Oppdragende natur

Oppdragende natur

Av Espen Schaanning

April 2019

Naturliga medborgare Friluftsliv och medborgarfostran i scoutrörelsen och Unga Örnar 1925–1960

Naturliga medborgare Friluftsliv och medborgarfostran i scoutrörelsen och Unga Örnar 1925–1960

Bjørn Lundberg

Arkiv förlag
Lund, 2018

I Sverige og Norge har friluftsliv spilt en mye mer avgjørende rolle i oppdragelsen enn i mange andre land. Björn Lundberg viser hvordan foreninger som speiderbevegelsen og Unga Örnar utnyttet slike tradisjoner når de trakk barna ut i naturen for å oppdra dem.

Synet på naturen har endret seg radikalt gjennom historien. Man skal ikke mange hundreårene tilbake i tiden før det var helt vanlig å anta at naturen hadde en mening og et mål, gjerne nedlagt av Gud. Noen holder fast ved denne tanken fremdeles, blant annet ved å anta at det ligger en intelligent design til grunn for naturens forunderlige verden. Men også bruken av naturen har endret seg. Den har for eksempel alltid blitt brukt som ressurs for å skaffe seg mat, husly og redskaper, og har lenge vært et yndet objekt for vitenskapsfolk som ville utforske planter, dyr og mineraler. Men på slutten av 1800-tallet vokste det fram noe som man i dag gjerne kaller «friluftsliv». Naturen ble i økende grad et sted for rekreasjon – et sted der man kunne la seg begeistre av vakre landskaper, styrke helsen gjennom mosjon og frisk luft eller skaffe seg spenning gjennom å klatre i fjell eller ta seg fram i ukjent terreng.

Tar man et blikk på speiderbevegelsen (Norsk Speiderguttforbund) i Norge på begynnelsen av 1900-tallet vil man gjenfinne troen på naturens mening og mål. Siden NSF var en kristen bevegelse, er det ikke overraskende at man så naturen som Guds skaperverk og som kilde til gudstro: «Ingen kan fortelle oss om Guds herlighet, hans visdom og makt som naturen», kunne speiderleder Gasmann fortelle sine gutter i 1931. Men speiderbevegelsen hadde også en sterk tro på naturens gunstige virkninger. Framfor alt var naturen et usedvanlig velegnet sted for oppdragelse. Gjennom turer og leirliv i patruljer og tropper kunne ikke speiderne bare få mosjon og frisk luft, men også lære seg å takle utfordringer og klare seg på egenhånd, og derigjennom opparbeide seg dyder som lydighet, tålmodighet, utholdenhet, mot, selvoppofrelse og hjelpsomhet. I naturen kunne barna oppdras til samfunnsånd. De skulle på paradoksalt vis lære seg å leve i samfunnet ved å dra bort fra samfunnet.

Som jeg har vist i min bok om den norske speiderbevegelsen (Barneridderne, 2015), dannet det seg på 1920-tallet en alternativ, kommunistisk speiderbevegelse som definerte seg i opposisjon til Baden-Powells «borgerlige» speidere. Man ville her ikke «skape lydige soldateremner for det kapitalistiske samfund» (som man angivelig gjorde i den borgerlige speiderbevegelsen), men heller «gi barna forstaaelsen av arbeidernes kamp». Men ut fra dette alternative ståsted ble naturen omfortolket. Som i den tradisjonelle speiderbevegelsen skulle barna naturligvis få mosjon og frisk luft og bli sunne og sterke. Men samtidig skulle nå barna i møtet med naturen bli «kamerater» i klassekampen. I § 9 i de røde speidernes speiderlov (1923) het det: «Bli glad i at færdes i skog og mark og lær at forstaa at elske naturen. Da vil din tro paa det gode i menneskene og paa socialismens ide grundfestes i dig». Tanken var formodentlig at naturen i seg selv var god og at siden mennesket var en del av naturen (og derfor potensielt godt), så ville man bli glad i mennesket ved å bli glad i naturen. I omgang med naturen ble menneskets potensialer frigjort. § 10 lød: «Kjærligheten til naturen vil si kjærlighet til menneskene og din største opgave vil bli at frigjøre menneskene til et naturligere og friere liv». De røde speidernes friluftsliv kunne bidra til å bekjempe kapitalismen og dens urettferdige fordeling av goder.

