Nordahl Grieg var under andre verdenskrig den mest betydningsfulle norske krigsdikteren og han nådde ut til et stort publikum, enten det var gjennom radiosendinger på BBC eller innsmuglede grammofonplater. Under den tyske okkupasjonen av Norge var distribusjonen av det trykte ord under kontroll av sensuren, og slik sett var det lettere å nå ut til folk gjennom lydspor. Men etter at krigen var slutt i 1945 kom diktsamlingen Friheten i et opplag på 100 000 eksemplarer, noe som er ganske sjeldent i norsk poesis historie.¹ Krigen gjorde Nordahl Grieg til en nasjonalskald. Diktene var kampdikt. De hadde et klart og tydelig budskap som appellerte i en brutal og dramatisk tid: På den ene siden fremheves nødvendigheten av å kjempe mot fienden med alle midler, på den annen side gjøres det tydelig at det er en kvalitativ forskjell på «oss» og «dem». Krigen mot nazismen var en krig mot umenneskeligheten. Allerede i det kjente diktet «Til ungdommen» fra 1938 sies det: «Her er ditt vern mot vold, her er ditt sverd: troen på livet vårt, menneskets verd.»² Blant diktene fra selve krigen møter vi samme motiv flere ganger, mest fremtredende i «Den menneskelige natur», fra 1942. Hvis fortvilelsen kan være bunnløs, hvorfor kan ikke da håpet også være det samme? Det er ikke vanskelig å se for seg at slike ord kunne ha en appell i sin tid og i sin situasjon.

Det er derfor heller ikke til å undres over at det foreligger flere biografier om Nordahl Grieg på norsk. De to seneste utgivelsene er begge i nynorsk språkdrakt: Edvard Hoems Til Ungdommen. Nordahl Griegs liv fra 1989 (revidert i 2002), og nå også Gudmund Skjeldals Diktaren i bombeflyet. Ein biografi om Nordahl Grieg fra 2012.³ Av de to er Skjeldals bok helt klart den mest omfattende med sine 450 sider, inklusive 40 sider med kommenterte kildehenvisninger, eller «tilvisningar», og en mer kortfattet innføring (5 sider) i den øvrige litteraturen om Grieg. Hoems biografi er noe kortere, med sine 330 sider. Selv om også den bygger på et omfattende kildestudium, er det uheldig for etterprøvbarheten at det ikke er noteapparat eller kilde­henvisninger innarbeidet i boken. Hos Skjeldal møter vi altså den første biografien med et snev av vitenskapelig pretensjon.

Bombekrigen og Nordahl Griegs skjebne

På den annen side er det klart at en biografi om Nordahl Grieg nok har et mye videre publikum enn bare litteratur- og idéhistorikere. En slik biografi vil ikke bare interessere historikere og litteraturinteresserte. Likevel er det interessant at Skjeldal i større grad enn tidligere biografier forsøker å historisere Grieg og å se ham i sammenheng med andre begivenheter og miljøer enn de han primært oppholdt seg i. Kort sagt består Skjeldals grep i å bevege seg inn og ut av Griegs livsverden. Fortellingen er ikke bare bundet i privatlivet og hendelser på det personlige planet, men strekker seg videre, ofte langt videre. Skjeldal har satt seg fore å ta Griegs skjebne og endelikt på alvor, ved å ikke bare skrive om Griegs eget liv, men også om utviklingen av den totale krigen, og om «bombekrigens lange linje». Gjennom små korte kapitler fortelles historien om Sir Arthur Harris, som skulle bli sjefen for det britiske RAF Bomber Command under krigen, parallelt med historien om Griegs liv.

