For mange av oss som vokste opp i de første ti-årene etter krigen handlet annen verdenskrig først og fremst om at millioner av jøder ble brent i gasskamrene. Bilder av likhauger og overlevende personer så tynne som fyrstikker vitnet om en grusomhet som manglet sidestykke. Det brente seg inn i bevisstheten. Annen verdenskrig – det var Holocaust og Auschwitz, det var tyskere som byråkratisk og effektivt tok livet av jøder etter samlebåndsprinsippet. Men dette bildet var ensidig og kunne ikke holde i lengden. Jeg tenker ikke da bare på det faktum at ufattelig mange jøder også ble skutt av Einsatzgruppen og begravet i massegraver, eller at lokalbefolkningen i ulike land i Øst-Europa var med på og bidro i jødejakten, eller at også andre «mindreverdige» grupper enn jødene ble tatt livet av. Nei, jeg tenker på at den nazistiske ideologien som stod bak dette, og som så mange tyskere hadde sluttet opp om i 1933, ikke bare dreide seg om å bli kvitt – og etter hvert også drepe – jøder og annet «utskudd». Skal man forstå nazismen og dens oppslutning kan man ikke bare framheve det negative, grusomhetene, – som om tyskere flest først og fremst var opptatt av å bli kvitt og utrydde jøder, sigøynere, homoseksuelle, mentalt tilbakestående, osv. Det er også viktig å få fram de «positive» visjonene i nazismen, dvs. forestillingene om hvordan man skulle lage et nytt og bedre samfunn, en ny og bedre verdensorden og et nytt og bedre menneske. Nazistenes lovnader om at man skulle være grusom mot utvalgte grupper kunne nok få en del tyskere til å stemme på NSDAP, men det er lite trolig at hele 44% av Tysklands stemmeberettigede befolkning sluttet opp om nazistene i mars 1933 (eller 33% i november 1932) utelukkende av slike grunner. Det må også ha vært forestillinger om en lysere framtid som dro folk med i galskapen. I dette positive bildet av nazismen hører Himmlers beskyttelsesstab hjemme (Schutzstaffel, forkortet: SS). Himmlers organisasjon var hovedaktør i de utallige henrettelsene av jøder, krigsfanger og partisaner bak fronten, den hadde kontrollen over det enorme konsentrasjonsleirsystemet og den hadde en hær på mange hundre tusen mann (da krigen sluttet hadde en million mann, hvorav de fleste ikke var tyskere, tjenestegjort i Waffen-SS), men SS stod også for en visjon om en bedre framtid i fred og harmoni innenfor et organisk folkefellesskap.

I boken Himmlers Norge får Terje Emberland og Matthew Kott nettopp godt fram dette poenget: Det lå en posi­tiv ideologi til grunn for Himmlers enga­sjement for å verve nordmenn til SS. Himmler var særlig begeistret for Norge. I den raseideologien han la til grunn for sin verdensanskuelse (delvis basert på Hans Günthers raselære og Richard Walther Darrés Blut und Boden-ideologi), var Norge ikke bare del av et nordisk-germansk blodsfellesskap, men i den norske odelsbonden var den ekte germanske rasen bevart ubesudlet og ren. Den blonde, høyreiste og langskallede nordiske rasen, som i utpreget grad var modig, viljesterk, ridderlig og egnet til lederskap, hadde alltid utgjort det kulturbærende herskersjiktet. Men denne rasen stod nå i fare for å bli utvannet, og man måtte derfor øke den nordiske raseandelen i befolkningen. Særlig norske kvinner var bærere av dette verdifulle arvematerialet (mens norske menn i årenes løp var blitt langt mindre verdifulle). Og forplantet disse natursunne kvinnene seg med ytre sett sunne og sterke soldater, ville resultatet bli prima vare. Målet for SS var således ikke bare et raserent Stor-Tyskland, men å etablere et storgermansk rike, der man kunne spre, dyrke og foredle det gode germanske blodet. Dette kunne bare skje ved å gjenerobre de områdene der dette blodet hørte hjemme («germanske» territorier i øst og nord) og gi det Lebensraum. Framstillingen av denne ideologen må sies å være bokens mest interessante side, i alle fall fra et idéhistorisk synspunkt. Det er et godt grep å bruke den som leselinse for SS’ øvrige aktiviteter, selv om det dermed i lengden kan bli vel mange gjentagelser om at SS ville etablere et storgermansk rike.