Som man skjønner var synet på natur og friluftsliv i de to speiderbevegelsene uvilkårlig farget av den ideologi som ble lagt til grunn. For den som er interessert i denne type problemstillinger, er det verdt å ta en titt på Björn Lundbergs doktorgradsavhandling Naturliga medborgare. Han tar for seg Sveriges Scoutförbund (stiftet 1912), Sveriges Flickors Scoutförbund (1913) og Unga Örnar, en sosialdemokratisk versjon av speiderbevegelsen, (stiftet i 1931) i «folkhemsepoken» (1925 til 1960) og sammenligner hvordan de tenkte seg at friluftsliv skulle og kunne oppdra barna til medborgerskap. Spesielt er han opptatt av hvordan leirlivet fungerte som en oppdragende organisasjonsform – ikke ved at leiren skulle være mønsterbildet på et ideelt samfunn (utopi), men som en «heterotopi» – en annerledes plass: et sted som både var avgrenset i tid og rom (isolert fra samfunnet og med en bestemt varighet), der man forøkte å oppøve barnas kunnskaper, ferdigheter og holdninger slik at de kunne bli gode samfunnsborgere. Lundberg er her både opptatt av hvilke forestillinger om medborgerskap som fantes i de tre organisasjonene, og hvordan barn og unge ble oppdratt til å praktisere sitt medborgerskap. Det er en usedvanlig ryddig og gjennomarbeidet bok som gir oss innblikk i hvordan ulike grupperinger tenkte omkring friluftslivets relevans for oppdragelsen av barn og unge, men som også viser seg hvordan forestillingen på dette endret seg over tid. Spesielt prisverdig er det at han tar for seg både gutte- og pikespeiding og relaterer dem til hverandre.

Speiderbevegelsen

Lundberg viser at speiderbevegelsen i sine formative år var opptatt av å skape et godt samfunn og oppdra barna til sivilt medborgerskap. Gjennom kroppslige aktiviteter og teknikker skulle man skape aktive borgere som var i stand til å disiplinere seg selv, hjelpe andre og bygge opp under nasjonalt samhold. Særlig prosjektet om å skape en sterk, svensk nasjonalfølelse var viktig, noe som lettest kunne formidles i de stemningsfulle stundene rundt leirbålet. Speiderne ble gitt stor frihet til å styre seg selv, men deres aktiviteter ble også overvåket og regulert. Speiderloven, som ga klare bud om hvilke forventninger man hadde til en speider, var et viktig styringsdokument.

Speidingen var kjønnet, ved at jenter skulle drive med aktiviteter som i større grad var knyttet til stell av hus og hjem. Når det gjelder friluftsliv, var det til å begynne med et skille mellom gutte- og pikespeiding ved at det ble forventet at guttene skulle ligge i telt og oppleve villmarksliv, mens jentene kunne nøye seg med å overnatte inne og drive med aktiviteter i forlengelsen av deres kjønnsrolle. Men samtidig brøt speiderbevegelsen også med de tradisjonelle kjønnsrollene. For eksempel skulle jenter lære seg å gjøre opp ild og bruke øks, mens guttene måtte lære seg å lage mat og stoppe strømper. Utover i mellomkrigstiden ble det imidlertid også i økende grad forventet at både jenter og gutter skulle ta aktiv del i leirliv og bo i telt. Leirlivet ble i det hele tatt etter hvert betraktet som den mest fullkomne form for speiding. I samlingen rundt leirbålet ble speiderne særlig mottagelige for religiøs påvirkning og viktigheten av nasjonsbygging. Samtidig var det allerede fra starten innslag internasjonale perspektiver, og disse styrket seg utover i mellomkrigstiden.