Den brutale bombefilosofien som Arthur Harris var talsmann for, utgjør et bakteppe for hvordan det var mulig for Nordahl Grieg å bli den krigsdikteren han faktisk ble. Harris argumenterte for at bombingen av fiendens byer var det beste våpenet en kunne ta i bruk for å vinne krigen raskt og effektivt. Flyvåpenets presisjonsevne var imidlertid mye mindre enn det som ble innrømmet offentlig. Motivert av det tyske Luftwaffes ødeleggelser i London og Coventry, ønsket mange briter hevn, men de ville samtidig ikke fremstå med samme blodtørstige agenda som Hitler. Harris legitimerte sine bombetokt offentlig gjennom en argumentasjon om at de i første rekke søkte å ødelegge industrielle og militære mål, mens sivile mål i størst grad skulle unngås. Men i praksis var ikke den strategiske presisjonsbombingen mulig å gjennomføre. Ofte kunne bombingen av en jernbanestasjon legitimere ødeleggelsen av en hel by. Å forsøke å treffe en fabrikk var svært vanskelig. En rapport fra tidlig i krigen, viste at bare ett av fem britiske bombefly klarte å treffe innenfor 8 kilometer fra det definerte målet. Slik sett var det nesten bare byer som hadde en slik størrelse at det var mulig å sikte på dem, og samtidig med et visst håp om å treffe. Da man likevel fortsatte å bombe byer, ble det internt ­– og det var også Harris’ egen overbevisning at dette punktet var undervurdert, og strategisk sett av størst betydning – rettferdiggjort gjennom henvisningen til den «moralske effekten» det ville ha på den tyske sivilbefolkningen. Ved siden av sine hjem, naboer og slektninger, skulle de også miste kampmoralen og viljen til å fortsette å støtte krigføringen. Men man kunne jo bare ha sett på en selv: Hva slags moralsk effekt hadde egentlig den tyske bombingen av engelske byer hatt? Den hadde i alle fall ikke virket demoraliserende på befolkningen.⁴

Bombetoktene over Tyskland eskalerte fra 1940 til 1945, fra februar 1942 var områdebombing støttet av regjeringen, og det var på dette tidspunktet Arthur Harris tok kommandoen over RAF. Selv om det var forbundet med stor risiko, ønsket flere journalister å være med flygerne på bombetokt over Tyskland. En av dem var som kjent Nordahl Grieg. Han møtte avslag flere ganger, men til slutt fikk han grønt lys, i slutten av november 1943, til å være med på et tokt over Berlin. Den 2. desember ble han med et Lancasterfly som tok av fra flybasen Binbrook ved den engelske østkysten. Flyet ble etter all sannsynlighet skutt ned og hele besetningen omkom, inkludert Grieg. Han møtte altså sin død gjennom bombekampanjen.

Hvorfor ønsket han å bli med på dette toktet? Dette og andre spørsmål henger over Skjeldals fremstilling, ikke bare fordi biografien åpner med en skildring av Griegs ombordstigning i bombeflyet. Beslutningen må ha vært tung å ta, og må ha vært bundet i et stort personlig mot. Han som ikke trengte å risikere livet, hvorfor gjorde han det likevel?

Skjeldal stiller følgende spørsmål i starten av boken: «Hvor hentet Nordahl Grieg krafta frå?» Det blir på en måte den strukturerende problemstillingen for biografien. Kraften og det personlige motet til å risikere livet må stamme fra et eller annet sted. Hvordan vi handler i vår skjebnetime kaster skygger over ettermælet, over hele livshistorien og bedømmelsen av vår karakter. Men hos noen blir dette elementet forsterket ved at handlinger hvor personen stilles overfor døden, blir sett på som særskilt heroisk. Og helter vil alltid få sin egen type biografi. Det spesielle med Grieg var imidlertid at det heroiske var noe han selv var svært opptatt av. Skjeldal skriver at det var noe han ønsket hele livet: «Nordahl Grieg ville vera helt.»⁵ De heroiske aspektene har derfor her både en innside og en utside, noe det lykkes Skjeldal godt å skildre. Særlig er forvandlingene helterollen gjennomgår i løpet av Griegs liv noe som kommer spesielt godt frem. La meg gå igjennom noen av punktene her.

