Naturkatastrofer er sjelsettende opplevelser som rokker ved et samfunns fysiske og kulturelle grunnvoller. Kulturhistoriker Kyrre Kverndokk tar for seg nettopp naturkatastrofenes kulturelle ringvirkninger i sin bok Naturkatastrofer. En kulturhistorie. I et hendelsesorientert historieprosjekt presenterer Kverndokk hvordan fortolkingsprosesser og meningsdannelse ble en del av Danmark-Norges, Norges, og også resten av verdens møte med tre naturkatastrofer: jordskjelvet i Lisboa i 1755, vulkanutbruddet på Martinique i 1902 og orkanen Katrina i New Orleans i 2005. Han presenterer hvordan naturkatastrofer og deres ofre ble betraktet på avstand og gjennom medier – og hvordan det ufattelige ble gjort kulturelt håndterlig.
Ved å ta utgangspunkt i tre katastrofer fra ulike perioder skriver Kverndokk også naturkatastrofenes fortolkning inn i en diakron historie, hvor han historiserer begrepet om naturkatastrofe i lys av et tidligmoderne 1700-tall, det moderne og koloniale tidlige 1900-tallet og senmoderniteten i vår tid. Slik får han samtidig mulighet til å vise hvordan periodene hadde ulike fortolkningsrammer og verdenssyn – og også ulik mediebruk – og hvordan møtet med naturkatastrofene igjen var med på å prege både fortolkningsrammer og medier. Slik plasserer Kverndokk naturkatastrofene inn i en større historisk kontekst, og får dermed beskrevet kulturhistoriske endringer over 250 år.
I innledningen presenterer Kverndokk sitt grunnlag for å tolke naturkatastrofer historisk. Bokas første del tar så for seg jordskjelvet i Lisboa i et perspektiv som lener mot symbolfortolkning og vitenskapshistorie. I del to gir Kverndokk oss et innblikk i den kulturelle fortolkingen av et vulkanutbrudd. Her tegnes møtet med en stadig mer globalisert verden og en fascinasjon over det forskrekkelige i det som tegnes som en begynnende katastrofekultur. Når det gjelder orkanen Katrina i del tre, diskuterer Kverndokk katastrofens sosiale karakter, og viser hvordan naturkatastrofene igjen har gjennomgått en både begrepslig og retorisk endring. Siste del av boka tar for seg katastrofekultur og risikosamfunnet som fenomener i vår samtid, og den fungerer godt oppsummerende samtidig som katastrofene settes inn i en større kontekst.
Bokas elementer
Selv om boka har mange interessante elementer, er det noen gjennomgående tema som er verd å feste seg ved. Kverndokks presentasjon av endring i forståelsen av ondskap etter jordskjelvet i Lisboa er en som mange idé- og kulturhistorikere vil kjenne igjen. Likevel klarer han, i lys av den overordnede konteksten til boka, å aktualisere denne endringen på nytt. Dette gjør han blant annet ved å hente endringen fram i sin diskusjon av orkanen Katrina. Her viser han hvordan brudd og kontinuitet går sammen i det at ondskapsforståelse fortsatt er knyttet til naturkatastrofer, der mediene fester seg ved en menneskelig ondskap i sin dekning av en mangelfull katastrofehåndtering og samfunnskollaps i New Orleans. Slik får Kverndokk også diskutert naturkatastrofer i sammenheng med skillet mellom natur og kultur.
Et annet interessant element i Naturkatastrofer er beskrivelsen av en mediehistorie i endring, i sammenheng med globalisering og teknologisk utvikling. Det tok over en måned før jordskjelvet i Lisboa ble omtalt i københavnske aviser. Da vulkanen Mont Pelée 8. mai 1902 kastet en pyroklastisk strøm over byen St. Pierre på Martinique og drepte rundt 30.000 mennesker i løpet av sekunder, gikk telegrammene så raskt at Morgenbladet skrev om hendelsen dagen etter. Og med Katrina visste man på forhånd at orkanen kom, og gjennom internett og andre medier kunne hele verden følge den og dens etterdønninger nærmest i sanntid. Her viser Kverndokk en akselerasjon i den mediale omdreiningshastigheten, og med referanse til medieviteren Marshall McLuhan og hans begrep «den globale landsby» presenteres en endring i tidserfaring, idet langt borte ikke lenger betyr for lenge siden.
