Den franske litteraturen er blant de eldste levende skrifttradisjonene i Europa. Ikke bare spenner den over lang tid og har preget litteraturen, den har også hatt en enorm innflytelse på den brede tenkningen i vesten de siste 400 årene. Som idéhistoriestudent ankommende Blindern forstår man raskt at det er Frankrike og Tyskland som står som de to viktigste idétradisjonene de siste århundrene; disse to landenes litteraturtradisjoner, politiske tenkning og deres kulturer fungerer nærmest som identitetsmarkør for vordende idéhistorikere: Er man en kalkulerende, tørrskodd og teknisk anlagt tysker, eller en høytflyvende franskmann uten skrupler for abstraksjoner? I denne ikke-alltid-virkelige dualiteten tilskrives Frankrike mye av æren for utformingen av tankegodset den moderne verden er bygget på: maktfordeling, menneskerettigheter, ytringsfrihet. Ofte kan nyere fransk tenkning karakteriseres som tåkete og vanskelig tilgjengelig, og det skyldes delvis dette ønsket om å adressere tema som vanskelig lar seg språkliggjøre. Men videre unndrar ofte den franske tenkningen seg strengt tekniske framstillinger, språket higer heller etter bilder og metaforer og krysser slik spor med skjønnlitteraturen langt oftere enn den tyske tenkningen gjør. Dette har sammenheng med den franske litteraturhistorien som gjennom hele sin historie har hatt sterk innflytelse på fransk språk, tenkning, kultur og politikk.
I vår ble boka Nytten og gleden: Fransk litteratur gjennom tusen år utgitt på Universitetsforlaget, skrevet av førsteamanuensene Trude Kolderup (NTNU), Kjerstin Aukrust (UiO) og Geir Uvsløkk (UiO). I denne kronologiske litteraturhistorien ser man tydelig at fransk litteratur og tenkning er tett vevet sammen. Kolderup, Uvsløkk og Aukrust trekker på idé- og kunsthistoriske perspektiver for å vise hvordan den franske litteraturen har hatt innflytelse langt utover litteraturen selv. Gjennom disse koblingene presenteres en meget engasjerende fortelling som vektlegger at det til stadighet har stått noe på spill i franske litterære kretser. Som et første innførende møte med fransk litteraturhistorie fungerer dermed boka glimrende. Den store og forenklede fortellingen er et godt pedagogisk verktøy som aktualiserer og tilgjengeliggjør debatter fra svunne tider.
Imidlertid går Nytten og gleden noen ganger litt for langt i å skulle bringe fortiden hjem til oss. Særlig første halvdel av boka, Aukrusts del om litteraturen fra før 1600, og Kolderups del om klassismen, barokken og opplysningstiden, bringer med seg forsøk på aktualisering uten å reflektere over hvordan disse historiske springhoppene påvirker skjønnlitterære lesninger. Ettersom skjønnlitteraturen lever et liv i seg selv og lesningen nødvendigvis vil formes av hver enkelt lesers forkunnskaper og referanser er det vanskelig å forholde seg til litteratur fra langt tilbake i tid uten å gjøre anakronistiske feilslutninger. I en lesning er det selvsagt uproblematisk å tolke fritt. Men hvilken posisjon skal en litteraturhistorisk redegjørelse ta? I hvilken grad skal litteraturhistorikerens posisjon forme den historiske redegjørelsen? Slike grunnlagsspørsmål vies liten plass i Nytten og gleden.
Det er altså særlig i forbindelse med den førmoderne litteraturen dette melder seg som et problem. Ettersom denne perioden ligger langt fra oss både i tid og tankesett er det en periode som behøver mye kontekstuell redegjørelse for å gripe om problemstillingene som var sentrale i den perioden. Men enda har middelalder- og renessanselitteraturen en litterær selvstendighet også for oss, helt uavhengig av historisk kontekst. Ved å gi tilgang til en verden som er radikalt forskjellig fra vår åpner den for refleksjoner om hvorvidt det finnes noen kjernemenneskelige tema som evner å appellere til lesere på tvers av historien. I lesning av historiske tekster kan man bade i dens fremmedhet, og derfra vil man bli desto mer fortryllet av de kulturelle og menneskelige møtepunktene som faktisk finnes mellom vår egen tid og en så fjern fortid.
Jeg vil videre gi noen eksempler på fortolkende og ahistoriske lesninger fra første halvdel av Nytten og gleden for å bedre illustrere konflikten mellom historikeren som fortolker og historikeren som historiker i en litteraturhistorisk analyse.