Verdens brennpunkt: Vers og våpen

Grieg hadde allerede før den andre verdenskrig vært opptatt av de nye utviklingene av bombekrigen. Tydeligst kommer det til uttrykk i romanen Ung må verden ennu være fra 1938. Her skildrer han en italiensk pilot, Vittrorio, og hans tokt over Barcelona under den spanske borgerkrigen:

Byen lå under ham som en eneste hvit skyteskive. Her var store hus med mange mennesker i, det kunde det være mening i. Hvor beskjemmende føltes ikke ofte de små abessinske landsbyene med lerhyttene, hvor man ofte ikke så annet enn en død hund efter sitt arbeid. Han elsket Barcelona. Han satt på et skinnsete i blået og hersket over den. Han var bare to og tyve år, og denne kjempebyen stanset med å trekke pusten for hans skyld. Når han trykket med foten og løste bombene ut, utslettet han hundrer av mennesker. Hvilken mann av ånd kunde opleve et sånt sekund?⁶

Det var jo nettopp dette sekundet Grieg fikk muligheten til å oppleve i 1943. Viljen til å sette livet på spill for en god reportasje kan man likevel finne mye tidligere i Griegs karriere. Han hadde arbeidet som journalist, teateranmelder og utenrikskorrespondent allerede fra 1920-årene, ved siden diktningen. Reisevirksomheten var spesielt viktig. Først dro han til sjøs som 19-åring, en erfaring som utgjorde råmaterialet for hans første diktsamling Rundt Kap det gode håp. Senere fulgte opphold i flere europeiske land, blant annet studier i Oxford. Men viktigst var nok de mer dramatiske reisene til Kina i 1927 og Sovjetunionen i 1932–1933. Det skrevne ordet måtte reflektere det menneskelige dramaet der det skjedde. I 1923 formulerte han det slik: «Det ligger i selve min profession at jeg maa bære alt paa mig, al tid være vagabond og altid være rede til å faa et knæk.»⁷ Han måtte oppsøke de stedene det brant. I en av sine krigsreportasjer fra Kina skriver han «Vi er plutselig midt i verdens brændpunkt. Hvad er det saa som skal ske?» Det fantes en slags dådsromantikk i avismiljøene på denne tiden, som sterkt applauderte den heroiske korrespondent.⁸ Grieg var en av dem som anerkjente og også søkte å etterleve et slikt ideal. Men han brukte ikke bare erfaringene fra farefulle reiser og oppdrag til reportasjer, det var i like høy grad diktverkene som kunne kapitalisere på reisene.⁹ Det gjaldt å presse erfaringen til det ytterste, for så å fange dem gjennom skrifteliggjøring.

Senere kan man lese en slags selvrefleksjon over denne reportasjeholdningen – som ikke er uten rolle­distanse – i journalisten Donald, som i romanen Ung må verden endnu være er reporter under den spanske borgerkrigen. Hans liv veksler mellom pendling mellom Paris og Barcelona, mellom frontlinjene og hoteller i trygge soner: «Noen timer med fare var for en journalist et samtaleemne i hotellværelset på ’Florida’ i Madrid.» Han oppsøker områder av sult og lidelse, men får alltid returnert til tryggheten for å skrive om det han har sett. Likevel: Etter få dager i Paris, med trygghet, kone og barn kjenner han nødvendigheten av å dra tilbake til brennpunktet. Hvorfor? Fordi sannheten om lidelsene måtte frem, koste hva det koste ville. Selv om krigen i Spania var den krigen hvor fascistene faktisk seiret, var det allerede på dette tidspunktet bemerkelsesverdig hvordan journalister, forfattere og intellektuelle – som Hemingway, Malraux, Orwell, så vel som Grieg – med sympatier for den tapende part, vant frem i verdensopinionen. Den spanske borgerkrigen var et unntak fra regelen om at seierherrene skrev historien.¹⁰ Man kan godt lese deler av disse romansidene som en mer reflektert rettferdiggjørelse av reportasjeheroismen enn den mer romantiske appellen til «dåd» som man kan finne i Griegs unge år. Essaysamlingen De unge døde (1932) er i denne sammenheng interessant. Her har han skrevet seks port­retter av unge engelske diktere, som alle døde i ung alder. Noen oppsøkte handling og «dåd», og møtte med det sitt endelikt. Det gjaldt for eksempel Lord Byron. Mer interessant er det at han fører linjen fra de romantiske dikterne over til skyttergravspoetene under første verdenskrig. Her stiller han spørsmålet: Hva er mindre poetisk enn en poets liv, når verden står i flammer?¹¹

