En av de forunderligste hendelsene under den andre verdens krig var da Rudolf Hess (1894–1987), Hitlers stedfortreder, 10. mai 1941 på egenhånd fløy til Skottland, der han umiddelbart ble tatt til fange. Han skal angivelig ha dratt av gårde for å få i stand en fredsavtale mellom Storbritannia og Tyskland i kampen mot deres felles fiende: Sovjetunionen. Men at han på denne måten og uten mandat skulle kunne få til noe slikt, var himmelropende urealistisk. Hitler mente at Hess måtte være sinnssyk og erklærte ham som lands­forræder; propagandaminister Goebbels syntes det var en dårlig idé å erklære for omverden at man hadde hatt en gal mann i sin midte, uten å merke det. Hva skulle man tro på alliert side? Var han et psykiatrisk tilfelle? Psykiatere ble satt på saken, og fulgte nøye med på hans atferd og tale. Denne psykiatriske interessen for Hess og andre nazister, framfor alt Hitler, er tema for Daniel Picks nye bok The Pursuit of the Nazi Mind. I England og USA oppstod det en egen diskurs i kjølvannet av nazismens framvekst, hevder han. Gjennom psykologiske og psykiatriske midler forsøkte man å forklare hvorfor folk som Hitler og Hess agerte som de gjorde. Særlig framhever Pick at psykoanalysen ble benyttet som analysenøkkel: Det gjaldt å undersøke hvilken rolle det ubevisste spilte hos Hitler, Hess og andre tyske ledende nazister. Kunne deres synspunkter, holdninger og atferd forklares ved hjelp av traumatiske opplevelser i barndommen, undertrykt seksualitet, et for sterkt eller svakt overjeg, eller et påtrengende ødipuskompleks? Og hva med det tyske folk generelt, der flertallet syntes å støtte opp om Hitler – var dette et massefenomen som måtte forklares gjennom psykologiske og psykoanalytiske modeller? Hva slags ubevisste krefter var det på spill når millioner av mennesker bøyde kne for en autoritær leder?

Pick har tatt for seg en rekke psyko-aktører som på ulike måter forsøkte å svare på slike spørsmål både under og etter krigen. Ofte ble de hyret inn av britiske eller amerikanske myndigheter for å kartlegge den typiske Nazi mind. Særlig framhever Pick to analytikere, nemlig Walter Langer og Henry Dicks. Dicks var en tysktalende britisk psykiater som fikk i oppgave å ta seg av Hess da han ble tatt til fange. Dermed ble Hess ikke bare hans pasient, men også hans studieobjekt. Ved å samtale med ham og observere hans atferd, forsøkte han og hans kolleger å diagnos­tisere Hess og forklare hans atferd ut fra mer eller mindre psykoanalytisk inspirerte modeller. Langer var på sin side en amerikansk psykoanalytiker som på oppdrag fra amerikansk etterretning skrev en hemmelig rapport om Hitler og hans mentale tilstand (The Mind of Adolf Hitler). Det hadde helt fra tidlig på 1930-tallet ikke manglet på diagnoser av Hitler og det tyske folk, og Pick framstiller en rekke av de diagnosene og stereotypiske framstillingene som var i omløp (for eksempel ble Hitler diag­nostisert som psykopat og det tyske folk som roboter). Men Langer var en av dem som ble direkte hyret inn av OSS (Office of Strategic Services) for å tegne en psyki­atrisk profil av Hitler slik at man kunne danne seg en velbegrunnet oppfatning av hva man kunne forvente seg av ham (en annen som var på OSS betalingsliste var Herbert Marcuse med diagnoser av det tyske folk og dets Sonderweg). Det var naturligvis en slags historiens ironi at det var psykoanalysen som ble brukt for å forklare nazistenes forbrytelser, siden nazistene nettopp hadde erklært Freud og psykoanalysen for å være en fordervelig, jødisk praksis.

