I mai 1945 hevdet høyesterettsjustitiarius og Høyesteretts leder, Paal Berg, følgende:

Folk har vist en selvdisiplin som vi tror å kunne si er uten sidestykke. Atter gjelder Grunnlovens forbud mot vilkårlig fengsling og å straffe noen uten lov og dom. Atter gjelder forbudet mot å gi en lov tilbakevirkende kraft. Det er en gammel rettstanke hos oss at borgere kan søke rettsvern hos domstolene ikke bare mot rettsovergrep fra andre borgere, men også mot maktmisbruk fra dem som styrer landet.

Historien har vist oss at dette dessverre var ønsketenkning. Ved krigens slutt var hevntørsten stor, ikke minst i hjemmefrontens rekker. Det førte til at man gjennom kreative lovfortolkninger og henvisning til provisoriske anordninger gjeninnførte dødsstraff med tilbakevirkende kraft. Det førte også til at man iverksatte den såkalte landssvikanordningen av 15. desember 1944, der man gjorde ethvert medlemskap i NS straffbart. Denne anordningen ble ikke bare gitt tilbakevirkende kraft, men sågar holdt hemmelig. Det førte dessuten til at da frigjøringen kom, så løp Hjemmefrontens folk på eget initiativ omkring og arresterte NS-medlemmer og plasserte dem i fangeleire uten å underrette politiet. Og sist, men ikke minst førte det til at behandlingen av landssviksfanger – særlig blant Hjemmefrontens fangevoktere – var så brutal at den til tider kunne ligne nazistenes overgrep i konsentrasjonsleirene. Det var angivelig den alminnelige rettsbevissthet som krevde slike reaksjoner fra «gode nordmenn». Nå har Terje Andreas Pedersen i boken Vi kalte dem tyskertøser dokumentert hvordan de jentene som hadde sosialt eller seksuelt samkvem med tyske soldater ble behandlet, særlig av hjemmefrontens folk. «Selvdisiplin» er definitivt ikke ordet.

Vi vet ikke hvor mange tyskerjenter det var i Norge, men Pedersen anslår at det må ha vært over 100 000, dvs. 10–15 % av alle kvinner i aldersgruppen 15–44 år. Det er kanskje ikke så rart. Til tross for at den norske befolkning av London-regjeringen ble bedt om å opprette en isfront overfor de tyske okkupantene, var det ikke til å unngå at norske kvinner (og menn) kom i regel­messig kontakt med tyske soldater, særlig siden mange av dem var stasjonert her i flere år. Flere av soldatene bodde sågar i en rekvirert etasje i private hjem. Det begynte vel etter hvert å gå opp for norskingene at de unge, tyske soldatene var mennesker de også, at de som ethvert lands soldater ble sendt på oppdrag dit myndighetene hadde bestemt (slik norske soldater i våre dager har blitt sendt til Afghanistan), og at de fleste av dem ikke hadde noe imot Norge eller nordmenn. De var i grunnen som folk flest. Dessuten var det mange av dem. Det var faktisk nesten like mange okkupasjonssoldater (om lag 400 000) her som det var unge, norske menn. At det skulle oppstå kjærlighetsforhold eller i det minste positiv sosial kontakt mellom norske kvinner og tyske soldater, var derfor neppe til å unngå. Dertil kom at tyskerne hadde mye å tilby: sjokolade, sigaretter, alkohol, fine klær og silkestrømper. De innbød til fest og moro og hadde kino åpen for alle. Ifølge Pedersen kom ofte tyskerjentene lett inn i en ond sirkel: Kvinner som ble frosset ut fordi de hadde sosial omgang med tyskere, søkte ofte jobb hos tyskerne for ikke å bli plaget, hvilket i sin tur knyttet dem enda sterkere til tyskerne. Enkelte kvinner anmeldte også noen av sine plageånder til tyske myndigheter for å få fred, noe som etter krigen gjerne førte til at de ble tiltalt og straffet for angiveri.

Pedersen understreker at det ikke var straffbart å omgås tyskere, selv om det naturlig må ha virket provoserende på de fleste at unge norske jenter gikk arm i arm med tyske soldater. Det var å fraternisere med fienden (det var et stående direktiv fra London-regjeringen at også tyskernes sympatisører skulle fryses ut). Å bli kjæreste med en tysker ble ansett for å være et moralsk og nasjonalt svik. Og i Pedersens rede­gjørelse går det fram at jentene ble behandlet deretter. «Gode nordmenn», framfor alt motstandsmenn, kalte dem for tyskerhorer og nektet å arbeide sammen med dem. Tyskerjenter som flyktet til Sverige ble nektet enhver form for hjelp av norske myndigheter – selv 15–16 år gamle jenter som bare hadde flørtet litt med tyskere ble bryskt avvist. Etter krigen var det jøssinger som foreslo at tyskerjentene burde gå med armbind eller merkes på kinnet, omtrent slik jødene måtte gå med jødestjerne under nazitiden. Dessuten holdt tyske og norske myndigheter jevnlig ulovlige razziaer på kafeer, restauranter og andre utesteder der de tok med seg kvinnene for å undersøke om de hadde kjønnssykdommer. Kvinner som ville gifte seg med tyskere møtte både før og etter frigjøringen nesten uoverstigelige vanskeligheter (særlig fra tysk side), og fikk de giftet seg, så nektet norske myndigheter dem å bli boende i Norge og kvinnene mistet sitt norske statsborgerskap (her laget man nok en gang en lov med tilbakevirkende kraft). Omlag 1500 kvinner søkte i perioden 1945-47 om å få komme tilbake til Norge, men bare en av tre fikk positivt svar. De tyskerjentene som ble dømt for landssvik, fikk gjerne strengere straff med henvisning til at de hadde vært tyskerjenter.