Teleologiske farer for biografien

Man må også kunne innrømme at det innebærer en viss fare å undersøke Griegs biografi på denne måten, fordi «skjebnen» kan ta overhånd over narrativet, og gjøre at det blir for teleologisk. Deler av hans liv har nok forberedt den kraften han kom til å utvise under andre verdenskrig. Selv når det finnes så mange tegn på Griegs egen interesse for å bli det han kom til å bli, må man jo også innse at frem­tiden, også i fortiden, var åpen. Leser man Griegs tekster, for eksempel reportasjene fra Spania, eller De unge døde, er det vanskelig å ikke lese ut merkelige tegn om det som skulle komme i 1943. Men når skjebnen får dominere over hvordan en livshistorie fortelles, er det ikke da en fare for at den kan bli for ensidig rettet inn mot et sluttpunkt?

Kanskje er likevel det teleologiske problemet forbundet med en begrensning som ligger i selve biografisjangeren. Den er individualisert, og den forsøker å finne forklaringer på hvorfor et liv endte opp med å utspille seg på den ­eller den andre måten. Å begynne med slutten for så å søke etter svar tilbake i barndom, ungdom og manndommens alder, kan jo være risikofylt, så lenge man tenker seg at «det måtte gå som det gikk», slik det for eksempel skjer i helgenvitaer eller andre heltefortellinger. Den heroiske døden blir bestemmende for narrativet. Noen ganger kan det være nødvendig å klype seg selv i armen og huske på at ikke alt peker frem til bombeflyet over Berlin. Skjeldals bok balanserer over en slik teleologisk grøft. Når han likevel berger seg over, er det særlig takket være to ting: Det er forholdsvis lett å se den narrative strukturen som bestemmer oppbygningen utenifra, i alle fall etter at boken er ferdig lest. Det andre er – og det er det viktigste – at selv om ikke alt i Griegs liv skulle peke frem mot bombeflyet, er det åpenbart nok momenter som gjør det, og dermed blir det interessant å følge disse linjene i seg selv, så lenge man er klar over at kontingensens omveier og krumspring også må ha funnet sted i hans liv, som i mange andres.¹²

Man kan også ende opp med å gjøre den biograferte til verdens navle. Det unngår Skjeldal i det minste, som han påpeker i det han går over til å skildre krigsårene fra 1940­–43, da Grieg oppholdt seg i London: «Ei grøft å falla i når denne biografien no har nådd London, og sommaren 1940, er å setja Nordahl Grieg i sentrum av ein krig som kom til å famna om heile verda.»¹³ Det er et godt grep at Grieg ikke blir sentrum i krigen, men at den verdensomfattende krigen tvert om behandles som en ramme som skaper det handlingsrommet Grieg opererte innenfor.

Moskva-oppholdet

Selv om det finnes en rekke røde tråder i Nordahl Griegs virke som viser kontinuitet, finnes det også noen viktige brudd, og et av de viktigste er knyttet til hans såkalte politiske oppvåkning, eller omvendelse, på starten av 1930-tallet, som kom i kjølvannet av hans opphold i Moskva i 1933–1934. Opprinnelig ønsket Grieg å reise til Moskva for å studere russisk teater, og var ikke i utgangspunktet en politisk pilegrim. Oppholdet var ment å vare et halvt år, men han ble værende der i et og et halvt. Både Hoem og Skjeldal legger vekt på denne reisen, men Skjeldal går mest i detalj. Kapittelet som tar for seg Nordahl Grieg i Moskva er et av bokens lengste.

Nordahl Grieg dro til Moskva av flere grunner. Offisielt var det for å studere russisk teater, men vi kjenner jo hans reiseideologi fra tidligere. Moskva var ikke et sted hvor bomber og gevær smalt, men det var så absolutt et verdens brennpunkt likevel. Femårsplanen til Stalin var nettopp fullført. Gigantiske samfunnsprosesser var i gang.