Under krigen steg medlemstallet i speideren betydelig: Fra 15468 i 1939 til 29000 i Sveriges Scoutförbund, og fra 4800 til 12000 i Sveriges Flickors Scoutförbund. Nå ble speideraktivitetene i mye større grad innrettet mot at de skulle være direkte til nytte for samfunnet. Speiderne bidro med beredskapsarbeid, blant annet i jord- og skogbruk (gjerne for å erstatte menn som ble innkalt til militært beredskap), men også gjennom innsamlingsaksjoner og bærplukking. Særlig jentene deltok aktivt med i forsvarsberedskapen ved å tjenestegjøre på luftovervåkningsstasjoner. Speiderleirene ble nå også lagt nærmere tettbygd strøk slik at speiderne kunne hjelpe til i nærområdene. Ifølge Lundberg vokste det også fram en ny form for nasjonalisme, der takknemlighet ble et sentralt begrep: Speiderne burde være takknemlige fordi de bodde i et nøytralt land som ikke ble direkte rammet av krigen. Derfor forpliktet det å være svensk: En svensk speider burde i særlig grad bidra med innsamlinger og annen humanitær hjelp for nødlidende i de andre nordiske landene.

Selv om speiderbevegelsen opplevde synkende medlemstall det første tiåret etter krigen, fortsatte man ifølge Lundberg med sine frilufts- og leirlivspraksiser som før, kanskje med et noe større innslag av den form for nytteleire som man hadde etablert under krigen. Særlig jentespeiderne fortsatte med slike hjelpeaksjoner, og det be ifølge Lundberg ofte forutsatt at de som skulle hjelpes var de som var «annerledes», dvs. som ikke var like normale, sunne, friske og spreke som speiderne (for eksempel barn med funksjonshemninger). Men i hovedsak beholdt man forestillingen om at når man dro på leir, så fjernet man seg fra sivilisasjonen eller samfunnet for å konstruere sitt eget lille samfunn i naturen. Samtidig ble gåturene, «haikene», viktigere, påpeker Lundberg. Det var ikke nok å ligge i telt, ekte speidere burde også klare å gå krevende utmarsjer. Ifølge Lundberg betydde dette imidlertid ikke at man tok avstand til byen og samfunnet. Tvert om ble nå sivilisasjonskritikken nedtonet og byen ble omtalt i mer positive ordelag. Også den indianerromantikken som man tidvis kunne finne i speiderbevegelsen ble problematisert fordi den ikke var tilstrekkelig svensk. Men nå ble ifølge Lundberg også speiderbevegelsen opptatt av demokrati. Særlig innenfor jentespeideren ble det betonet at det for de eldre speiderne kunne være nyttig å lære seg hvordan det politiske systemet fungerte og lese aviser om hva de ulike partiene stod for. Dermed kunne de senere bli bevisste deltagere i det politiske demokratiet.

Nytt var det også etter krigen at maskulinitetsidealene hos guttespeiderne ble problematisert (de skulle ikke lenger utmerke seg gjennom sin kraft og styrke), samtidig som jentespeiderne begynte å drive mer aktivt med leirliv. Dermed ble kjønnsspesifikke oppdragelsesstrategier i økende grad nedtonet og kjønnsnøytrale termer, som samarbeid og medmenneskelighet, ble løftet fram i medborgeroppdragelsen. På slutten av 1950-tallet samarbeidet også jente- og guttespeideren, og i 1960 slo de to forbundene seg sammen. Etter krigen ble også det internasjonale engasjement i speiderbevegelsen betydelig større. Tanken var å skape forbrødring gjennom at speidere fra ulike land møttes på jamboreer. Den takknemlighetsretorikken som var så framtredende under krigsgårene, ble ifølge Lundberg utvidet til nå også å gjelde land fra den tredje verden. Men det foregikk i form av det som Lundberg kaller en «asymmetrisk internationalism»: Sverige skulle som økonomisk og sosialt privilegert nasjon forbedre verden, særlig ved å hjelpe underutviklede land. Men Lundberg påpeker at dette ikke forhindret at nasjonalismen fremdeles var sterk Det var fremdeles like viktig som før å dyrke den nasjonale identiteten.

