Denne virksomheten hadde sin storhetstid fra midten av 1800-tallet og fram til midten av 1900-tallet. I løpet av denne storhetstida hersket det aldri noen internasjonal vitenskapelig konsensus om hvilke raser som eksisterte, eller hvilke kriterier raseinndelingen skulle bygges på.¹

Men et fellestrekk ved de fleste rasetypologiene var at «kefalindeksen» var et sentralt klassifikasjonskriterium. Kefalindeksen var en kvantitativ metode for å beskrive hodets form, som ble utviklet av den svenske anatomen Anders Retzius på 1840-tallet. Hodeskallens lengde, målt fra panna til bakhodet, ble delt på bredden, målt der skallen var bredest. Ved hjelp av dette forholdstallet stilte han opp to kategorier, langskaller (dolichocehpaler) og kortskaller (brachycephaler). Dette sammenholdt han med den såkalte «ansiktsvinkelen», et tall som, enkelt sagt, anga i hvor stor grad underansiktet stakk fram under overansiktet. Med dette som utgangspunkt delte han hele menneskeheten inn i et stort antall raser.²

Til tross for at den rasetypologiske forskningens teorifundament gjennomgikk dramatiske endringer etter Retzius’ tid (med Darwinismens inntog fra 1860-tallet og den mendelske genetikkens framvekst etter århundreskiftet som de to viktigste), var kefalindeksen i bruk i mer enn hundre år. Metoden ble særlig viktig som et middel til å dele europeerne inn i raser. Retzius stilte opp rasekategorier som sammenfalt med språklig definerte folkeslag som slavere, keltere og germanere. Forestillinger om et sammenfall mellom rase og «folk» kom til å sette et sterkt preg på europeeres tankeverden. Raseforskning basert på kefalindeksen bidro sterkt å gi slike forestillinger vitenskapelig legitimitet og hadde dermed en samfunnsbetydning som gikk langt ut over det internt vitenskapelige.

«Rase» ble gjerne forstått som en uforanderlig biologisk størrelse som i større eller mindre grad kunne determinere en nasjons sivilisasjonsnivå. Raser kunne ordnes i hierarki fra det lavtstående til det høytstående. Dette påvirket europeeres holdninger både til de innfødte i koloniene og til andre europeiske nasjoner. Britiske imperialister oppfattet gjerne irene som rasemessig lavtstående, fordi de tilhørte den keltiske rase, mens franske nasjonsbyggere gjerne dyrket forestillinger om nasjonens storslagne keltiske (galliske) fortid. I et Mellom-Europa preget av multinasjonale imperier, nasjonale ideologier og pangermanske og panslaviske strømninger, kunne relasjonen mellom slavere og germanere gis en rasemessig fortolkning. Ikke minst ble nordamerikanske, engelske, tyske og skandinaviske nasjonsideer i større eller mindre grad preget av forestillingen om en blond, høyreist og langskallet germansk/teutonsk/nordisk eliterase.³

På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet var det vanlig å anta at den germanske – eller «nordiske» – rase utgjorde et biologisk kjerneelement i de nordeuropeiske nasjonene som dominerte verden gjennom sine koloniimperier. Den vitenskapelige legitimiteten til denne ideen hvilte tungt på rasetypologiske undersøkelser av hodeskaller fra arkeologiske funn og på store «antropometriske» undersøkelser av samtidas nasjonale befolkninger. I denne forskningen var gjerne kefalindeksen et avgjørende klassifikasjonskriterium. Det er derfor ikke tilfeldig at kefalindeksen først for alvor ble kastet ut av de fysiske antropologenes metodologiske verktøykasse etter at nazistene (med god hjelp fra tysk antropologi) hadde gjort ideen om den germanske rase til selve grunnsteinen i et rasistisk verdensbilde og innledet en rasekrig mot store deler av den antatt ikke-germanske befolkingen i Europa.

Denne artikkelen handler ikke om kefalindeksens eller den germanske raselærens virkninger, i ulike og skiftende samfunnsmessige sammenhenger. Den forteller heller ikke den paradoksale historien om hvordan det kunne ha seg at kefalindeksen overlevde som et vitenskapelig tankeredskap i mer enn hundre år, til tross for en total omforming av det teoretiske rammeverket som ble brukt til å begrunne metoden.⁴ I stedet rettes oppmerksomheten mot selve tilblivelsen av kefalindeksen, og mot et tilsynelatende enkelt spørsmål: Hvorfor la Retzius vekt på nettopp forholdet mellom hodeskallens lengde og bredde da han skulle dele menneskeheten inn i raser? Spørsmålet har flere svar, men de fleste av svarene befinner seg i møtepunktet mellom det sene 1700-tallets og det tidlige 1800-tallets biologiske og anatomiske tenkning, de humanistiske vitenskapenes forestillinger om «folk» og nasjonalt opphav og de nordeuropeiske utdanningselitenes forestillinger om sin egen plass i verden.

Kefalindeksens skandinaviske opphav

Da Anders Retzius slo igjennom som «kraniolog», var han allerede internasjonalt anerkjent for sine sammenlignende studier av menneskers og dyrs anatomi. Lanseringen av kefalindeksen ga ham ytterligere berømmelse. Han var en av de mest anerkjente vitenskapsmennene i Sverige på 1800-tallet. Hans arbeider ble utgitt på verdensspråkene, og han hadde et stort, nasjonsoverskridende kontaktnett som omfattet noen av tidas fremste naturforskere.⁵ Allikevel kan det virke som om den viktigste konteksten for hans kraniologiske innovasjon er å finne i Skandinavia. Den skandinaviske akademiske verden – særlig de nært relaterte universitetsmiljøene i København og Lund – lå nemlig langt framme innenfor språkvitenskap og arkeologi, og kefalindeksen kan sees på som et naturvitenskapelig svar på problemstillinger med opphav i disse fagene.

Den sammenlignende indoeuropeiske språkforskningen vokste fram som en prestisjetung og avansert vitenskap i tiåra etter napoleonskrigen. Særlig viktig var oppdagelsen av «lydlover»; faste mønstre i den historiske endringen av språkenes lydsystem. Ved siden av tyskere som Franz Bopp og Jacob Grimm, spilte dansken Rasmus Rask en særlig viktig rolle for dette gjennombruddet. Den såkalte germanske lydforskyvning, også kalt Rask-Grimms lov, er en serie av konsonantendringer som i en fjern fortid bidro til å spalte urgermansk ut fra de øvrige indoeuropeiske språkene. Ved hjelp av slike innsikter ble det mulig å rekonstruere språkenes slektskapsforhold og trenge inn i den språkutviklingen som hadde foregått i epoker som ikke har etterlatt seg skriftlige kilder.⁶

Innen arkeologien sto Skandinavia enda mer sentralt. Det var nemlig danske oldtidsforskere som på 1820- og 1830-tallet utviklet det såkalte «treperiodesystemet», inndelingen i steinalder, bronsealder og jernalder, og for alvor utmyntet et begrep om «forhistorie». Systemet fikk for alvor et internasjonalt gjennomslag først på 1860-tallet, parallelt med at det skjedde en radikal endring i forståelsen av tidsdybden i menneskehetens historie. Til tross for at geologene allerede fra slutten av 1700-tallet hadde erkjent at tidshorisonten i Bibelens skapelsesberetning måtte forkastes når jordas geologiske historie skulle forklares, fortsatte allikevel den bibelske tidsregningen å danne premiss for tenkningen om menneskehetens historie i første halvdel av 1800-tallet. Dette endret seg imidlertid radikalt etter at det i 1859 ble oppdaget flintredskaper sammen med levninger av utdødde dyrearter i en grotte i Brixham i England. Også tidligere var det gjort funn som pekte i samme retning, men det var først nå at Bibelens tidshorisont ble sprengt og det for alvor ble erkjent at menneskehetens historie strakk seg uendelig mye lenger bakover i tid enn de ca. 6000 år som det til da hadde vært vanlig å operere med.⁷ Begrepet «forhistorie» slo igjennom som betegnelse på det store vitenskapelig uutforskede «territoriet» som nå åpnet seg opp, og treperiodesystemet slo igjennom som et middel til å utforske forhistorien. Da treperiodesystemet spredte seg, fulgte også gjerne kefalindeksen med på kjøpet. Kefalindeksen og treperiodesystemet oppstod nemlig parallelt og var til å begynne med nært relaterte fenomener.⁸

