De siste årene har kjente nordmenns forhold til fotografiet blitt tematisert i bøker og utstillinger. Guri Skuggen stod bak utstillingen og katalogen som viste et utvalg av Gustav Vigelands fotografier. Utstillingen «Det moderne øyet» har drøftet Edvard Munchs forhold til blant annet fotografiet. Sist ut er Peter Larsens Ibsen og fotografene: 1800-tallets visuelle kultur. Selve tittelen indikerer en forskjell fra behandlingen av Vigeland og Munch. Det er Ibsens relasjon til fotografene, ikke fotografiene, som Larsen ønsker å vektlegge. I den forskyvningen fanger han inn den store teknologiske utviklingen som fant sted mellom Ibsens og Vigeland og Munchs generasjon.

For Vigeland og Munch var ikke bare billedkunstnere. De var også yngre enn Henrik Ibsen. Fra Ibsens tid til deres samtid hadde den fotografiske teknologien blitt tilgjengelig for amatøren. Kameraene var blitt billigere og dess­uten reklamerte selskaper som Kodak med «You push the button, and we do the rest». Mens Vigeland og Munch forholdt seg aktivt til ikke bare fotografiet av dem selv, men også til selve fotograferingen – de fotograferte andre og seg selv, var et fotografi noe man gikk til foto­grafen for å ta på Ibsens tid. Ibsen og fotografene handler om bildene som ble tatt av Ibsen, av andre fotografer. Ikke om de fotografiene han eventuelt tok selv eller hadde i sitt fotoalbum. Boken er fortellingen om hvilket bilde av Ibsen fotografene skapte. Rett nok et bilde formet gjennom andres kameraer, men under streng iscenesettelse av Ibsen selv, hevder Larsen.

Omdreiningspunktet er vel 60 portrett­fotografier og 30 fotografier tatt i andre sammenhenger av Ibsen. Det er et solid stykke grunnforskning Larsen her har prestert. Arkiver, bibliotek og museer er besøkt, atskillelig album og bildekasser gjennomsøkt. I boken er fotografiene trykket med informasjon om fotograf og antatt år. Slik har Larsen lagt et fundament for videre arbeid med bilder av Ibsen. Samtidig må jeg innrømme at en systematisk oversikt over alle bildene Larsen har oppdrevet og hvor de nå befinner seg er savnet. Når et godt utgangspunkt for videre analyser og utforskning først er lagt, ville det med enkle grep vært enda bedre med en lett tilgjengelig oversikt over bildene.

Når det er sagt, presenterer Larsen de ulike fotografiene nitidige og detaljert, samtidig som fortellingene spenner opp et større lerret. Et godt eksempel er fotografiet trolig tatt i 1862 av Peter Petersen. Bildet stod på trykk i Illustreret Nyhedsblad i juli 1863, da i form av en xylografi. Ennå kunne ikke avisene trykke fotografier, så de ble omskapt som detaljerte tresnitt. Bak stod altså Peter Petersen, en danskfødt fotograf med kort karriere som portrettfotograf. Dog eksperimenterte han med ulike former for fotografisk dokumentasjon. Som fotograf og senere seksjonssjef i Norges Geografiske Opmaaling ledet han arbeidet med kartfotografi i Norge, samtidig som han utformet vakre håndkolorerte fotografier av blant annet Historia Norvegiae. Med utgangspunkt i Ibsens portrett gir Larsen leseren en introduksjon til ulike bestanddeler i en 1800-tallsfotografs hverdag og hvordan fotografiet etter hvert ble tatt i bruk på en rekke samfunnsarenaer.

Det er dette som er Larsens formål med boken. Som han understreker innledningsvis forteller fotografiene av Ibsen «både direkte og indirekte om hvordan fotografiet slo igjennom på 1800-tallet og om den viktige rollen de nye bildene kom til å spille i periodens sosiale og kulturelle liv». Det er et viktig prosjekt. Spørsmålet er om Ibsen er riktig utgangspunkt. For som Larsen påpeker, er hans mål ikke først og fremst å belyse Ibsen. Derimot bruker han «historien om Ibsen og fotografene som utgangspunkt for en beskrivelse av … sentrale momenter i etableringen av den moderne visuelle kultur». Bak ligger tanken om at en så hyppig fotografert og sentral samfunnsaktør som Ibsen er et godt prisme for å belyse de mange ulike og nye arenaene bildet som fotografi trer inn på mot slutten av 1800-tallet.

