Litteraturviteren Leif Longum (1927−1997) gjorde begrepet kulturradikalisme til sitt hovedtema som forsker, og mente at det første gang ble brukt på norsk i 1955 av Sigurd Hoel. Haakon Flemmen har kunnet avdekke tidligere bruk av termen, og vil vise at det har hatt en «eldre og annerledes historie enn man har antatt». Han synes også å ville forsvare begrepet «kulturradikalisme» som fruktbart og med en klar og sammenhengende betydning. At han viser at det har vært i bruk tidligere enn 1955 er klart, men at han viser en enhetlig historie som er annerledes enn antatt, er jeg ikke enig i.

Når Flemmen ser nærmere på hvordan begrepet «kulturradikalisme» er blitt brukt før 1955, finner han at det ble brukt en del i Sverige og i langt mindre grad i Norge. Da Edvard Bull skrev en artikkel som introduserte begrepet fra Sverige i 1930, måtte han forklare begrepet for norske lesere. Det er da klart at Bull beskriver et begrep som var relativt ukjent på norsk, og som ikke ble brukt av norske radikalere i deres selvforståelse. Bull viser at den svenske bruken av ordet har en helt bestemt betydning: intellektuelle i arbeider­­­beveg­­elsen. Flemmen finner videre at Ronald Fangen på samme tid brukte det om en helt annen gruppe radikalere, nemlig de norske republikanerne i 1880-årene som ikke var del av arbeiderbevegelsen. Flemmen viser også at Fangen skilte mellom politisk radikalisme og kulturradikalisme. Dette er da en annen variant enn Bulls bruk av begrepet. Den norske bruken av begrepet utover i etterkrigstiden peker på samme vis ofte på radikalere som ikke er del av arbeiderbevegelsen, for eksempel Venstre-tilhengere i Dagbladet etc. Sigurd Hoel brukte det først da han hadde fått et konfliktfylt forhold til arbeiderbevegelsen − og av denne grunn var Helge Krog skeptisk til begrepet, som Helge Vold har vist.

Hvordan Flemmen mener at dette da henger sammen i et enhetlig begrep, er uklart for meg. Teksten hans demonstrerer det motsatte. Flemmen viser også at begrepet ble brukt i mellomkrigsårene av alt fra kristenkonservative til nazister på en måte som understreker mitt poeng om Dansk Folkeparti: Det ble brukt som et vagt, totaliserende fiendebilde, som kunne romme alt fra barneoppdragelse til arkitek­tur på uforpliktende vis, nettopp fordi begrepet er så slapt og utflytende. Nazistene brukte «kulturradikalisme» og «kulturbolsjevisme» om hverandre. Det er for øvrig slående å se hvor lik den nazistiske bruken av begrepet i 1940-årene er bruken av det i Dansk Folkeparti på 2000-tallet. Den minner for øvrig om vår norske terrorists bruk av begrepet «kulturmarxisme».

Begrepet «kulturradikalisme» kan tåkelegge forståelsen av intellektuelle motsetninger. I utlegningen av forholdet mel­lom de intellektuelle og Arbeiderpartiet, er det for eksem­pel tydelig at Flemmen opererer med en dikotomi mellom «frie, intellektuelle kulturradikale» på den ene siden og «partitro Arbeiderparti-feller» på den andre, der Tranmæl er idealtypen. Men da må man spørre seg: Er det slik at Flemmen tror at Tranmæl ikke var intellektuell? Som redaktør av en rekke aviser, forfatter og skribent og dertil politisk analytiker, som iblant nærmest egenhendig klarte å meisle ut formuleringer som ga retning for et enormt folkeparti, hadde vel Tranmæl en intellektuell virkningshistorie av de sjeldne. Og det var vel ikke slik at man som medlem av Arbeiderpartiet automatisk mistet både kultur, radikalisme og intellektuell skaperkraft – men slik ser det iblant ut i tekster om kulturradikalismen. Dikotomien mellom «kulturradikalerne» og Arbeiderpartiet er forførende, men overfladisk. Om man skal se på forholdet mellom Øverland og Tranmæl bør man i stedet se på de konkrete uenighetene og motsetningene i politiske standpunkter og allianser – og begrepet «kulturradikalisme» er i den sammenheng både overflødig og forvirrende.

