De fleste som bor i Norge i dag, er kristne, og de tror derfor formodentlig at Jesus døde på korset for å frelse oss fra våre synder, at han stod opp fra de døde og at han skal komme tilbake for å dømme levende og døde. Ut fra en normal, menneskelig og rasjonell målestokk er dette naturligvis det reneste tøv – like tøvete som forestillingen om at det går an å gå på vannet eller å lage vin av vann. Likevel er det mange oppegående mennesker som går rundt og tror på slike ting. På verdensbasis finnes det i dag visstnok over to milliarder kristne mennesker. Det kan være verdt å minne om slike banale kjensgjerninger når man kon­fronteres med heksetroen på 1500- og 1600-tallet. Det er ikke et fnugg mer rasjonelt og fornuftig å tro på dagens kristne forestillinger enn å tro at kvinner (og menn) kan omskape seg til dyr og fly gjennom luften, slik man trodde på 1600-tallet. Så lenge man i fullt alvor tror at det finnes en gud eller en djevel som kan (og vil) utføre mirakler, er det bare fantasien som setter grenser for hva disse vesenene kan finne på. Det er lett å riste på hodet, dra på smilebåndet eller indigneres over at folk før i tiden kunne brenne hekser på bål. Men for de fleste som levde på 1600-tallet, var hekser like håndfaste realiteter som våre dagers Gud og djevel. Slike ting finnes bare så lenge man tror på dem. Og tror man på at det virker onde krefter i verden, så er det både rasjonelt og fornuftig å forsøke å rydde dem av veien.

Rune Blix Hagen har skrevet en bok om forfølgelsen av trollfolk i Finnmark, og det er særlig grunn til å studere nettopp dette fenomenet, siden det på 1500- og 1600-tallet hersket en utbredt forestilling om at Satan holdt til i nordområdene, eller i det minste var særlig aktiv her – et synspunkt som ifølge Hagen framfor alt ble fremmet av den svenske, katolske biskopen Olaus Magnus (1490–1557) og senere den franske demonologen Jean Bodin (1530–1596). I tillegg finnes det et unikt og omfattende kildemateriale om trolldomssakene i Finnmark som Hagen har kunnet øse av. Det er derfor mulig å danne seg et nokså godt bilde av forestillinger hos øvrighet og allmue med hensyn til trolldom og hekseri. I perioden 1593 til 1692 ble det ført minst 138 trolldomsrettsaker, og 90 av dem endte med døden for tiltalte (noen døde før saken kom opp til doms). I 85 tilfeller ble vedkommende brent på bålet.

Trolldom kan i denne forbindelse dreie seg om ulike ting: I den hvite magien (legetrolldom) forsøkte hekse­doktorer eller «kloke» folk å bringe lykke eller helbredelse, gjerne ved å avverge trolldomsanslag, og i den svarte magien (skadetrolldom) forsøkte den trollkyndige å skade mennesker, husdyr eller folks livsgrunnlag. Det var særlig samiske menn som ble tillagt slike magiske evner (de kunne sende skadelig «gand» over lange avstander). Hagen lokaliserer slike forestillinger om magi først og fremst hos allmuen, og saker mot denne formen for trolldom ble særlig ført i Vest-Finnmark. I tillegg til disse har vi den såkalte diabolismen, som plasserte trolldommens opphav hos Satan, og denne var det ifølge Hagen den lærde eliten som løftet fram og tematiserte. Slike trolldomssaker var først og fremst typisk for Øst-Finnmark og rammet i særlig grad kvinner. For de lærde var det overtro og villfarelse å tro at visse ord, tegn eller ritualer hadde en særegen kraft. (For eksempel at man kunne frammane uvær med påfølgende skipbrudd ved å framsi bestemte formularer eller ved å binde knuter på et klede.) Derimot var djevelens påvirkning reell og virksom. Hekseri var gudsopprør, og gjorde man ikke noe med dette, ville Gud kol­lektivt straffe land og folk. Langt de fleste sakene i Øst-Finnmark var av denne typen; det vil si at det var få rene lege- eller skadetrolldomssaker. Og opplysningene om den diabolske forbindelsen – der man inngikk pakt med djevelen, omdannet seg til et dyr, fløy gjennom luften, møtte andre hekser på heksesabbat og så videre, måtte som regel framskaffes gjennom tortur.