Treperiodesystemet ble tatt i bruk for første gang for å ordne samlingen til Det kongelige Museum for Nordiske Oldsaker, som åpnet i København i 1819. Bak typologien lå en nyutviklet metodikk skapt av museumsbestyreren Christian Jürgensen Thomsen. Det var nemlig ikke bare å sortere stein-, bronse- og jernmateriale i ulike grupper. Også i bronsealderen ble det brukt steinredskaper, og bronsen gikk ikke ut av bruk med introduksjonen av jern. Dessuten måtte også gjenstander av gull, sølv og keramikk plasseres i rett epoke. Thomsens løsning var å undersøke hvilke gjenstandstyper som lå samlet på ett og samme funnsted og som sannsynligvis stammet fra samme tidsrom. Med dette utgangspunktet lagde han en typologi som gjorde det mulig å plassere også de gjenstandene som ikke stammet fra slike «sluttede funn», inn i rett periode. Dermed var det skapt en relativ kronologi som strakte seg lenger bakover i tid enn de eldste skriftlige kildene. Dette la et viktig grunnlag for etableringen av et begrep om «forhistorie», og for at arkeologi kunne vokse fram som en selvstendig vitenskapelig disiplin.⁹

Systemet hvilte på en implisitt antagelse om at kulturutviklingen hadde gjennomgått de tre stadiene i en bestemt rekkefølge. Det var først på 1830-tallet at Thomsens metode for første gang ble publisert og gjort til gjenstand for vitenskapelig debatt. Og nå ble den implisitte ideen begrunnet med en eksplisitt teori om en lovmessig framadskridende sivilisasjonsutvikling i økonomisk-teknologiske utviklingsstadier; steinalderen hadde vært et jegersamfunn, bronsealderen et nomadesamfunn og jernalderen et jordbrukssamfunn. Ideen ble først framsatt av den svenske zoologen Sven Nilsson, som hevdet at steinaldermenneskene hadde vært «vildar» som tilfredsstilte sine umiddelbare dyriske behov gjennom jakt og fiske. «Vilden» hadde så blitt omformet til en nomade idet han begynte å temme dyr for å skaffe seg et sikrere utkomme. Nomaden ble i sin tur omdannet til en «åkerbrukare», da han begynte å samle fôr, bygge hus til husdyra, brenne bråte og så korn.¹⁰

Men selv om både Thomsen og Nilsson så for seg en universell kulturutvikling som med lovmessig nødvendighet gjennomgikk visse stadier, var det allikevel ingen av dem som trodde at ett og samme folk hadde gått gjennom denne utviklingen på skandinavisk jord. Nye epoker hadde blitt introdusert ved at nye folkegrupper erobret territoriet. Thomsen forsøkte i utgangspunktet å få sin treperiodeteori til å harmonere med en innvandringslære som på 1700-tallet hadde blitt utviklet av dansken Peter Fredrik Suhm og nordmannen Gerhard Schøning. Den tok utgangspunkt i Bibelen og hevdet at skandinaver og tyskere hadde felles forfedre som tilhørte slekten etter Noahs sønn Jafet. Etter byggingen av Babels tårn og den Babelske språkforvirring hadde «våre» forfedre beveget seg nordover. Underveis hadde de delt seg i to grupper, skandinaver og tyskere, som hadde tatt hver sin del av Nord-Europa i besittelse.¹¹

På 1830-tallet hadde denne læra kommet under en så skarp historiefaglig kritikk at den avgikk ved døden. Dette skapte et vakuum, siden mye av motivasjonen for å forske på den nordiske oldtida lå i spørsmålet om nasjonalt opphav. Allerede i 1818 hadde imidlertid Rasmus Rask tatt den sammenlignende språkvitenskapens nye metoder i bruk for å videreutvikle Suhm og Schønings teori. Han avviste den teologiske begrunnelsen, men opprettholdt læren om et opphav i Svartehavsregionen, ved å påvise en kjede av skandinaviskbeslektede språk langs den ruta skandinavenes forfedre skulle ha fulgt. Rask – som også drev samiske språkundersøkelser i samarbeid med den norske «lappologen» Nils Vibe Stockfleth – hevdet dessuten at Skandinavia hadde vært befolket av samenes og finnenes finsk-ugrisk-talende forfedre da skandinavenes forfedre vandret inn.¹²

På 1830-tallet forelå det altså både språkvitenskapelige teorier om de skandinaviske folkenes opphav, slektskap og vandringer, og en arkeologisk inndeling av Skandinavias forhistorie i kulturepoker. Det som manglet var en metode for å koble sammen språkforskernes og arkeologenes forskningsfunn og besvare det viktige spørsmålet om oldtidsfolkenes etniske opphav. Det var her kraniologien kom inn i bildet som en tredje «eksakt» vitenskap som kunne settes inn i utforskningen av forhistorien.

Allerede i 1837, året etter den første publiseringen av Thomsens treperiodesystem, kom den danske fysiologen Daniel Esricht med den første publikasjonen som knyttet de arkeologiske periodene til kraniologisk definerte raser.¹³ Dette ble fulgt opp av Sven Nilsson i 1838–1843. I det store verket Skandinaviska Nordens Ur-Invånare, Ett försök i komparativa Ethnografien och ett Bidrag til Menniskoslägtets utvecklings historia, sammenholdt han skandinavisk funnmateriale med etnografiske opplysninger om redskapene og levemåten til samtidas «vildar» og «nomader». Ideen var altså at livsformen til de «primitive» menneskene som tidligere hadde levd i Skandinavia var identisk med livsformen hos samtidas «primitive» folk. Premisset var en antagelse om at «varje folkslag har börjat sin historia under ett mer obildadt tillstånd och utvecklat sig småningom derur til et ädlare skick».¹⁴ Samtidig framsatte han teorien om at steinalderens villmenn hadde vært samenes forfedre, bronsealderens nomader hadde vært keltere og jernalderens jordbrukere hadde vært germanere. Teorien ble begrunnet med sammenlignende studier av hodeskaller fra arkeologiske funnsteder.

Nilsson hevdet at kranier fra tre danske steinalderfunn lignet skallene etter to nylig avdøde samer. De hadde en særegen rund form. Dette skilte dem fra bronsealderens keltiske nomader, som var kjennetegnet av en avlang, oval skalletype. Den keltiske typen stilte han opp ved å sammenligne en illustrasjon av en skandinavisk bronsealderskalle med en tegning av skallen etter en høylandsskotte og en avstøpning av en skalle som befant seg ved St. Thomas’s Hospital i London og var utstyrt med merkelappen «Celtic». Det typiske jernaldermennesket hadde vært utstyrt med en karakteristisk avlang skalle som skilte seg fra både keltere og samer, og jernaldermennesket, hevdet Nilsson, var svenskenes germanske forfedre.¹⁵

Det var for å undersøke spørsmålet om en rasemessig kontinuitet mellom jernalderbefolkningen og den moderne svenske befolkningen at Retzius, på oppfordring fra Nilsson, begynte sine kraniologiske undersøkelser. Og etter å ha studert et større antall kranier fra gravplasser og fra anatomisalen ved Karolinska institutet i Stockholm, mente han å kunne konstatere at den typiske moderne svenske hodeskallen var identisk med jernalderskallen slik Nilsson hadde framstilt den i sin avhandling.

