Verden er et kaos av hendelser. Hadde man tilgang til og kunne beskrive, inntil minste detalj, hva et enkelt menneske gjorde og tenkte i løpet av en dag (slik Gud kanskje kan, hvis han finnes), ville man trolig ende opp med tusenvis av sider. Gjorde man det samme med hva alle menneskene i et lite samfunn opplevde og tenkte hver dag i løpet av ett års tid, ville datamengden bli vanvittig stor og langt overskride menneskelig fatteevne. Ja, hadde man en slik tilgang til menneskers tanker og handlinger ville det ganske enkelt være helt umulig å fange inn et helt samfunn i en hel epoke (for eksempel «Norge i middelalderen»). Man ville vite for mye. Datamengden ville være for stor (rent bortsett fra at hva som skulle regnes som «data» ville være et komplisert spørsmål). Verden er et kaos av hendelser som det ikke står i menneskelig makt å ha oversikt over – selv om man begrenset seg til et lite samfunn i et kort tidsrom. Når man skal skrive historie, har man ikke tilgang til dette kaoset av hendelser. Alt man har, er noen ytterst få etterlatenskaper (kilder) fra et forsvinnende lite antall personer, og ut fra dette spinkle (men i den moderne verden likevel enorme) materialet forsøker historikerne å konstruere historiefortellinger. De ordner kaos, skaper mening i virvaret, ut fra et bittelite og relativt oversiktlig kildemateriale. Dette er historikerens livsvilkår. De konstruerer meningsfulle fortellinger ut fra historiens etterlatte smuler.

Ut fra dette er det lett å skjønne at epokeinndelinger som antikken, middel­alderen, renessansen og romantikken er problematiske størrelser. Som tids­angivelser er de solide nok – man kan for eksempel sette romantikken synonymt med tidsrommet fra 1770 til 1830 – men straks man begynner å si noe om innholdet i disse epokebegrepene og forsøker å angi hva som er «typisk» for epokens filosofi, vitenskap, teknologi, økonomi, styresett eller hva det måtte være, så kommer man fort i problemer. De generaliseringene man foretar blir lett enten intetsigende eller misvisende og fulle av unntak. Like før middelalderhistorikeren Jacques Le Goff døde våren 2014, rakk han å utgi en bok med den talende tittelen «Må man virkelig dele opp historien i perioder?». Hans svar er: ja. Men hans spørsmål synes å være mer interessant enn dette svaret.

Begrunnelsen han gir for å svare ja er enkel, lettvint og akseptabel nok: Vi må ha noe å holde oss til, skape en orden. Bare slik gjør vi fortiden forståelig. Problemet er naturligvis hva som skal utgjøre kriteriene for å avgjøre når en epoke slutter og en annen begynner. Det er verre. Og Le Goff har i grunnen ikke annet svar enn å tilnærme seg dette gjennom konkrete eksempler – eksempler der han argumenterer for at renessansen er et unyttig og overflødig begrep. For ifølge Le Goff representerte ikke renessanse noe brudd med middelalderen. Middelalderen varte snarere (fra senantikken) helt fram til opplysnings­tiden (midten av 1700-tallet).

