Det finnes i Paris ingen «rue Robes­pierre». Som navnet Hamsun her hjemme er hans navn fremdeles så kompromittert at det kan være støtende å oppkalle gater eller plasser etter ham. Dette skyldes naturligvis at Robespierre var Frankrikes leder under den såkalte «terroren» i 1793−1794, da tusenvis av hans motstandere ble henrettet, særlig i giljotinen. Ser vi på imidlertid den filosofien han bekjente seg til, så vil man oppdage at den (i motsetning til hos Hamsun) er tuftet på sentrale opplysningstidsideer. Mange av dem utgjør i dag grunnstenene i moderne vestlige demokratier. Problemet med Robespierre var at han på en måte viklet seg så mye inn i sin egen filosofi at han mistet bakkekontakten og overså de skremmende realitetene som ble resultat av forsøket på å sette ideene ut i live. Det gode, utopiske samfunn skulle realiseres, koste hva det koste ville, og derfor måtte alle antirevolusjo­nære krefter ryddes av ­veien. Konspirasjoner syntes å dukke opp på alle kanter, og Robespierre forsøkte å kvele dem ved roten straks han mente å se dem. Selv satte han sin ære i å være incorruptible – ufordervelig og ubestikkelig. En mann som ikke ville gå på akkord med de prinsipper han trodde på.

Skal man tro Jørgen Lorentzen i hans nye bok om farskapets historie siden 1850, kan denne inndeles i tre faser. I første periode var fedrene i hovedsak hjemme og kunne utøve sitt farskap i sitt daglige virke. Dessuten hadde faren (og ikke hustruen) det overordende ansvar for barn og hjem. På begynnelsen av 1900-tallet (symbolisert med ekteskapsreformen av 1927) skyves mannen ut av familien, hjemmet og dermed også oppdragelsen, som nå overtas av moren. Samtidig innrømmes mann og kone like rettigheter i familien gjennom loven: Han arbeider ute for å forsørge familien, hun arbeider hjemme for å sørge for familien. Dette endrer seg fra og med 1970-tallet, som innleder siste fase. Nå flytter mannen tilbake i hjemmet igjen og utøver sitt farskap på lik linje med moren, som i sin tur ikke lenger bare er mor og hustru, men også aktiv yrkesdeltager «ute». Begge jobber ute og utøver forelderskap hjemme.