Unge Ørner

Unga Örnar hadde mange færre medlemmer enn speiderbevegelsen: Mens Sveriges Scoutförbund kunne skilte med 7100 medlemmer allerede i 1912 og 10800 i 1930 (Sveriges Flickors Scoutförbund hadde 1025 i 1921 og 4740 i 1929), hadde Unga Örnar bare 50 medlemmer da den startet opp i 1931, men med 4231 medlemmer i 1932 og 4786 i 1937. Unga Örnar var nært knyttet til den sosialdemokratiske siden i svensk politikk, og skulle være et alternativ til den «borgerlige» speiderbevegelsen. Bevegelsen hentet likevel inspirasjon fra speiderne. Blant annet ble det laget en «ørnelov», selv om denne fikk langt fra så stor betydning som speiderloven (etter krigen ble den sågar helt fjernet). Men Unga Örnar var på en helt annen måte forankret i arbeiderbevegelsen og dens oppdragelsesidealer. Dessuten samlet man gutter og jenter innenfor samme bevegelse. Som i speiderbevegelsen var også friluftslivet viktig, ikke minst for å styrke helsen, som jo var viktig i et folkehelseperspektiv. Og også de unge ørnene dro på leir. Men poenget var her ikke å opparbeide seg nyttige vaner og klare seg på egenhånd i villmarka (som i speiderbevegelsen). Leirlivet ble snarere oppfattet som en form for rekreasjon og avkobling fra bylivets mas, larm og forurensning. Samtidig skulle barna opparbeide seg solidaritet og samhørighet med sine kamerater. Det som imidlertid framfor alt skilte de unge ørnene fra speiderne var at de skulle oppdras til å bli politisk bevisste borgere. Ikke bare ved at de skulle delta i studiesirkler, men ved at de aktivt deltok i valg: Lederne skulle velges, og i ørneloven ble det presisert at man skulle ha respekt for andres overbevisning, selv om den ikke stemte med ens egen. Barna skulle med andre ord oppdras i en demokratisk kultur. På leirene ble det arrangert «örnriksdagar» med «riksdagsval», der de skulle stemme på ulike «partier». Koblingen til arbeiderbevegelsen ble styrket gjennom at barna besøkte fabrikkene i områdene omkring leiren, men også gjennom taler og sanger rundt leirbålet. Framfor å motvirke negative tendenser i samfunnet gjennom innøving av gode vaner (som i speiderbevegelsen), skulle man i Unga Örnar oppdras til å delta i samfunnets styre og stell.

Også i Unga Örnar steg medlemstallet under krigen (fra 4800 i 1939 til 12000 i 1945). I denne perioden var leirvirksomheten i Unga Örnar begrenset, og de leirene som ble arrangert var ofte – som hos speiderbevegelsen – knyttet til nytteaktiviteter for omgivelsene. Også de unge ørnene skulle være takknemlige for være svenske og vise solidaritet med dem som var rammet av krigen. I leirene hos de unge ørnene forsøkte man imidlertid å fastholde at leiren skulle være rekreasjon og avkobling, ikke bare til nytte for beredskapen. Nå begynte man også å organisere de store leirene som «byer» med en egen «borgemester», i tillegg til domstoler som utdelte straff. Men det som særlig særmerket leirene som ble holdt, var ifølge Lundberg at de demokratiske, politiske valgene ble betonet og sågar overspilt, slik at de ble en slags skuespill og karnevalsopptog. Denne sterke betoningen av demokratiske valg leser Lundberg som mobilisering mot de antidemokratiske strømningene som ga opphav til krigen.

Etter krigen vokste medlemstallet i Unga Örnar voldsomt (29704 medlemmer i 1960), og man ble mer enn før opptatt av å ta hånd om det man oppfattet som rotløs ungdom i det urbane industrisamfunnet. I god sosialdemokratisk ånd måtte fritiden forvaltes. Organisasjoner som Unga Örnar skulle berge ungdommen fra kriminalitet og annen usosial atferd, men også gi dem anledning til å oppleve fellesskap og solidaritet. Det ble holdt kurs i byplanlegging, og leirene ble igjen bygd som byer i miniatyr: De unge ørnene skulle lære seg å etablere og styre en «leirby». Speidernes romantiske idealer om å overleve i villmarken ble sterkt kritisert: Det ungdommen trengte var realistiske verktøy for å forandre samfunnet. Fellesskap, samarbeid og solidaritet var viktigere enn opptrening av ferdigheter og gode vaner. Leirens formål kunne ikke være å lære den enkelte å klare seg selv, men å styrke helsen og skolere barna i demokrati. Man gikk i økende grad bort fra de karnevalske valgene, blant annet fordi det ble så synlig at det ikke dreide seg om et reelt demokrati: Når det kom til stykket var det lederne som tok de viktigste beslutningene (aktiviteter, meny, organisering, osv.) siden disse måtte tas på forhånd. Dessuten var det viktig at barna skulle opptre som fornuftige og sosialdemokrater. På slutten av femtitallet begynte man også i noen grad å engasjere seg politisk: Mens Unga Örnar tidligere skulle være partipolitisk uavhengige og kun innøve demokratiske framgangsmåter og praksiser, tok man nå i større grad stilling i politiske spørsmål, for eksempel i saker som gjaldt barn og unges oppvekstmiljø. Som speiderne engasjerte de seg også mer internasjonalt, men også her var det snakk om en «asymmetrisk internationalism»: Sverige skulle som økonomisk og sosialt privilegert nasjon forbedre verden, særlig ved å hjelpe underutviklede land.