Retzius benyttet et langt større materiale enn Nilsson – 2–300 hodeskaller – for å stille opp den typiske svenske skalleformen. Men til tross for omfattende materiale og eksakte målinger, ga også Retzius’ framgangsmåte stort rom for subjektive vurderinger. Det typisk svenske kraniet ble ikke konstruert med statistiske metoder. I stedet valgte Retzius ut fem skaller som han, etter flere runder med skjønnsmessige mønstringer av sitt store materiale, mente å kunne utpeke som mest typiske. Bare en av disse skallene var fra en kvinne, fordi kvinnekraniene, ifølge Retzius, varierte mest. Det var derfor de mannlige kraniene som «fullständigast framställer den nationella typen».¹⁶

Et viktig premiss for Retzius’ undersøkelse var en antagelse om at de «svenske» skallene representerte variasjoner omkring en gjennomsnittsnorm. Utgangshypotesen, som aldri ble testet, var altså at det eksisterte en opprinnelig, «ren» svensk rasetype med en særegen skalleform. Og at det fantes en opprinnelig biologisk/anatomisk raseforskjell mellom svensker og samer, som man kunne finne fram til ved å lete fram de mest typiske representantene for de to gruppene.

En av forklaringene på at Retzius valgte å ta utgangspunkt i nettopp hodets lengde og bredde da han stilte opp kefalindeksen, ligger i at han i utgangspunktet var ute etter et kriterium for å kunne skille mellom samer og svensker og at han, sammen med Sven Nilsson, mente å ha funnet ut – ad empirisk vei – at en karakteristisk forskjell var å finne i nettopp hodeskallens lengde- og breddeforhold. Dette ga tilsynelatende en nøkkel til å koble sammen innsikter fra anatomi, etnografi og arkeologi. Framgangsmåten innebar samtidig at «folkene» ble ordnet i et hierarki av kulturelle utviklingsnivåer som sammenfalt med anatomiske raseforskjeller. Thomsens teori om de tre metallaldrene ble knyttet sammen med Nilssons teori om stadier av sosioøkonomisk utvikling, og dette ble igjen koblet til tre raser: de kortskallede samene (steinalderens villmenn), de langskallede kelterne (bronsealderens nomader) og de langskallede germanske jordbrukerne. Disse hierarkiene av kulturelle og økonomiske utviklingsnivåer sammenfalt imidlertid også med et hierarki av psykologiske utviklingstrinn. Retzius trodde nemlig – som vi snart skal komme tilbake til – at hodeskallens anatomi hang sammen med hjernens anatomi, og at dette igjen fortalte noe om hjernes funksjonsevne. Retzius’ «oppdagelse» av at svenskene var langskaller og samene kortskaller, innebar for ham en bekreftelse på noe han allerede mente å vite, nemlig at folk med et sterkt utviklet bakhode hadde mer avanserte hjerner enn andre.

Opplysningstida og den vitenskapelige rasetenkningen

Hvorfor trodde Nilsson og Retzius at det eksisterte en svensk (germansk) og en samisk (finsk-ugrisk) rasetype som de kunne «oppdage» gjennom anatomisk sammenligning? Hvorfor trodde de at akkurat hodeskallens anatomi ville inneholde nøkkelen til å skille mellom disse rasetypene? Og hvorfor mente Retzius at skallens lengde- og breddeforhold kunne brukes til å ordne rasene i et hierarki av hjerneanatomiske utviklingstrinn? For å besvare disse spørsmålene må vi heve blikket fra Skandinavia og rette det mot en større europeisk sammenheng. Dessuten må vi bevege oss bakover i tid. Retzius og Nilsson var ikke bare del av en skandinavisk samtid, de var også aktører på en internasjonal vitenskapelig arena. Deres raseteorier var innlegg i et nasjonsoverskridende vitenskapelig ordskifte og bygde på forskningstradisjoner med røtter tilbake til 1700-tallet. Det var i opplysningstida at praksisen med å bygge raseklassifikasjoner på sammenlignende studier av hodeskallens anatomi først ble etablert, og det var i opplysningstida at et vitenskapelig rasebegrep først ble utmyntet.

Et dominerende syn i den rikholdige litteraturen om rasismens historie er at forestillingen om «raser» er et relativt moderne fenomen, som vokste fram blant europeerne i kjølvannet av de store oppdagelsene. Av særlig betydning var oppdagelsen av de til da ukjente befolkningene i den «nye verden», som skapte uorden i etablerte verdensbilder. Enda viktigere var framveksten av den transatlantiske slavehandelen og etableringen av et økonomisk system i de amerikanske koloniene, basert på utnyttelse av svarte slaver. Slik oppstod en sosial virkelighet der hudfarge, kroppslig framtoning og geografisk opphav determinerte din plass i samfunnet, og dette stimulerte framveksten av ideen om «negeren» som en fra naturens side mindreverdig menneskeform.¹⁷

Bibelen var en grunnleggende referanseramme for europeiske lærde som forholdt seg til den nye kunnskapen om verdens folk i kjølvannet av den oversjøiske ekspansjonen. Den etablerte forestillingen var at mennesket hadde blitt til gjennom én guddommelig skapelsesakt, og at folkeslagene i de ulike verdensdelene hadde oppstått etter syndefloden og var etterkommere etter Noahs tre sønner; Ham var stamfar for afrikanerne, Shem for asiatene og Jafet for europeerne.¹⁸

En systematisk naturvitenskapelig tenkning om raser begynte å ta form på midten av 1700-tallet, som ledd i bestrebelsene for å utvikle et naturlig klassifikasjonssystem for alle levende organismer. I Carl von Linnés banebrytende Systema naturae fra midten av århundret ble mennesket gitt navnet Homo sapiens, tildelt en plass sammen med menneskeapene innenfor primatenes orden og delt i de fire varietetene europeaus, afrikanus, asiaticus og amerikanus, basert i hovedsak på hudfarge og angivelige psykologiske forskjeller.

I siste halvdel av 1700-tallet pågikk det debatter om hvilke prinsipper som skulle legges til grunn for en naturhistorisk inndeling av menneskeheten.¹⁹ Debatten kretset særlig om to delvis sammenvevde hovedspørsmål: Tilhører alle mennesker samme art, og er det en klar og entydig forskjell på dyr og mennesker? Debatten var sterkt strukturert av to store samfunnsmessige stridsemner, nemlig spørsmålet om slaveriets moralske legitimitet og om religionens plass i samfunnet.²⁰

Etablerte kristne dogmer tilsa at menneskeheten hadde blitt til gjennom én skapelsesakt og at alle mennesker tilhørte en og samme art. Mot dette synspunktet, som i ettertid har fått merkelappen «monogenisme», stod «polygenismen» som hevdet at de ulike rasene hadde oppstått gjennom ulike skapelsesakter og tilhørte ulike arter. Både polygenismen og en påstand om at det var minimal anatomisk og mental forskjell på «negere» og aper ble brukt til å legitimere slaveriet. Monogenismen og oppfatningen om et klart skille mellom dyr og mennesker ble brukt til å argumentere for slaveriets avskaffelse. Disse religiøse og moralske implikasjonene bidro sterkt til å drive fram og strukturere debatten om menneskehetens naturhistorie.

Det var imidlertid én ting både monogenister og polygenister kunne enes om: Europeerne befant seg på toppen av et hierarki av menneskeraser fordi de var mest rasjonelle. Det var evnen til rasjonell tenkning som skilte mennesker fra dyr og gjorde mennesket i stand til å underlegge seg naturen. Noen raser var altså mer mennesker enn andre. Striden stod ikke om hvorvidt slike forskjeller eksisterte, men om hvor vesentlige de var. Mens polygenistene hevdet at «negerens» lavtståenhet var opprinnelig og uforanderlig, hevdet monogenistene gjerne at den var resultat av ulike former for negativ påvirkning fra livsmiljøet, som klima, ernæring, sykdommer og dessuten samfunnsforhold og kulturmiljø, og at denne effekten kunne oppheves, dersom «negrene» ble eksponert for de rette miljøforholdene. Frigjør slavene og gi dem utdannelse, hevdet slaverimotstandere, og deres etterkommere vil bli som oss.