I hvilken grad han i Moskva møtte en virkelighet som var regissert, er et viktig spørsmål som Skjeldal reiser. Stalins kulturdiplomati var som kjent et strategisk ledd i Sovjetunionens utenrikspolitiske propaganda. Kjente vestlige intellektuelle som André Gide, George Bernhard Shaw, Romain Rolland og André Malraux dro alle sammen til Moskva og lot seg imponere.¹⁴ De vestlige kapitalistiske landene var nede i en bølgedal etter den store krisen i 1929. Det sovjetiske systemet hadde på denne tiden ikke bare en appell til vestlige intellektuelle som søkte et utopisk alternativ til kapitalismen. Det framsto i starten av 30-årene samtidig som et mye mer reelt alternativ, siden det var så tydelig at det kapitalistiske systemet ikke fungerte, sammenbruddet i 1929 tatt i betraktning.

Skjeldal mener endringen i Griegs politiske syn helst bør forstås som en «reorientering» eller «tilstramming», og ikke en omvending.¹⁵ Nyorienteringen «var klarest prega av forhold i Sovjetunionen som Nordahl Grieg meinte han såg, og likte, og i noko monn av den trugande politiske utviklinga i andre land, framfor alt Tyskland og Japan.» Skjeldal viser dessuten til oppholdet i Kina noen år tidligere, hvor hans syn på det britiske imperiet fikk seg en solid knekk, og han så imperialismens skyggesider på nært hold. Det er kanskje mer fruktbart å snakke om kontinuitet, eller gradvis modning gjennom flere år, enn om ett enkelt brudd i 1933–1934. Han hadde for eksempel under Kinareisen nær kontakt med den sovjetiske diplomaten Mikhail Borodin, som han senere traff og jobbet for i Moskva, da som journalist under hans tid som redaktør i Moscow Daily News. Det var nettopp mens han vanket i miljøet rundt Borodin i Beijing at han skrev skuespillet Barrabas, som i tematikk befinner seg langt fra hans tidligere stykker, særlig det borgerlig romantiske dramaet, En ung mands kjærlighed, som han skrev året før.¹⁶ Mye hadde altså skjedd i Kina, som forberedte omvendelsen i Moskva.

På den annen side må man si at Grieg på flere plan var et vellykket kasus for Stalins kulturdiplomati. Han snakket ikke russisk, og informasjonsmessig var han helt avhengig av venner og bekjente, idet han ikke hadde særlig stor mulighet til å kommunisere med den jevne russer, og stille ham eller henne spørsmål. Hva visste han egentlig om de realitetene vanlige sovjetborgere måtte forholde seg til? Hva med den enorme sultkatastrofen i Ukraina, som fant sted samtidig, i 1933, der bønder døde i milliontall som følge av tvangsoverføring av avlingene? Hva med tvangsdeporteringen og henrettelsen av såkalte klassefiender, kulakker? Nordahl Grieg visste noe, som enkelte brev hjem til broren Harald Grieg røper, men landsbygda var stort sett en fjern virkelighet gjennom hele Russlands-oppholdet.¹⁷ Skjeldal påpeker likevel klokt at det informasjonslandskapet som rådet i Griegs kretser besto av et virvar av påstander. Enkelte, som den amerikanske journalisten fra New York Times, Walter Duranty, benektet at det overhodet fant sted noen hungersnød. Duranty opptrådte som autoritet i det miljøet Grieg befant seg i, men han var ikke den eneste stemmen. Andre utenlandske journalister forsøkte å grave frem hva som skjedde med de deporterte kulakkene, blant annet Bill Stoneman, som jobbet for Chicago Daily. Hvem skulle man høre på og hvem skulle man tro på i et debattklima hvor det politiske regimet hadde et uttalt syn på ethvert kontroversielt emne? Kanskje er det ikke så interessant å spørre hva Grieg visste, som å spørre hvordan han forholdt seg til de ulike påstandene og debattene i sitt miljø. Han skal for eksempel ha hørt foredrag av den russiske lyrikeren Vera Inber, hvor det ble lagt frem tall om strafffangene og tvangsarbeiderne i den såkalte Hvitsjøkanalen, som ble ferdig i 1933. Her skal det ha vært 37 fangevoktere som holdt orden på 60 000 fanger. Grieg noterte i et brev at tallet var «interessant». Men hvordan i all verden skal det tolkes?