Ut fra dette perspektivet påpeker Emberland og Kott at det for SS gjaldt å mobilisere nordmennene, særlig ungdommen, til å være seg sitt ansvar bevisst, dvs. å bidra til å realisere det storgermanske riket. Dette var en av grunnene til at SS uavlatelig forsøkte å rekruttere nordmenn til Waffen-SS (organisasjonens væpnede del), hevder de. Samtidig skulle denne tjenesten fungere som en seleksjonsmekanisme: Man fikk her testet ut den enkeltes karakter og dedikasjon og om han eventuelt kunne få plass i den SS-eliten som skulle lede den nye storgermanske staten. SS-menn måtte nemlig være av et særegent og utsøkt slag: De måtte ha stor karakterstyrke og være fullstendig lojale mot den ordenen de tilhørte (også deres koner måtte for øvrig være av rette sort). For denne SS-eliten skulle, når tiden var inne, utgjøre et samlet statsbeskyttelseskorps som skulle utgjøre den nye storgermanske statens grunnlag. Ja, i dette korpset skulle det ikke lenger være noe skille mellom politikk, politi og militære aktiviteter. Det gjaldt å sammensmelte disse feltene slik at man fikk en effektiv og harmonisk styringsstruktur, og slik at SS-folkene kunne skaffe seg erfaringer fra både forvaltning, sikkerhetsarbeid og krigføring. Man måtte etablere en «kjempende forvaltning».

Emberland og Kott påpeker at SS mislyktes med sin propaganda i Norge for så vidt som et stort flertall av nordmenn avviste SS-ideologien og svært få lot seg verve til Waffen-SS (til sammen om lag 5000). Dette skyldtes blant annet at rekrutteringsgrunnlaget for vervingen primært var Hirden, og Quisling og NS var mye mer nasjonalistisk orientert enn SS-ideologien tilsa. Forsøk på å verve folk fra Arbeidstjenesten falt også på stengrunn. Emberland og Kott bruker i det hele tatt mye plass på å beskrive de ulike forsøkene på å skaffe SS innflytelse i Norge, og ikke minst skildrer de alle de fraksjonene, gnisningene og stridigheten som hersket innad i okkupasjonsmakten, mellom okkupasjonsmakten og norske institusjoner og grupper, og innbyrdes mellom norske grupperinger (som Nasjonal Samling, Ragnarok-kretsen og Arbeidstjenesten). Det er et formidabelt arbeide som ligger bak alle denne dokumentasjonen, og forfatterne levner liten tvil at Norge var et satsningsområde for SS-ideologene.

Selv om Himmler og hans folk møtte betydelig motvilje og motstand i Norge, hadde SS ifølge Emberland og Kott tro på at de ville lykkes med å overbevise nordmennene om at SS og Waffen-SS var tingen. Grunnen til dette lå i raseideologien: Nordmennene hadde så gode rasemessige kvaliteter at de uvilkårlig ville slutte seg til Himmlers visjoner bare de ble bevisst sin egen rolle og oppgave. Ja, så optimistiske var man på rasens vegne at politifolk og studenter som var kritiske til det tyske styret, mot slutten av 1943 ble arrestert og sendt til henholdsvis Polen og Tyskland for å «omskoleres». Resultatet av dette eksperimentet viste med all ønskelig tydelighet hvor urealistiske slike ideer var: Man fikk ikke omskolert en kart. Denne standhaftigheten og evnen til å holde fast på sitt eget ble for øvrig av SS fortolket som en ekte germansk frihetstrang og autonomi, noe som hadde vært typisk for norske odelsbønder…