Hagen er innom faktorer som kan ha forsterket og intensivert det store omfanget av hekseprosesser. Fram­for var det alt nød og uår (som skapte grobunn for nabokrangler og jakt på syndebukker), kongemaktens sikkerhetspolitiske engasjement i nordområdene (blant annet sjørøver­nes plyndringer og Danmark-Norges rivalisering med Sverige om Nord­kalotten og med Russland om Kola), lokale myndigheters demonisering av (kvinnelige) protestaksjoner og forsøk på å skaffe seg gode skussmål som gode moralske entreprenører. (Hver gang det kom en ny lensherre til Finnmark, fikk man et oppsving i heksesaker …) Uansett mener han at hekseforfølgelsen først og fremst var toppstyrt, det vil si at det var sorenskrivere, lensherrer og særlig fogder, ikke lokalbefolkningen, som ivret for å brenne hekser på bål.

Hagen gjennomgår en rekke saker og får gjennom disse illustrert hvordan de lokale myndighetene i økende grad presset på for å få gjennomslag for sin demonologi. Ikke minst er det interessant å se hvor ofte man tok i bruk vannprøven. Det til tross for at dette offisielt sett ikke var en akseptabel juridisk prosedyre. Man kastet heksen på vannet, og hvis hun fløt, så var det et tegn på at hun var heks: Det helliggjorte vannet støtte forbryteren fra seg. Tragisk nok var det ingen som bestod prøven.

Heksene kunne bli torturert, ofte etter at dødsdommen var forkynt, for å angi medsammensvorne, og dermed kunne hekseprosessene fort gripe om seg. I 1662/1663 ble hele 30 personer stilt for retten for ulike trolldomsvirksomheter, og en rekke av dem havnet på bålet. Alle var kvinner, noen av dem var sågar ikke mer enn elleve-tolv år gamle. At heksene skulle brennes på bål, hang for øvrig sammen med at djevelskapen satt i kroppen: Hvis sjelen skulle frelses, så måtte kroppen fullstendig utslettes, eller i det minste gjøres til aske. (I tillegg skulle straffen naturligvis fungere allmennpreventivt og eventuelt også hindre at Gud straffet folket kollektivt fordi man ikke straffet trollfolkene hardt nok.)

I Hagens bok opptrer lagmannen i Hålogaland, Mandrup Pederssøn Schønnebøl, imidlertid som et slags lyspunkt i all elendigheten. Han var lovkyndig på en helt annen måte enn fogden, sorenskriveren og den lokale domsnemden, og han visste derfor at vanntesten ikke var noe gyldig juridisk bevis, at det trengtes minst to troverdige og uavhengige vitner og at dømte personer ikke kunne opptre som vitne. Og siden Schønnebol var en regelrytter som holdt fast på jussens bokstav, fikk han satt en stopper for en rekke trolldomssaker som kunne ha endt med dødsdom og bål. Riktignok lot han to kvinner bli dømt til døden for hekseri i 1656, siden rettsprosessen hadde fulgt rettsreglene. Men med håndhevelsen av de strenge juridiske kravene gikk på et vis noe av luften ut av ballongen. Han fikk langt fra kontrollert alle sakene (han måtte holde lagting hvert tredje år i Finnmark, det kunne imidlertid ofte gå lengre tid enn det), men av de 23 sakene han ble forelagt, frikjente han 18, mens to fikk bot og én ble dømt til tukthusopphold (i tillegg til at to altså ble dømt til døden). Med sin myndige opptreden fikk han strammet opp de lokale myndighetspersonene slik at de i større grad rettet seg etter loven.