Etter Moskva-oppholdet er i alle fall Grieg en helt annen politisk bevisst forfatter, som tar klarere parti for kommunismen. Men man kunne like gjerne hevde at det var motstanden mot fascismen som fikk de største konsekvensene for ham senere, ja helt til det siste. Han leste lite Marx. Det var heller Lenins pamfletter, som Hva må gjøres?, og møtet med det sovjetiske samfunnet i Moskva som arbeidet for større idealer enn det man var vant med, som engasjerte ham. Marx var mindre viktig.

«Gumanismen»

Etter dette kom han på kant med det litterære miljøet hjemme i Norge. Nordahl Grieg var egentlig aldri noen god kulturradikaler. Som bergenser mislikte han dessuten Oslo-miljøet, og oppholdt seg helst annetsteds i land og utland. Likevel tilhørte han i en del år det intellektuelle miljøet i hovedstaden, fikk gode anmeldelser av Sigurd Hoel og ga ut bøker på Gyldendal forlag, drevet av storebroren Harald Grieg. Dessuten var han dramatiker, og fikk flere stykker satt opp på scenen. I det kulturradikale miljøet hersket en del venstrepolitiske sympatier, også sovjetvennlige stemmer fantes. I 1937–1938, da moskvaprosessene stod på, var det derimot en rekke forfattere som tok sterk avstand fra stalinismen, deriblant Arnulf Øverland og Sigurd Hoel. Ikke slik med Nordahl Grieg: Han anklaget til og med sine kolleger for at de svekket «fronten mot fascismen».¹⁸

Romanen Ung må verden ennu være fra 1938 kan leses som et innlegg i denne debatten. Mange temaer løper gjennom romanen, men ett særlig viktig er hvordan tidens utfordring bør møtes: gjennom vold eller pasifisme. Det er en kollektivroman, hvor vi ikke befinner oss konstant inne i en enkelt persons bevissthet, men hvor perspektivet flyttes mellom et tyvetalls personer fra ulike land og miljøer i Moskva, Spania, Paris, England og Norge. Konfliktlinjen er polarisert mellom to alternativer: kommunismen eller fascismen. Sovjetborgerne i boken tilbakeviser enhver tendens til individualistisk etikk som borgerlig ideologi. Individualismen fremtrer i boken kun i karikert skikkelse, gjennom blant annet den norske millionæren Arild Andersen som får dødsangst av å høre om bombekrigens utfoldelse på kontinentet, særlig i Spania. Han kjøper seg derfor en bombesikker sjåk i Gudbrandsdalen, for å redde sitt eget skinn, etter å ha fått råd og vink fra militært personell om at det var det stedet i verden hvor det var minst sannsynlig at en bombeangrep ville finne sted.¹⁹ En annen karakter i romanen, engelskmannen Leonard Ashley, velger pasifismen, men ender opp med et standpunkt som ikke er beskrevet uten sarkasme. Også han hadde nok penger på bok til å flykte ut og forskanse seg på landsbygda i sitt hjemland.

Men ikke alle har muligheten til å flykte. Og det er nettopp flukten fra tidens problemer som skildres som «humanismens» kjerne, samtidig som den utgjør «kapitalismens ytterste skyttergrav».²⁰ I romanen er det den russiske kvinnen Kira som får uttale definisjonen av hva en humanist, eller «gumanist», egentlig er: «En gumanist er et menneske som føler uvilje ved urett og som ikke kjemper for det som er rett.»²¹ Altså en passiv moralisme.

Når enkelte karakterer i romanen forsvarer moskvaprosessene, er det ut fra et lignende moralsk utgangspunkt: mangel på vilje, vitalitet, og kraft kan ikke rettferdiggjøres av moralsk innsikt i enkeltmenneskets rettigheter.²² I en brutal tid med en farlig fiende, er det rett og slett ikke godt nok å fordømme inhumanitet. Man må faktisk kjempe.

Ikke overraskende ble Grieg heftig kritisert for disse uttalelsene, blant annet av Ragnar Vold, som i sin bok Mennesket søker fotfeste fra 1939 skriver, med direkte brodd mot Grieg: «Det hevner seg også å gi et system all skylden for elendigheten i verden eller å tro at et system skal skjenke oss lykksaligheten.»²³ Han ga denne «systemmentaliteten» blant radikale intellektuelle som Grieg en vesentlig del av skylden for hvorfor verdenskrigen, som på det tidspunktet var i gang, hadde kunnet komme i stand.