Oppdragelse i demokrati?

Lundberg opererer med en teoretisk distinksjon som ved første øyekast kan virke tilforlatelig, nemlig mellom et sivilt medborgerskap, som dreier seg om at barna skal delta i sosiale praksiser som er nyttige for samfunnet (for eksempel hjelpe folk som er i nød eller har det vanskelig), og et politisk medborgerskap, der de skal delta i politiske beslutningsprosesser. Denne distinksjonen er rimelig for så vidt som den i stor grad samsvarer med organisasjonenes selvforståelse: Speiderne søkte nettopp å være en apolitisk bevegelse og konsentrerte seg om å oppdra barna i sivilt medborgerskap, mens Unga Örnar også ville oppdra barna i politiske aktiviteter (uten å pådytte dem en bestemt partipolitikk). Om speiderbevegelsens skriver Lundberg for eksempel: «Genom att bygga opp lägren blev scouterna delaktiga i opprättandet av ett samhälle. Dette tolkades emellertid inte i politiske termer, utan speglade ett medborgerideal av civilt deltagande» (98). Spørsmålet er imidlertid om man som historiker bør stanse der. Hvis skillet mellom sivilt og politisk medborgerskap er et teoretisk skille (ikke bare et skille aktørene selv opererer med), så kan man vel ikke nøye seg med å gjengi aktørenes selvforståelse. Da må vel skillet også benyttes som analyseredskap. Men her synes Lundberg å nøle. Han betoner et sted at speiderlovens bud om at en speider alltid skulle være i godt humør, var et uttrykk for «scoutrörelsens ambition att bibringe social stabilitet» (116), og altså inngikk i et politisk ro-og-orden-perspektiv. Men han forfølger aldri slike perspektiver.

Lundberg hevder flere steder at leirlivet i speiderbevegelsen og Unga Örnar skulle være et «samfunn i miniatyr». Særlig framtredende er denne metaforen i analysen av Unga Örnar, der et helt underkapittel har fått dette som tittel («Lägret: ‘Ett samhälle i miniatyr’», 121). Som nevnt dreide det seg i Unga Örnar om å oppdra barna i en demokratisk kultur, der de skulle lære seg å debattere, argumentere og delta i valg. Dessuten måtte barna bygge opp leiren og derigjennom erfare arbeidets verdi og få en kollektiv identitet som arbeidere. Leiren var som et lite samfunn der alle måtte bidra med sitt arbeid og lyde leirsamfunnets lover.