Den rasetypologiske forskningstradisjonen som vokste fram på slutten av 1700-tallet var dominert av monogenister og preget av avvisning av polygenismen. Jeg vil særlig trekke fram tre aktører: franskmannen Comte de Buffon, som var Linnés kanskje viktigste konkurrent om statusen som Europas fremste naturhistoriker på midten av 1700-tallet, den nederlandske anatomen Peter Camper, som var berømt i samtida for sine sammenlignende anatomiske undersøkelser av korrelasjon mellom de anatomiske bygningsplanene hos mennesker og dyr, og, viktigst av alle, den sammenlignende anatomen og naturhistorikeren Johann Friedrich Blumenbach. Blumenbach var professor ved Universitetet i Göttingen. Göttingen ligger i Hannover, som var i personalunion med Storbritannia, og universitetet var et sentralt lærdomssete i Europa og i Det britiske imperiet. Dette medførte blant annet at en strøm av naturhistoriske gjenstander fant veien fra imperiets utposter til universitetets naturhistoriske museum, hvor det under Blumenbachs ledelse ble bygd opp en stor samling av menneskekranier til bruk i rasetypologisk forskning.²¹

Et naturhistorisk rasebegrep

Debatten om klassifisering av folkeslagene var nært sammenvevd med helt grunnleggende vitenskapelige problemstillinger innenfor anatomi, zoologi og botanikk. Definisjonen av rasebegrepet hadde implikasjoner for den teoretiske bestemmelsen av artsbegrepet, for synet på hvordan biologiske egenskaper overføres mellom generasjonene og hvilke årsaksforhold som ligger bak variasjoner innenfor en art.

I sitt store verk Histoire naturelle, générale et particulière (1749–1788, 36 bind) knesatte Buffon evnen til å få fruktbart avkom som det grunnleggende artskriteriet: Medlemmer av én art er ikke i stand til å avle fruktbart avkom med medlemmer av andre arter, og en art består av en rekke individer med felles avstamning. Buffon tenkte seg dessuten at hver art var utstyrt med en prototype, moule intérieur, som var fysisk nedfelt i kroppen til artens medlemmer og som ble overført til etterkommerne gjennom forplantningen. Arten var tilpasset bestemte geografiske og klimatiske forhold. Ble den flyttet til et annet miljø, mistet den de egenskapene som ikke hadde noen funksjon i det nye miljøet. Slik oppstod det et negativt avvik fra artens opprinnelige prototype. ²²

Ifølge Buffon tilhørte mennesket én art og var skapt for å leve i et område av Nordøst-Asia der miljøforholdene lignet Europa. Da menneskeheten hadde spredt seg utover verden, var det bare europeerne som beholdt alle de opprinnelige menneskelige egenskapene. I andre verdensdeler hadde ikkeoptimale miljøforhold skapt raser som i ulik grad avvek fra den europeiske normen, med «lappene» i nord og «etioperne» ved ekvator som de mest degenererte. Utviklingen var imidlertid reversibel: Om afrikanere eller «lapper» ble forflyttet til Europas gunstige klima, ville de over tid kunne heves opp på europeernes nivå.²³

Blumenbachs rasebegrep ligner Buffons. Hovedideen var at enhver art er utstyrt med en bildungstrieb, en slags bygningsplan som var en materiell størrelse som ble overført ved forplantningen. Den styrte organismens vekstforløp og kom til uttrykk i de enkelte individenes anatomi. Organismen hadde imidlertid evnen til, innenfor gitte grenser, å endre sin bygningsstruktur for å tilpasse seg skiftende livsbetingelser, og det var dette som forklarte raseforskjellene.²⁴

I den siste og mest innflytelsesrike utgaven av sitt store verk De generis varietate humani nativa fra 1795, opererte Blumenbach med fem raser: kaukasiere, mongoler, etiopere, amerikanere og malaier. Den kaukasiske rasen var det opprinnelige mennesket, og de andre rasene ordnet han i to avstamningsrekker som representerte en økende grad av avvik fra den kaukasiske normen. Den ene førte via den amerikanske rasen til den mongolske rasen. Den andre gikk via den malayiske og endte i den etiopiske rasen.²⁵ Blumenbachs avhandling ble et referanseverk, og hans typologi ble så solid etablert at den var et naturlig startpunkt for Retzius da han, nesten et halvt århundre senere, gikk i gang med å skape et nytt og mer fingradert system.²⁶

Hodeskallens form og den naturlige skala

Et viktig utgangspunkt for 1700-tallets vitenskapelige debatter om menneskeraser var den naturlige skala. Ideen, som hadde røtter tilbake til antikken, gikk ut på at alt som eksisterer kan ordnes i en kontinuerlig, enhetlig og hierarkisk skala fra de enkleste og mest grunnleggende elementer og opp til den høyeste perfeksjon. På bunnen var den ikkelevende naturen. Deretter kom planter og dyr, som var levende, men bare hadde materiell eksistens. Over den materielle naturen stod den åndelige verden, med Gud på toppen. Mennesket opptok en plass mellom engler og dyr, fordi de var utstyrt både med en dødelig kropp og en udødelig sjel.²⁷

Forestillingen om menneskets plass i skjæringspunktet mellom materiell og åndelig eksistens bidro til en stor interesse for spørsmålet om overgangsformer mellom dyr og menneske.²⁸ I 1600- og 1700-tallets litteratur og illustrasjonskunst ble sjimpanser, gorillaer og orangutanger gjerne framstilt med utpreget menneskelige egenskaper, med rudimenter av et språk og med evnen til å bruke enkle redskaper. Samtidig kunne afrikanere gjerne beskrives som utpreget dyriske og apeaktige. Avstanden var altså kort, og enkelte vitenskapsmenn spekulerte på om ikke såkalte «orang-outang’er» var krysninger mellom dyr og menneske.²⁹

På 1790-tallet grep Peter Camper fatt i denne problematikken ved å lansere en metode som skulle frambringe et eksakt matematisk uttrykk for den anatomiske avstanden mellom dyr og menneske. Med utgangspunkt i ansiktets profil, konstruerte han en vinkel der det ene vinkelbenet gikk fra panna til overleppa og den andre gikk fra nesens underkant til øreåpningen. En lav vinkel fortalte om en kraftig framadstrebende munn, mens en høy vinkel fortalte om en framskutt panne. En «orang-outang» hadde en 58 graders ansiktsvinkel, mens et idealtypisk menneske, inspirert av idealer fra klassisk gresk billedkunst, var på 100 grader. Afrikanernes typiske ansiktsvinkel var 70 grader, mens europeerens var 80 grader. Andre folkeslag ble plassert mellom disse ytterpunktene.³⁰ Campers ansiktsvinkel var den første kvantitative metoden for å klassifisere mennesketyper og fikk et langvarig gjennomslag. Da Retzius stilte opp sin rasetypologi på 1840-tallet, benyttet han Campers ansiktsvinkel som et hovedklassifikasjonskriterium ved siden av kefalindeksen.³¹

Camper, som i likhet med Blumenbach var kritisk til europeisk rasearroganse, hevdet at hans studier viste et markert sprang mellom mennesker og dyr. Det var nemlig kortere avstand mellom ulike menneskerasers ansiktsindeks enn mellom menneske og ape. Camper, som Blumenbach, avviste dessuten at raser hadde forskjellig moralsk verdi. Men hans system ble snart tatt til inntekt for en forestilling om at mental utvikling sammenfalt med ansiktsvinkelen. En spiss vinkel hang sammen med et sterkt utviklet tyggeapparat, og en flat vinkel fortalte om en høy panne og en stor hjerne.³²

Frenologi: hjernens anatomi og fysiologi

Skillet mellom dyr og mennesker ble utfordret, ikke bare av slaveritilhengere på jakt etter politiske argumenter, men også av materialister som avviste det religiøse dogmet om menneskets udødelige sjel, ved å framstille mennesket som et avansert dyr.³³ Denne problematikken bidro til å skape en interesse for forholdet mellom sjelsliv og anatomi: Hvis tanker er det samme som fysiske prosesser i hjernen, er det naturlig å anta at forskjeller i tenkeevne henger sammen med ulikheter i hjernens anatomi og fysiologi. På 1790-tallet dannet denne ideen utgangspunkt for et forsøk på å etablere en ny vitenskap om menneskets sjelsliv, nemlig frenologien, som kom til å få stor betydning for vitenskapen om raser. Vektleggingen av hodeskallens bredde og lengde i Retzius’ raseklassifikasjonssystem var begrunnet i en anatomisk-fysiologisk tenkning som både bygde videre på og var utformet i opposisjon til frenologien.