Temporalitet er et gjennomgående tema i boka, og det gir et spennende perspektiv. I diskusjon av hvordan befolkningen på Martinique er framstilt, viser Kverndokk hvordan forestillinger om «de andre» som levende i et slags tidløst limbo nettopp var en del av kolonilogikken. Han studerer nyhetsartiklenes formuleringer om de innfødte og trekker i denne sammenheng inn teorier fra antropologene Johannes Fabian og Bruno Latour. I delen om Katrina får Kverndokk vist medienes overgang til en presentisme. Her beskriver han hvordan forholdet er forskjøvet mellom erfaringsrom og forventingshorisont, slik at orkanen blir et symbol på det som skal komme og ikke en referanse til tidligere erfaringer. Slik skriver Kverndokk naturkatastrofene inn i en modernitetsutvikling og endring i temporalitetsopplevelse, hvor man på den ene siden kategoriserer mennesker i tid og på den annen side tenker i termer som beveger seg vekk fra fortiden og inn i en påbegynt framtid.
Metodologi og teoretisk vinkling
Som beskrevet over presenterer Naturkatastrofer både synkrone og diakrone perspektiver. Slik klarer Kverndokk å vise skjæringspunktet mellom det historisk særegne i kulturelle møter med den enkelte naturkatastrofe, og vedvarende kulturelle og språklige strukturer gjennom historien. Innledningsvis beskriver Kverndokk sitt prosjekt som en kulturhistorisk lesning hvor han vil se på hvordan mening blir produsert og holdt ved like i historien. Slik sett vil jeg påstå at hans grunnleggende metodologi ligger like nær idéhistorie som kulturhistorie som fagdisipliner. Det at det finnes slike fellesnevnere mellom disiplinene er jo selvfølgelig noe av grunnlaget for at de to fagretningene nå har et felles masterprogram på Universitetet i Oslo. Kanskje kan man se Kverndokks bok nettopp som et bidrag til å føre de to disiplinene nærmere hverandre.
I en og samme bok presenterer Kverndokk perspektiver fra vitenskapshistorie, globaliseringens historie, en historie om kolonialisme, mediehistorie med mer; men fokuset på mediers møte med naturkatastrofer forblir sentralt gjennom det hele. Hovedkildene til Kverndokk er skillingstrykk, brev, avisartikler, bilder og annenhånds beskrivelser av foredrag. Det tas altså utgangspunkt i et materiale som vil ha vært tilgjengelig for de fleste lesekyndige i katastrofenes samtid, i tillegg til den mer diffuse gruppen som ble utsatt for høytlesning eller som på andre måter fikk beskrevet hendelsene. Slik vil Kverndokks kildemateriale ha vært med på forme den allmenne kulturen i kildematerialets samtid, noe som dermed gir boka et slags «folkelig» perspektiv.
I sitt arbeid med boka har Kverndokk lagt til grunn ulike teoretiske innfallsvinkler som begrepshistorie og fortellingsteori, og han bruker mediehendelsesbegrepet. Det kommer klart fram i boka at han gjør lesning til en metode, i tråd med blant annet Helge Jordheims Lesningens vitenskap (2001). Begrepshistorie står sentralt i hans arbeid, der det kommer tydelig fram at han lot seg inspirere av Reinhardt Koselleck i utforskningen av meningsdannelse i skjæringspunktet mellom tekst og historie. Også retorisk analyse har blitt brukt flittig, spesielt i tredje del av boka, der orkanen Katrina blir analysert som et retorisk artefakt.
Kunne det blitt bedre?
Bokas undertittel er «en kulturhistorie», men ut fra innfallsvinkel og kildemateriale er det legitimt å spørre om det ikke hadde vært mer passende med «en mediehistorie». Likevel trenger det ikke nødvendigvis å være noe motsetningsforhold her. Kildematerialet er i all hovedsak fra medier, men mediehendelser griper inn i kulturen og preger vårt felles meningsgrunnlag. Jordskjelvet i Lisboa var med på å endre Europas forståelse av ondskap, orkanen Katrina ble til en retorisk figur for klimadiskursen. Nettopp ved å plassere mediehendelsene inn i en større kontekst gjør Kverndokk dem til en del av en kulturhistorie.
