I diktet «Napoleon» fra 1829 maler Henrik Wergeland med mildest talt bred pensel et bilde av folkenes frihetslengsel og Napoleons geni. Dikteren plasserer Napoleon i den historiske tradisjonen keiseren selv yndet å henvise til, nemlig den romerske republikken. Gjennom finurlige referanselag inngår Napoleon, den danske nyklassisistiske billedhuggeren Thorvaldsen og den forgangne romerske antikken inn i en storstilt estetisk-politisk visjon: «Napoleons Klinges Hvin var Ideernes Bliv! Hans Sværd Republiker / formed som Thorvaldsens Meisel/ Hektors Marmor, Prometheus’ /djærve Træk.»

Wergeland er en av mange romantikere hvis romerbegeistring trekkes frem i boka Romans and Romantics, utgitt av klassiskfilologer og litteraturvitere med tilknytning til norske og britiske universiteter – og med 20 bidragsytere med ulik akademisk bakgrunn. Boka inngår i Oxford University Press’ serie «Classical Presences» og gjenspeiler den voksende – og stadig mer tverrvitenskapelig – interessen for resepsjonshistorie. Eller, ikke bare resepsjonshistorie, men for det dynamiske forholdet mellom virk­ningshistorie, kunstneriske uttrykk og historieforståelse.

Romans and Romantics er velfylt og velredigert (mer om det senere) og tar altså opp forholdet mellom romantikken og antikkens romere. Det er ikke et selvfølgelig tema. Romantikernes antikkbegeistring er velkjent, men det er gjerne deres filhellenisme som fremheves: Med Winckelmann, Shelley og Herder ble antikkens Hellas gjenoppdaget og idealisert. Shelley forkynte at «We are all Greeks», grekerne (og aller mest athenerne) ble bildet på det ungdommelige og selvstendige og fortrengte klassisismens forkjærlighet for romertiden. Romantikerne ville tilbake til det opprinnelige, til de greske originalene, bakenfor de romerske kopiene, og den greske «Frihetsånd» ble en kjærkommen referanse for frihetselskende nasjonsbyggere. Den nyvakte begeistringen for grekerne er ofte blitt tolket som en avvisning av romerne. For romantikerne måtte da romersk kultur være forbundet med noe stivbeint, autoritært og uoriginalt, en knusende innvending fra en bevegelse som tilsynelatende satte originalitet i høysetet.

Både det dype skillet mellom gresk og romersk antikk kultur og romantikernes forkjærlighet for den førstnevnte er blitt idéhistoriske klisjeer. Dem tas det raskt et oppgjør med i denne boka; i Romans and Romantics trekkes romantikernes tette bånd til Roma frem. Det gjøres på en strålende og inspirerende måte – boka er en gullgruve enten man har sin hovedinteresse i antikken eller romantikken. Redaktørenes utgangspunkt er at den romerske kulturen faktisk spilte en vesentlig rolle for den romantiske bevegelsen. Romantiske diktere endte gjerne sin Grand Tour i Roma og beskuelsens av byens ruiner fremkalte både beundring og nostalgiske betraktninger. Samtidig var den romerske historien gjenstand for store studier på slutten av 1700-tallet og i første halvdel av 1800-tallet. Romantisk orienterte historikere skapte rett og slett et nytt bilde av Roma der de trakk frem nye sider ved den romerske kulturen som hadde unnsluppet opplysningstidens historikere. Estetisk sett ble elegien fremhevet som romernes originale bidrag til litteraturen og en dikter som Ovid ble gjenoppdaget og etablert som illustrasjon lengsel og landflyktighet, sentrale temaer i romantikkens diktning.

I Romans and Romantics kommer begge disse sidene ved forholdet mellom romantikken og romerne frem. Og enda flere. Bokas ambisjon er både å vise den romerske kulturens grunnleggende betydning for den romantiske bevegelsen, men også å vise hva romantikernes forståelse av romerne har betydd for vårt syn på dem. Og som en ytterligere dimensjon, hvordan dette synet fremdeles preger våre fremstillinger av Romerriket. Det er ikke enveis påvirkningslinjer som avdekkes, men intrikate hermeneutiske prosesser.