Frenologiens opphavsmann var den østerrikske medisineren Franz Joseph Gall som, etter å ha sammenlignet adferden til et stort antall mentalpasienter med post-mortem undersøkelser av deres hjerner, mente å kunne avkrefte det da dominerende synet på hjernen. Hjernen var ingen enhetlig udifferensiert størrelse, men derimot en ansamling av organer som var sete for et differensiert knippe av mentale funksjoner. Størrelsen på organene hang sammen med styrken i de relaterte sjelsevnene. Dessuten var det en sammenheng mellom hjernens og hodeskallens anatomi, som gjorde det mulig å lese et individs psykologiske disposisjoner ut av formen på hodeskallen. Gall trodde ikke at menneskets sjel kunne reduseres til rent fysiologiske prosesser i hjernen; derimot fungerte hjernen som et instrument for ikke-materielle livskrefter.³⁴

Galls lære fikk stor offentlig oppmerksomhet rundt om i Europa på slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet, og møtte både vitenskapelig anerkjennelse og kritikk. Noen aviste ideen om en korrelasjon mellom hjernens og hodeskallens anatomi. Noen avviste Galls avgrensning og lokalisering av bestemte psykiske funksjoner, men uten å avvise selve lokaliseringsprinsippet. Andre igjen avviste også dette grunnprinsippet, og argumentene var både av religiøs, filosofisk og empirisk karakter.³⁵

Utover på 1800-tallet framstod Galls lære, under navnet «frenologi», mer og mer som en radikal tankeretning uten støtte i institusjonalisert vitenskap. Gall og hans medarbeider Johan Gaspar Spurzheim etablerte imidlertid en del nye innsikter som fremdeles regnes som epokegjørende i hjerneforskningen. De skal blant annet ha vært de første til å påvise skillet mellom grå og hvit hjernesubstans. Ikke minst utviklet de en ny tilnærmingsmåte til hjernens anatomi. Tidligere skal det ha vært vanlig å dissekere hjernen ved å skjære den opp i horisontale skiver og å arbeide seg fra toppen og nedover. Gall begynte i stedet med ryggmargen og fulgte nervefibersystemene opp til hjernen og ut i kroppen, fordi han antok at ryggmargen var nervesystemets sentrale element, og at hjernen var en videreutvikling av ryggmargen. Hypotesen bygget på sammenlignende anatomiske observasjoner. Ifølge Gall var de enkleste dyrearter (som polypper) bare utstyrt med spredte nerver. I mer høytstående dyr var alle nerver forbundet til én nervestreng; ryggmargen. Enda et trinn oppover i hierarkiet av økende organisk kompleksitet, fant han at den fremre delen av ryggmargen var omdannet til en hjerne.³⁶

Dette dannet utgangspunkt for hans organlære. Fra de enkleste organismer og opp til mennesket er det en stadig økning i antall «mentale» funksjoner med tilhørende organer, og ryggmargens og sentralnervesystemets anatomi måtte forstås som et produkt av dette forholdet. De delene av hjernen som var dedikert til de mest grunnleggende og enkle organiske funksjonene som mennesket delte med alle andre dyreslag, slik som kjønnsdrift, kjærlighet til avkommet og selvforsvarsinstinkter, de lokaliserte han i storhjernens basis og i lillehjernen. De høyeste funksjonene, slik som visdom, metafysisk sans og medfølelse som mennesket var alene om, plasserte han helt forrest i pannelappen.³⁷

Gall drev ikke med raseklassifisering, men hans hjerneanatomiske resonnementer trakk veksler på ideer om psykologiske forskjeller mellom folkeslag. Ifølge Gall var det en sammenheng mellom en folkegruppes mentale utviklingsnivå og den relative utviklingen av de høytstående og unikt menneskelige delene av hjernen.³⁸

Blumenbachs kraniologiske rasetypologi

Galls interesse for sammenhengen mellom skalleform og «rase» skal ha blitt vekket da han som ledd i en to-årig foredragsturné (1805–1807) besøkte Blumenbach og hans store hodeskallesamling i Göttingen. I hvilken grad påvirkningen var gjensidig skal være usagt, men Blumenbach omtalte Galls forelesninger som interessante, og det er dessuten klart at hans egne raseteorier var basert på premisser som lignet Galls lære. Sammenlignende undersøkelser av hodeskaller var et sentralt element i hans rasetypologi, og dette begrunnet han med en antakelse om at hodeskallens form delvis var påvirket av formen på tilgrensende organer. Bruken av og formen på ansiktsmusklene var relatert til ansiktsknoklene, mens hjernens utvikling påvirket selve hjerneskallens anatomi. Blumenbach hevdet at Campers system var for enkelt til å kunne brukes til å skille mellom kranier fra ulike folkegrupper. I stedet utviklet han et ikke-kvantifisert klassifiseringssystem som skulle ta hensyn til flere aspekt ved skallenes form. Han stilte skallene opp på et plan og observerte dem fra oversida og fra baksida. Fra disse synsvinklene kunne han iaktta de kjennetegnene som han anså som mest relevante for å fastslå kraniets rasetilhørighet. Dette innbefattet kjevenes og kinnbenas form, pannepartiets framstrebende eller tilbaketrukne omriss, og ikke minst skallens relative bredde.

Denne metoden, omtalt som norma verticalis, fanget til dels opp de anatomiske kjennetegnene som Camper hadde vektlagt i sitt system, men tok også hensyn til andre aspekter som ifølge Blumenbach skilte rasene fra hverandre. Hans vektlegging av skallens relative lengde- og breddeforhold synes ikke å ha hatt noen spesifikk teoretisk begrunnelse, han hevdet imidlertid å ha oppdaget at det var karakteriske forskjeller mellom rasene med hensyn til dette anatomiske kjennetegnet.³⁹ Dette var et «funn» som Anders Retzius senere bygde videre på og mente å kunne bekrefte. Men som vi snart skal se, mente Retzius at det også fantes en hjerneanatomisk begrunnelse for å vektlegge nettopp dette aspektet ved hodeskallens form når raser skulle klassifiseres.

«Rase» og det tidlige 1800-tallets biologiske tenkning

På begynnelsen av 1800-tallet gjennomgikk zoologien, den sammenlignende anatomien og anatomien en utvikling som bidro til å styrke tanken om hodeskallens anatomi som nøkkelen til et naturlig klassifikasjonssystem for menneskeheten. I 1800 framsatte den franske zoologen Jean Baptiste Lamarck for første gang sine ideer om «transformisme»; at nyttige egenskaper som en organisme tilegner seg gjennom sitt livsløp kan gå i arv til avkommet, at arter kan transformeres fullstendig og gi opphav til nye arter og at det skjer en akkumulativ utvikling i naturen fra enkle til komplekse livsformer. Lenge før Darwin introduserte han altså et avstamnings- og utviklingsprinsipp for å forklare mangfoldet av livsformer.