Le Goff viser til at man fra de tidligste tider har forsøkt å periodisere historien. I den jødisk-kristne tradisjonen delte man gjerne opp historien i fire (etter års­tidene) eller seks (etter livsfasene). I Gudsstaten delte for eksempel Augustin historien opp i spedbarnstid (fra Adam til Noa), barndomstid (fra Noa til Abraham), tidlig ungdomstid (fra Abraham til David), ungdomstid (fra David til det babylonske fangenskap), voksenalder (fra det babylonske fangenskap til Kristi fødsel) og alderdom (fra Kristi fødsel til dommens dag). Han betraktet således sin egen tid som en endetid, en tid da historien var blitt gammel. Slike oppdelinger var vanlige helt fram til 1700-tallet. Til og med Voltaire delte historien opp i fire i sin bok om Ludvik 14. påpeker Le Goff. Men allerede på 1400- og 1500-tallet begynte man å dele opp fortiden på nye måter, og det var da begrepet «middelalderen» kom i bruk. Fra og med 1600-tallet ble den gjerne karakterisert som en «mørketid», som befant seg mellom den lysende antikken og den nye, lysere tid (mens romantikerne på sin side forsøkte å rehabilitere middelalderen). Begrepet «Renessansen» som en motpol til middelalderen lokaliserer Le Goff først og fremst i Jules Michelets forelesninger ved Collège
de France i 1840-årene, der Michelet betraktet den italienske renessansen som en tilbakevending til antikkens hyllest av gleden, sensualitet, og friheten (i motsetningen til middelaldermenneskenes åk under kristendommen). Det var i det hele tatt ifølge Le Goff særlig undervisningen av historie på skolene og universitetene fra 1600-tallet og framover som skapte behov for enkle periodiseringer. Jacob Burckhardt tildeles dernest æren for å ha løftet fram renessansen som det store bruddet i vestens kulturhistorie.

For å vise at renessansen ikke finnes tar Le Goff først tak i en rekke moder­ne verker om renessansen, gjengir deres hovedteser, og forsøker dernest å vise at alt – eller i alle fall det meste – av det disse renessansehistorikerne angir som særegent og nytt for renessansen snarere må plasseres tidligere, i middelalderen. Dermed smuldrer hele renessansebegrepet opp. Le Goff framhever således en rekke av middelalderens store bedrifter: Latinen blir et lærd språk de lærde kan kommunisere med over landegrensene (slik engelsk er det i dag), universitetene oppstår, man henviser stadig til fornuften som kunnskapskilde, mennesket settes i sentrum for de lærde, man utviklet stor kunst (i tillegg til en estetikk og sans for det skjønne), ny arkitektur, nye klesmoter og nye spiseskikker og bordmanerer, man oppfinner jernplogen, vindmøllen og papiret, man lærer seg å salte silda for å konservere den, man produserer alkohol, importerer pepper til matlagingen, utvikler økonomisk tenkning og etablerer en gryende kapitalisme, man erstatter oksen med hesten som trekkdyr, osv. Riktignok skjer de store oppdagelsene på 1400-tallet (Columbus og Magellan), men koloniseringen kommer først på midten av 1700-tallet og importen av nye varer endret ikke matvanene vesentlig. Reformasjonen var heller ikke noe nytt, det fantes mange kjetterske bevegelser i middelalderen. Det blir liksom ikke noe igjen til renessansen.

Spørsmålet om man virkelig kan og må dele historien opp i perioder blir imidler­tid vanskelig løst på denne måten. Det eneste en slik strategi fører til er vel at epokebegrepet utvannes: Middelalderen blir enda lenger og blir vel derfor enda mer uspesifikk. Dessuten tar Le Goff ikke opp spørsmålet om hva som rettferdiggjør at 300-tallet (eller 800-tallet) og 1600-tallet tilhører samme epoke. At man lærte seg å salte silda allerede på midten av 1300-tallet, og at dette derfor skjedde i middelalderen (og ikke i renessansen), kan kanskje godtgjøre at middelalderen var vel så innovativ som den såkalte renessansen, men en slik påpekning gjør det vel desto vanskeligere å strekke middelalderen tilbake til senantikken (der man ikke hadde lært å salte silda). Spørsmålet er vel dessuten om ikke Le Goffs rigide skille rundt 1750 ikke kan problematiseres på samme måte som han problematiserer skille mellom middelalder og renessanse (slik blant annet Jonathan Israel har gjort). Om epokeinndelinger i det hele tatt lar seg forsvare som «objektive» skiller (noe Le Goff eksplisitt tar til orde for), må de trolig legitimeres på helt spesifikke og avgrensede felter (som malerkunst eller mekanikk). Le Goffs forestilling om at man kan fjerne renessansebegrepet og beholde det generelle epokebegrepet «middelalder» synes å være basert på en naiv tro på at ikke også middelalderbegrepet kan dekonstrueres. Når alt kommer til alt er verden et kaos av hendelser…