Det ligger en viss svakhet i Naturkatastrofer ved at Kverndokk går i overkant systematisk til verks hva gjelder kronologiføring av de ulike naturkatastrofene slik de sammenfaller med de ulike periodene førmoderniteten, moderniteten og senmoderniteten. I utgangspunktet er slike kategoriseringer problematiske, og Kverndokk kunne med fordel tydeliggjort innledningsvis hva han legger i dem. I tillegg ville boka hatt fordel av en mer utførlig sammenligning av de kulturelle opplevelsene av de ulike katastrofene dersom Kverndokk nettopp ønsket å myke opp det skjematiske skillet, som han skriver i konklusjonen. Likevel går både globaliseringsbegrepet og temporalitetsforståelsen som røde tråder gjennom verket, noe som hjelper til å knytte de enkelte hendelsene sammen til en helhetlig analyse.
Aktualitet
Det er passende at Kverndokk avslutter Naturkatastrofer med en diskusjon av risikosamfunn og katastrofekultur. Ved å sette boka i sammenheng med det sistnevnte begrepet viser han problemstillingens aktualitet i det at katastrofer har blitt kulturdefinerende fenomener i vår tid – samtidig som han historiserer dagens katastrofeforestillinger. Han viser hvordan katastrofer kan bli katalysatorer for meningsdannelse, samtidig som begrepet katastrofe i seg selv er et temporalt begrep som impliserer et hendelsesforløp og et før og etter, noe som betyr at det lar seg prege av tiden det brukes i.
Diskusjonen av risikosamfunnet som en diagnose på dagens globaliserte samfunn gjør også bokas aktualitet eksplisitt. Med henvisninger til Ulrich Beck kommer også her temporalitetsbegrepet fram. Farene det senmoderne samfunnet står overfor, enten det er global oppvarming eller pandemier, oppleves som å befinne seg utenfor vår erfaringshorisont, som om de ikke lar seg beregne eller forutse ut fra tidligere erfaringer. Her sluttes nærmest sirkelen idet usikkerheten som kjennetegnet det førmoderne samfunnet, der naturen ennå ikke var «beseiret» av opplysning, har kommet tilbake. Men slik Kverndokk presenterer det, er farene vi møter nå i større grad menneskeskapte. Begrepet om det antropocene blir her relevant. Det beskriver en tidsalder hvor mennesker påvirker geologiske prosesser på jorden, nettopp slik vi opplever global oppvarming. Også mer nærliggende fenomener som en enkeltstående naturkatastrofe står i sammenheng med en slik ny usikkerhet idet for eksempel orkanen Katrina ble en katastrofe fordi samfunnets støtteapparater sviktet.
Jeg ønsker å konkludere med at dette er en veldig god bok. Kverndokk klarer kunststykket å fortelle om Norges møte med naturkatastrofer, fra opplysningstiden til i dag, samtidig som han setter det inn i en bredere historisk utvikling, i form av både modernisering og globalisering. Dette er en velskrevet og svært interessant bok som anvender seg av teorier på et høyt faglig nivå. Samtidig ligger ikke det faglige språket så høyt at ikke folk utenfor disiplinen vil ha glede av å lese den. Det er nettopp en av styrkene til boka at den både er faglig spennende og tilgjengelig. Om det skulle være noe å utsette på den, er det kanskje at Kverndokk til tider maler historien med litt bred pensel, men med så mange år mellom hver katastrofe er det vanskelig å forstille seg hvordan det skulle vært gjort annerledes. Boka presenterer kanskje ikke noen nye og banebrytende teorier, men så er det heller ikke det Kverndokk setter seg fore å gjøre. Jeg mener dette er en bok som både vil egne seg i innføringsfag til studenter, som interessant lesning for veteraner i faget, så vel som for folk med mer generell faglig interesse. Boka har aktualitet og relevans, og den klarer nettopp å vise at det er viktig med god kulturhistorie for å kunne forstå vår egen samtid.