Angrepet på «gumanismen» var skrevet i forbitrelse over de vestlige demokratienes ikke-intervensjonspolitikk når det gjaldt krigen i Spania.²⁴ Når det likevel ble krig i 1939, endret mye seg og Nordahl Griegs oppfordring til å kjempe, fikk mer unison støtte, særlig under okkupasjonen av Norge. «Gumanisme»-kritikken forutsatte krigen som uunngåelig:

Spørsmålet melder sig: når angrepet kommer, kan vi stå imot? Dette spørsmålet kan lignes med en kjemisk væske, som fremkaller de sanneste trekk i billedet av ethvert menneske; kanskje trekk de ikke engang visste om selv.²⁵

Et spørsmål er hvor mye av denne humanismekritikken som blir igjen i Griegs tekster og krigsdikt senere. I et dikt hevdet han at krigføringen ble legitimert gjennom at den bekjempet, i det minste på lang sikt, den menneskeuverdige overbevisningen om at krigen er en del av menneskenaturen. Men hadde han ikke selv fremmet lignende påstander om krigens uunngåelighet? Og hvor mente han forskjellen gikk mellom denne overbevisningen og «fiendens»?²⁶

Som Skjeldal skriver: Han gjorde store feil. Eller fikk han rett til slutt? Det spørsmålet, som stilles helt i starten av biografien, blir bare enda mer sentralt når man kommer til veis ende.

*

Områder som ikke berøres av Skjeldal må nevnes. Han går i liten grad inn på nærlesning av Griegs egne tekster. Sammenliknet med Hoems biografi, benyttes diktene i mindre grad som kilde. Griegs konkrete virkningshistorie er heller ikke særlig utforsket. Men det ville være en urettferdig innvending mot et slikt verk. Nærlesning og virkningshistorie ligger kanskje utenfor biografisjangerens rammer. Likevel er den metoden som Skjeldal følger, av en slik art at den delvis peker utover sjangeren selv. Boken handler ikke bare om Nordahl Grieg. Måten Skjeldal beveger seg utenfor den biografertes livsverden på, er helt spesiell. Den parallellførte historien om bombekrigen og Sir Arthur Harris gir interessante perspektiver på Griegs livsløp, og på de synspunktene og moralske valgene han forholdt seg til. Et spørsmål jeg sitter igjen med er om denne biografiske metoden kunne vært radikalisert, slik at parallellhistoriegrepet kunne vært utvidet ytterligere. Skjeldal har her åpenbart valgt en helt sentral parallell, og han har fulgt dens linje helt ut. Men kunne man ha tenkt seg andre parallellhistorier? I så fall vil det åpne for at flere biografier om samme person kunne gi helt forskjellige fortellinger og perspektiver. Selve metoden kan dermed vanskelig brukes til å skrive en definitiv biografi. Men det er ikke sikkert det er en ulempe. Et totalt bilde av et menneskeliv vil aldri kunne gis. Da er det langt bedre og mer stimulerende at det foreligger enkelte solide fortellinger med en tydelig vinkling, hvor livsløpet ses i lys av en faktisk historisk tematikk eller problematikk i den biografertes samtid, slik det har lyktes Skjeldal å gjøre det med Nordahl Grieg og bombekrigen.

Noter

1 Fredrik Juel Haslund, «Nordahl Griegs krigsdiktning», i Per Strømholm (red.), Bokspor. Norske bøker gjennom 350 år, (Oslo: Universitetsforlaget, 1993), 203–205.

2 Nordahl Grieg, Samlede dikt, (Oslo: Gyldendal, 2011), 138.

3 Gudmund Skjeldal, Diktaren i bombeflyet. Ein biografi om Nordahl Grieg, (Oslo: Cappelen Damm, 2012) og Edvard Hoem, Til Ungdommen. Nordahl Griegs liv, (Oslo: Gyldendal, 2002).

4 Foruten stoffet i Skjeldals bok, støtter jeg meg her til fremstillingen i Antony Beevor, Den andre verdenskrig, (Oslo: Cappelen damm, 2012), 476–496. Skjeldal, Diktaren i bombeflyet, 16.

