Klimaets idéhistorie er en liten bok som springer ut av idéhistoriemiljøet ved Aarhus Universitet. Boken består av 18 artikler skrevet av ansatte og studenter, i tillegg til redaktørenes innledning. Formålet med boken er å presentere humanioras samfunnsrelevans generelt, med særlig vekt på idéhistoriens relevans spesielt, som en fagkompetanse som kan levere interessante innsikter i de mange problemer som man finner i dagens klimadebatt. Samlet søker forfatterne å undersøke hvordan forestillinger om klimaet har utviklet seg både historisk og i samtiden. Vi har «vejet, målt og kategorisert klimaer; brugt religiøse, naturfilosofiske eller videnskabelige, politiske, moralske, æstetiske og kulturelle udtryk og genre til at give form og mening til klimaet» (s. 9), som innlederne uttrykker det i innledningen. Og her leverer boken. Den undersøker ikke bare «menneskets forhold til naturen», men også «menneskets forhold til egne kræfter» og dets «forhold til tid og historie» (s. 10). Tidsperspektivet for de fleste analysene er post-annenverdenskrig, men det er også noen artikler som fokuserer på opplysningstiden eller senantikken.
Bokens deler er organisert alfabetisk på bidragsyternes etternavn. Fordelen med dette er selvsagt at leseren ikke presenteres for en implisitt utviklingshistorie, men må begynne på nytt med hver artikkel. De ulike artiklene er relativt korte, men velskrevne. De presenterer en enkel problemstilling og svarer på den med noen eksempler. Bidragene veksler fra å undersøke idéhistoriske forløpere for dagens debatt til å behandle klimaets idéhistorie direkte. Førstnevnte tar utgangspunkt i antikken og opplysningstiden og viser at tidligere tiders syn ikke alltid har noen sammenheng med dagens forståelser. Boken fungerer dermed utmerket til å vise hvordan idéhistorikeres kompetanse kan bidra til å forstå posisjoner og argumenter i dagens komplekse debatt. Ikke minst kommer bakgrunnen for dagens tenkning godt frem i mange av artiklene, og de bidrar til å øke vår forståelse for hvor vanskelig det kan være å finne løsninger som de fleste kan stille seg bak. Thorup og Bek-Thomsen presenterer i innledningen en kort oversikt over kulturelle former som ligger under når vi sier at vår tid er en «katastrofisk tid», etterfulgt av en historisk oversikt ulike humanistiske innfallsvinkler til klima.
Det er nemlig ikke til å unngå at klima er politikk på globalt nivå, og her er det mange hensyn å ta og mange motstridende interesser som ikke alltid er klart oppe i dagen for folk flest. Laura Bryhls begrepshistorie i artikkelen «Findes der klimaflyktninge?» gjorde et sterkt inntrykk på denne leser. Hun undersøker hvordan flyktningbegrepet defineres og brukes i internasjonale lover og konvensjoner, og konkluderer med at svaret på spørsmålet ikke er et opplagt ja. Ellers diskuteres forholdet mellom klima og raseteorier (Casper Andersen), hva som skjedde på 1970-tallet som satte klima og miljø på dagsorden (Jakob Bek-Thomsen), antikkens lære om klimasoner og deres forhold til ulike befolkningsgrupper (Johan Brun Mendes Cederfeldt), klimabevegelsenes intervensjoner i klimadebatten (Oliver Bugge Hunt og Christian Olaf Christiansen), rollen som klimaet har spilt i 1700- og 1800-tallets diskusjoner om menneskets avstamning (Sara Elna Wellβow Delling), i hvilken grad klimaspørsmål er kjønnede og har hatt innflytelse på feministisk forskning (Louise Fabian), tallenes rolle i formidlingen av klimaforskning (Ludvig Goldschmidt Pedersen), sammenhengen mellom bærekraft og kapitalisme (Anders Lund Hansen), ideene og rammene som danner utgangspunkt for klimadebattene (Matthias Heymann), klimaspørsmål i opplysningstenkningen (Morten Haugaard Jeppesen), hvordan vi skal analysere privateide selskapers rolle i møte med klimautfordringene (Mathias Hein Jessen), Donna Haraways oppfordring om ikke å tenke mennesket som noe utenfor naturen (Rithma Kreie Engelbreth Larsen), klimakrisen som problem for finanssektoren (Johannes Lundberg), klimaforskning og måling av iskjerner (Marcus Lee Naldal), klimamodellenes lange linjer (Kristina Jungdal Nielsen), og klima på dagorden hos en del høyreekstreme grupper (Mikkel Thorup). Det er med andre ord et bredt spenn ikke bare i temaene for artiklene, men også i de ulike fagfelt artiklene berører. Det burde dermed være noe å finne for enhver.
Klima- og miljødebatten kjennetegnes av at det ikke er ett enkelt problem som må løses, slik det for eksempel var da man oppdaget ozonhullet på 1970-tallet, og verdens land kunne enes i Montreal-protokollen (1987) om å forby bruk av skadelige gasser i sprayflasker, kjøleskap og så videre. Dagens problemer er mer komplekse, og det er mange ulike mindre problemer som henger sammen. Det holder dermed ikke å løse bare ett enkelt problem. Klimaets idéhistorie er god nettopp fordi bokens mange bidrag samlet viser en slik kompleksitet.