Men Lundberg benytter den samme metaforen også om speiderbevegelsen (78, 80, 84, 220). «De konstruerade ett samhälle i miniatyr, vilket förväntades göra dem til bättre framtidiga medborgare genom att scouterna fick känna delaktighet i en socialt formativ process», skriver han. Oppdragelsen til medborger tok imidlertid ikke «utgångspunkt i ett ideal för politiskt deltagande uten genom civila samhällsinsatser och självansvar» (80). Lundberg har utvilsomt rett i at det var slik speiderbevegelsen beskrev sitt prosjekt med leiren. Men det lar seg vel vanskelig gjøre å konstruere et samfunn i miniatyr uten politikk, dvs. uten at man fordeler makt og innretter et styresett. Og man hadde da også innenfor speiderbevegelsen helt klare idealer om hvordan leirlivet skulle styres. Lundberg skriver selv hvordan speiderflokken ble oppdelt i tropper og patruljer, med troppsførere, patruljefører og tilhørende assistenter. Han beskriver også hvordan barna i leirlivet skulle underlegges streng disiplin, og holdes under konstant overvåkning og tilsyn. Speiderne skulle adlyde sine førere. Dette hørte utvilsomt også med til dette «samhälle i minitiatyr». Det er underlig at Lundberg ikke undersøker hva slag politisk system man dermed oppdro barna til. Hva slags samfunn var det speiderbevegelsen forutsatte i sine praksiser? Hvordan skulle beslutningsprosessene foregå? Hvem bestemte hva, og hvordan? Men Lundberg stiller ikke slike spørsmål, og jeg lurer på om det kan være fordi han på et vis overtar speidernes tolkning av egne praksiser og løfter den opp på et analytisk nivå: Den distinksjonen speiderbevegelsen selv definerer seg ved, benytter Lundberg i sin tur til å analysere speiderbevegelsen. I Lundbergs analyse virker det som om oppdragelsen bare er politisk når aktørene sier at den er det, og det vil i praksis si: bare når de selv erklærer den for å være «demokratisk». Når leiren styres etter demokratiske prinsipper – som når de unge ørnene arrangerer «parlamentariske» valg og velger personer til ulike funksjoner – så er leirens oppdragelse til medborgerskap politisk. Men straks disse funksjonene ikke lenger er valgbare, men besettes av «førere» – som i speiderbevegelsen – så er organiseringen av leiren ikke lenger politisk, men kun «sivil». Som om et samfunn ledet av en fører ikke er noe politisk samfunn. Som om leiren er «politisk» organisert når den er demokratisk, men «apolitisk» og «sivil» når det foregår på mer udemokratisk vis.

Et sted skriver Lundberg følgende: «Medan scoutlägren under 1930-talet organiserades utifrån mer hierarktiska principer valde Unga Örnar att lägga tonvikten på det parlamentariska styrelseskicket. Lägret byggdes alltså inte bara upp som ett samhälle i miniatyr uten gjorde också anspråk på att organiseras som ett sådant» (127–128). Her legger Lundberg altså vekt på at de unge ørnene selv forstod leiren som et samfunn i miniatyr. Men som nevnt har han også analysert speiderbevegelsen som et slikt minitayrsamfunn, og vi må da formode at det er analytikeren og historikeren Lundberg som taler. Og den samfunnsorganiseringen Lundberg da angir er altså «hierarktiska principer». Det er vanskelig å forstå hvorfor han ikke forfølger denne analytiske tilnærmingen, men snarere nøyer seg med å gjøre som speiderne selv, nemlig å definere deres virksomhet som «sivil». Han viser til at Unga Örnar framholdt at «medborgerskapet var politisk» (130) – med andre ord: Det fantes ikke noe politisk «nøytralt» medborgerskap («alt er politikk» het det på 1960-tallet). Å være medborger var å være medlem av et organisert samfunn, som ble styrt etter bestemte prinsipper. Ut fra et slikt perspektiv kan man kan spørre seg om ikke Lundbergs distinksjon/ politisk i seg selv er politisk.

Denne problematikken blir særlig interessant fordi Lundberg viser til at etter krigen begynte sentrale ledere innenfor speiderbevegelsen å snakke om speiding som «fostran i praktisk demokrati». Dette vitnet om at «politisk deltagende tagit plats i rörelsens medborgarbegrepp», hevder han. Han siterer blant annet nestlederen for guttespeiderne Wilhelm Schröder, som forklarte at det stod to verdensbilder mot hverandre etter krigen: «Den ene är diktatorisk, kollektivistisk, biologistisk-hednisk och nationalistisk – den andra demokratisk, individualistisk, kristelig-humanistisk och internationalistisk» (235). Det kan her se ut til at det etter krigen ble om å gjøre for speiderbevegelsen å framheve at de stod på «riktig» side (og derfor paradoksalt nok likevel var politisk). For eksempel gjør Lundberg i forlengelsen oppmerksom på at speiderbevegelsen gjennom hele mellomkrigstiden hadde vært sterkt nasjonalistisk, og at Schröder nå plutselig knyttet nasjonalisme til «diktatur, ‘biologism’ och nihilism». Det var tydelig at Schröder underslo sentrale aspekter ved speiderbevegelsen for å få plassert den i det riktige verdensbildet.