Boka er delt i tre seksjoner. Artiklene i den første, Romanticisms, tar opp overordnede begreper som tid, origina­litet, republikanisme og kjærlighet og viser hvordan de utveksles mellom det antikke Roma og romantikken. Kapitlene i denne bolken bevarer alle et vidt per­spektiv, men med ulik geografisk forankring. Jonathan Sachs skriver om de republikanske idealene hos britiske romantikere og Helge Jordheim om tyske romantikeres (eksemplifisert ved Jean Pauls roman Titan) politisering og aktualisering av den romerske historien. Her kommer også Timothy Saunders bidrag om originalitet og Genevieve Livelys om kjærlighet inn. Innimellom har Mathilde Skoie skrevet om romantikernes Sulpicia-resepsjon, en fin inngang for å vise de mange referansene mellom romere, romantikere og dagens antikkforståelse. Det var med romantisk orienterte forskere at Sulpicia-figuren ble skapt på begynnelsen av 1800-tallet, det vil si at man hevdet at det faktisk var en kvinne med dette navnet som hadde skrevet kjærlighetsdikt på latin i det første århundret f.Kr. Skoie trekker eksemplet videre og viser hvilken betydning de romantiske litteraturforskernes nylesninger og poetikk fremdeles har for dagens Sulpicia-resepsjon.

I den neste seksjonen, Romantics, blir siktet smalere. Her presenteres vi for eksempler på direkte bruk av romerske modeller hos forfattere med mer eller mindre sterk forankring i romantikken. Artiklene om Juvenal og Wordsworth (Stuart Gillespie) Vergil og Charlotte Smith (Juan Christian Pellicer) Pushkin og Ovid (Jostein Børtnes) og de amerikanske romantikerne (Carl. J. Richard) er alle dobbeltlesninger som viser hvor sentral den romerske diktningen var for romantikerne, men som også problematiserer skillet mellom romantikk og klassisisme. I denne delen finner vi Jørgen Magnus Sejersteds artikkel «Republicanism, Stoicism, and Narcissism in Henrik Wergeland’s The Creation, Man, and Messiah». Her presenteres Wergelands romantiske syn på historien, men også hans roman­tiske bruk av den. Utgangspunktet er Skabelsen, Mennesket og Messias, Wergelands revolusjonsbegeistring og radikale republikanisme. Og, ikke minst, den romantiske tilbakevendingen til Narcissus-myten og ulike syn på kjønn og kjærlighet. Artikkelen ender med det allerede siterte diktet «Napoleon» fra 1829 og Wergelands overskridelse av alle temporære skiller og motsetningsforhold i den dikteriske bruken av ­antikken.

Den siste delen av Romans and Romantics – Receptions – tar sikte på å presentere litteratur (artikler av Stefano Evangelista og Ralph Pite), opera (Erling Sandmo) og film (Piero Garofalo) fra tiden etter den epokeavgrensede roman­tikken og som tar for seg historiske romerske sujetter. Hensikten med denne bolken er å vise hvilke føringer den romantiske forståelsen av romersk kultur har etablert. Her kunne det lett gått over stag, genrene er mange og tidsspennet stort. Men bidragene er gode og skriver seg inn i en overordnet tematikk, dermed avrunder de boka på en overbevisende måte. Her presenteres blant annet Berlioz og italiensk film fra begynnelsen av 1900-tallet – det gir ny forståelse av både et romantisk og et romersk nærvær.

Alle bidragene er ikke nevnt her og alt vil neppe være like interessant for alle. Men takket være innledningen av Ralph Pite og et godt etterord av Glenn W. Most har boka en konsentrasjon og et fokus som er sjeldent i denne typen samleverk. Redaktørene har gjort en formidabel innsats med å holde fast i mange baller, flere tanker og en rekke perspektiver uten at det spriker i alle retninger.

Geografisk sett forholder Romans and Romantics seg først og fremst til tysk og engelsk tradisjon, med noen fine ekskurser til Norge (Wergeland) og Amerika. Dessuten inneholder den en artikkel om Madame de Staël. Men hun er dessverre alene som representant for den franske tradisjonen. Napoleon dukker opp både her og der, men hva med historikeren Michelet (som skrev Historie romaine i 1831)? Hos ham finner vi en solid romantisk innfallsvinkel, men med helt andre politiske forutsetninger og en annen forståelse av det klassiske enn tyskere og engelskmenn. Han hadde fortjent å bli nevnt.