Dette er bildet oldtidshistorikeren Joël Schmidt gir av Maximilien Robes­pierre (1758−1794), men med et vesentlig tilleggsmoment: Det som utgjorde Robespierre målestokk i hele hans karriere var romerske og til dels greske idealer. Han refererte uavlatelig til antikke kilder og oppfattet seg til slutt mer eller mindre som en romersk orator. Den manglende bakkekontakten hang sammen med denne flukten inn i det fortidige, romerske litterære og politiske universet.

Schmidt gjør seg fort ferdig med Robespierres barndom og oppvekst, før han beveger seg over til revolusjons­årene. Han får med seg noen fakta om at Robespierre tilhørte borgerskapet (en ikke særlig rik juristfamilie), var flink på skolen, studerte jus, hadde et svært disi­plinert levesett, var selvsikker og mistet sin far i ung alder. Som advokat og leder for akademiet i Arras var Robespierre ifølge Schmidt dessuten langt fra revolusjonær og avskydde dødsstraff. Men som antikk-historiker legger Schmidt naturlig nok vekt på at Robespierre allerede som ung var fascinert av skikkelsene i den romerske republikken, og at han derfor ble kalt for «romeren» av sine lærere. Under og forut for revolusjonen opplevde han begivenhetene omkring seg som om han levde i det 1. århundre før vår tid og som om nasjonalkonventet var et slags romersk senat. Målet var å gjøre Frankrike til en republikk, og man måtte derfor bekjempe tyranniet slik romerske republikanere forsøkte å bekjempe Cesars keiserdømme. Schmidt viser oss utallige eksempler på hvordan Robespierre hele tiden illustrerte sine standpunkter ved å henvise til romerske kilder, og hvordan han med slike referanser kritiserte hersker­maktens undertrykkelse av folket.

Robespierre ble valgt til stender­forsamlingen som representant for tredje­standen fra Artois 26. april 1789, og han var på denne tiden deist og en glødende tilhenger av Rousseau. Selv om han holdt sine innlegg, gjorde han seg i begynnelsen ikke særlig bemerket sammenlignet med folk som Mirabeau og Danton, hevder Schmidt. Men ­etter hvert som han ble varm i trøya og var med på å starte, drive og til slutt bli president for jakobinerklubben, ble han en person å regne med, selv om de færreste – i det minste til å begynne med – bifalt hans radikale tanker om at hersker­makten måtte etableres av folket for folket (alle uten unntak måtte i prinsippet kunne delta i nasjonalforsamlingen), at alle uten unntak måtte gis stemmerett (men han var fremdeles monarkist fram til våren 1792), at slaveriet i koloniene måtte opphøre, at dødsstraffen måtte avskaffes og at det måtte herske full ytringsfrihet. Til og med ­jødene tok han i forsvar mot den rådende anti­semit­tismen. Robespierre opponerte ikke bare mot kongens vetorett og aristokratiets makt, men forrådte også sin egen klasse, selv om han aldri gikk så langt som til å foreslå at man skulle fordele rikdommen likt (han tilhørte tross alt borgerskapet). Sakte men sikkert ble han populær både hos de revolusjonære og blant allmuen. Problemet var bare at for Robespierre var «folket» kun en retorisk figur og et abstrakt begrep som betegnet noe han ikke hadde reell kontakt med. Når det kom til konkrete spørsmål vedrørende arbeidernes fattige kår, var han helt uinteressert. Han levde på et vis i sin egen romerske verden. Dette fikk skjebnesvangre følger etter at den grunnlovgivende forsamling ble oppløst høsten 1791 (fordi revolusjonen ble ansett for å være fullført) og Robespierre ikke lenger hadde noen plass i nasjonalforsamlingen. I Jakobinerklubben holdt han stadig mer radikale taler, der han lokaliserte konspiratører på alle bauger og kanter. Han anklaget ikke bare de aristokratene som ville ha krig med tysk­erne (Leopold II, Frans II), for egentlig å være ute etter å reversere revolusjonen. Men også i egne rekker, blant de revolusjonære, så han konspirasjoner bak hver busk. Ifølge Schmidt var det på vårparten 1792 at det på et vis bikket over og Robespierre ble fanatiker. Alt og alle ble mistenkt for å være fiender av fedrelandet.