Flemmen er til dels uklar på hva han egentlig vil med artikkelen. Artikkelen viser riktignok hvordan begrepet er brukt, og har dermed et rent empirisk siktemål. Her har jeg ingen innvendinger. Det får jeg først når Flemmen synes å mene at begrepet har en enhetlig og sammenhengende betydning og er fruktbart analytisk. I en slik fortelling blir «kultur­radikalisme» angivelig en sammenhengende tradisjon fra Voltaire til Sigurd Hoel. Vel, bare man flyr høyt nok, er himmelen alltid blå. Jeg tror neppe franske Voltaire-forskere blir overbevist om at de lider under en alvorlig begreps­mangel, for å si det sånn.

I begynnelsen av artikkelen antyder Flemmen hva han mener begrepet gjennomgående betyr: Det betegner «forholdet − eller spenningene − mellom den radikale kultureliten og arbeiderbevegelsen». Dette er vagt, og mister den bruken av termen som for eksempel Fangen viser. Men så presiserer Flemmen noe mer, og vil sirkle inn fire hovedtrekk: 1) kritikk av kristendom, tradisjonell moral og småborgerlig kultur, 2) et menneskesyn basert på fornuft og vitenskap, 3) politisk radikalisme, som etter hvert blir marxistisk og 4) tilslutning blant litterære intellektuelle, inspirert av opplysningstiden og brandesianismen. Disse trekkene mener Flemmen er dekkende for Hoels bruk av begrepet, hvordan det blir brukt i faglitteraturen, og «gjør seg gjeldende også i bruken av begrepet før 1955». Jeg mener fremdeles dette er ullent, det kunne langt på vei dekkes bedre av begrepet ­«republikanisme», en bevegelse som satte folkemakt opp mot fyrstemakt og kirke, som satte offentlighetsprinsippet opp mot førerprinsippet og rasjonalitet opp mot guds- og autoritetstro. Igjen blir «kulturradikalisme» et overflødig og upresist begrep sammenlignet med et begrep som alle­rede brukes i hele Europa. Og så gjenstår altså det faktum at Flemmens fire punkter ikke er uttømmende for hvordan «kulturradikalisme» faktisk er blitt brukt.

Kritikken av dette begrepet, slik den er formulert av meg og andre, gjelder verdien av det som analytisk redskap for forskere, som nøkler til å forstå eller formidle fortidens politiske eller kulturelle spenninger og debatter. Her mener jeg det er bortimot verdiløst, og ingenting i Flemmens artikkel endrer dette. Likevel har Haakon Flemmen gjort et begrepshistorisk bidrag som gjør oss klokere. Artikkelen hans bekrefter at begrepet ikke var brukt i Norge som emblem for radikalerne selv, og viser mer enn vi har visst om hvordan det ble brukt som fiendebilde av flere aktører langs en bred høyreakse. Her har Flemmen funnet et tidligere ankerfeste enn det kulturradikalismens historiker Leif Longum fant.

I konklusjonen heter det: «Kulturradikalisme er faktisk et stykke norsk idéhistorie.» Nå er det vel ingen som har ment noe annet? Her slår Flemmen inn åpne dører, og må forplikte seg mer: Mener han at «kulturradikalisme» er et fruktbart analytisk begrep, som har et så tydelig begreps­innhold at det kan anvendes som verktøy i historiske analyser? De som hevder det, må mene at kulturradikalisme er et særskandinavisk begrep vi kan tilby verden utenfor våre nordiske landegrenser (som for øvrig ikke bruker det). Eller ­mener han, som artikkelen hans etter min mening på sitt beste viser, at begrepet er ullent, flertydig, upresist og ideologisk, og at det stort sett har vært brukt av høyresiden som del av et fiendebilde, og av aktører fra venstresiden på svært ulike vis?