Man skulle kanskje tro at pisking av lovbrytere var noe som hørte hjemme i sivilisasjonens vugge eller i alle fall i relativt «primitive» kulturer som ennå ikke har gjennomgått en «opplysnings­tid». Da kan det være verdt å minne om vi i Norge ikke avskaffet pisking av fanger før i 1933. Riktignok ble det slutt på pisk­ing som straffeform i 1815, men det var fortsatt lov å bruke pisken i straffegjennomføringen. Ja, i Bots­fengslet, som representerte strafferetts­reformenes flaggskip på 1800-tallet, ble pisk forbudt som korreksjonsstraff da fengslet kom i drift i 1851. (Pisken var imidlertid fremdeles i bruk i andre anstalter.) Men ettersom årene gikk og man begynte å slakke på kravene om å isolere fangene fra hverandre dag og natt, ble pisken tatt fram igjen for å holde kustus. I et nytt reglement fra 21. desember 1893 kunne fanger under 18 år gis «Legemlig Revselse indtil 18 Slag Ris». Piskingen skulle foretas av en oppsynsbetjent, foregå under oppsyn av fengselsdirektøren eller underinspektøren og «tildeles Fangerne paa den blottede Bag­del». I fengselsloven fra 1900 ble legem­­lig refselse utvidet til også å gjelde for fanger over 18 år. I et sivilisasjons­perspektiv gikk man så­ledes baklengs inn i framtiden.

Guy Geltner har skrevet en bok om piskingens historie, og nettopp dette er hans hovedpoeng: Endringene i bruk av pisk – og fysiske avstraffelser generelt – følger ikke det sivilisasjons- og opplysningsskjemaet som gjerne etableres når man skriver straffens historie. Bruk av pisk og kroppsstraffer har sine helt særegne konjunkturer. Vi må huske at straff selv i dag er definert som et onde som påføres lovbryteren for at det skal føles som et onde. Vanligst nå til dags er å skape ubehag ved å ilegge bøter eller idømme fengselsstraff. Men det er jo mange andre måter å plage mennesker på. Smertemessig sett er det ikke så mange uker eller måneder man skal sitte i fengsel før smertene ved fengselsoppholdet langt vil overstige et par piskeslag over baken. Er det smerte man vil påføre (og det vil man), så kan pisk være en like egnet smertekilde som fengsel.

Geltner gjør oppmerksom på at kroppsstraffer er et upresist og ullent begrep. Det finnes knapt en straff som ikke på en eller annen måte rammer kroppen. En stor bot vil for eksempel kunne få innvirkning på hva slags liv man kan leve for framtiden og hvilke helserisiko man må utsette kroppen for – hva man kan spise, hvilke medisiner man kan kjøpe, hvor man kan bo, hvor mye man må jobbe og så videre. Et opphold i fengsel går likeledes utover kroppen. Sammenlignet med livet utenfor får fangene mindre frisk luft, dårligere helsetilbud, mindre næringsrik kost og mindre mosjon, og de blir mer utsatt for støy (for ikke å snakke om alle de fysiske plagene som følger av den psykiske smerten i å bli berøvet friheten). Man skal for øvrig ikke ta for gitt at kroppsstraffer tidligere ble oppfattet som spesielt grusomt. Ofte kunne det ble oppfattet som verre å bli nektet en anstendig begravelse enn å bli avhugget en hånd eller pisket til blods.