Til Schröders uttalelse ovenfor kommenterer Lundgren: «På dette sätt skrev scoutrörelsen tydligare än tidigare in sig i en demokratisk och individualistisk tradition». Hvis speiderbevegelsen «tydligare än tidigare» skrev seg inn i en demokratisk tradisjon, så må den ha gjort det tidligere også, men mindre tydelig. Men dette sier Lundberg dessverre ingenting om. Det skulle være interessant å vite på hvilken måte speiderbevegelsen tidligere skrev seg inn i en demokratisk tradisjon, og om den i så fall – til tross for at den bare ville være «sivil» – likevel var politisk. Han fortsetter: «Att scoutrörelsen värnade demokratin kan tyckas självklart, men begreppet förekom sparsamt i scoutsammanhang före andra världskriget. Det innebär inte att scoutrörelsen varit antidemokratisk, utan bör snarere ses som ett uttryck för att demokratibegreppet fortfarande ägde politisk laddning och därför undveks» (235). Hvorfor det kan synes «självklart» at speiderbevegelsen vernet om demokratiet, angir Lundgren ingen begrunnelse for. Med sitt skarpe skille mellom sivilt og politisk medborgerskap har han tvert om plassert mellomkrigstidens speiderbevegelse utenfor politikken og derfor også utenfor spørsmålet om demokrati. Likevel synes han altså å antyde at speiderbevegelsen var for demokratiet da også (jf. «tydligare än tidigare» og «självklart»), men at man ikke kunne si det fordi demokratibegrepet var for «politisk ladet». Det som styrer hans analyse av speiderbevegelsen synes å være hva den selv sier om sine formål: «Viktigast att notera är att demokrati eller demokratiskt deltaganda tidigare inte uttrycks som en av de färdigheter eller värderingar som scouting sökte förmedla genom sin medborgarfostran» (235–236). Det som han dermed ikke får belyst er hva slags samfunn og (politisk) «deltagande» speiderbevegelsen faktisk forutsatte.

Liberal styringsteknologi?

Dette henger sammen med et annet punkt. Lundberg drar veksler på Foucaults begrep gouvernementalité, der det er snakk om å styre folk på avstand: I speiderbevegelsen benyttet man seg nettopp av en styringsteknologi der man ikke benyttet ytre tvang, men lot speiderne møte klare forventninger når de ble overlatt til seg selv. Dermed fikk speiderne ansvar for å disiplinere seg selv. Det skjedde blant annet ved at den voksne troppslederen lot patruljene få agere på egen hånd, utenfor ledelsens kontroll. Dette var en styringsteknologi som var mindre framtredende hos Unge Örnar, og Lundgren gjør et nummer av at de unge ørnene etter krigen gikk sterkt imot at medborgeroppdragelsen skulle foregå gjennom individuell selvregulering. Den skulle tvert om skje gjennom fellesskapet. «Där scoutfostran riktades in på den självdisciplinerade och självtillräckliga individen – den ständig aktive och alltid redo medborgaren – vände sig Unga Örnar i stället tydligare mot kollektivet» (130). Men jeg synes Lundberg får dårlig fram ambivalensen og motsetningene i speiderbevegelsen på dette punktet. Han har åpenbart rett i at speiderbevegelsen var sterkt individualistisk orientert og at det han kaller den «liberala styrningen», var en sentral styringsteknologi. Barna skulle gis frihet under ansvar, slik at de kunne lære å disiplinere seg selv. Dette er imidlertid bare én side av saken. To sider ved speiderbevegelsen underspilles i denne tilnærmingen.

Det ene gjelder styringsteknologien. Han viser selv til at det var sterke innslag av direkte disiplinering som slett ikke synes å passe i en liberal styringsideologi: Reveljer, oppstillinger, flaggheis, morgenbønn, inspeksjon, osv. dreier seg slett ikke om styring på avstand. Gjennom slike virkemidler skulle tvert om alt speiderne gjorde nøye reguleres, til og med hvilepausene ble nøye regulert. Slike ting nevnes, men tillegges liten eller ingen vekt når Lundberg snakker om den styringsteknologien som ble iverksatt i speideren. Han kan for eksempel skrive: «Genom internalisering av handlingsmönster sökte scouting fostra självversamma individer och medborgare som inte behövde disciplineras utan disciplinerade sig själva» (86, min kursiv). Ut fra Lundbergs egne beskrivelser er dette fortegnet og ensidig. Speiderbevegelsens ideologi var åpenbart mye mer sammensatt og motsigelsesfull. Man benyttet både direkte og indirekte disiplinering, både kommandering og styring på avstand. I det hele tatt nedtoner Lundberg speiderbevegelsen som disiplineringsprosjekt, der lydighet overfor overordnede inngår som et sentralt element. Det er således symptomatisk at han ikke kommenterer speiderlovens tredje bud: «En scout lyder villigt sina foräldrar, lärare och förmän», men heller legger vekt på at speiderne skulle oppdras til å bli selvstendige, aktive borgere (67).

