«Du skal anlegge en livsstil som er slik at alle andre også kan ha den samme livsstilen», pleide Arne Næss å si. Det var samtidig en dom over vårt forbrukersamfunn. Det er rett og slett umulig å tenke seg at hele verdens befolkning skal kunne forbruke like mye som en gjennomsnittlig norsking. Vår livsstil forutsetter rett og slett at de fleste mennesker ikke har den samme livsstilen som oss. Det var slike tanker reklamemannen Erik Dammann satte på dagsordenen da han kom som en virvelvind inn på den politiske arenaen på begynnelsen av 1970-tallet med sin bok Fremtiden i våre hender (1972). Dammann gjorde oppmerksom på det forsmedelige faktum dat et fantes mat og ressurser nok til alle – og likevel: Det døde over 30.000 barn av sult og underernæring i fattige land hver dag, mens vi i de rike landene hadde mer enn nok. Og ville ha mer. Det var ikke uten grunn at Arne Næss var blant innlederne på stiftelsesmøtet for Framtiden i våre hender i Nadderudhallen i Bærum i april 1974.

Det mest oppsiktsvekkende var at Dammann fikk folk med seg. Som han påpeker i sin siste bok, Verdirevolusjon, fikk bevegelsen på kort tid nesten 30.000 medlemmer (inklusiv meg selv), og meningsmålinger viste at nesten to av tre norskinger var villige til å støtte en stans i velstandsveksten hvis det kunne bidra til en rettferdig global fordeling. Alle politiske partier unntatt FrP stilte seg positiv til bevegelsens ideer. Noe var definitiv i gjære. Men så skjedde det noe. I Dammanns diagnose ga de folkevalgte fra seg styringen. Man slapp i økende grad markedskreftene løs, åpnet for fri flyt av kapital og lot seg fange av forestillingen om at alle problemer kunne løses gjennom fri konkurranse om økonomisk vinning. Det førte ikke bare uvilkårlig til at gapet mellom rike og fattige økte (med en liten gruppe styrtrike mennesker på toppen), men at naturen ble overbelastet. Så sent som i 1998 mente riktignok et fler­tall i Norge at dagens økonomiske system ikke var egnet til å løse de store miljøproblemene, og tre av fire mente at «det kreves et lavere forbruk i de rike land for å løse miljø- og fattigdoms­problemene». Men ifølge Dammann var nå de internasjonale kapitalinteressene blitt så sterke at ingen maktet å gjøre noe grunnleggende med systemet, heller ikke politikerne.

Klimakrisen har naturligvis gitt Dammann og hans bevegelse rett, men klimaet er bare ett av proble­mene, hevder Dammann. Konkurranse­økonomien har ført til at matjorden utarmes og minsker, artsmangfoldet reduseres, fuktighetsbevarende skoger utryddes, fiskebestandene bryter sammen, elver tørker ut og så videre. Kort sagt, livsgrunnlaget reduseres. Stadig vekst for stadig flere – det kan ikke gå. Ikke i lengden. Det er et enkelt regnestykke. Det er bare et tidsspørsmål før det må gå galt. 10 år, 100 år, 1000 år, 10.000 år, 100.000 år. Ut fra vår nåværende viten om ressursenes begrensning, må det gå galt.

Til tross for at Dammann nå er blitt en moden mann, har han ikke gitt opp kampen for et mer rettferdig samfunn. Som tittelen på boken, Verdirevolusjon, antyder, ser han det hele som en verdikamp: Vi har bygget vår utvikling på verdier som stadig øker presset på naturen, og vi trenger nå en omvurdering av verdier. I det nåværende systemet seirer egoismen, kjøpepresset og kravet om økonomisk vekst. Samfunnet må snarere baseres på samarbeid, rettferdig fordeling og miljøansvar (et verdisett som Dammann ikke nøler med å kalle kvinnelig). Ifølge Dammann har mennesket både en medfødt trang til å samarbeide og yte noe for fellesskapet på den ene siden, og en medfødt trang til å kjempe for snever, materiell egennytte på den andre. I det nåværende økonomiske systemet dyrkes og stimuleres det siste framfor det første. Det burde vært omvendt.

Store deler av boken er skrevet som en fiktiv samtale noen hundre år fram i tid, der man diskuterer hvordan det kunne gå så galt, hvordan det oppstod en krise og ikke minst: Hvordan det kom i stand et paradigmeskifte som gjorde at man klarte å redde situasjonen. Det er et godt grep som gir mulighet for å forklare dagens situasjon der lite blir gjort, selv om de fleste vet – eller burde vite – at vi ikke kan fortsette som før. Mer skeptisk er jeg til den optimismen han legger for dagen, basert på forestillingen om «et latent ønske om felles innsats hos folk flest». «Personlig tror jeg vi kommer til å stanse utviklingen i tide fordi vi vil innse at konkurranse som dominerende prinsipp er i strid med våre dypetse verdier og interesser», hevder Dammann. Sett fra et ståsted noen hundre år i framtiden kan han hevde om nåtiden at «det store flertall var ubevisst bundet til et paradigme som gjorde det umulig å akseptere en endret virkelighetsforståelse». Som Marx i sin tid ville bevisstgjøre arbeiderklassen om dens historiske oppgave, vil Dammann riste folk flest ut av sin «ubevisste» slummer. Men denne typen bevisst­gjøring har hittil ikke hjulpet stort, og vi har vel liten grunn til å tro at dette vil kunne endre seg radikalt. Ut fra hans egen beskrivelse av tingenes tilstand er det lite som taler for at de rike skulle gi fra seg sine privileger ved en kommende krise. Mer sannsynlig er det vel at rike land og sterke kapitalinteresser vil slåss for sine privileger til siste kule, og utrydde hele kulturer om nødvendig. Dammann kan ha rett i at det å hoppe av forbrukerkarusellen vil gi mer livskvalitet og meningsfulle liv (i alle fall i den rike delen av verden). Men å få flertallet av befolkningen til å innse dette, synes å være en temmelig håpløs oppgave. Miljøpartiet De Grønne, som utvilsomt er det partier som i størst grad målbærer Dammanns synspunkter, kommer i Norge sjelden opp i mer enn tre-fire prosents oppslutning på landsbasis. Dammann kjemper en heroisk kamp. Å tro at et flertall av befolkningen i overskuelig framtid skal stemme grønt, er vel å klamre seg til det Adorno kalte «det håpløse håp».