Ifølge Geltner har bruk av pisking og andre kroppsstraffer framfor alt vært knyttet til identitetsbygging gjennom avstandtagen. Og det på to måter. For det første har man brukt pisken for å skape avstand mellom dem og oss, de dømte og vi lovlydige. Å piske noen viser for all verden at han er blant «de andre». Dermed styrkes også samholdet hos oss som ikke er «forbrytere». For det andre brukes pisken som en markør for et kritikkverdig styresett: Folk som vil kritisere en hersker, et regime, en kultur eller en fortidig epoke framhever gjerne at det brukes pisk og andre kroppsstraffer. Pisken er en «allestedsnærværende atavistisk trope», hevder han, det vil si at man forsøker å sverte og nedvurdere sine motstandere ved hevde at de benytter kroppsstraffer. De som bruker pisk, er alltid «de andre», de som ikke er fornuftige, rasjonelle, moralske og siviliserte. I dag er det sær­lig islamske land som får gjennomgå på denne måten. Men denne kritikken er et gammelt og forslitt topos: Det finnes knapt et fortidig samfunn som ikke har benyttet pisk og kjepp og som samtidig har skapt kritikere av de samme avstraffelses­metodene (ikke minst finnes det kritikere av kroppsstraffer i den islamske verden). Allerede i det gamle Kina finner vi disse typiske trekkene, påpeker Geltner: Lovbrytere kunne bli pisket, brennemerket, få kuttet av nesen eller føttene, bli kastrert eller idømt dødsstraff, men det var nok av kritikere som framhevet at dette var usiviliserte straffeformer. Bruken av kroppsstraffer synes dessuten å ha avtatt i perioden 300 f.Kr. til 1100 e. Kr., og når slike straffer ble brukt, ble de nøye bestemt ut fra lovbryterens status, kjønn og tidligere kriminelle karriere. Det aller vanligste var bøter. I andre østlige områder synes kroppsstraffene å ha økt snarere enn avtatt etter hvert som disse kulturene ble mer «siviliserte» (i hundreårene f. Kr.). Hos grekerne og romerne var pisking og andre kroppslige avstraffelser av frie menn uvanlige (de burde helst brukes på slaver, kvinner og barn), og regimer og herskere ble nettopp kritisert fordi de drev med slikt. Innenfor den jødiske tradisjonen ble pisking ansett for å være en sær­lig effektiv straff som skulle påføre lovbryteren den straff han fortjente (antall piskeslag skulle avpasses etter forbrytelsens grovhet), mens man innenfor islam hadde særlig sans for å vanære lovbrytere offentlig (men kroppsstraffer som avkutting av hender eller føtter var ikke uvanlig). Geltner understreker imidlertid at det fantes mange ulike islamske samfunn, og i mange av dem forsøkte de rettslærde å hindre for mye bruk av kroppsstraffer. Ja, ifølge Geltner er den koplingen man i dag ofte foretar mellom islam og bestialske kroppsstraffer fullstendig uhistorisk. Ofte kunne islamske samfunn på dette punktet være atskillig mer tilbakeholdne enn europeerne (selv i dag er kroppsstraffer snarere unntak enn regelen i land som Saudi-Arabia, Sudan, Nord-Nigeria, Iran og Pakistan). Innenfor den kristne kulturkretsen hadde naturligvis også pisking (inkludert selv-pisking) og andre tuktelser av kroppen sin selvfølgelige plass som straff for begåtte synder.

Den som tror at kroppsstraffer er «middealdersk», må tro om igjen, hevder Geltner. Man hadde i middelalderen ikke noen spesiell forkjærlighet for slike avstraffelser. Ut fra det sparsomme kildematerialet man har, synes antall kroppsstraffer å være beskjedent i forhold til bøter av ulike slag. Ofte ble avhuggede hender snarere et symbol på statlig misbruk av makt. Høykonjunkturen for pisking falt snarere sammen med moderniteten – med framveksten av nasjonalstater, slaveri, kolonialisme, moderne vitenskap og bruk av fengselsstraff. Det var med andre ord på 1500-, 1600- og 1700-tallet at pisking og andre kroppsstraffer kom skikkelig i vinden og ble praktisert i stort monn. Ikke bare ble det for eksempel betydelig mer pisking i England som følge av Security from Violence Act (1863), men også i koloniene utover på 1900-tallet var pisk og andre kropps­­straffer ansett som sivilisert og opplyst straff. Paradoksalt nok kjente flere av disse «primitive kulturene» ikke til slike kroppsstraffer fra før. De var sivilisasjonsprodukter, og de har vedvart tross proklamasjoner om det motsatte. Geltner nevner for eksempel at da Thomas Jefferson hevdet at ingen lenger skulle straffes med «tap av lov og lemmer», føyde ha samtidig til at mannlige seksual­forbrytere skulle kastreres og kvinnelige seksualforbrytere få nesen gjennomboret, mens den som lemlestet andre skulle bli lemlestet selv. Den siste offentlige piskingen i USA ble foretatt i Delaware i 1952, der pisking som straff først ble avskaffet ved lov i 1972. Forbud mot pisking av barn på engelske kostskoler ble innført så sent som i 1998.

Geltners bok er en viktig påminnelse om at man ikke uten videre kan skrive straffens historie inn i fortellingen om historiens utvikling fra mørke til lys eller fra straff av kroppen til straff av sjelen (som hos Foucault). Straffens historie er mye mer kompleks enn som så. Ikke bare var tradisjonelle kroppslige avstraffelsesmetoder i bruk lenge etter at opplysningen satte inn, men straffene i dag fører også til kroppslige plager. Geltner går ikke i detalj i de enkelte epokers og kulturers straffesystemer, og mye av hans argumentasjon er basert på studier av lovverk (som ikke nødvendigvis stemmer med praksis). Enkelte ganger er han også for kjapp og unøyaktig, som når han hevder at Beccaria avviste kroppsstraff og ville erstatte den med fengslets disiplin: Beccaria ville tvert om beholde kropps­straffene, og straffeanstaltenes fortrinn lå ikke i disiplinen, men i deres avskrekkende effekt. Men dette understreker bare hans poeng ytterligere: Opplysning og pisk gikk hånd i hånd.