Som kjent ble også en del av tyskerjentene etter krigen overfalt og snauklipt av sinte (ofte unge) menn, mens omgivelsene i liten grad brydde seg. Slike overfall var naturligvis straffbare, men politiet prioriterte ikke å beskytte disse kvinnene, hevder Pedersen. I særdeles viste hjemmefrontmennene, som bistod et overarbeidet politi etter frigjøringen, som regel liten interesse for disse kvinnenes rettssikkerhet. Og anmeldte de overfalte kvinnene saken, så ble den som regel henlagt. Pedersen tror for øvrig at snauklippingen kanskje ikke var så utbredt som man kan ha fått inntrykk av, kanskje lå tallet på omkring 4 % av alle tyskerjenter (ca. 4000). Men han påpeker på den annen side at mange flere ble internert (trolig minst 10 000) i interneringsleir på Hovedøya eller Hovelåsen som administrative tiltak (dvs. uten å bli stilt for retten). Lovhjemmelen man brukte var en provisorisk politianordning som ga politiet anledning til å beskytte kvinnene mot rasende nordmenn. Men som Pedersen gjør oppmerksom på, var det reelle grunnlaget ofte at tyskerjentene ble oppfattet som landssvikere og derfor burde straffes, i tillegg til at man ikke ville at de skulle spre kjønnssykdommer til sunne, friske nordmenn eller allierte soldater (det viste seg imidlertid etter hvert at det var få av tyskerjentene som var «smittefarlige»). Og Hjemmestyrkene lot seg ikke be to ganger: Motstandsfolk arresterte med liv og lyst hundrevis av disse jentene bare i Oslo. Det hører med til historien at da sosialminister Svein Oftedal besøkte Hovedøya våren 1946, så ble han angivelig sjokkert siden leiren jo til forveksling lignet den konsentrasjonsleiren han selv hadde sittet i, og han forlangte at den skulle nedlegges snarest mulig.

Og endelig må vi ikke glemme kjønns­dimensjonen i dette: «Tysker­jentene ble møtt med straffeliknende reaksjoner etter krigen, mens menn som hadde bygd flyplasser og anlegg for okkupantene – mens kampene i Norge raste – gikk fri», slår Pedersen lakonisk fast. Dessuten var det ikke noe problem at norske menn giftet seg med tyske kvinner. Og ingen kom på den tanke å lage en interneringsleir for «smittefarlige» menn, slik man begrunnet nødvendigheten av interneringsleire for «smitte­farlige» kvinner. Det at de var kvinner, spilte således en avgjørende rolle for fordømmelsen og behandlingen av dem.

Pedersen har valgt å presentere sin undersøkelse gjennom at alle under­kapitler formuleres som spørsmål: «Hvor mange tyskerjenter var det?», «Hvor i landet var det flest tyskerjenter?» osv. – noe som er godt grep, selv om det lett blir for mange spørsmål å forholde seg til når han i tillegg stiller en rekke spørsmål i selve teksten. Men Pedersen veksler i sin bok fint mellom generelle analyser av hvordan tyskerjentene ble møtt, og konkrete beskrivelser av ulike kasus, uten å henfalle til uholdbare gene­raliseringer. Dermed får man et glimt av det store mangfoldet av historier, fra kvinner som aktivt gikk inn på tyskernes side og anga folk fra hjemmefronten, til kvinner som knapt kunne noe for at de gradvis ble forelsket i den unge soldaten som gikk inn og ut av huset og var så hyggelig og høflig. Denne vekslingen mellom konkrete tilfeller og mer allmenne aspekter forlater han dessverre i et kapittel der han forsøker å konstruere en «typisk tyskerjente», omtrent slik psykiaterne konstruerer sine diagnoser. Til Pedersens forsvar kan man anføre at dette kapitlet heldigvis er kort. I det store og hele er Vi kalte dem tyskertøser en usedvanlig velskrevet, tankevekkende og skremmende beretning om hvor vanskelig det er å opprettholde en rettsstat når hevnlysten er som sterkest. Vi må ikke tro at det er typisk norsk å være god. Det er typisk norsk å være som andre.