Likevel mener Emberland og Kott at SS oppnådde større innflytelse i Norge enn i noe annet germansk land. Men dette var på det institusjonelle nivået, det vil si at organisasjonen lyktes i å skape et omfattende nettverk og etablere egne institusjoner i Norge samt overta kontrollen over eksisterende institusjoner, så som det norske politiapparatet. Ikke minst kunne dette skje gjennom et tett samarbeid med rikskommissær Terboven (verken Himmler eller Terboven hadde noen sans for Quisling) – i alle fall så lenge Terboven ikke brukte altfor repressive midler. SS likte dårlig at Terboven gikk brutalt til verks, siden dette kunne skremme nordmenn fra å verve seg i SS (tyskerne framstod jo da like ille som «jødebolsjevikene»), men var avhengig av Terboven som støttespiller for sin infiltrasjon i norske organisasjoner. Særlig etter at Hitler i august 1942 bestemte at Himmler skulle ha ansvar for alt germansk arbeid, befestet SS sin makt i Norge. Planen var at det skulle skje en sammensmeltning mellom stat og parti og mellom norske og tyske institusjoner, og politiet skulle være SS’ fremste «spydspiss» inn i det norske samfunnet. Ut fra hva Emberland og Kott har dokumentert i sin bok, kan det neppe være tvil om at de i noen grad lyktes i dette. At norsk politi uten videre deltok i aksjonene der 772 jøder ble deportert ut av Norge (bare 34 overlevde), må ifølge Emberland og Kott ses på bakgrunn av prosjektet om å sammenbinde SS og norsk politi. Det samme gjaldt bruken av norsk politi som leir­vakter i de såkalte serberleirene og andre fangeleirer. Trolig inngikk også håndplukkede norske politi­folk i de jegerkompanier som foretok etnisk rensning i Slovenia, mens andre gjorde fronttjeneste i Finland. SS klarte i det hele tatt å få mobilisert en god del nordmenn til SS og Waffen-SS-tjeneste, og Emberland og Kott bruker mye tid og krefter på å kartlegge i hvilken grad nordmenn var eller kan ha vært involvert i krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. Her var nordmenn naturligvis ikke bedre enn andre: De gikk hensynsløst og skånselsløst fram. For eksempel internaliserte mange av de nordmennene som deltok i trefningene med kroatiske partisaner hatet mot kommunister og slaviske «undermennesker», og de ble brutaliserte, følelseskalde og deltok i henrettelsene av sivile og partisaner.

Store deler av Himmlers Norge er viet organisatoriske endringer og personforflytninger i Norge, Tyskland og ved krigsfrontene, og man skal være en meget tålmodig leser for å følge med på ferden i dette villnisset av institusjonelle og personmessige rokkeringer. Boken er riktignok bakerst forsynt med en liste over forkortelser, en oversikt over Waffen-SS-enheter og forbund, et organisasjonskart over SS, og en liste over grader og titler. Men det er likevel mager trøst, siden fortellingen med alle sine detaljer ofte blir tung og usedvanlig kronglete. Behovet for dokumentasjon og detaljformidling tar til tider fullstendig over, slik at hovedplottet blir borte i en sky av navn, forfremmelser, institusjoner og nettverksbygging. Til tross for dette makter Emberland og Kott å overbevise oss om at Himmlers storgermanske prosjekt i stor grad må ha satt sitt preg på alle SS’ små og store framstøt for å fremme sin ideologi i Norge. Som nordmann under krigen må det ha vært flatterende å bli beundret for sitt rene, germanske odelsbondeblod, og det ligger derfor en trøst i at så mange motsatte seg dette djevelske favntak.