For de allierte var disse psyko-folkenes undersøkelser viktige av flere grunner, hevder Pick. For det første var Hess og andre krigsfanger viktige etterretningskilder. De satt inne med konfidensielle opplysninger som kunne være livsviktige, og det gjaldt derfor å få deres tunge på glid. For det andre var det viktig å forstå hvordan Hitler og den nazistiske ledelsen tenkte, slik at man kunne forutsi deres neste trekk eller vite hvordan de ville svare på de alliertes egne initiativ. For det tredje var det viktig å kjenne til det tyske folks sinnelag for å vite hvordan de alliertes propaganda skulle treffe det og dets ubevisste begjær på riktig måte. For det fjerde var det om å gjøre å finne ut hvordan man etter krigen kunne få denazifisert dem som hadde deltatt i eller støttet opp om det tyske eventyret og eventuelt også forebygge at lignende ting kunne skje igjen.

Pick sveiper dessuten innom rettsoppgjøret i Nürnberg (november 1945 til oktober 1946), som ble en god anledning for psykiaterne og andre interesserte til å studere nazilederne nærmere, framfor alt Hess (de syv spesialistene som undersøkte ham var enige om at han ikke var utilregnelig, men at han hadde en «psykopatisk personlighet» var de alle enige om). Her dukker også spørsmålet opp om i hvilken grad den enkelte nazist kunne lastes for sine gjerninger: Måtte de kanskje snarere forstås som ofre for gruppesuggesjon, forførte mennesker som hadde mistet sin evne til å tenke som individer? Var deres frie vilje satt ut av spill? Med slike problemstillinger på dagsorden ble det om å gjøre å observere de tiltalte nazistene nøye og stille de riktige diagnoser. De ble for eksempel vist sjokkerende filmer fra frigjøringen av Belsenfangene for å se hvordan de reagerte. Pick påpeker videre hvordan det på slutten av 1940-tallet og framover også ble heftig diskutert og eksperimentert i psyko-kretser om hvordan og i hvilken grad gruppedannelser fikk folk til å handle annerledes enn de ville ha gjort alene eller hvordan auto­ritære lydighetsstrukturer fikk folk til å adlyde ordre mot sin vilje. Også her ble det psykoanalytiske vokabularet i noen grad tatt i bruk.

Picks hovedtese er altså at de psykiaterne og psykologene som ble hyret inn for å si noe om framtredende tyske nazister eller det tyske folk i stor grad dro veksler på psykoanalytisk tankegods og at disse undersøkelsene i sin tur spilte en viktig rolle i etterkrigstidens forståelse av mennesket. Han innfrir imidlertid bare delvis dette prosjektet. Ofte er argumentasjonen for at det nettopp er psyko­analytisk tankegods som tas i bruk temmelig tynn og dårlig belagt. I det hele tatt får Pick ofte ikke gått i dybden på de verkene han viser til, men forblir generell og overflatisk. Når det gjelder argumentasjonen for at det nettopp var disse teks­tene som formet etterkrigstidens forståelse av det menneskelige sinn, så nøyer Pick seg i grunnen med å redegjøre for en rekke nedslag som utvilsomt har spilt en rolle i psykiatrisk og sosialpsykologisk litteratur, men uten at forbindelseslinjene til de opprinnelige tekstene alltid blir like klare og opplagte. Pick har også tidvis en lei tendens til å ta stilling til sannhetsgehalten i de teoriene som framsettes. Han fastslår for eksem­pel dogmatisk om ulike hendelser i Hitlers liv: «Det er galt å hevde at det var noen av disse som på avgjørende måte forandret Hitlers sinn og ga det ny form». Pick kan naturligvis ha rett, men vi vet ikke på hvilket grunnlag han uttaler seg så skråsikkert om Hiters sinn (forbausende er det også å se at hans biografiske skisse av Hess i stor grad er basert på psykologiske og psykoanalytiske spekulasjoner om hans karakter). Til tross for slike svakheter gir The Pursuit of the Nazi Mind et spennende og interessant innblikk i hvordan psykoanalytikere og andre psykiatere ble – og blir – mobilisert i kampen mot autoritære bevegelser. I hvilken grad de på dette feltet har gjort – og gjør – nytte for seg er imidlertid fortsatt et åpent spørsmål.