Ideer om at enhver organisme er et materielt uttrykk for en bakenforliggende idealtype eller bygningsplan, slik Buffon og Blumenbuch hevdet, ble videreutviklet innenfor skoleretningen «transcendental anatomi» etter århundreskiftet. Transcendentalismen skilte seg fra Lamarcks transformasjonslære ved å hevde at organismens form ikke var et produkt av dens funksjoner, men at en bakenforliggende idealtype determinerte organismens funksjonelle egenskaper. Transcendalanatomien hevdet videre at alle dyr, fra de enkleste til de mest komplekse, kunne føres tilbake til én eller et mindre antall enkle urformer eller arketyper og at vitenskapens oppgave var å rekonstruere disse arketypene ved å søke etter homologe anatomiske strukturer hos ulike dyrearter.

I forlengelsen av dette ble det utviklet teorier om embryologisk «parallelisme»; at en organismes embryonale utvikling gjennomløper stadier som ligner de voksne formene av dyrearter som befinner seg lenger nede i skalaen av livsformer og slik rekapitulerer en metamorfose fra arketype til kompleks organisme. Slik tenkte man seg for eksempel at menneskefosterets vekstforløp gjennomløp stadier som fisk, amfibier og pattedyr. I utgangspunktet var metamorfose og arketyper ansett som rent idemessige størrelser, men flere transcendentalanatomer tok spranget over i en utviklingstanke idet de antok at det hadde skjedd en reell genealogisk suksesjon av livsformer.

Cuvier, som gjerne ansees som det tidlige 1800-tallets mest innflytelsesrike zoolog, representerte en tredje retning. I stedet for, som transcendentalanatomene, å lete etter homologe strukturer hos ulike arter, forsøkte han å forklare de enkelte organene ut fra deres funksjon i å sørge for organismens overlevelse.⁴⁰ Ifølge hans prinsipp om «korrelasjon av deler» er ethvert organs anatomiske struktur funksjonelt relatert til alle andre organer i organismen, som i sin tur er tilpasset sine naturomgivelser. Denne vektleggingen av funksjonell tilpasning ligner Lamarckismen og var en motsats til transcendentalismen. Samtidig skilte Cuvier seg fra Lamarck ved å avvise ideen om artenes transformasjon.

Felles for disse konkurrerende retningene var at de i stor grad var bygget på sammenlignende anatomiske studier. Mye interesse ble dessuten rettet mot å sammenligne nervesystemer. Både Gall og Lamarck mente at nervesystemet regulerte dyrenes øvrige livsfunksjoner, og begge mente at en økning i kroppens og nervesystemets kompleksitet hang sammen med en sentralisering av nervesystemet og en økning i mentale evner. Gjennom sammenlignende studier av nervesystemers struktur og funksjoner skapte Cuvier og Lamarck ulike og konkurrerende klassifikasjonssystemer. Men logikken var den samme: Organismer ble ordnet i en skala av «intellektuell» utvikling, der mennesket tronet på toppen.⁴¹ Både Lamarck og Cuvier, som bygget videre på Camper og Blumenbach, rangerte imidlertid også mennesket i et hierarki av raser med ulike hjerneanatomiske utviklingsnivåer.⁴²

Også transcendentalistene tilla nervesystemet, ryggraden og kraniet en viktig rolle. Ved å sammenligne alle typer av virveldyr forsøkte de å rekonstruere det arketypiske virveldyret, som var en generalisert ryggrad. I likhet med Gall, forestilte de seg at utviklingen av et mer sentralisert og komplekst sentralnervesystem førte til at den øverste delen av ryggmargen ble omdannet til en hjerne og at de ryggvirvlene som omsluttet hjernen ble omformet til et kranium. Slik kunne virveldyrene ordnes i et hierarki som avslørte en direkte sammenheng mellom ryggradens og hodeskallens anatomi og dyrets plassering i et hierarki av mental utvikling.⁴³

Sammenlignende anatomiske undersøkelser ble nå også i økende grad supplert med eksperimentell laboratorie-fysiologi. Hypoteser om anatomisk lokalisering av nevrologiske funksjoner ble testet ut ved kunstig stimulering av sentralnervesystemet hos forsøksdyr.⁴⁴ For raseforskningens vedkommende bidro denne interessen for nervesystemets utvikling til å stimulere interessen for hodeskallens anatomi, idet man antok at menneskeraser, akkurat som dyrearter, kunne ordnes i et hierarki av nevroanatomiske utviklingstrinn, og at dette kunne leses ut av hodeskallens form.

Den biologiske teorien bak kefalindeksen

Da Retzius lanserte kefalindeksen tidlig på 1840-tallet, fantes det altså etablerte tradisjoner for å bruke «kraniologi» til å stille opp rasetypologier, og denne praksisen hadde sin logiske begrunnelse innenfor den sammenlignende anatomiens teoriunivers. Retzius’ vektlegging av hodeskallens lengde–breddeforhold var begrunnet innenfor dette teoriuniverset.

I et foredrag på Det skandinaviske naturforskermøte i 1847 sluttet Retzius seg til Galls grunntanke om en sannsynlig sammenheng mellom sjelsevnene og hjernens og hodeskallens anatomi, men hevdet at Galls og Spurzheims inndeling og lokalisering av sjelsorganene var i strid med ny kunnskap om hjernens oppbygging.⁴⁵ Et vesentlig ankepunkt var at frenologene plasserte forplantningsdriftens sentralorgan i lillehjernen og straks over denne, i storhjernens bakre vinninger («bakra hjernloberna»), organet for kjærlighet til avkommet, særlig «moderskærleken». Dette stred mot nyere dyreeksperimenter som viste at lillehjernen er motorisk organ for regulering av muskelbevegelser. Og det stred mot eksperimentelle og patologisk-anatomiske undersøkelser av mennesker som pekte i retning av at ryggmargen, ikke lillehjernen, spilte den vesentlige rollen i kjønnsdriften. Ikke minst hevdet han at den stred mot den viktige komparativanatomiske innsikten at de bakre hjernevinningene mangler hos de fleste pattedyr og hos alle fugler, amfibier og fisker. Disse burde derfor mangle evne til å ta seg av avkommet.⁴⁶

Frenologien var dessuten bygget på en feil forståelse av rekkefølgen i hjernens utvikling hos mennesket og de ulike klasser av virveldyr. Gall og Spurzheims virkelig banebrytende bidrag til forståelsen av nervesystemets anatomi var at de etablerte innsikten om at hjernen var en videreutvikling av ryggmargen. Men Retzius hevdet at de tok feil i spørsmålet om hvordan denne omdanningen foregikk. Anatomene visste nå at det menneskelige embryo først utvikler de fremre hjernevinningene, deretter de mellomste og til slutt de bakerste. Dette ble bestyrket av det faktum at fisker, fugler og amfibier bare hadde «de främre loberne af hemisphærerne», mens pattedyrene hadde både de fremre og de mellomste. Bare noen pattedyr hadde de bakre hjernevinningene, og disse var ufullstendig utviklet. Derfor utgjorde «de bakre loberne» «slutstenen i hjärnens bildning, og tilhöra egentligen menniskan». Av dette sluttet Retzius at de bakre hjernevinningene måtte tilskrives «en dignitet efter det trappsteg de intaga i utvecklingen, och att de främre loberne stå i betydelse lägst, de mellersta högre och de bakre högst i functionell rang och betydelse». Det stod i rak motsats til frenologien, som plasserte de høyeste sjelsevnene bak pannebenet.⁴⁷

Retzius benyttet her et argument som synes å være hentet fra den transcendentale anatomien, nemlig ideen om embryologisk parallellitet: At menneskefosterets hjerneutvikling følger et mønster som sammenfaller med hjernens «utvikling» fra de enkleste til de mest avanserte virveldyr.⁴⁸ Da han fem år tidligere presenterte sin forskning på skandinavenes skalleform, knyttet han inndelingen i kort- og langskal- lede raser direkte til hjerneanatomiske teorier ved å hevde at dette fortalte om det relative størrelsesforholdet mellom bakhodelappen (hvor Retzius lokaliserte de høyeste sjelsevnene) og lillehjernen (som Retzius antok var et organ for koordinering av muskelbevegelser). Han hevdet blant annet at «Lappenes» kortskallede kranieform fortalte om en bakhodelapp som var så svakt utviklet at den «knappt betäcke lilla hjernan», mens de langskallede svenskenes storhjerner hadde en bakhodelapp som var så stor at den «ej endast helt och hållet betäcka lilla hjernan, utan derjemte skjuta bakut öfver densamme».⁴⁹