Ved porten til helvete er ingen vel­skrevet bok. Språket halter, inn­holdet framstår til tider som rotete, opp­ramsende og repeterende, referan­sene er mangelfulle, og det er krevende og nesten umulig å følge med på notene, siden de er plassert bak i boken og nummereringen av dem her ikke samsvarer med nummereringen i teksten (her må forlagskonsulenten ha sovet i timen). Dessuten henfaller Hagen ofte til en litt bråkjekk tone med latterliggjøring og moralisering overfor fortidens aktører som synes nokså uhistorisk og malplassert. «For demonologene var de nattlige flyturene og sammenkomstene virkelige hendelser, og ikke noe som kunne avvises med henvisning til drømmer og ekstaselignende tilstander» (130), hevder Hagen et sted, og det krever vel at man som historiker tar disse sakenes aktører på alvor. Likevel kan han for eksempel omtale samtidens kosmologi, teologi, kartografi, klimateori og antropologiske materiale som «en salig blanding av fantasiprodukter» og «Fantasy-skildringer» (30). De dømtes fortellinger om besøk i helvetet gjengir han med at «mørkets fyrste sto selv for omvisningen med framvisning av svovelpølens beskaffenhet og herligheter» (39). Og når Hagen hevder at «Satans innflytelse og makt avtok betraktelig så snart man krysset Porsangerfjorden», så er det ikke for å gjengi samtidens forestillinger om Satans oppholdssted, men Hagens egen beskrivelse av hvor djeveltroen var størst (84). Når det gjelder demonen «Gammel Erik», hevder Hagen at «akkurat denne demonen er en gjenganger og har tydeligvis et godt forhold til flere kystkvinner i nord» (123). Eller hva skal man si om at Hagen kaller strekningen fra Andersby i Varangerfjorden til Makkaur på Varanger­halvøya for «ondskapens akse» (143)? Det er mulig slike kommentarer fiffer opp fortellingen, men det skaper samtidig en ironisk distanse til de historiske aktørene som lett gjør dem dumme og uvitende, hvilket kan bidra til å skape mindre forståelse for hvorfor de tenkte som de gjorde.

Boken er også full av rare og til dels selvmotsigende påstander. Han bruker for eksempel flere steder en god del plass på å forklare det store antall trolldomssaker med krisetider i samtiden. Men så viser det seg at de økonomiske krisene i 1660-årene var mye verre i Vest-Finnmark enn i Øst-Finnmark, og at det ikke var registrert en eneste trolldomssak i Vest-Finnmark, mens de florerte i Øst-Finnmark. Til dette konkluderer Hagen at «sammenhengen mellom økonomiske krisekonkjunkturer og heksejakt er altså ikke helt entydige [sic]» (173). Det må vel være the understatement of the year. Korrelasjonen er jo helt motsatt av hva han tar utgangspunkt i. Eller ta følgende påstand: «Ja, det er faktisk sjelden at vi finner slike rettsprosesser som har i seg såpass mange typiske trekk som disse fra Nordkinnområdet» (134). At ikke alle saker har alle typiske trekk, er greit nok. Men hvis det er sjelden at sakene har «mange typiske trekk», så kan man jo spørre seg hvor typiske disse trekkene faktisk er. Et annet sted framsetter han følgende påstand: «De mange trolldomsangrepene kvinnene rettet mot fremtredende representanter for styringsverk og handelsvirksomhet var i realiteten et angrep på hele den guddommelige samfunnsordningen» (175). Han gir oss dessverre ikke noe belegg for denne oppsiktsvekkende påstanden om at Finnmarks allmue 1600-tallet skulle være bærere av opplysningstenkning. Og så en siste ting: I Hagens skjema levde troen på hvit og svart magi hos allmuen, mens demonlæren ble tilført utenfra av de lærde. Det har han sikkert rett i, men hos Hagen synes dette fortolkningsskjemaet å bli for firkantet og rigid: Kvinner fra allmuen som ble tiltalt for hekseri, tilstod – etter tortur – at de hadde møtt djevelen og serverte de vanlige klisjeene om at hadde skapt seg om til dyr, flydd gjennom luften og deltatt i sabbater. Det må vel bety at slike forestillinger (i det minste etter hvert) også hadde satt seg i allmuens forestillingsverden, slik at skillet mellom allmuens magiforestillinger og elitens demonologi etter hvert ikke kunne være så skarp som Hagen synes å forutsette.

Til tross for slike mangler er Ved porten til helvete en viktig bok som fortjener mange lesere. Våre dagers moralske panikker bærer mange likhets­trekk med hekseforfølgelsene, og det kan være viktig å minne om at vi alle har våre blindflekker og inngrodde overbevisninger. Straks man vil gjøre noe drastisk med mennesker man mistror, eller stenger grensene for folk man er skeptisk til, kan det lønne seg å stoppe opp et øyeblikk å spørre seg selv hvor ens forestillinger kommer fra og hvor rasjonelle de er.