Man skal ikke mer enn hundre og femti år tilbake i tid før det som regel var farligere for helsen å gå til legen enn å la være. Legene kunne mye om kroppens anatomi og de ulike organers funksjoner, men kunnskapen om de ulike sykdommenes årsaker var mangelfull og behand­lingen kunne lett gjøre vondt verre. Pasientene var naturligvis ikke dummere enn at de så hvor lite legenes terapier hjalp, og for den syke kunne det dermed framstå som like rasjonelt å gå til såkalte kloke koner eller bygdedoktorer – kvakksalvere som de gjerne ble kalt av autoriserte leger og myndighetene. I dag oppfattes dette som mindre rasjonelt, men ikke verre enn at vår egen helse­minister Bjarne Håkon Hansen i 1997 i fullt alvor søkte hjelp hos snåsa­mannen for å få hjelp mot sin sønns to måneders lange kolikk. Etter en prat med Joralf Gjerstad på telefon forsvant kolikken etter en halvtime, fortalte han begeistret til VG.

I boken Vitenskap og varme hender har forfatterne Alver, Fjell og Ryymin sett nærmere på alle de som fra 1800-tallet og fram til i dag har tilbudt sine tjenester på helsefeltet, og hvordan det offentlige har regulert disse aktørenes virksomhet. De definerer helsefeltet som en medisinsk «markedsplass», der folk med helseplager etterspør hjelp og ulike hjelpere tilbyr sine tjenester. I sin analyse opererer de med tre sektorer: en profesjonell sektor bestående av de autoriserte behandlingsprofesjonene, en folkelig sektor som består av uautoriserte behandlere og en selvhjelpssektor der den syke selv sammen med familie og venner forsøker å takle sykdommen. Forfatternes prosjekt er å vise hvor­dan disse sektorene har utviklet seg historisk, og hvordan de har forholdt seg til hverandre. Det er et godt grep. Denne enkle oppdelingen skaper oversikt og danner en pedagogiske vellykket inngang til feltet. Ikke minst får de godt fram at hvilken sektor som den syke henvendte seg til ofte var avhengig av hvilken tillit han hadde til aktørene innenfor de ulike sektorene, hvor tilgjengelig hjelpen var, hvilken aksept det lå i å oppsøke slik hjelp og ikke minst hvor mye man måtte betale for den.

Ikke overraskende hevder forfatterne at det var tilbudene fra den folkelige sektoren som dominerte den medisinske markedsplassen på 1800-tallet, særlig gjennom «de kloke» som man gjerne antok hadde overnaturlige krefter. Ofte tenkte man seg at sykdom var «maktenes reaksjon» på normbrudd, og kuren kunne dermed ta form av magiske midler som bønner, besvergelser og særegne, illeluktende miksturer. Legekorpset var på begynnelsen av 1800-tallet begrenset (90 offentlige leger i 1810), men den profesjonelle sektor vokste seg gradvis sterkere, og den offentlige helseinnsatsen ble framfor alt intensivert for å få bukt med kopper, lepra og kolera (Sunnhetsloven kom i 1860). Allmuen skulle opplyses og oppdras til sunnere livsførsel og de industrialiserte byene renses for avfall og kloakk. Dermed måtte «de kloke» gradvis tre til side eller spille en sekundær rolle. For eksempel var det på midten av 1800-tallet påkrevet at en autorisert jordmor skulle tilkalles hvis det ble problemer under fødselen. Men den såkalte bondeopposisjonen hevdet at bondebefolkningen ofte kunne være renslig, sunn og klok nok til å klare seg uten paternalistiske leger som trodde de visste best. Da kvakksalverloven ble revidert 1871, så ble loven derfor faktisk liberalisert, slik at også mennesker uten legeutdanning kunne få bevilgning til å utøve legevirksomhet, dog med unntak av veneriske sykdommer og smittsomme sykdommer som tuberkulose. Den profesjonelle sektor og den folkelige sektor stod dermed i et åpenbart konkurranseforhold til hverandre.