Selv om 1800-tallets visuelle kultur er aldri så interessant og Ibsen kanskje kan fungere som en inngangsport, blir jeg mindre klok på Ibsen og hans forhold til fotografiet i lesningen av Larsens bok. I artikkelen «Ibsen and Darwin: A reading of the Wild Duck» understreker Asbjørn Aarseth at det ikke er særlig interessant i seg selv å påpeke at en forfatter lånte noe av en annen. Det som gjør et eventuelt forhold mellom Ibsen og Darwin viktig er at det viser hvordan Ibsen jobbet med problematikken, hvordan han omformet den for å få den til å passe med hans kunstneriske eller tematiske behov. Det er et spørsmål Larsen kunne stilt seg selv og leseren oftere i boken. Da kunne han ha vist oss hvordan bildet Ibsen skaper av seg selv ved hjelp av fotografene bak de knappe 100 bildene, står i dialog, eller konflikt, med den dramatikken han skapte. Flere har tidligere skrevet om Ibsens forhold til fotografi i hans dramatikk. Verdt å nevne er Toril Moi i Ibsens modernisme og Sigrid Lien i «The Wild Duck and other stories: The discourse of photography in nineteenth century Norway». Med utgangspunkt i Ibsens dramatikk ser de utover mot den fotografiske utviklingen på 1800-tallet for å undersøke om den kan berike forståelsen av Vildanden eller Peer Gynt. Larsen berører også disse stykkene mot slutten av boken, men her blir dessverre lesningene og analysene for enkle.

Det boken derimot fungerer godt som, er en klar advarsel mot lettfattelig bruk av portretter som illustrasjoner til litteraturvitenskapelige og teater­historiske verk. Bildene av Ibsen endrer seg. Det er en annen Ibsen som møter oss i de tidlige portrettene enn i de senere. Der møter vi det kjente alvorlige og harde blikket – et blikk og et bilde som medvirker til å forme et inntrykk av en skarp iakttaker og en hard kritiker. Larsen viser godt hvordan bildene er egne meningsskapende flater som ikke ukritisk kan skildre enhver periode eller trekk ved Ibsen og hans forfatterskap.

Det er Ibsens imagebygging – hvordan han brukte fotografiene til å skape et bestemt bilde av seg selv – Larsen vektlegger. Ved detaljert å beskrive de 100 fysiske bildene som er bevart, skisserer Larsen de ulike lagene i bildet «Henrik Ibsen». Men går han dypt nok? Blir bildet av Ibsen til summen av de materielle/fysiske bildene? Om det er tilfellet, er det i beste fall en forenkling – det er bare begynnelsen. Bildet av Ibsen består av mange flere komponenter.

I Ibsen og fotografene sammenlignes Ibsen med andre nordmenn, og det vektlegges at han var uvanlig og derfor et interessant analytisk utgangspunkt. Det kan skape et feilaktig inntrykk av at Ibsen var alene i sin imagebygging. Det var han ikke. En rekke forfattere brukte i siste halvdel av 1800-tallet fotografiet for å forme offentlighetens bilde av dem selv. Samtidig med Ibsen kontrollerte den amerikanske forfatteren Mark Twain nøye alle bilder som ble publisert av ham, mens August Strindberg både skrev om og anvendte aktivt ­kameraet og den fotografiske teknologien. I Picturing ourselves: Photography and autobiography viser Linda Haverty Rugg hvordan litterær imagebygging tok i bruk fotografiet mot slutten av 1800-­tallet. Når det nettopp er 1800-tallets visuelle kultur Larsen setter seg fore å plassere Ibsen i, blir savnet av slik kontekstualisering stort. At bevisst bruk av fotografi, i mye større og mer kontrollert grad enn Ibsen, var vanlig internasjonalt på 1800-tallet, kunne gitt enda større tyngde til nødvendigheten for Ibsen av å bygge et bevisst fotografisk image.

Resultatet er en bok som legger grunnlaget for videre arbeider om Ibsen og fotografiet, men som dessverre ikke helt evner å knytte de detaljerte redegjørelsene for enkeltfotografier til rett kontekst. Larsen gir leseren innsikt i 1800-tallets medieverden og hvilke roller fotografiet og verdensberømte forfattere måtte tre inn i. Med et høyere presisjonsnivå og kontekstualiseringer ville forståelsen av Ibsen og fotografene også ha omfattet Ibsens dramatikk – som fortsatt berører i sine problematiseringer av valg, integritet og (selv)-iscenesettelse.