Det første springhoppet som gjøres er når Aukrust i delen om middelalderen skal skrive om forfatteren og dikteren Francois Villon. Hun trekker fram at han gjerne omtales som Frankrikes «første moderne lyriker», og hun spør videre hvordan en mann «som skrev flere århundrer før modernismen [kan] være moderne» (s. 38). Villon skriver om storbylivets fremmedhet og om livets forgjengelighet. Riktignok harmonerer dette godt med modernistisk diktning, men Villon skildrer en radikalt annen tid enn den moderne, han skriver om andre byer og, kan man tro, en forgjengelighet som står i relasjon til et annet liv enn det vi lever i dag. En lesning av Villon påvirkes selvfølgelig av at moderne diktere har latt seg inspirere av ham, og man vil også bli slått av hvordan 1400-tallet og 2019 kan by på forholdsvis samstemte refleksjoner. Men hva skjer når man i litteraturhistorier skal påpeke disse koblingene? Vi konfronteres her med et vanskelig litteraturteoretisk spørsmål: Hva skjer med skjønnlitteraturen når den krysser epokenes grenser? Hva mister vi, og hva kan vi få?
Også Kolderups del om 1600 og 1700-tallet kunne hatt godt av noen slike refleksjoner. Kolderups kapitler, som utmerker seg i boken som særdeles godt komponerte og strukturerte, utmerker seg også ved å bringe flest umotiverte aktualiseringer til torgs. Se for eksempel denne på halen av underkapittelet om Blaise Pascal:
Ved å lese Pensées forstår vi også at vår tids behov for mindfulness ikke er noe nytt, selv om terminologien er ny: ‘vi tenker aldri på nåtiden’, skriver Pascal, ‘og hvis vi gjør det, er det bare for å bruke dens lys for å lage planer for fremtiden. Nåtiden er aldri vårt mål. Fortiden og nåtiden er våre midler, og bare fremtiden vårt mål. Slik har det seg at vi aldri lever, men vi håper å leve.’ Pascals tanker lever altså fortsatt i beste velgående. Paradoksalt nok er det noe varig over hans forestillinger om menneskelig ubestandighet. (s. 73)
Å framheve at Pascals tankegods enda lever er selvsagt ikke et problem i seg selv, og paradokset mellom hans tenkning og idéer og at de har vist seg som særdeles bestandige kan være morsomt nok. Men det skjer noe i formidlingen av høythengende poenger når man bruker ladede, kursiverte begreper som mindfulness.
Kolderup følger opp i neste avsnitt i omtalen av L’Astrée, en hyrderoman fra 1600-tallet, ved å si at måten den er bygget opp på, med bøttevis av underfortellinger som bryter inn i overfortellingen, gjør verket så langt «at det vanskelig lar seg lese av vår digitale tidsalders utålmodige ‘homo zappiens’» (s. 74). I våre dager har imidlertid et høyt antall lesere kommet seg gjennom Karl Ove Knausgårds Min kamp på omkring 3500 sider, med mange innskutte underfortellinger i den overordnede fortellingen. Med andre ord er problemet at L’Astrée og andre fortidige fortellinger ikke er tilgjengelige for oss uten et enormt rammeverk. Dette er åpenbart et legitimt poeng, likeså legitimt som den vedvarende aktualiteten til Pascal. Her ser vi at noe fortidig litteratur behandler temaer som virker evigaktuelle, som hos Pascal og Villon, mens andre ganske raskt blir foreldet. Problemet i tilfellene Pascal og L’Astrée er at Kolderup blander inn ladede moderne enkeltord som trenger inn i og forstyrrer det ellers tydelige og redegjørende språket. Slik påvirkes leseren av Nytten og gledens møte med litteraturen og fortiden på en uheldig måte, og uten at forfatterne påpeker fortolkningene og anakronismene som skjer. Dette bidrar til å svekke Nytten og gledens historiske kvalitet og troverdighet, samtidig som det antakelig gjør lesningen mer engasjerende og tilgjengelig for noen.
Det finnes flere slike aktualiseringer, men de er allikevel en liten del av en forholdsvis stor bok. Både Aukrusts og Kolderups deler er begge meget informative og gir god innsikt i de sentrale litterære diskusjonene fra deres respektive perioder. Når man nærmer seg 1800-tallet, med opplysningstid, revolusjon og etter hvert romantikk, blir historien enklere å fortelle til et norsk publikum med allmenne kunnskaper om historie og litteratur. Man kan si det er 1800-tallet som har befestet Frankrikes rolle som verdens kulturelle sentrum, slik for eksempel Walter Benjamin sier i sitt hovedverk Passasjeverket. Frankrike er på denne tiden sentrum for revolusjoner i politikk, kunst, litteratur og vitenskap og et utstillingsvindu for resten av verden.