Retzius konstaterte at det ikke var noen grunn til å legge til side det frenologiske grunnpremisset om at forskjellige sjelsegenskaper var lokalisert på bestemte steder i hjernen. Han trodde imidlertid at det var svært usannsynlig at det ville være mulig å få detaljert innsikt i hjernens fysiologi. Til tross for menneskehjernens svært komplekse funksjoner framstod den nemlig for forskerens øye som en lite differensiert anatomisk struktur. I stedet burde lokaliseringsspørsmålet undersøkes gjennom mer generelle sammenligninger av forholdet mellom hodeskalleform og sjelsevner.⁵⁰

Retzius synes å ha sett på studier av folkeslagenes kranieformer som en slags indirekte framgangsmåte for å studere relasjonen mellom hjernens form og funksjonsevne. Et «fördomsfritt» studium «af folkslagens craniiformer» viste nemlig at de kunne rangeres ut fra sjelsevner. Det var, ifølge Retzius, allment erkjent at de keltiske og germanske folkene (tyskere, nederlendere, belgiere, franskmenn, engelskmenn og, ikke minst, skandinaver) var utrustet med «de bästa själsförmögenheter». Deres kranier var lave, lange, ofte smale og med særdeles utskytende bakhode. De slaviske og «tschudiske» folkene hadde derimot høye og brede kranier med et svakt utviklet bakhode, og var, tross sitt respektable kulturnivå, «underlegsen de Celtiska och Germaniska folken». Germanere og keltere var mer lavpannet, men også mer langskallet enn slaverne. Folkeslagenes kraniologi bekreftet altså Retzius’ hjerneanatomiske synspunkter og avkreftet frenologenes lære.⁵¹

Retzius’ kritikk av frenologien var gjennomsyret av et sterkt forsvar for idealer om fordomsfri og selvkritisk vitenskap. For en moderne leser er det allikevel vanskelig å ikke bli dypt fascinert av hans egen tilsynelatende totale mangel på selvkritikk. Hans syn på sentralnervesystemets utvikling var ikke bare homosentrisk og eurosentrisk, men også etnosentrisk. At hans egen etniske gruppe representerte sivilisasjonens toppunkt, var ikke noe han forsøkte å begrunne empirisk, men derimot et selvfølgelig premiss som han tok utgangspunkt i. Han brukte ikke hjerneanatomiske argumenter for å «bevise» at germanske folkene var mer intelligente enn slavere og samer. Derimot brukte han «kunnskapen» om folkeslagenes mentale ulikhet for å belegge sine hjerneanatomiske teorier. Dette var karakteristisk for 1800-tallets rasetypologiske forskning: Eksistensen av høytstående og lavtstående raser var en uproblematisert «sannhet» som forskerne tok utgangspunkt i. Dette var ikke noe de følte behov for å belegge. Det de derimot søkte etter, var en anatomisk «nøkkel» som både kunne forklare hvordan raseforskjellene hadde oppstått og brukes til å etablere et naturlig, objektivt system for å ordne rasene inn i et hierarkisk klassifikasjonssystem.

Etnologi som rasevitenskap

Retzius’ rasetypologi var del av en bredere internasjonal bølge. En ny type rasevitenskap brøt igjennom på 1830- og 1840-tallet. 1700-tallets rasetenkning hadde i første rekke handlet om forskjellen mellom europeerne og de andre og vært knyttet opp mot striden om slaveriet og om kolonipolitikk. Nå ble ideen om «rase» i tillegg gjort relevant for etniske forskjeller i Europa. Retzius’ metode kunne brukes til fininndele Blumenbachs fem raser. Det var stor etterspørsel etter slik vitenskap. I en periode preget av nasjonsbygging og jakt på nasjonale røtter, var tida moden for å splitte opp den kaukasiske rase.

På 1700-tallet hadde monogenismen og miljøforklaringene vært dominerende, nå ble de i økende grad erstattet av polygenisme og en oppfatning om at raseforskjeller var opprinnelige, lite foranderlige og sterkt determinerende for menneskers intelligens og adferd. Gjennomslaget for en polygenistisk rasevitenskap kom først og var antakelig sterkest i USA, der medisineren Samuel G. Morton på 1830- og 1840-tallet bygget opp en stor kraniesamling og utviklet et stort batteri av kvantitative metoder for å beskrive hodeskallers anatomi. Han la grunnlaget for en karakteristisk amerikansk rasetypologisk forskningstradisjon, preget av polygenisme, rasedeterminisme og forestillinger om store psykologiske forskjeller mellom raser. Denne ble snart utviklet til et verktøy for å gi vitenskapelig legitimitet til slaveriet (og senere til raseskillepolitikken).⁵²

I Storbritannia tok det noe lenger tid før polygenistiske ideer slo igjennom. Den antakelig mest innflytelsesrike vitenskapelige «rasetenkeren» i første halvdel av 1800-tallet var medisineren, psykiateren og språkforskeren James Cowles Prichard, som forsvarte monogenismen utfra et kristent ståsted. Prichard skapte en «etnologi» som, enkelt sagt, handlet om å tildele alle verdens folkeslag en plass i et felles avstamningstre som kunne føres tilbake til én felles rot. Metoden var i første rekke språkhistorisk, men han trakk også inn anatomiske sammenligninger. Han plasserte europeerne på toppen av en skala, men hevdet at raseforskjeller var skapt av miljø, livsstil og kultur og avviste at det fantes uoverstigelige barrierer som hindret lavtstående raser fra å bli siviliserte.⁵³

Prichards etnologiske prosjekt var direkte relatert til en kamp mot slaveriet og til et forsvar for en human, paternalistisk og misjonerende kolonipolitikk som skulle bringe sivilisasjonen til de usiviliserte. Fra midten av århundret ble imidlertid disse ideene i økende grad utfordret av en hardere rasetenkning. En pådriver var medisineren Robert Knox, som utviklet en rasedeterministisk lære bygget på ideer fra den transcendentale anatomien. Ifølge Knox var raseforskjeller opprinnelige, medfødte og uforanderlige og stakk dypere enn språk og nasjonalitet. Ingen rase kunne overskride sine biologiske begrensninger gjennom miljøtilpasning. Menneskerasene var ikke et produkt av deres historie. Historien var derimot et produkt av at rasenes iboende egenskaper, fordi rasene forsøkte å skape seg et hjemland, et styresett, en rettsorden og en sivilisasjon i tråd med sin indre natur.⁵⁴

Knox brukte disse ideene til å argumentere mot imperialismen. Enhver rase var tilpasset livsforholdene i sitt opprinnelige livsmiljø, hevdet han. Derfor var ikke den «saksiske rase» i stand til å bygge et levedyktig samfunn i Afrika, like lite som afrikanere kunne bli siviliserte europeere ved å flytte til Europa. Hans ideer ble imidlertid snart overtatt av rasetenkere som avviste en paternalistisk siviliseringsideologi av det slaget Prichard representerte. Fra slutten av 1850-tallet ble den prichardianske etnologien i økende grad skjøvet til side av en kraniemålende og polygenistisk fysisk antropologi som gjerne var knyttet opp mot et rasistisk forsvar for rå maktbruk i kolonipolitikken.⁵⁵

Nasjon og rase

Retzius hadde kontakt med både Prichard og Morton, men faglig sett stod han nok langt nærmere Morton enn Prichard. Hvorvidt Retzius definerte seg som monogenist eller polygenist, vet jeg ikke, men han synes uansett å ha oppfattet «rase» som en gitt, og i stor grad uforanderlig, størrelse. Han mente å kunne bevise at «vår» skandinaviske kranieform var en arv fra forfedrene, som ikke hadde forandret seg fra jernalderen til i dag. Hele påstanden om en svensk jernalderbefolkning og en samisk steinalderbefolkning var dessuten basert på premisset om at skallens form ikke endret seg over generasjonene. Innenfor Retzius’ teoretiske referanseramme synes dette å innebære at det også var en gitt og uforandret raseforskjell mellom samer og svensker med hensyn til hjerneanatomi og psykologisk utviklingsnivå som ga seg utslag i en ulik evne til kulturell utvikling. Kort sagt: Samene hadde vært steinaldermennesker i steinalderen og de var fortsatt steinaldermennesker.

