seg for hva slags person man har med å gjøre: En person som alltid og i alle sammenhenger er en egoistisk og selvopptatt drittsekk. Det gjør at alt Eichmann sier og gjør, fortolkes i verste mening og blir til beviser for at Eichmann var ond inntil margen. Ja, så løgnaktig og fordervet var denne mannen, at han ikke bare var en massemorder av reelle jøder, men også en «drapsmann» overfor alt han leste, kan hun fortelle oss: Han forholdt seg i begge tilfeller «respektløst, skruppelløst, voldelig og i siste instans tilintetgjørende» (s. 357), dvs. han var aldri interessert i om det som stod der kunne være sant, men kun i hvordan han kunne utnytte det til egen fordel. «Den som leser, søker normalt å samtale med forfatteren. Eichmann er derimot kun interessert i å uskadeliggjøre også denne motstanderen…» (s. 358), hevder hun. Stangneth kommer imidlertid aldri på den tanke at hun selv aldri på noe tidspunkt går i «dialog» med Eichmann. Hennes lesestrategi er å ta ham på ordet når han sier noe forferdelig (hvilket ikke er sjelden), og erklære som løgn og mani­pulerende tale alt som gjør ham mer menneskelig.

Det er også nesten komisk å se hvordan hun avfeier alt Eichmann skrev i Argentina som «bunnløs løgnaktighet» (s. 263), samtidig som hun mener å kunne avsløre hans «tenkemåte» bak de samme løgnene (s. 259). Dette forutsetter jo at hun selv sitter med fasiten til hva Eichmann egentlig tenkte. Eichmann hevder for eksempel selv i sine memoarer at han ble henrykt over sin fjerde sønn fordi dette fikk ham til å overvinne de destruktive «kreftene» som truet. Men for Stangneth var ikke et fjerde barn noe som den fordervede Eichmann kunne glede seg over, derfor søker hun forklaringen på denne fødselen i at Himmler hadde forlangt at alle SS-menn måtte avle fram minst fire barn. At Eichmann, som normale menn, ganske enkelt gledet seg over å få en fjerde sønn, framstår for henne som helt umulig ut fra det monsterbildet hun har laget av ham, slik at fødselen ble «misbrukt» for å tilfredsstille hans behov (s. 229). Belegg for slike påstander har hun ikke, det følger kun av hennes eget bilde av ham. «Til tross for alle våre forhåpninger, hadde Eichmann ikke noe problem med å være alene med seg selv», kan hun dessuten fortelle oss, uten fnugg av belegg, «men han nøt også i Altensalzkoth, Tucumàn og Argentinas pampaer viddene, flasken med vin på terrassen og den ensomme rytteren som red gjennom landskapet» (s. 293). Stangneth tror så hardt på sin egen Eichmann-fortelling at hun til slutt mener å vite hva Eichmann følte og tenkte innerst inne. Det er også forunderlig å se hvordan Stangneth bestreber seg på å dokumentere at Eichmanns makt, kontakter og ry var omfattende, mens hun samtidig også vil ha fram at Eichmann var en skrytepave som tilla seg mer makt og prestisje enn han hadde. Begge strategier benyttes for å vise hvor ille Eichmann var, men de står jo i fare for å slå hverandre i hjel (jo mer feilaktig Eichmanns skryt om egen makt er, desto mindre innflytelse må han reelt ha hatt). Og når hun en sjelden gang sier noe positivt om personen Eichmann – som at han ikke utnyttet sin embetsstilling til å berike seg selv (s. 169) – så iler hun straks til med å slå fast at «Adolf Eichmann var ganske visst en massemorder, men hans begjær var rettet mot dødstall, ikke luksus og rikdom» (s. 170). I Stangneths fortelling om Eichmann er det ikke plass til forsonende trekk. I virkeligheten er denne spydige tonen og den uavlatelige nedrakkingen helt unødvendig, siden mye av den dokumentasjonen hun legger for dagen er overbevisende nok i seg selv om at Eichmann både hadde lyktes i å bli en offentlig kjent og beryktet nazi-offiser under krigen, fortsatte sin nasjonalsosialistiske engasjement i Argentina i 1950-årene, og forsøkte å gi et misvisende bilde av seg selv i Jerusalem i 1960.

Denne artikkelen sto på trykk i Arr 2/2012
Smerte
Les også:

Soldatenes verden

Daniel Jonah Goldhagen gjorde furore da han i sin berømte doktorgrads­avhandling fra 1996, Hitler’s willing executioners, hevdet at tyskernes drap på seks millioner jøder, gjennom skyting, gassing eller utsulting, ikke skyldtes sosiologiske faktorer, som gruppepress, lydighet overfor autoriteter, avstand til ofrene, karrierejag eller pulveriseringen av ansvar i et komplisert byråkrati, men en intens og inngrodd antisemittisme. Tyskerne utryddet og torturerte ikke jøder motvillig – som om de egentlig hadde villet la jødene leve og behandle dem pent. Naturligvis spilte press utenfra i enkelte sammenhenger en viss rolle. Men det kan på ingen måte forklare folkemordet, hevdet han. Drivkraften til å drepe kom innenfra. Tyskere flest så helst at jødene ble utryddet, og de som faktisk drepte dem, hadde det samme ønsket. De som drepte jødene ville drepe og pine dem, de fulgte her bare folkeviljen.

Bokmelding av
Soldater: Beretninger om krig, drap og død

Psykiatrisk maktmisbruk

Psykiatrisk maktmisbruk

Høsten 1992 var det TV-aksjon til inn­tekt for psykiatrien, og i den forbindelse lagde et TV-team en serie på 3–4 programmer om norsk psykiatri. Jeg medvirket selv i ett av dem og fortalte litt om psykiatriens historie og hvilken samfunnsmessige rolle psykiatrien har spilt og spiller. Jeg husker ikke nøyaktig hva jeg sa, men psykiatrien ble nok i min framstilling ikke satt i noe særlig heldig lys. Programmene skulle sendes på NRK forut for TV-aksjonen, var annonsert i Programbladet og alt var i den skjønneste orden. Men tidlig en morgen noen ­dager før første program skulle sendes, ble filmprodusenten oppringt av en tone­angivende psykiater, som fortalte at han ikke kunne akseptere mine uttalelser og at han derfor hadde fått hele program­serien stanset. Hvordan han klarte det vet jeg ikke, men denne psykiateren var drivkraften bak Rådet for psykisk helse, som stod bak TV-aksjonen, så han må vel ha fått tak i programmene. Men jeg må innrømme at jeg ble skremt. Ikke av at visse psykiatere ofte kan være immune overfor kritiske perspektiver på egen profesjon – det visste jeg fra før – men av at psykiaterne til tider har så stor makt og besitter så stor autoritet at andre maktinstanser lar seg belære av dem. Trolig lot NRK seg overbevise av psykiateren om at programmene ikke var av høy nok «faglig kvalitet».

Bokmelding av
Skolerett: Historien om Arnold Juklerød, En kamp for andres beste: Om varsleren og menneskerettsforkjemperen Arnold Juklerød