Les også:
Robespierre som romer

Robespierre som romer

Det finnes i Paris ingen «rue Robes­pierre». Som navnet Hamsun her hjemme er hans navn fremdeles så kompromittert at det kan være støtende å oppkalle gater eller plasser etter ham. Dette skyldes naturligvis at Robespierre var Frankrikes leder under den såkalte «terroren» i 1793−1794, da tusenvis av hans motstandere ble henrettet, særlig i giljotinen. Ser vi på imidlertid den filosofien han bekjente seg til, så vil man oppdage at den (i motsetning til hos Hamsun) er tuftet på sentrale opplysningstidsideer. Mange av dem utgjør i dag grunnstenene i moderne vestlige demokratier. Problemet med Robespierre var at han på en måte viklet seg så mye inn i sin egen filosofi at han mistet bakkekontakten og overså de skremmende realitetene som ble resultat av forsøket på å sette ideene ut i live. Det gode, utopiske samfunn skulle realiseres, koste hva det koste ville, og derfor måtte alle antirevolusjo­nære krefter ryddes av ­veien. Konspirasjoner syntes å dukke opp på alle kanter, og Robespierre forsøkte å kvele dem ved roten straks han mente å se dem. Selv satte han sin ære i å være incorruptible – ufordervelig og ubestikkelig. En mann som ikke ville gå på akkord med de prinsipper han trodde på.

Bokmelding av
Robespierre

Medvitslause kvinner og den store vekkinga som heimsøkte vårt land

Medvitslause kvinner og den store vekkinga som heimsøkte vårt land

I ein periode frå midten av 1800-talet fekk kvinner i ulike delar av Norge sterke skjelvingar og vart medvitslause. I ettertid kunne dei fortelje om religiøse visjonar dei hadde hatt. Bjørg Seland skildrar i boka «Synepiger» og «Sværmersker». Religiøs mystikk mellom tradisjon og modernitet nokre av dei mest kjente eksempla og prøver å forstå kva som stod på spel ved å sjå dei i samanheng med samfunnsmessige endringar og historiske parallellar. Seland dokumenterer at desse fenomena vart omtalt og diskutert i samtida og at dei stadig blir tematisert i lokalhistorisk litteratur. Men dei har i liten grad blitt ein del av dei store sentralt organiserte framstillingane av norsk idé-, kultur- eller kyrkjehistorie. Kanskje har det sin grunn i at det er forteljingar som dreier seg om ulærde kvinner i det som vart oppfatta som utkant både i geografisk forstand og i forhold til etablerte religiøse tradisjonar? Eller kanskje er det like så viktig at det var fenomen i eit grenseland i forhold til normalitet, sjukdom, mystikk og religion. Nettopp det perifere, avgrensa og marginaliserte ved materialet gjer det vel eigna til å kaste nytt lys over vår nære kultur- og idéhistorie.

Bokmelding av
«Synepiger» og «Sværmersker: Religiøs mystikk mellom tradisjon og modernitet