Også delen om 1900-tallet svarer bedre til aktualitetens krav. Etterhvert som historien kryper nærere vår egen tid blir imidlertid seleksjonen vanskeligere, og det preges også siste del av Nytten og gleden av. Tidvis er boken på sitt mest oppramsende her, men den har også noen av sine sterkeste øyeblikk. Uvsløkk gjør gode lesninger av tekstutdrag på fransk, som han bruker tid og plass til å kommentere og diskutere for norske lesere. Dette er et grep som gjerne kunne blitt brukt hyppigere også i tidligere deler av boken. Ettersom et viktig formål med å skrive en fremmed språkgruppes litteraturhistorie for det norske lesende publikum er å formidle en tenkning som er annerledes enn den vi har tilgang på gjennom allmenne norsk- og engelskkunnskaper, er disse dryppene av meget kompetent veiledning gjennom franske tekstutdrag velkomne.
Som nevnt blir siste del av boka tidvis vel oppramsende, noe som vanskelig kan unngås om man skal skrive om en periode som enda ikke er kategorisert og hvor man enda ikke riktig har oversikt over hvilke retninger som har historisk betydning. En klar styrke er at Uvsløkk bruker tid på å diskutere hvordan litteraturen hierarkiseres gjennom Nobelprisen og Prix Goncourt, og dermed hvordan den moderne litteraturhistorien forsøksvis skapes av slike maktinstanser.
De siste 30 sidene bringer leseren helt hjem til 2019 med noen drypp av nærlesninger og utdrag i et ellers høyt oppsummerende tempo. Uvsløkk vier en god del plass til blant andre Michel Houellebecq og Virginie Despentes. Begge er forfattere som er sterkt kritiske til samtidens Frankrike, men som også maler et dystert bilde av hele den vestlige sivilisasjonen. En sentral trope hos dem begge har vært å påpeke det illiberale i det liberale prosjektet og det reaksjonære i det mye omtalte «progressive vesten». På 90-tallet og begynnelsen av 00-tallet var begge forfatterne meget kontroversielle i offentligheten og litterære miljøer, både i Frankrike og i utlandet. Romanene solgte godt, men de ble kritisert av meningsmotstandere for å være skribenter uten stil som skrev bøker kun for å provosere. De siste årene har begge fått en stor kommersiell suksess, samtidig som kritikerne og litteraturstanden har myknet opp i møte med dem. I tilfellet Michel Houellebecq har det særlig vært erkjennelsen av at han er en meget belest mann som kjenner sin franske litteraturhistorie godt som har bragt ham inn i varmen. Hans «manglende stil», som kritikerne kalte det, skyldtes ikke kun mangel på talent – det framsto plutselig som et bevisst valg. Selvfølgelig har det også mye å si at Houellebecq nå har vært en markant personlighet i den franske offentligheten i omkring 20 år, og man har dermed blitt vant til stilen og tankene hans, som gjerne framstår eksplosive ved første møte. Tiden har gjort både Houellebecq og Despentes enklere å håndtere. I mottakelsen av Houellebecq ser man hvordan franskmenn forholder seg til litteraturen som noe høyverdig og meningsfylt som ikke skal forringes av dagligspråk og lav dannelse. Den franske litteraturen skal stå i tradisjonen av annen fransk litteratur, og forfatteren har en viktig rolle i samfunnet som en videreformidler av denne tradisjonen.
Denne avrundingen på boka forteller ikke bare historien om Despentes og Houellebecq og andre store forfattere av vår egen tid. Gjennom fortellingen om vår tids forfattere viser også Uvsløkk hvor avhengig man er av den franske litteraturhistorien for å forstå samtiden. For norske lesere presenteres dermed en slags røffguide til å forstå og fortolke den franske litteraturen så vel som det franske samfunnet. Vi forstår gjennom koblingene til de franske tenkerne, politikerne, vitenskapsmennene og kunstnerne at litteraturen har vært helt sentral i den franske idéhistorien, og at den er det enda i dag. Slik sett er ikke Nytten og gleden kun en litteraturhistorie, men også en nyttig introduksjon til uunnværlige referanser til fransk tenkning og fransk kultur generelt.
Idéhistoriske jyplinger med hang til franske utsvevelser kan finne en nyttig oversikt i Nytten og gleden, men boken er selvsagt for kort og på overflaten til å være et utgangspunkt for eksistensielle posisjoner i den store konflikten mellom Tyskland og Frankrike på idéhistoriefaget. En helt nødvendig oppgave for kommende svevende idéhistorikere må framover være å se om det finnes et tydelig skille mellom mindfullness og andre ny-åndelige retninger og Blaise Pascal, og å gjøre grundige studier av hvorvidt Karl Ove Knausgårds Min kamp egentlig bare er nok en hyrderoman kopiert og inspirert av Honoré d’Urfés L’Astrée.