Den forskningsretningen som synes å ligne mest på det Retzius representerte, var imidlertid verken den amerikanske eller den engelske, men den franske etnologien som vokste fram parallelt med den prichardianske etnologien under ledelse av botanikeren, medisineren og språkforskeren Edward Williams.

Hovedmålet med den franske etnologien som ble etablert på 1830- og 1840-tallet var å dele den europeiske befolkningen inn i raser. Et viktig utgangspunkt for dette vitenskapelige prosjektet lå i en tradisjonell fransk historieskriving som delte den franske befolkningen i to kategorier. Folket var etterkommere etter en opprinnelig gallisk/keltisk befolkning, mens aristokratiet stammet fra frankiske krigere som hadde invadert landet på 400-tallet. På 1820- og 1830-tallet utviklet de radikale historiker-brødrene Amédée og Augustin Thierry denne ideen til en lære om to fiendtlig innstilte nasjoner, der den ene (etterkommerne etter frankiske erobrere) utøvde et illegitimt herredømme over den andre (den galliske urbefolkningen). Denne historieforståelsen forutsatte at de to nasjonene var utstyrt med uforanderlige egenskaper som ikke ble visket ut av århundrers samliv, og det var her den biologiske raseideen og William Edwards kom inn i bildet.⁵⁶ Edwards knyttet sammen lingvistiske og naturvitenskapelige ideer om «folk» og «raser» og skapte en naturalistisk vitenskap om de «etnologiske» – det vil si rasemessige – forholdene i Europa, som bygget opp under en historiefortolkning av det slaget Thierry forfektet.

På 1820-tallet drev Edwards eksperimentelle studier av hvordan ytre fysiske forhold (luft, temperatur, årstider) påvirker organismers livsfunksjoner. Hans forskning, som var anerkjent i samtida, viste visstnok at organismer hadde begrenset evne til å variere på grunn av ytre påvirkning. Dette overførte han nå på menneskerasene som han hevdet var stabile størrelser som ikke endret seg over tid.⁵⁷ Slik forsøkte han å gi Thierry-brødrenes historieteori en biologisk begrunnelse. Forskjellen mellom europeiske «folk» ble forklart som en biologisk forskjell mellom raser, og disse hadde uforanderlige psykologiske egenskaper som determinerte deres historiske roller.

Williams og Thierry-brødrenes ideer bygget videre på tradisjonelle nasjonale opphavsmyter som hadde det samme bibelske utgangspunktet som 1700-tallets monogenistiske raseteorier, og er parallelle med Suhm og Schønings skandinaviske innvandringslære. Forskjellige grupper av Noah-sønnen Jafets etterkommere hadde vandret inn i Europa og gitt opphav til de forskjellige nasjonene. At Blumenbach hadde hengt merkelappen kaukasisk på den hvite rasen, henger for eksempel sammen med at han bygde videre på eldre ideer om folkeslagenes opphav, som bygget på ideen om at Noahs ark strandet i Ararat i Kaukasus. Fra slutten av 1700-tallet havnet den bibelske forankringen av disse opphavs- og innvandringsteoriene mer og mer i skyggen av språkvitenskapelige og historiske argumenter, og med framveksten av den nye prestisjetunge vitenskapen sammenlignende indoeuropeisk språkforskning omkring århundreskiftet 1800, ble Ararat og Babel erstattet av et indoeuropeisk opphavsområde i Asia.

På begynnelsen av 1800-tallet var sammenlignende indoeuropeisk språkvitenskap, samt forskning på myter og folkeminner, de viktigste arbeidsverktøyene i forsøket på å rekonstruere de europeiske folkenes opphav, vandringer og bosettingsmønstre. I denne forskningen ble nasjoner avgrenset både ut fra fysiske kjennetegn, språk, sivilisasjonsnivå, tradisjoner, skikker og væremåte. Den bærende ideen bak Edwards «etnologi» var at alt dette kunne underordnes biologiske raseforskjeller, og at etnologisk forskning skulle bygges på ideen om uforanderlige raser med gitte psykologiske egenskaper. Edwards var en hoveddrivkraft bak etableringen av Société Ethnologique de Paris i 1839. Denne institusjonen skulle bidra til utforskningen av de etnologiske forholdene i Europa ved å granske historiske tradisjoner, språk og moralske og anatomiske karaktertrekk.⁵⁸

Fra 1846 var Anders Retzius medlem av Société Ethnologique de Paris. Edwards hørte dessuten med blant de faglige autoritetene som Anders Retzius viste til i sine skrifter, og hans framstøt for å bruke hodeskallemålinger til å utforske de etnologiske forholdene i Norden har klare paralleller til Edwards etnologiske forskningsprogram.⁵⁹ Også Retzius’ prosjekt startet med problemstillinger knyttet til hans egen nasjons historie, og kan sees på som et forsøk på å finne en biologisk nøkkel som kunne brukes til å knytte sammen lingvistisk, historisk og arkeologisk kunnskap om folkenesopphav og vandringer. Både Edwards og Retzius bidro sterkt til å sørge for at forestillingen om raser, som på 1700-tallet hadde blitt brukt til å forklare forskjellen mellom europeere, asiater, afrikanere og indianere, nå ble tatt i bruk også for å forklare interne nasjonsforskjeller i Europa. Nasjonale forskjeller var egentlig biologiske raseforskjeller.

Avslutning

Retzius’ typologiske system var bygget på et premiss om at mennesker kunne ordnes i et hierarki av folkeslag med ulik psykologisk utrustning. Fordi han i utgangspunktet mente å vite at samene var lavtstående og svenskene høytstående, fungerte «oppdagelsen» av svenskenes langskallethet og samenes kortskallethet som en bekreftelse på hans teori om hjernens anatomi og funksjonsmåte. «Påvisningen» av en sammenheng mellom folkeslagenes skalleform, hjerneanatomi og sivilisasjonsnivå, bidro i sin tur til å gi vitenskapelig legitimitet til forestillingen om et rasehierarki. Den ubeviste sirkelslutningen som Retzius her gjorde seg skyldig i, er karakteristisk for mye av 1800-tallets raseantropologi. «Kunnskapen» om at det fantes høytstående og lavtstående raser var et startpunkt for et forsøk på å finne de anatomiske forholdene som lå bak denne ulikheten, og som kunne brukes som kriterier til å ordne rasene i et hierarkisk klassifikasjonssystem.

Retzius’ taksonomi bygde dessuten på en annen sirkelslutning som også er typisk for 1800-tallets raseforskning. Hans resonnementer hadde nemlig en tendens til bådeå begynne med og å slutte med en idé om at et «folk» var det samme som en kraniologisk definert «rase». Utgangspunktet for hans undersøkelse av den store svenske kraniesamlingen var at det bak alle ulikheter fantes én rasetypisk svensk (germansk) skalleform. Og undersøkelsen munnet, ikke overraskende, ut i en konklusjon om at det eksisterte en typisk svensk (germansk) skalleform. Ved å legitimere forestillingen om at kulturelt, historisk og språklig definerte nasjonsgrenser sammenfalt med biologisk definerte rasegrenser, var hans sirkelslutninger egnet til å bygge opp under forestillinger om at «nasjoner» ikke var tilfeldige størrelser som oppstod gjennom historiske prosesser, men at historien derimot ble skapt av naturgitte «raser/folk» som utfoldet sine høytstående og lavtstående biologiske egenskaper.