5 Skjeldal, Diktaren i bombeflyet, 150.

6 Se Skjeldal, Diktaren i bombeflyet, 252–3. Samt Nordahl Grieg, Ung må verden ennu være, (Oslo: Gyldendal, 1976), 230.

7 Brev, sitert i Skjeldal, Diktaren i bombeflyet, 66.

8 Hoem, Til Ungdommen, 72.

9 Også hans store nasjonale diktsyklus fra 1929, Norge i våre hjerter, bygger på innenlands reisevirksomhet. Hans nasjonale diktning er med andre ord ikke heimstadsdiktning.

10 Eric Hobsbawn, Revolutionaries, (London: Abacus, 2007), 132–136.

11 Nordahl Grieg, De unge døde, (Oslo: Gyldendal, 1932), 142–143.

12 Et faretegn på teleologi er frempeksutsagn av typen «lite visste han at…» Hos Skjeldal forekommer det minimalt, men et par steder. For eksempel: «Det var den eine flyturen Nordahl Grieg gjorde heilt fram til Berlin.» (Diktaren i bombeflyet, 88)

13 Skjeldal, Diktaren i bombeflyet, 307.

14 Nordahl Grieg deltok på forfatterkongressen i Moskva sommeren 1934, der han blant annet møtte Malraux. Forfatterkongressen i 1937 var i Madrid, mens bombene smalt. Det kan tyde på at Grieg ikke var den eneste forfatteren om å oppsøkte de farefulle stedene. Selv kongressen blant tidens ledende forfattere skulle foregå, ikke i kontemplative omgivelser, men i verdens brennpunkt.

15 Skjeldal, Diktaren i bombeflyet, 170.

16 Skjeldal, Diktaren i bombeflyet, 113.

17 Skjeldal, Diktaren i bombeflyet, 158.

18 Hans Fredrik Dahl, De store ideologienes tid, i Trond Berg Eriksen og Øystein Sørensen (red.), Norsk idéhistorie. Bd. 5, (Oslo: Aschehoug, 2001), 255–256.

19 Grieg, Ung må verden ennu være, 219.

20 Se for eksempel Grieg, Ung må verden ennu være, 73.

21 Grieg, Ung må verden ennu være, 54.

22 Bertolt Brecht skal for eksempel ha uttalt om ofrene for terroren: «Jo uskyldigere de er, desto mer fortjener de å dø.» En klassefiende var en objektiv fiende. En kapitalistisk utbytter trengte ikke direkte å være skyldig i noe kriminelt. Han var kriminell. Se Robert Conquest, The great terror, (London: Macmillan, 1968), 501.

23 Sitert i Dahl, De store ideologienes tid, 257.

24 I det kyrilliske alfabetet eksisterer det ikke en tilsvarende lyd som i bokstaven «h». Derfor uttales en rekke ord på norsk, engelsk, tysk osv. med «g» foran, i stedet for «h», om for eksempel «Knut Gamsun».

25 Grieg, Ung må verden ennu være, 132–133.

26 Skjeldal, Diktaren i bombeflyet, 382.

Litteratur

Beevor, Antony. Den andre verdenskrig. Oslo: Cappelen Damm, 2012.

Conquest, Robert. The great terror. London: Macmillan, 1968.

Dahl, Hans Fredrik. De store ideologienes tid. I Trond Berg Eriksen og Øystein Sørensen (red.), Norsk idéhistorie. Bd. 5. Oslo: Aschehoug, 2001.

Grieg, Nordahl. Samlede dikt. Oslo: Gyldendal, 2011.

________. Ung må verden ennu være. Oslo: Gyldendal, 1976.

________. De unge døde. Oslo: Gyldendal, 1932.

Haslund, Fredrik Juel. «Nordahl Griegs krigsdiktning». I Per Strømholm (red.), Bokspor: Norske bøker gjennom 350 år. Oslo: Universitetsforlaget, 1993.

Hobsbawn, Eric. Revolutionaries. London: Abacus, 2007.

Hoem, Edvard. Til Ungdommen. Nordahl Griegs liv. Oslo: Gyldendal, 2002.

Skjeldal, Gudmund. Diktaren i bombeflyet. Ein biografi om Nordahl Grieg. Oslo: Cappelen Damm, 2012.