Det andre gjelder forholdet mellom individ og kollektiv. Det er bemerkelsesverdig at Lundberg ikke går nærmere inn på hvilken rolle patruljene og troppene spilte i oppdragelsen av speiderne. Disse størrelsene var jo nettopp kollektive enheter og utgjorde selve kjernen i speidersystemet. Hans påstand om at speideroppdragelsen rettet seg mot «den självdisciplinerade och självtillräckliga individen» er derfor altfor ensidig og unyansert. I leirene, men også ellers, inngikk speiderne i kollektiver styrt av en utpekt fører. Jeg savner at Lundberg analyserer hva slags styringsteknologi som var på spill her. Han siterer blant annet speidersjef Bengt Junker som i 1951 fikk seg til å si at patruljesystemet var et «praktiskt tillämpad demokrati» (236). Det var i sannhet en kreativ tolkning, og Lundberg påpeker i forlengelsen at patruljesystemet var en av «hörnstenarna i scoutmetoden», men at man ikke tidligere hadde beskrevet det som «en fostran i demokrati». Det skulle da også bare mangle. Denne organiseringen hadde sitt opphav i Baden-Powells militære oppdragelsesmodell, der kommandolinjene skulle være klare og lydighet være en dyd. Lundbergs forklaring på at det nå var blitt mulig å omtale patruljene som en oppdragelse i demokrati, er at demokratibegrepet nå var blitt så akseptert i de politiske miljøene – til og med «av den svenska högern» – at det ikke var så ladet (236). Men begrepet blir jo ikke mindre politisk av den grunn. Og hvis man først skulle analysere patruljesystemet i politiske termer – som Junker inviterte til – så skulle det være interessant å vite hva slags styringsform som ble forutsatt før Junker (om)definerte den til å være demokrati. Men dette går Lundberg overhodet ikke inn på. Trolig er det igjen det forledende skillet mellom sivilt og politisk medborgerskap som har hindret ham i dette: Siden speiderbevegelsen selv sa at den var upolitisk, ble det uinteressant å analysere hva slags styresett som be lagt til grunn i dette «samhälle i minitayr», bestående av førere, patruljer og tropper.

Slike innvendinger må ikke skygge for det faktum at Lundberg på mange måter har skrevet en perspektivrik bok om et viktig emne. Det finnes knapt en viktigere oppgave enn å oppdra den kommende slekt til å bli medborgere av samfunnet. I Sverige og Norge har utvilsomt friluftsliv spilt en mye mer avgjørende rolle i oppdragelsen enn i mange andre land, og det er Lundbergs store fortjeneste at han så klart får fram hvordan foreninger som speiderbevegelsen og Unga Örnar nettopp utnyttet slike tradisjoner når de trakk barna med seg ut i naturen for å oppdra dem til å bli borgere av samfunnet. Dypest sett viser Lundberg oss at våre forstillinger om natur og samfunn er vage og variable størrelser som får sin mening gjennom de diskurser og praksiser som setter dem i scene. Speiderne og ørnene flyttet fra samfunnet og ut i naturen for å bygge et nytt samfunn, men dette nye samfunnet kunne nettopp virke oppdragende fordi det var så naturlig. Bare da kunne man få «naturliga medborgare».

Denne artikkelen sto på trykk i Arr 1-2/2019
Athen
Les også:
Speiderbevegelsens oppdragelsesideologi

Speiderbevegelsens oppdragelsesideologi

I 1907 samlet generalløytnant Robert Baden-Powell (1857−1941) 22 gutter, de fleste mellom 13 og 16 år, til en ukes sommerleir på øya Brownsea Island i Pool Harbour. Han ville prøve ut sine ideer om speiding for unge gutter.

Bokmelding av
Pfadfinden. Eine globale Erziehungs- und Bildungsidee aus interdisziplinärer Sicht