Men det profesjonelle legekorpset lot seg ikke stanse, og Alver, Fjell og Ryymin viser hvordan den profesjonelle sektoren vokste seg større og ble viktigere mot slutten av 1800-tallet og framover. Man trådte inn i det som forfatterne kaller et «ubekvemt samkvem», der legene ville skvise ut all uvitenskapelig praksis. Gjennom lovgivning, opplysning, krav til hygiene og mer omfattende offentlige tiltak forsøkte myndighetene å sikre befolkningen bedre helse gjennom en rekke helsekontroller, sykeforsikringsordninger og vaksinasjonsprogrammer. Det var naturligvis leger, jordmødre og annet autorisert helsepersonell som her opptrådte på tilbudssiden. Samtidig fikk legevitenskapen større tillit gjennom sine åpenbare framskritt og oppdagelser innenfor for eksempel mikrobiologi; ja, nå begynte befolkningen på landet å kreve lege­tjenester og distriktsleger i sine bygder. Samtidig gjorde aktørene innenfor den profesjonelle sektoren hva de kunne for å begrense og forby kvakksalveri. Dette førte til en strengere kvakksalverlov i 1935−36. Etter krigen vokste legenes makt ytterligere: Gjennom de universelle trygdesystemene og et kraftig utvidet sykehusvesen ble legehjelp både bedre tilgjengelig og en økonomisk mulighet for alle, mens legenes innflytelse i den offentlige helseforvaltningen bare tiltok i omfang. Målet var å skape et effektivt, sentralisert og vitenskapelig helse­vesen som skulle ta seg av befolkingens helse fra vugge til grav – under ledelse av medisinere og gjennom bidrag fra aktive helseutøvere som jordmødre, syke­pleiere og helsesøstre. I den profesjonelle sektoren var man nå gått over fra smittekamp til helsekontroll, helseforvaltningen måtte omfatte alle, ikke bare risikogrupper og de som allerede var syke.

Men den folkelige medisinen ble slett ikke borte i denne prosessen, påpeker Alver, Fjell og Ryymin. De folkelige behandlerne tilpasset seg, blant ­annet ved i annen halvdel av 1800-tallet å ta i bruk årelating og kopping, som jo inngikk i den autoriserte medisinen. Etter hvert kunne «de kloke» ofte skape seg nisjer der legene kom til kort (som rakitt), gjerne ved å benytte «vitenskapelige» appa­rater som elektriske belter og magne­tiske armbånd, eller ved å bygge opp særskilte institusjoner basert på alter­nativ, «naturlig» medisin. Og innenfor selvhjelpssektoren levde gamle kjerringråd videre, og de syke fortsatte å benytte venner og kjente som kunne tilby vidunder­kurer og patentmedisiner (dvs. medisiner man trodde hadde ekstraordinære virkninger). Frivillige organisasjoner, som Norske Kvinners sanitets­forening, Nasjonalforeningen mot tuberkulose og Røde Kors hadde leger med i sentrale verv og mobiliserte folk lokalt til pleie og hjelp, slik at de fungerte som en bro mellom den profesjonelle sektoren og selvhjelpssektoren.

Ifølge Alver, Fjell og Ryymin ble imid­lertid de uautoriserte sektorene etter krigen mer lavmælte og mindre synlige i offentlig­heten. Samarbeid kunne nok foregå mellom autoriserte leger og folkelige helbredere, men i så fall var det legene som satte premissene. Fra 1970-årene og framover begynte dette å endre seg. Den medisinske paternalismen ble nedtonet og den enkelte borgers helse ble i mindre grad oppfattet som noe som offentlige etater, styrt av leger, skulle ta seg av, men heller som noe folk skulle ta ansvar for selv. Det ble etter hvert opp til den enkelte å velge hvilke helsetilbud de ville ta i bruk. Ja, den profesjonelle sektoren har de siste tiårene også overtatt en rekke terapier og teknikker som tradisjonelt har hørt hjemme i den folkelige sektoren (fra helsekost til akupunktur). Staten benyttet nok fremdeles opplysningskampanjer for å folk til å foreta de «riktige» valgene, men den medisinske ekspertisens innflytelse ble nedskalert og overført til politiske og administrative organer. Den folkelige sektoren fikk nå et mye større spillerom, noe som etter hvert ble signa­lisert gjennom en ny og mye mindre restriktiv kvakksalverlov i 2004 (Lov om alternativ behandling). Fremdeles kan ikke uautorisert helsepersonell behandle alvorlige sykdommer eller foreta inngrep som kan medføre stor helserisiko, men de kan forsøke å lindre eller dempe symp­tomer eller forsøke å styrke pasientens immunforsvar og evne til å helbrede seg selv.

Forfatterne gir en grei historisk inn­føring i de ulike helsesektorene og deres forhold til hverandre, selv om analysen av forholdet mellom den folkelige sektoren og selvhjelpssektoren til tider framstår som nokså uklar. Til tider kan det bli vel mange gjentakelser av de samme poenger, men boken er ført i et lettfattelig språk med mange eksempler. Et par skisser av folkelige hjelpere (Henrik Schei og Marcello Haugen) fiffer vel opp framstillingen, men blir i liten grad benyttet analytisk. Likevel må denne boken berømmes for å skrive folkelig, profesjonell og selvhjelpsmedisin inn i samme historie. Vi serveres altfor ofte historier der den profesjonelle, ekte medi­sinen måtte kjempe en heroisk kamp mot folkelig overtro og uforstand. Men Alver, Fjell og Ryymin viser oss ikke bare at det kunne være tett samarbeid mellom sektorene og at aktørene fra de ulike sektorene kunne låne av hverandre, ved at de også legger vekt på pasientenes synspunkt – det man i dag gjerne kaller «brukerperspektivet» – ser vi hvilken kulturell kontekst legevitenskapen faktisk virket i. Det er i seg selv en stor gevinst.