I motsetning til hva mange har hevdet, var ikke Robespierre en drivende kraft i den radikaliseringen som endte opp med terroren, hevder Schmidt. Ofte holdt han seg i bakgrunnen og mante til moderasjon (han var eksempelvis redd for å at folkelige opptøyer kunne ende opp i borgerkrig, og han holdt seg hjemme da mobben 2. september 1792 massakrerte 1500 fanger i franske fengsler og 350 prester i abbediet Saint-Germain-des-Prés). Etter at kongedømmet ble avskaffet 22. september og Frankrike ble erklært republikk, var Robespierre sjelden i nasjonalforsamlingen, men når han dukket opp her eller i jakobinerklubben, var det med stadig mer foruroligende taler om at unntakstilstander krevde drastiske tiltak. Det første «offeret» var Ludvig XVI. Robespierre argumenterte for at kongen måtte dø for at fedrelandet skulle leve og rojalister avskrekkes (skyld spilte ikke lenger noen rolle i juristen Robespierres univers). Etter at kongen var tatt av dage (21. januar 1793) foreslo Robespierre å opprette en revolusjonsdomstol og var med på å opprette Comité de salut public, Velferds­komitéen, som ledet Frankrike under terroren. På den ene side slo Robes­pierre nå til lyd for en streng konstitusjonell maktfordeling og et direk­te demokrati, men på den annen side gikk han inn for streng intoleranse overfor alle fiender av folket og fedrelandet. Pressefrihet skulle nå bare være tillatt så lenge den ikke ødela folkets frihet. Men selv om han befant seg i maktens sentrum og kom med slike forslag, var han på ingen måte «leder» for terroren, hevder Schmidt. Han ble riktignok valgt til president for nasjonalforsamlingen 13. august 1793, men det var trolig motvillig at han aksepterte terrorlovene som ble vedtatt noen uker senere, der tiltalte uten advokat og ordinær rettergang skulle frikjennes eller dømmes til døden av revolusjonsdomstolen.

Heretter gikk det slag i slag med henrettelser, og Schmidt gjør oppmerksom på at når Robespierre legitimerte dem, så var det alltid med henvisninger til romerske forbilder og gjennom ord som «tyrannen», «despoten», «folket» og «friheten». Men Robespierre trakk seg som regel tilbake og lot andre drive terrorradikaliseringen videre. Han syntes å være innelukket i sin egen revolusjonære boble, besatt av frykten for republikkens fall, slik romerne opplevde det på slutten av den romerske republik­ken. Ja, under terroren synes han å ha vært vel så opptatt av å bekjempe de andre revolusjonæres angrep på religionen, og han holdt flammende taler om hvor viktig det var å tro på Gud og forsynet, og der han foreslo å etablere fester for å hylle Det høyeste vesen og å tilordne ulike høytids­dager til ære for abstrakte størrelser som, Likheten, Republikken, Sannheten, Rettferdigheten, Vennskapet, osv. (han fikk for øvrig medhold og ledet selv en fest til ære for Det høyeste vesen). Samtidig så han ethvert avvik fra den rette lære som forrædersk (den som ikke er med oss, er mot oss; det finnes bare to typer borgere, de gode og de onde). Ifølge Schmidt forsvant han således inn i en form for autisme. Det var kun i den siste måneden av sitt liv at han fungerte som en slags diktator, men selv da trakk han seg tidvis tilbake. På dette tidspunktet tok terroren og frykten for konspirasjoner (som angivelig ble styrt fra utlandet), fullstendig av. Bare i Paris ble hele 1251 personer henrettet i løpet av halvannen måned – fra 10. juni til 26. juli 1794. På et vis fikk Robespierre endelig rett: Hans motstandere konspirerte mot ham og fikk ham giljotinert 9. thermidor (28. juli) 1794.

Schmidts belegg for at Robespierres fanatisme ikke bare var forankret i Rousseaus filosofi, men også i romerske og til dels greske kilder er overbevis­ende og tankevekkende. Samtidig må det understrekes, som Schmidt selv også er inne på, at forutsetningen for at Robespierre kunne dra veksler på disse kildene, var at han talte til et publikum som kjente de samme tekstene og derfor skjønte analogiene han trakk mellom den romerske og den franske republikken. Som Peter Gay har vist, var de franske intellektuelle eliter svært bevandret i den antikke kulturen og hentet modeller derfra. Den største svakheten ved Schmidts bok er imidlertid referansene. Det meste av informasjonen er hentet fra Robespierres samledes verker, men alle referanser til dette verket består av ­henvisning og endeløse rekker med «ibid», uten sidetall. Dermed blir det helt umulig å sjekke referansene og sammenhengen de står i. Til gjengjeld gir Schmidt oss lange, til dels svært lange, utsnitt fra Robespierres taler. Da får man i det minste smakt på kildene.